Intervju med: ‘Johanne’ – Det hjelper å dele

Kan du fortelle litt om deg selv?

Jeg heter ‘Johanne’ og er en kvinne i 30-årene og kommer fra Nord-Norge. Jeg flyttet til Trøndelag i 2016.

Før 7 april 2011 hadde jeg ikke noen kjempeforståelse eller erfaring med psykisk helse. Jeg hadde jobbet innenfor feltet, men jeg hadde aldri forstått ordentlig hvordan det kan være så inngripende, og hvordan man kan bli satt sånn ut av det. 7 april 2011 skulle jeg få kjenne på det selv. Da jobbet jeg i full stilling på sykehuset og hadde 3 barn og mann og hus og campingvogn, et helt vanlig liv. Så ble jeg syk. Jeg fikk masse tvangstanker og angst. Det skjedde mens jeg lå på sofaen etter arbeid. På jobb den dagen hadde jeg vært utsatt for en veldig stressende situasjon, jeg vet ikke om det hadde noe å si. Jeg var også gravid da, men det fant jeg ikke ut før noen uker senere.

Da jeg dro til lege fikk jeg beskjed om at det var angst, og så fikk jeg Vival. Men det gikk jo ikke over.

Jeg lå på sofaen og husker ennå at mannen min drev og lagde middagspølser på kjøkkenet. Jeg fikk sånn angst, men jeg turte ikke si noe til ham. Jeg klarte ikke gå på jobb eller noe. Da jeg dro til lege fikk jeg beskjed om at det var angst, og så fikk jeg Vival. Men det gikk jo ikke over. Det var starten på flere år med tvangstanker og angst, og etter hvert depresjon. Man blir jo deprimert av å ha det sånn.

Jeg ville ikke at de skulle spørre meg om hvorfor jeg ikke var på jobb.

Jeg var opprinnelig veldig sosial, slik som jeg er nå, men angsten gjorde at jeg var redd for å møte folk. Jeg ville ikke at de skulle spørre meg om hvorfor jeg ikke var på jobb. Klarte nesten ikke lese avisen eller se på tv. Jeg leste bare selvhjelpslitteratur og alt jeg fant på nettet om OCD, alt jeg kunne tenke meg som kunne hjelpe meg å bli bedre. Til slutt måtte jeg gå i behandling hos psykolog.

Da jeg kom til psykologen opplevdes det veldig kunstig. Det var akkurat som om hun var i en annen verden enn meg. Hun satt på andre siden av bordet og hadde tilsynelatende ingen problemer. Hun hadde sikkert aldri opplevd at hennes hverdag hadde gått fra helt normal til helt knust og ødelagt. Jeg var jo redd for at jeg ikke skulle kunne ha barna mine hos meg lenger. Hvordan skulle hun kunne hjelpe meg? Jeg snakket både med henne og med en annen psykolog. Men jeg turte ikke å fortelle det verste, jeg var redd de skulle sperre meg inne eller noe. Jeg klarte ikke å åpne meg helt, og klarte ikke å tro på det de sa. Det føltes som om vi var i to forskjellige verdener. Jeg hadde jo selv vært frisk og hatt problemer med å forstå hvordan andre hadde det. Du merker jo det at du er hos en psykolog og at du er en avtale i boka.

Hun hadde sikkert aldri opplevd at hennes hverdag hadde gått fra helt normal til helt knust og ødelagt.

Jeg fortalte om en del av tvangstankene mine, men jeg følte ikke at det hjalp i det hele tatt. Jeg har jo i ettertid hørt at man skal behandle OCD på andre måter. Jeg ble bare verre av å snakke om det, jeg fikk flere tvangstanker av det. Til slutt avbrøt jeg det og gikk uten behandling. Jeg begynte å gå på jobb igjen, men det gikk ikke bra. Det begynte å bre om seg der også, jeg fikk problemer med å utføre jobben på grunn av sykdommen min. Det endte med at jeg skrev et slags ‘tilståelsesbrev’ til sjefen min og leste det opp for henne. Etterpå gikk jeg til legen og sa at jeg ikke kom til å dra tilbake på jobb igjen. Så begynte hos psykolog enda en gang, men det hjalp ennå ikke.

Jeg turte ikke å fortelle det verste, jeg var redd de skulle sperre meg inne eller noe.

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Hva var det som hjalp?

Jeg hadde en venninne jeg følte at jeg kunne snakke med. Først sa jeg bare at jeg hadde angst. Men så forklarte jeg en tvangstanke for henne så hun skulle forstå. Hun sa at hun selv hadde hatt sånne før. Jeg ble så glad, da var jeg ikke alene, det var ikke bare meg. Og hun så jo ut som om hun hadde det bra, ikke så jævlig som meg i det hele tatt. Det var en stor lettelse. Hun begynte å fortelle om hvordan hun hadde hatt det, det var ganske likt min egen situasjon. Da begynte jeg å åpne meg for henne. Det var kjempefint å ha noen å snakke med som forsto hva jeg mente. Noen som faktisk hadde hatt det akkurat likedan og hadde tenkt sånne ting selv. Og det å se at hun hadde det bra betydde kjempemye for meg. Kanskje ikke livet mitt var ødelagt likevel. Kanskje det fantes en måte å bli bedre på. Jeg hadde jo gledet meg til barna skulle bli større så jeg skulle kunne være syk i fred. Det var utrolig slitsomt å ha familie mens jeg hadde OCD. Så jeg leste selvhjelpsbøker og snakket med henne, og etter hvert begynte jeg på medisin.

Jeg ble så glad, da var jeg ikke alene, det var ikke bare meg.

Det å ta medisin og å klare å dele tankene med noen, å se at hun klarte seg bra, å få snakke med noen som ikke dømte meg, det utgjorde hele forskjellen. Jeg ble jo frisk igjen. Da følte jeg liksom at jeg var ferdig på hjemstedet. Jeg ville begynne å jobbe igjen, men et annet sted enn der. Jeg ville komme meg bort, oppleve nye ting. Så fant jeg den stillingen som erfaringskonsulent. Jeg leste litt om den, og jeg kunne ikke tro at det fantes en sånn stilling. Jeg visste ikke at det fantes erfaringskonsulenter. Det at man kunne få jobbe med noe som var så betydningsfullt. Jeg følte virkelig at det var det jeg hadde trengt, hvis jeg hadde møtt en erfaringskonsulent med angst og OCD ville det utgjort en stor forskjell for meg da jeg var syk. Da måtte jeg introdusere for mannen min at han måtte finne seg en annen jobb og at vi måtte flytte, fordi jeg skulle jobbe som erfaringskonsulent. Jeg var nesten sikker på å få jobben, så jeg sa opp barnehagen og begynte å flytte.

Kanskje ikke livet mitt var ødelagt likevel.

Foreldrene mine var helt i sjokk, ‘Johanne’ som noen år tidligere hadde vært syk og sluttet å jobbe, de hadde jo sett at jeg ikke taklet ting. Mamma visste jo at jeg hadde angst. Jeg tror ikke pappa hadde skjønt hvor ille det var. Nå skulle jeg plutselig flytte til Trøndelag og jobbe som erfaringskonsulent. Jeg tror kanskje de tenkte at dette var en del av en sykdomsprosess, at det hadde rablet litt for meg. Men det var en viktig del av bedringen min, det å gjennomføre denne planen, selv mot mine foreldres råd, selv om jeg alltid hadde hørt på dem før og de alltid hadde gitt meg gode råd. Det føltes som en veldig voksen ting å gjøre, å ta med barna og mannen og flytte. Det var min avgjørelse! Jeg føler at jeg har vokst veldig mye på det, det ga mestringsfølelse å stå opp for seg selv. Dette er noe jeg ikke ville vært foruten, selv om det ikke hadde gått bra også – det gjorde noe med meg.

Så det var viktig for deg å ha håp?

Hun venninna som jeg snakket med, hun hadde fortsatt angst, men jeg så at hun hadde det fint. Det er klart det gjorde veldig mye for meg. Det ga meg håp. Da hun sa at hun hadde hatt de samme tankene som meg var det en sånn lettelse, at noen hadde opplevd det samme som meg. Å kunne snakke med en oppegående, hyggelig, grei person som hadde hatt det sånn, og som delte villig sine tanker. Jeg lurer på om hun vet hvor mye hun hjalp meg, egentlig. Jeg følte meg mindre ensom, jeg fikk håp, og jeg følte at det kanskje ikke var så ille likevel. Når jeg sa tankene høyt til henne fikk hun meg til å le av dem, vi lo av dem sammen. I starten turte jeg nesten ikke si dem, jeg skalv i stemmen og skulle liksom si noe kjempealvorlig. Så fikk hun meg til å le av dem.

Jeg skalv i stemmen og skulle liksom si noe kjempealvorlig. Så fikk hun meg til å le.

Hvordan er det å ha tvangstanker? Hva gjør de med deg?

Det er forferdelig. Når du får dem får du kjempesterk angst samtidig. Det kan være alt fra et bilde til en tanke, og det er aldri noe lystbetont, for å si det sånt. “Tenk om jeg har gjort noe galt på jobb som jeg ikke husker?” Og så begynner du å lure og greier ikke å slutte, da blir du kjemperedd og ser for deg politi og å bli fryst ut i samfunnet. Det kan være så enkelt som at du plutselig kan bli redd for at “tenk om jeg plutselig hopper utfor en kant?” “Tenk om jeg kjører bil og plutselig svinger over i motsatt kjørefelt?” De etterfølges av masse angst og ensomhet. Hvis du har voldelige eller seksuelle tvangstanker tør du jo ikke si det til noen. Du bærer det jo selv og lurer på om du er blitt helt steike gal. De er der fra du våkner til du sovner, og du har gjerne mareritt om dem om natta. Og når du våkner, om du så bare våkner om natten for å gå på do, så er de der. Og de er der på en sånn måte at du ikke får til å gjøre noe annet, du bare sitter i et hjørne av sofaen og grubler. Hvis du for eksempel har tanker om jobben, kan du begynne å lure på hvorfor du har sånne tanker. Er det fordi du har gjort noe du ikke husker? Og masse sånn frem-og-tilbaketenking. Det er ikke sånn at du får et avbrekk for å se på en serie eller noe, det går hele tiden. Det er ikke rart man blir deprimert av sånt.

Hvis du har voldelige eller seksuelle tvangstanker tør du jo ikke si det til noen.

Jeg hadde det forferdelig, jeg var desperat. Jeg følte jo at jeg hadde vært helt fin før dette. Det er akkurat som som det skulle ha skjedd med en av dere i dag når dere kommer hjem. Du blir jo desperat og vil ha tilbake det du hadde. Du skjønner jo ikke at det kan skje, kan dette virkelig være OCD? Kan jeg bare få det, sånn? Tenk om jeg bare er gal, kan jeg bli helt gal?

Kan dette virkelig være OCD? Kan jeg bare få det, sånn?

Hva skjedde da du ble deprimert i tillegg?

Jeg begynte å våkne klokken fem om morgenen. Det var akkurat som om verden utenfor var blitt annerledes. Den hadde jo ikke forandret seg, men jeg så på den på en annen måte, alt var meningsløst. Det var ingenting som ga mening lenger, jeg gledet meg ikke til noe, jeg fikk en stor klump i magen. Alt var tiltak, som å gå på badet eller spise, du mister liksom interessen og gleden for alt. Når du ser ut vinduet så føles alt bare på en annen måte, som om det ikke er vits i noe.

Lufta går helt ut av deg, alt du har gledet deg over eller interessert deg for blir helt meningsløst. Med angst har du iallefall følelser.

Hva hjalp deg ut av depresjonen?

Den kom og gikk i perioder. Jeg gikk ikke på medisiner da. Det er iallefall veldig stor forskjell på angst og depresjon. Med angst går du rundt med en sånn redselsfølelse, men depresjon er så altomfattende. Lufta går helt ut av deg, alt du har gledet deg over eller interessert deg for blir helt meningsløst. Med angst har du iallefall følelser. Jeg tenker depresjon kan være en naturlig reaksjon på at man opplever tunge ting. Jeg hadde det forferdelig, da blir man jo deprimert. Jeg husker at mamma kjøpte meg en bok som het «sjef i eget liv». Hun gjorde alt hun kunne for at jeg skulle komme meg, lagde vafler og kjøpte bøker og alt mulig. Jeg tror hun var veldig bekymret.

Hvordan er det i dag?

I begynnelsen kunne jeg kjenne den angstfølelsen i kroppen. Da prøvde jeg bevisst å tenke på at jeg skulle slappe av, ta det med ro, kanskje sove. Da jeg var syk husker jeg at jeg ble veldig mye verre hvis det var noe som stresset meg, for eksempel hvis jeg måtte bake ei kake til en barnebursdag ble det som en kjempeoppgave som ødela meg helt. Jeg er litt forsiktig med stress og press. Men jeg føler meg bare veldig glad. Jeg kjenner veldig på takknemlighet for at jeg har fått det så bra, selv om det er mange år siden. Jeg husker godt hvordan det var. Friske folk vet ikke hvor fint de har det.

Jeg synes det er veldig meningsfullt å jobbe som erfaringskonsulent. Jeg føler meg ganske heldig som har en jobb hvor jeg virkelig kan hjelpe noen. Jeg bare håper at det når ut til folk at vi finnes, jeg føler at vi ikke har nådd ut ordentlig til de som holder på å havne i en vanskelig situasjon. Hvis vi kunne nådd ut allerede på venterommet hos psykologen, slik at folk tidlig vet at vi finnes. Det er jo utvilsomt mye stigma knyttet til psykisk sykdom og det er veldig fælt for folk å oppleve.

Friske folk vet ikke hvor fint de har det.

Hva vil du si til andre som sliter?

Det er virkelig sant det de sier at det blir bedre hvis du deler med noen. Men ikke hvem som helst, ikke si det til noen som ikke har peiling. Det må være noen som skjønner hva du snakker om. For eksempel snakket jeg med en som skjønte dette med angst men ikke visste noe om tvangstanker. Han trodde at jeg faktisk hadde gjort noe galt på jobben fordi jeg gikk og tenkte på det, og sa at jeg måtte innrømme det før jeg ble enda dårligere.
Du kan jo snakke med en erfaringskonsulent, hvis du har en tilgjengelig. Da jeg var syk var jeg så desperat etter å finne noen som hadde det sånn at jeg til og med prøvde å se på folk, for å se om jeg kunne se noen som var rammet av angst og tvangstanker. Jeg prøvde til og med å si at jeg hadde angst, for å se om noen sa det samme og til slutt innrømmet at de hadde tvangstanker slik at jeg kunne få hjelp. Jeg hadde fint lite hell med den metoden.

Du har liksom gått fra å være ‘Johanne’ som jobbet og var frisk til ‘Johanne’ som sitter her og har masse sjuke tanker i hodet.

Hva vil du si til de som skal hjelpe?

Jeg tror det er viktig å dele litt om seg selv for å skape en slags tillit. Hos psykologen føler du at de ikke deler noe, det er de som skal få høre ting fra deg. Man må kunne føle at man snakker med et medmenneske. Det gjør jo noe med deg når du er en pasient, du kan ikke engang få vite hva ungene til vedkommende du snakker med heter. Du blir satt i bås som pasient, akkurat som om du er noe uberegnelig og farlig. Før var hun frisk og jobbet, nå er hun liksom blitt et kasus som du ikke må dele noe med, du kan ikke si hvor du bor eller om du har familie eller noe. Det gjør jo noe med pasienten. Sånn som i kommunale botiltak, hvor de som bor der ikke får bruke samme toalett som personalet. Selv om det kanskje er grunner til det så gjør det noe med folk, man blir holdt nede på et vis. Det der merker man selv om man bare går til time hos en psykolog så føler man på sånne ting. Du har liksom gått fra å være ‘Johanne’ som jobbet og var frisk til ‘Johanne’ som sitter her og har masse sjuke tanker i hodet og henne kan jeg ikke fortelle noe som helst privat til. Da virker det som om de føler at de er bedre enn deg. Og når man føler det sånn så kan man ikke få hjelp. Man føler hele tiden på ubehaget. Man vil ikke at noen skal vite det, at man har blitt en gærning som nå må gå på do et annet sted.

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!