Hva er Dissosiativ Identitetslidelse (DID)? Og hvordan behandler man det? Intervju med Arne Blindheim

Recoverybloggen har tidligere intervjuet Bjørg Marie Akse Kenefe om hvordan det er å leve med Dissosiativ Identitetslidelse (DID). Vi tok kontakt med psykologspesialist Arne Blindheim for å få undersøkt hvordan man kan hjelpe mennesker med disse utfordringene. Han oppfordrer sterkt til å ta mennesker med alvorlige traumelidelser mer på alvor, og at det trengs et opprør for at traumatiserte mennesker skal få god og riktig hjelp. 

Kan du fortelle oss hva DID er?

Det er kanskje greit å starte med hva dissosiasjon er. Det er et gammelt begrep som opprinnelig viser til den prosessen som skjer når man varmer opp kjemiske væsker, og de skiller seg. Noe helt blir delt, det skiller lag. Man begynte å bruke dissosiasjonsbegrepet innenfor psykiatri på 1800-tallet. Det gjaldt da særlig kvinner med overgreps- eller voldserfaringer fra tidlig barndom, som fremviste en fragmentert personlighet. De kunne skifte tilstand og plutselig opptre som om de var på et helt annet sted, ofte med en annen alder, og ofte der de så ut til fortsatt å leve i en traumatisk fortid. Dette ble omtalt som dissosiasjon, og etter hvert fikk en betegnelsen «multippel personlighet». Imidlertid forsvant nesten hele dette feltet inntil på 70-80 tallet. På denne tiden ble det ny interesse, og en fikk «Multippel personlighetsforstyrrelse» inn i diagnosesystemet DSM 3 i 1980. I 1994, da DSM 4 kom, endret de betegnelsen til Dissosiativ Identitetslidelse. Bakgrunnen var at man mente det var feil å si at man hadde mange personligheter. Det er mer én personlighet som ikke fungerer som en helhet. I Norge bruker vi diagnosesystemet ICD-10, som kom ut i 1992, og der kalles det fortsatt Multippel Personlighet. I revisjonen ICD-11, som ikke er oversatt til norsk enda, så er det endret til Dissosiativ Identitetslidelse. Internasjonalt er det betegnelsen «Dissosiativ Identitetslidelse» som brukes, også i de faglige miljøene i Norge.

Når mennesker vokser opp under livsbetingelser som ikke er til å holde ut, så klarer de ikke lenger å bevare en hel opplevelse av seg selv og verden lenger

For å forklare det kort, kan en si at når mennesker vokser opp under livsbetingelser som ikke er til å holde ut, så klarer de ikke lenger å bevare en hel opplevelse av seg selv og verden lenger. Mennesker med DID har opplevd svært brutale og ofte sadistiske opplevelser i sin oppvekst. Ikke bare en hendelse, men det er over tid og i ung alder. Noe i en prøver å ugyldiggjøre dette, mens noe må bære på smerten. En får ulike opplevelser av seg selv og verden rundt en, og en tar dette med seg inn i voksen alder. Dette går også på tid og sted, slik at noe i en kan oppleve å være et barn som fortsatt lever i fare. Når en har det slik at disse ulike verdenene tar over kontrollen over personen, omtales det som DID.

Mange vil nok være interessert i hvordan du beskriver forskjellen på PTSD og DID.

Begrepet PTSD (Posttraumatisk stresslidelse) ble laget på bakgrunn av erfaringer med soldater som hadde vært i Vietnam, og var i utgangspunktet basert på traumatiske hendelser i voksen alder og av enklere karakter, selv om skadene kunne være ille nok der også. Derfor er diagnosekriteriene færre, og mindre omfattende. Med DID handler det om voldsomme og langvarige traumer fra tidlig alder. Det barn ofte gjør for å mestre slike erfaringer er å lage seg ulike virkeligheter. Men inni seg må noe i en bære smerten, mens deler av en selv bagatelliserer det, eller ugyldiggjør det for å klare overleve. En del mennesker med DID kan tilsynelatende fungere godt, med utdannelse, jobb, familie. De klarer dette ved å bygge indre murer for å tåle erfaringene de har med seg. Men det som bærer det vonde i en vil ofte trenge seg på. Det kan trenge seg på som kroppslige smerter, sansemessige minner, indre stemmer fra deler i en som lever i fortid, kroppslig og følelsesmessig nummenhet, eller at en ser eller hører ting som er relatert til traumatiske opplevelser. Mange vil oppleve at de mister tid, at minutter eller timer i løpet av en dag forsvinner, og at en kan finne ting en har skrevet eller kjøpt som en ikke husker å ha gjort. Andre vil kanskje oppleve personen som svært skiftende i måte å være på, eller at en plutselig ikke får kontakt. Ofte kan de få sterke kroppslige og følelsesmessige reaksjoner som om de traumatiske opplevelsene skjer her og nå. En lever med en fragmentert indre verden der noe lever i fortid og noe i nåtid. 

Mennesker som har opplevd traumatiske hendelser i voksen alder, og av ikke så omfattende karakter, kan til en viss grad ha det på samme måte, men det er ofte mindre kraftige indre murer og det vil ikke prege hele ens opplevelse av seg selv og omverden på samme måte. Mennesker med DID kan ha så sterke indre murer og utviklede ulike verdener, at de kan skifte hvilken verden som tar over kontrollen av kroppen deres, og med det resultat at en ikke husker hva som har skjedd når en skifter tilbake. Med for eksempel PTSD eller mindre alvorlige dissosiative lidelser er det ikke slik at fortiden tar helt over. Da er det mer at en i all hovedsak er den samme hele tiden, men at en kjenner en annen virkelighet inni seg. Selv om disse diagnosene er i ulike kategorier i diagnosesystemene, er det vanlig å tenke seg et kontinuum i traumelidelser, der PTSD er det minst alvorlige, til DID, som regnes som den mest alvorlige traumelidelsen.

Det blir en indre kamp mellom deler av personen som trenger å komme seg bort fra fare og andre deler av en som ikke opplever å være i fare

Men kan personen skifte tilstand helt plutselig? Hvordan ser det ut?

Det er ofte noe som trigger reaksjonen. Hvis de begynner å snakke om noe som hendte, eller det er noe som trigger det som de har vært utsatt for, kan de gli over i en annen tilstand, ofte til noe som bærer de traumatiske hendelsene. Andre kan klare å snakke om det, men holde det følelsesmessige på avstand slik at de ikke skifter. Ofte er det lettere å holde de traumatiske opplevelsene og det som er relatert til dette på avstand på dagtid når man får mye eksterne stimuli, enn på kvelden når mørket senker seg. 

Alt vi gjør handler om å dekke et eller annet behov, og en dissosiativ tilstand er som en kamp mellom ulike behov. Mennesker har ulike behov avhengig av hvilken situasjon og tilstand en er i, og når en lever i ulike verdener, vil også behovene være forskjellig. Hvis vi ikke har spist på en stund trenger sulten seg på for å dekke kroppens behov for næring. Hvis vi er i fare, har vi behov for å komme oss i trygghet, og det indre signalet på dette er at vi blir redde. Det blir en indre kamp mellom deler av personen som trenger å komme seg bort fra fare og andre deler av en som ikke opplever å være i fare, men vil gå på skole, jobb eller dekke ulike dagliglivsbehov. Ettersom det er ulike virkeligheter inni en, vil behovene også være forskjellig og dermed vil handlingene en gjør også være forskjellig. Derfor blir det store indre konflikter, ofte uttrykt gjennom indre stemmer, som vil gå i ulike retninger.

Generelt sett viser forskning at omtrent halvparten av mennesker i psykisk helsevern har overgreps- og/eller voldserfaringer fra barndom

Hvor vanlig er dette blant folk med komplekse traumer?

Det er mange undersøkelser i ulike land som viser at omtrent 1% av befolkningen har DID. Det betyr at det sannsynligvis er omtrent 2000 mennesker med DID i Trondheim. Det hadde blitt fullt i poliklinikkene hvis alle kom i behandling. Mens ikke fullt så alvorlige tilstander, men som er alvorlig nok, som kompleks PTSD for eksempel, er det mange flere som lider av. Generelt sett viser forskning at omtrent halvparten av mennesker i psykisk helsevern har overgreps- og/eller voldserfaringer fra barndom. 

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Hvordan behandler man DID?

Jeg synes Bjørg Marie Akse Kenefe sa det godt: Når det handler om såpass alvorlige erfaringer kan man ikke forholde seg som om man skal jobbe med enkelte traumatiske hendelser. Man må forholde seg til et traumatisert liv. Det er et viktig skille. 

Når man jobber med enkelthendelser så har man mange metoder, som ulike former for eksponeringsbehandlinger, og EMDR. Dette er metoder som ofte har god effekt på enklere tilstander, og behandlingen trenger ofte ikke vare så lenge. Du fokuserer på ett eller noen få minner. Når en arbeider med mennesker som har levd og bærer på et traumatisk liv er det noe helt annet. Din oppvekst vil prege deg fullstendig. Det preger hvordan du opplever deg selv, hvordan du opplever verden rundt deg, og din relasjon til verden rundt deg. Det sier seg selv at endringsarbeidet her er av en helt annen karakter. Da trenger personen i samarbeid med terapeut å gjøre et omfattende arbeid som innebærer å gjøre en rekke nye erfaringer, både på innsiden og i ens miljø, og på den måten skape ny mening omkring seg selv, hva en har opplevd og ens relasjon til ens omgivelser.

Enkelte mennesker som vokser opp i en traumatiserende verden har tydelige vansker helt fra de er små. De får tydelige problemer for eksempel i skolen, og ofte innebærer det kontakt med PPT og BUP. Andre klarer å holde de indre murene intakt veldig lenge, til de kommer godt opp i voksen alder. De kan ha tatt utdanning og fått familie, da de har klart å bygge disse indre murene. Men så begynner murene å sprekke. Personen begynner for eksempel å sove dårlig, får mye uro inni seg, eller kanskje de får uklare bilder som dukker opp. De går kanskje til fastlegen og sier at de sover dårlig og har indre uro. De får kanskje noen medisiner, antidepressiva eller angstdempende medikamenter for eksempel. Det er ikke alltid så lett for legen å forstå hva som skjer. Personen selv vil bli kvitt ubehaget. Det forstyrrer en fra å fungere i dagliglivet. Hvis en etter hvert kommer til en fagperson, vil ofte fagpersonen oppleve pasienten som nokså distansert seg selv, sine egne følelser og sin egen kropp. 

Skal du bli hel så må du forholde deg til det som har skjedd i livet ditt

Distanse til følelser og indre liv har vært viktig for pasienten for ikke å bli overveldet av smerte. Behandlingen er å gjøre det motsatte av det de ofte vil i utgangspunktet. De vil ha hjelp til å bli kvitt uro, stemmer og smerte. Men skal du bli hel så må du forholde deg til det som har skjedd i livet ditt. Behandling innebærer derfor å nærme seg det en redd for, sitt indre liv. God behandling innebærer at dette skjer på en respektfull måte og i et tempo som er rolig nok til at det er håndterlig. God behandling innebærer i tillegg et godt samarbeid, som er forutsigbart og respektfullt, og basert på pasientens behov. Å begynne denne prosessen innebærer derfor en endring av ens vanlige strategier, som gjerne har vært å unngå det som er på innsiden mest mulig. Dette skjer ofte gjennom overdrevet aktivitet på ulike måter, rus, overspising, eller selvskading. I tillegg kan det være ulike forhold i ens dagligliv en trenger å arbeide med.

Kronisk traumatiserte mennesker er nesten alltid veldig alene om hvordan de har det, selv om de kan ha gode relasjoner. Man har ofte ikke snakket med noen om det som har skjedd og hvordan en har det inni seg. Man isolerer seg. Enkelte klarer å forholde seg til folk på jobb, eller i andre nøytrale settinger. Men når en får folk innpå seg så blir det vanskelig. Å begynne å kunne dele opplevelser med andre mennesker, å kunne kjenne på og vise følelser og annet mentalt innhold er en viktig del av det å bli mer hel. En trenger også å dele opplevelser på innsiden, mellom ulike virkeligheter. Traumearbeid er gradvis å bygge broer, både på innsiden og til andre mennesker. 

Traumatiserte mennesker er ofte dårlige på grenser, de har ofte ikke lært å sette grenser

Kan det være skadelig for pasientene å snakke om traumatiske opplevelser?

Det er ingenting inne i oss mennesker som er farlig. Men de er ofte redde for det selv, og den redselen kan smitte over til andre. De er redde for å gå inn i det fordi det føles farlig. Det er så nært, det føles som om de traumatiske erfaringene skjer nå. Så det kan føles veldig farlig. Når en går inn i traumatiske minner, kan det bli at en gjenopplever det, helt eller delvis. Dette er ikke farlig, men selvfølgelig svært ubehagelIg. Det kan bli for mye for enkelte, slik at de ikke klarer å forholde seg til alt som kommer frem. Traumatiserte mennesker er ofte dårlige på grenser, de har ofte ikke lært å sette grenser. Enkelte terapeuter kan da bli for ivrige, og da kan det bli for mye. I en god terapeutisk prosess klarer en etter hvert å snakke om det uten å gjenoppleve det, det vil si gjøre det til noe som tilhører fortiden. Gjenopplevelser i seg selv er ikke helsefremmende, men det er helsefremmende litt etter litt å kunne forholde seg og ta inn over seg det en har opplevd, ta inn over seg hvilke konsekvenser det har fått, og skape ny mening.

Å gjøre det andre vil har vært en altfor stor del av disse menneskene sine liv. Derfor bør det nå være den traumatiserte personen selv sin vilje som er viktig

Hva er viktig å vite for de som møter mennesker med denne type problematikk?

Som terapeut er det viktig at det er pasientens egne viljer som skal styre hvor en går, så lenge det er i en helsefremmende retning. Dette fordi at å gjøre det andre vil har vært en altfor stor del av disse menneskene sine liv. Derfor bør det nå være den traumatiserte personen selv sin vilje som er viktig. 

God terapi, om det nå er på et kontor eller i en avdeling, er som en god samarbeidsrelasjon. Det bør være en likeverdig relasjon der en sammen kan jobbe for å at personen kan klare å handle litt etter litt på en mer helsefremmende måte. Mennesker som har en traumatisk oppvekst, har stort sett liten tro på at mennesker vil de godt. Det er derfor helt avgjørende at relasjonen er basert på ærlighet, forutsigbarhet og en dyp respekt. 

Det er langt igjen før kronisk traumatiserte mennesker får samme hjelpetilbud som mennesker med somatiske helseproblemer

Hva vil du si til de som trenger hjelp? 

Det er langt igjen før kronisk traumatiserte mennesker får samme hjelpetilbud som mennesker med somatiske helseproblemer, og til dels også mennesker med andre former for psykiske vansker. Det trengs derfor et opprør, som kommer både fra traumatiserte mennesker som ikke får god hjelp, og fra helsepersonell. De fleste vil få «rett til helsehjelp» som det så fint heter. Praksis er dessverre en helt annen. Slik kan vi ikke ha det! Gå i tog! Om ikke bokstavelig, så i alle fall metaforisk sett. Ikke finn deg i å bli dårlig behandlet. Skriv kronikker, klag, få fastlegen din til å klage. Du har rett til ordentlig hjelp. Ikke gå inn i hjelpeløshet, men stå opp for deg selv.

Hva vil du si til de som skal hjelpe? 

Mye det samme. Det er veldig mange fortvilte psykologer og andre fagfolk der ute. Vi har ikke tid og ressurser til å gjøre det vi skal. Det forventes at vi skal gjøre ting fort. Det er et stort press i psykisk helsevern, med for store forventninger til hva som skal gjøres på hvilken tid. Det systemet gjør er å presse nedover, helt fra myndighetene som fordeler midler og ned til de enkelte fagfolkene som hele tiden må ta nye saker for å imøtekomme kravene til «produksjon», som det så misvisende heter. Men det å hjelpe mennesker er ikke som å lage en bil. Effektiv behandling er å møte en person på personens premisser og behov og sammen skape ny mening. Det tar den tiden det tar. Effektiv behandling er når en tilpasser ens egne handlinger til hva som passer for den traumatiserte personen og ikke omvendt. 

Vi må heller presse oppover i systemet. Si til lederne dine at dette ikke går. Så må lederne klage, og deres ledere må klage, helt til det kommer opp på departement- og direktoratsnivå. Her har vi for lite ressurser, for lite kapasitet, for liten kompetanse. Jeg pleier å sammenligne det med kvinnekampen. Det var en lang kamp. Nå er det disse menneskene som trenger en kvinnekamp, det må kjempes for. Vi kan ikke bare finne oss i at forholdene er sånn som de er. 

Denne form for traumearbeid er omfattende, ikke minst for den traumatiserte personen selv, og det er vanligvis arbeid som krever flere års innsats. Men belønningen er heldigvis verdt innsatsen. Med godt arbeid er det gode sjanser for at livet blir langt bedre. En god innsats er både av stor verdi for enkeltmenneskene og de som har nære relasjoner til de som er traumatisert. Undersøkelser fra Nederland viser at det også lønner seg rent samfunnsøkonomisk, og dette håper jeg også myndighetene og politikerne etter hvert tar inn over seg.

Vil du lese mer kan vi anbefale:

• Arne Blindheim har sammen med Heidi Wittrup Djup og Marianne Straume skrevet en kronikk – «Smerten som ingen vil se».
• Arne Blindheim har sammen med noen kolleger laget et opprop om hvorfor skal ikke mennesker med komplekse traumesymptomer og dissosiative lidelser få tilgang til adekval og tilpasset behandlingstilbud?= #rettilretthjelp
• Engelsk artikkel som omhandler blant annet forekomst av DID.
• Engelsk artikkel om barndomstraumer og traumer sett i et historisk perspektiv. 

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!