Menneskerettigheter og medborgerskap i psykisk helsearbeid – Intervju med Marit Borg og Bengt Karlsson

Recoverybloggen har vært så heldige å få snakke med Marit Borg og Bengt Karlsson. De har skrevet boka: Psykisk helsearbeid: medborgerskap, menneskerettigheter og økologi. (Som Vegard forøvrig har fått gleden av å anmelde for ergoterapeuten.no). Vi har bedt dem fortelle mer om hva menneskerettigheter og medborgerskap er, og hvorfor dette er viktig når man snakker om psykisk helsearbeid.

Hva kan medborgerskap være?

BORG: Enkelt sagt handler det om alles rett til å være likeverdige borgere i samfunnet og sitt lokalmiljø, med de rettigheter og plikter det innebærer. Mange med psykiske helseutfordringer opplever ikke å være likeverdige borgere. De opplever utenforskap og urett. Forskere ved Yale utviklet fem R-er for å konkretisere hva  medborgerskap innebærer: rettigheter, ansvar og forpliktelser (responsibilities), roller, ressurser og relasjoner. Senere la de til ‘tilhørighet’. Disse kan fungere som gode knagger for å jobbe med medborgerskap eller diskutere opplevelsen av å være en likeverdig innbygger.

Mange med psykiske helseutfordringer opplever ikke å være likeverdige borgere. De opplever utenforskap og urett.

KARLSSON: Personer som sliter med psykisk helse og rus faller ofte utenfor i mange sammenhenger. Medborgerskap understreker at alle skal ha de samme rettigheter og muligheter, uavhengig av utfordringer. Riksrevisjonen og Norges institusjon for menneskerettigheter har kritisert hvordan spesialist- og kommunale tjenester ikke klarer å imøtekomme denne gruppen godt nok når det gjelder å knytte menneskerettigheter til konkrete praksiser. Medborgerskap handler om å være en del av samfunnet på lik linje med alle andre, til tross for eller med de utfordringene man har.

BORG: Det er viktig med en konkretisering av hva menneskerettigheter handler om. Ofte hvis vi snakker om menneskerettigheter, så ser folk ut av vinduet fordi det blir så diffust. Så tenker du “hva handler Recovery om?”, eller “hva handler psykisk helsearbeid om”. Hva har det med menneskerettigheter å gjøre? Særlig i Norge, har vi ikke alle likeverdige rettigheter? Vi har alle like rettigheter fordi vi er innbyggere. Det handler om rett til tjenester for eksempel, folk med rus og psykiske helseproblemer har jo ofte fått veldig dårlig somatisk helsehjelp. Et eksempel er en kvinne jeg hørte om på et seminar, som ikke fikk smertestillende på sykehuset fordi hun var rusmisbruker. Det viser hvordan folk blir sett på som annerledes.

KARLSSON: Ikke bare sees, men også behandles.

BORG: Behandles og møtes annerledes. Dette gjelder også økonomi. Det er vanskelig å være sammen med folk som har mye penger hvis man ikke har nok til det nødvendige, for eksempel på grunn av psykiske problemer eller rusproblemer.

Det er ikke bare sånn at “jeg er fattig” i den betydning at jeg ikke kan dra på fotballkamper eller at jeg kan ut å ta meg en øl. Det preger hele min forståelse av meg selv og verden rundt meg.

Dere viser til noen tall i boken deres, blant annet om det med barn som vokser opp i fattigdom? 

KARLSSON: Det er 116 000 familier med barn som er definert under fattigdomsgrensen. Karin Gustavsen som jobber på KORUS Sør har skrevet en meget god bok hvor hun viser til konkrete eksempler på hvordan folk som lever i fattigdom tenker. Gustavsen viser hvordan tenkningen begrenses av at de har få valgmuligheter grunnet dårlig økonomi og levevilkår. Det er ikke bare sånn at “jeg er fattig” i den betydning at jeg ikke kan dra på fotballkamper eller at jeg kan ut å ta meg en øl. Det preger hele min forståelse av meg selv og verden rundt meg. I tillegg er det helt åpenbart at tiden vi lever i, blir økonomi mer og mer utfordrende. Det innvirker på vår fysiske og psykisk helse. Selv om det er store tall, handler det om enkeltpersoner,  familier og våre nettverk.

Hva kan man gjøre med dette i praksis i psykisk helsearbeid? 

BORG: Vi har forsøkt å gi noen eksempler i forhold til hva man kan gjøre innenfor det som beskrives som recoveryorienterte tjenester. Recovery startet som en kamp for menneskerettigheter. Reelle valgmuligheter og samfunnsorientering er sentrale perspektiver noen steder. Et annet eksempel vi skriver om er “Åpen dialog” og dialogiske praksiser. Vi har forsøkt å vise hvordan ulike arbeidsformer er knyttet til menneskerettigheter. Vi har hatt mange forskningssamarbeid, Bengt og jeg, og da hører vi om situasjoner der fagfolk gjør mye utenfor oppskriften, eller de faglige veilederne. De sier de gjør dette av respekt for personen de skal hjelpe. Et sted så kalte de det “De hemmelige tjenester”. For eksempel så var det noen som var hos en person som var veldig glad i å mekke bilmotorer. Han manglet en del, men fikk ikke hentet den selv. Da fant den psykiske helsearbeideren ut at hun skulle kjøre de ti milene og hente denne delen. Det er en del slike eksempler på hva folk faktisk gjør fordi de setter personen foran prosedyrene. 

KARLSSON: Gjennom våre forskningsprosjekter har vi blitt mer opptatt av alt det som skjer utenom tjenestene. Gatelagsfotball er et slikt eksempel hvor deltakerne reduserer rusbruk, får mat og klær. Gatelaget i Brann har en heltidsansatt fra NAV. I Asker kommune er det to personer i 50% stilling fra psykisk helsetjeneste og NAV. Jeg tenker at det er flott at psykisk helsearbeidere har videreutdanninger, master- og doktorgrader. For meg er det det konkrete arbeidet som er sentralt og som teller. Psykisk helsearbeid er veldig mye mer enn å utelukkende snakke med folk. 

Det ble gjort en stor studie i København i sin tid hvor borgere som hadde behov, fikk tilbud om en støttekontakt. Det var et stort prosjekt med over 2000 borgere. Personene som hadde støttekontakt ble intervjuet etterpå. Det de trakk frem som var viktige for dem, var når støttekontaktene gikk utenfor de definerte rammene sine. Det kunne være at de sammen med borgeren kunne gå på kafé, de kunne gå på fotballkamp, og at støttekontakten var der lengre enn planlagt. Den type praksiser ting tror jeg er veldig betydningsfullt i psykisk helsearbeid ved at de ansatte deltar med mer enn bare en faglig forankring.

BORG: Det med gatelaget, det er noe vi skal utforske videre. Dette eksempelet viser at fagpersoner kan utvikle arbeidsformer der de er mer i lokalmiljøene. De blir lokalkjent på en annen måte. Når man er tilstede på trening og på kamp så oppdages en del ting som må gjøres utenfor fotballbanen for at folk skal kunne fortsette å være der. Kanskje de må ordne noe med boligen eller kanskje man må ordne noe med penger. Så da blir det på en måte navet rundt dette samarbeidet, det blir utenfor tjenestene samtidig som det er i tjenestene.

Det virker som om det å gå utenfor rammene blir mer og mer vanskelig.

Hva kan solidariske psykiske helsetjenester være? 

BORG: Solidaritet handler om medmenneskelighet og at relasjonen mellom mennesker noen ganger går foran strenge prosedyrer.

KARLSSON: Solidaritet handler også om fellesskap. Det å bistå og gå sammen med den man skal hjelpe er for meg solidaritet. Det virker som om det å gå utenfor rammene blir mer og mer vanskelig. Det finnes så mange gode eksempler på det vi snakker om nå, ikke bare innenfor psykisk helse. Tenk på alle de som har stått frem og fortalt betydningen av én lærer eller en annen voksen som har gjort at de følte seg verdsatt ble sett. Det var en musiker som fortalte om nettopp det. Vedkommende hadde en lærer som ikke ga seg og som kom og hentet vedkommende i tre, fire måneder for at hen skulle komme på skolen. Slike hendelser illustrerer for meg det å stå ved siden av noen og vise solidaritet.

BORG: Så er det å ville noen vel. Altså “Det er noen som vil meg vel”. Pat (Patricia) Deegan snakket mye om dette å ikke bli gitt opp. Å holde fast, selv om det tar tid og selv om det er krevende og selv om en kan være veldig oppgitt. At det faktisk er noen som holder fast og er med, og formidler at “jeg vil deg vel” og “dette har andre klart”. Helen Glover, som vi har samarbeidet med, snakker om å være “holders of hope” – at det er et medmenneske der som holder fast når man ikke orker å holde håpet oppe selv. 

Kan dere si mer om menneskerettigheter og hvordan det er relevant innen psykisk helsearbeid? 

KARLSSON: Utgangspunktet for det er arbeidet som FN og WHO og Europarådet har gjort. 

Vi kontaktet FNs spesialrådgiver for psykisk helse, Dainius Pūras, som dro rundt om i verden for å prøve å kartlegge hvordan det sto til med folk som sliter med psykisk helse. Samtidig har Verdens Helseorganisasjon også utviklet sitt grunnlag når det gjelder sitt arbeid og forståelse av psykisk helse, og det samme gjelder Europarådet. 

Marit og jeg inviterte oss inn til to partier på Stortinget. Ingen av dem i de to partiene vi snakket med, hadde kjennskap til betydningen av menneskerettigheter innenfor psykisk helse. Det var en representant som fremholdt at Norge som nasjon tenker at vi er gode på å eksportere menneskerettigheter, og at vi mangler mot til å se våre egne utfordringer knyttet til menneskerettigheter og brudd på disse. I den siste opptrappingsplanen for psykisk helse (2023 – 2033) er menneskerettigheter nevnt bare én gang. Det er avgjort behov for en diskusjon i Norge om hva dette vil innebære! Hva vil menneskerettigheter innebære i psykisk helsefeltet? I norsk sammenheng blir menneskerettslige spørsmå fort relatert til tvang og tvangsbruk. Det er bare så veldig mye mer enn bare det. Det handler om rettigheter og det å kunne bli sett på som et helt menneske. WHO er veldig konkrete på hvordan dette skal gjøres.

Jeg har hatt en liten stilling på en høysikkerhetsavdeling på Akershus universitetssykehus. Der har de utviklet dette med Åpen Dialog og dialogiske praksiser. Ansatte ble invitert til å legge dette arbeidet frem for Europarådet som viser en annen måte å møte folk på i psykisk helsevern. Det er gjort flere studier på dette i ettertid. Det handler om så enkle ting som at folk skal få muligheter til å ytre seg fritt. Videre at folk skal bli hørt og skal kunne få delt det på lik linje som alle andre.

BORG: Hvis man leser rapportene til Pūras (2017, 2019 og 2020), så er han veldig tydelig, for eksempel i forhold til kunnskapsgrunnlaget i psykisk helsefeltet. Han mener at det er alt for sterkt dominert av biomedisinsk tenkning, at det er altfor individualistisk og for lite samarbeidsorientert. Dette er det ikke så lett å diskutere i Norge, der mange har en sterk tro på – og lojalitet til – den randomiserte kontrollerte studietradisjonen og til medisinsk behandling. Jeg synes det er viktig, i hvert fall i utdanningssammenhenger og på arbeidsplasser, å kunne ta opp noen av disse punktene som vi også gjennomgår i boken. “Hva betyr det helt konkret å sette menneskerettigheter i fokus i våre tjenester?”, “Hva betyr det å ha en individualistisk tilnærming?”, “Ser vi folk i deres sosiale sammenhenger?» «Spør vi folk om hva de har lyst til å gjøre? Hva de selv tenker kan bringe dem videre?”. Hvis vi spør, har vi noen mulighet til å følge det opp? Det er veldig konkrete ting det går an å snakke om der man jobber. 

Det er et gratis opplæringsprogram som heter “WHO QualityRights» (WHO’s QualityRights initiative) Det er også veldig konkret, og er utviklet av folk med egenerfaring, fagfolk og pårørende. Der er det noen eksempler på hvordan man kan starte i det små på sin egen arbeidsplass. Organisasjonen “We Shall Overcome” (WSO)  har gjort og gjør et stort arbeid innen menneskerettigheter, og har blant annet jobbet med disse modulene. Kursopplegget er digitalt og enkelt å ta på egen hånd eller på arbeidsplassen. Gjennomføres det i en kollegagruppe kan man diskutere konkrete tema og arbeidsformer. Jeg tenker at dette kan være både opplysende og inspirerende og ikke så krevende å få til. Det kan bidra til å få opp bevisstheten rundt ulike forhold knyttet til folks rettigheter. 

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen! (Artikkelen fortsetter…)

KARLSSON: Når det gjelder for eksempel Åpen Dialog, så tenker jeg det er avgjørende at vi ikke blir 100% forelsket i det. Vi må evne å stille kritiske spørsmål til disse praksisene også. 100% riktig kan det bare når vi snakker om fotball. 

BORG: Professor Tom Andersen understreket at folk ikke kan forandres utenfra. En fantastisk påminning fordi vi har et helsevesen som er basert på denne idéen at vi kan forandre folk utenfra. Bare vi legger til rette nok og følger de faglige veilederne i 4 x 45 (behandlingstimer) så går alt fint.

Jeg tenkte på dette i forhold til menneskerettigheter, det er vel heller ikke nevnt i den nye veilederen om brukermedvirkning innen psykisk helse og rusfeltet. Den har vi lest og kommentert. Jeg tror ikke at menneskerettigheter og medborgerskap er nevnt der heller og det er jo også interessant.

Hvis vi kan gå litt videre til det med økologi. Hva menes med det? Hvordan er det relevant innen psykisk helsearbeid og hva i all verden kan man gjøre?

KARLSSON: Utgangspunktet vårt var at vi hadde en kollega som var veldig engasjert i miljøspørsmål. Vi begynte å diskutere hva dette faktisk innebærer, og gikk inn i litteraturen. Så dukket begrepet klimaangst opp. Det kan sees som en patologisering av vår engstelse og bekymring for hva som skjer med kloden. 

Det er mange personer som er veldig bekymret for dette. Noen utvikler psykiske helsevansker på bakgrunn av det, samtidig som de forsøker å gjøre en innsats. Dainius Pūras skriver veldig godt om dette. Hvis vi tenker på at havene rundt oss stiger, vil dette selvsagt føre til at mange folk vil være nødt til å flytte på seg. Samtidig er det tendenser i en del europeiske land til at man ikke vil ta imot flere mennesker som er på flukt. Det er store spørsmål. Mer konkret handler det om folk som sliter med sin psykiske helse knyttet til det som de opplever som trusler. 

En tidligere kollegaen av oss gjorde en veldig enkel spørreundersøkelse som ble publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid. Der kom det mange synspunkter og kommentarer som knyttes til den bekymringen for hvordan klimaet utvikler seg. Hva betyr det for disse menneskene? Hva prøver de selv å gjøre og hvordan forholder de seg til sine omgivelser og sine medmennesker? Dette er noe som vil innvirke i enda større grad når det gjelder psykisk helse fremover.

BORG: En helt enkel ting er å ta dette på alvor når folk snakker om det og deler sine bekymringer. Det har vel vært et sånn tema som lett kunne blitt feid bort. Dette er reelle bekymringer, noe som folk sliter med. Vi skriver om at mange har glede og nytte av kollektive handlinger i slike situasjoner. Demonstrasjoner, opprør, tydeliggjøring, å skrive sammen og å samles. 

Med den økende fattigdommen og med økende forskjeller, så er det å forvente at det blir flere som er på flukt. Det vil ikke stoppe. Alt dette må vi tåle å forholde oss til. Nå må vi snakke om det og åpne opp for det.

Du har rett til hjelp for å komme deg ut av dette du forteller om. Jeg skal gjøre mitt beste for finne ut av det sammen med deg.

Hva vil dere si til de som trenger hjelp?

BORG: Du har rett til hjelp for å komme deg ut av dette du forteller om. Jeg skal gjøre mitt beste for finne ut av det sammen med deg.

KARLSSON: “Hva kan jeg hjelpe deg med?”

Hva vil dere si til de som skal hjelpe?

BORG: Sjekk med folk om de tenker at dere er på rett vei. Gjør det som er viktig å gjøre nå. Det som det haster med.

KARLSSON: Forsøk å lytte til hva den andre sier, og forsøk å være åpen. Så åpen som man kan være.

Er det noe dere sitter igjen med som vi ikke har spurt om eller som dere gjerne vil ha sagt?

KARLSSON: Jeg har all mulig respekt for det arbeidet folk gjør i tjenestene. Noen oppfatter meg som veldig kritisk. Jeg er nok kritisk, og jeg tenker at folk virkelig gjør så godt de kan. Rammene for arbeidet dere gjør blir stadig strammere og strammere. Det handler både om økonomi og om faglig styring. Psykiater Trond Aarre skriver at hvis fagfolk hadde sluppet myndighetenes  kontroll, så kunne fagfolk hatt omtrent to tredjedeler økt arbeidskapasitet til å møte folk. Det er avgjørende at vi kommer oss ut av dette kontrolltyrraniet. For det gjelder både fagfolk og det gjelder oss som arbeider i akademiet. Det er akkurat det samme tyranniet.

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!