Nyere forskning viser at fysisk aktivitet og trening har god effekt på psykiske lidelser. Vi har igjen snakket med erfaringskonsulent og treningskontakt Pål Berger for å spørre ham hva som skal til for å komme i gang og hvilke hindringer man kan møte på når man vil bli mer aktiv.
Hvorfor er dette med fysisk aktivitet så viktig?
Hvis du går tilbake i tid og tenker på Aristoteles og Sokrates, så var det snakk om både kropp og sjel. De så helheten i mennesket. Jeg vet ikke når det begynte å skje, men på et tidspunkt begynte vi å dele hode og kropp. I dag snakker vi mye om mental helse og fysisk helse. Men egentlig snakker vi om akkurat det samme. Men på en eller annen pussig måte så har de blitt skilt fra hverandre. Ny forskning viser hvor viktig det er – for å ta et enkelt eksempel – hvis du spiser dårlig mat så kan det påvirke hjernen slik at risikoen for depresjon øker. Depresjon øker risikoen for hjerteinfarkt. Det er dette samspillet hele tiden som vi har glemt av i moderne medisin.
Og det tror jeg er en av grunnene til at det har blitt som det har blitt, at når man ber om hjelp med depresjon – depresjon er jo det desidert største psykiske lidelsen i verden, det er den diagnosen som er dyrest for samfunnet, som koster mest i fravær på arbeidsplasser. Det som forskning i dag viser er at trening er den beste medisinen. Men det blir automatisk til at man skal prate om det. Og det er ikke noe galt med å prate om det, men å bare prate seg ut av en depresjon viser seg å være svært vanskelig. Og så får du medisiner, men så er vi veldig usikre på virkningen av tablettene. Det er mye kontroverser der. Samtidig vet vi at trening virker. Allikevel så ligger det langt nede på lista som behandlingsmetode. Da må vi spørre oss; hvorfor er det slik?
De hadde en undersøkelse som er litt partisk – det var i England. Da stilte de spørsmålet om hvorfor det er sånn. De fant at det er veldig mye penger i tabletter for medisinindustrien. Og så er det veldig mange i fagfeltet som ikke kan trening. Da er det lett at de skyver det vekk. De vil heller holde seg på det som er trygt for dem (som er samtaleterapi og sånn.) Kanskje er det vanskelig for folk som har gått mange år på skole å akseptere at det å springe opp noen bakker og å løfte på en jernstang kan ha best effekt. Uansett hvordan vi snur og vender på det så er det profesjonskamper også i behandlingssystemet. Sånn er det bare.
Hvordan kan man komme i gang med fysisk aktivitet når det er helt fraværende i livet?
Når jeg har snakket med beboere på institusjoner så er de så lei av at folk maser på dem hele tiden om at de må bli fysisk aktive. Og det kan jeg forstå. Det jeg tror, jeg har ingen fasit, men utfordringen er at du tilnærmer deg dette på en mer systematisk måte. Det nytter ikke bare å si til mennesker at du må bli fysisk aktiv, det gir bare dårlig samvittighet. Du kommer deg ikke i gang, og så blir det bare mer og mer negativt rundt det. Alle vet jo at de trenger å være fysisk aktive. Vi må bli mye flinkere til å hjelpe folk i gang på det nivået de selv er. For noen er det nok om de bare begynner med å gå seg en tur ut og få litt frisk luft. Og at det blir en rutine, en vane.
Høyintensiv trening er den raskeste måten å komme i form på
Så det går an å starte litt i det små? Det må ikke være 4×4 høyintensitetstrening fra dag 1?
Det må det slettes ikke være. Men det er klart at når du sier 4×4 så er det jo det de kaller medisin. Og det er jo det som nå er anbefalt i all behandling, for da vil du være i behandling og du har profesjonelle folk som kan motivere deg, som kan hjelpe deg i gang med dette. Da er suksesshistoriene veldig, veldig mange. Høyintensiv trening er den raskeste måten å komme i form på.
Mennesker med rus og psykisk lidelse dør 10-30 år før gjennomsnittet. Og det skyldes ikke rus og medisiner i hovedsak. Det skyldes livsstil. Kosthold og inaktivitet. Dette vet vi ganske sikkert. Hvis du trener på den måten som er skissert i høyintensiv trening, så kan en 60-åring få en biologisk alder på 30 år og omvendt. Ved å følge denne metodikken, la oss si at du er 30 år med en fysisk alder på 50 år når du kommer i behandling. Da vil denne metoden på 8 uker, med 3 timers trening fordelt på tre ganger i uka få deg tilbake til 30 år igjen. Det er nesten et lite mirakel. De fleste rusavhengige og mennesker med psykiske lidelser dør av hjerte- og karsykdommer. Denne treninga er basert på hjertet, du øker hjertet sin kapasitet. La oss si at du har en hvilepuls på 90. Da må hjertet slå 90 ganger for å få ut cirka 5 liter blod i minuttet, som hjertet skal gjøre. Har du hvilepuls på 60 slår det 60 ganger for å få ut like mye blod. Når det slår 60 ganger så slår det hardere, altså blodet strømmer fortere ut i kroppen og hodet.
Ole Petter Hjelle er den legen i Norge som har jobbet mest med fysisk aktivitet. Han forteller at på legestudiet i Oslo så har de 45 minutter om fysisk aktivitet på hele legestudiet. Han sier at det vet han, for det er han som har den undervisningen. Fastlegen min er tidligere idrettsmann, han synes det er litt fortvilt for han vet at mange pasienter har godt av aktivitet, men han har ikke tid til å følge dem opp selv. Han vet ikke hvor han kan sende folk og dermed så må han gi dem tabletter. Han kan jo si “gå en tur” eller “ta kontakt med turistforeningen”, men folk kommer ikke i gang. Og da er vi tilbake til det du spurte om i starten, hvordan komme i gang. Hvis jeg sier til en av de jeg har trent med at du må begynne å trene, så skjer det ingenting. Men hvis jeg sier, hvis jeg blir med de første 6-7-8 gangene så er sannsynligheten for at han eller hun vil fortsette veldig stor. Så akkurat det, du vet jo selv at hvis du bestemmer deg for å jogge, og så skal du ta beslutningen helt selv så kan det godt hende at du finner ut at det er bedre å sitte inne og se på tv. Men hvis du avtaler med naboen at dere skal jogge hver onsdag klokka 17, så er det stor sannsynlighet for at dere gjør det. Da har du bundet deg opp med en annen person.
Det er de helt elementære tingene som ofte er det største problemet
Så det er viktig å ha sosial støtte når man starter?
I Blå Kors har vi dette med Tidgivere. Det viser seg at veldig mange av deltakerne vi får ønsker å gå tur eller annen fysisk aktivitet. Da får de en frivillig som er med dem de første gangene. Og så har du kommunale treningskontakter. Da kan du få en treningskontakt med deg. Da jeg ble nykter for 16 år tilbake så hadde jeg trent veldig mye i ungdommen, men hadde falt ut av det. Men nå klarte jeg ikke komme meg inn på treningssenteret. På den tiden hadde det skjedd store endringer. De hadde sluttet med klippekort. Du måtte legge noe greier på ei plate og så åpnet det seg noen sluser. Jeg skjønte ingenting, så jeg måtte spørre hvordan jeg skulle komme meg inn. Det er ofte de banale hindringene som gjør det vanskelig. Hva slags klær skal man ha på seg på trening? Det er de helt elementære tingene som ofte er det største problemet. Hva trenger jeg, hva skal jeg ha på meg.
Mange jeg treffer har lyst til å bruke naturen, da er ofte de største problemene sånne ting som hvordan setter man opp telt, hvordan lager man et bål, hvordan pakker du en sekk. Når jeg kan det så begynner jeg å bli mer selvgående, og blir tryggere på å kunne gå ut selv. Så vi ender ofte med å løse problemer på et lavere nivå enn det man tenker.
Vi er inne på det med hva man kan gjøre selv. Men hvis du snakker med noen som aldri har trent før, som tenker at for helsa sin del så burde de kommet i gang. Hvor og hvordan kan man starte?
Det er jo et samfunnsproblem. Det er mange som har vært utenfor samfunnet når det har med rus og psykiatri å gjøre. Hvis jeg spør hva de liker å gjøre så er det veldig mange som har vanskelig for å svare på det. Men da kan jeg spørre hva de likte å gjøre da de var små. Kanskje de sier at de likte å klatre i trær. Ok, da prøver vi å klatre i trær. Så prøv å finne ut hva folk har lyst til å gjøre, hva som går greit, hva de liker. Han som laget treningskontaktkurset, Harald Munkvoll, han er gammel rusavhengig og var en av Norges beste maratonløpere. Han har jobbet i rusfeltet i mange, mange år. Han sa til meg at “Pål, du må aldri slutte å ruse deg”. Jeg lurte på hva han mente med det. Da sa han at du kan ikke bruke rusmidler mer, du må finne noe annet å ruse deg med. For du trenger rus. Og da skjedde det noe i hodet mitt. At ok, jeg kan ha det gøy og være nykter, da fant jeg tilbake til trening, fysisk aktivitet og natur, som har vært veldig viktig for meg. Så han traff meg akkurat på den biten. For jeg tror at når du først har begynt å gå litt, og fått deg litt frisk luft, så synes de aller fleste at det er godt. Når jeg sitter hjemme med tunge tanker så vet jeg at hvis jeg bare går meg en liten tur ut rundt kaia eller hva pokker det måtte være, så er jeg en helt annen person når jeg kommer tilbake igjen. Det finnes ikke et menneske som ikke har opplevd det noen gang. Så hvis du begynner å få den gode følelsen så vil du gjerne ha mer og mer. Du ser jo den forskjellen fra å sitte hjemme – til bare det å gå deg en liten tur. Og vi vet at mye av den norske befolkningen er inaktive. Vi mennesker er skapt for å være aktive. Hvis jernaldermannen, eller mennesker for bare to generasjoner siden hadde satt seg ned hele dagen, så hadde de sultet i hjel. Hele kroppen vår er skapt for aktivitet, og hvis vi ikke er aktive så reagerer den negativt.
Jeg pleier aldri å bruke ordet motivasjon. Jeg synes det er tullete ord, egentlig. Jeg bruker heller det å endre vaner. Du må endre vaner, for hjernen vår er laget slik at den i utgangspunktet vil slappe av. Hvis du ser på dyr, eksempelvis en løve, så jakter de, de spiser og så hviler de. De sparer energi. Og det tror jeg også hjernen vår er laget for. Så vi må egentlig gå mot det hjernen vår er laget for, og da må vi endre vaner over tid. Det er derfor jeg sier at du ikke bare kan si til noen at de må begynne å trene, men du må hjelpe dem i gang over tid. Til de får en god vane. Det er da man trenger venner, familie, naboer, treningskontakter og frivillige. Det er mange som er i den situasjonen som har veldig lite nettverk. Da kan kommunen eller frivillige organisasjoner stille opp med det de trenger for å komme i gang. Å endre vaner tar tid, det vet vi alle sammen. Det er ikke noe du bare gjør. Når du endrer en vane så får du egentlig abstinenser. Hvis du får en god følelse av å bare sitte og drikke brus eller øl eller hva det er og se på filmer, så får hjernen en form for belønning av det. Så hvis du skal slutte med det og begynne med noe annet så vil du få abstinenser, akkurat som du gjør hvis du slutter med alkohol eller heroin. Ikke så sterke abstinenser, men du føler et ubehag. Så det å endre vaner tar tid, og det må man ha respekt for. Alle vet at de skal være fysiske aktive, men det er det å komme i gang.
| Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen! |
Hvordan kan man finne riktig mengde fysisk aktivitet?
Det der er veldig individuelt. Vi mennesker vi er egentlig laget slik at når vi begynner med noe som vi kjenner er godt så vil vi ha mer. Det er en ung dame som begynte å gå turer, og så viste det seg at i ungdommen så hadde hun vært aktiv konkurransesvømmer. Så begynte vi å prate litt mer, og i fjor sommer så sprang hun sitt første triatlon. Så hun begynte med å gå tur og endte med triatlon. Jeg måtte jo bare avslutte der, hun gikk jo langt ut over det jeg er i stand til å hjelpe med. Det handler om å komme over dørstokkmila og komme i gang. Jeg har jo hatt hjerteinfarkt og leddgikt og har forskjellige skader i cirka halve kroppen. Går du noen år tilbake, skulle man ta det med ro i sånne tilfeller. I dag er jo folk satt på høyintensiv trening 3-4 dager etter hjerteinfarkt. Vi vet at aktivitet heler kroppen mye fortere. Så uten trening så hadde jeg vært uføretrygdet, i beste fall.
Jeg tror det er veldig viktig for kommunene å få dette bygget inn som en del av det totale tilbudet
Du har sagt litt om det, men vet du noe om hva slags tilbud som finnes i helsevesenet for folk med psykiske lidelser når det gjelder fysisk aktivitet?
Når det gjelder oppfølging så er det kommunalt ansvar. Og det varierer utrolig mye mellom kommunene. De satte jo i gang med treningskontaktkurs for mange, mange år tilbake. Og veldig ofte så er det gjerne noen ildsjeler i kommunen som setter ting i gang. Så forsvinner ildsjelen, får kanskje ny jobb, og så ramler det hele sammen. Så jeg tror det er veldig viktig for kommunene å få dette bygget inn som en del av det totale tilbudet. Det er noen få kommuner nå som er i gang, blant annet Sandnes. De jobber blant annet for å få høyintensiv trening som et poliklinisk tilbud i kommunen. De har også ansatt flere som kun skal jobbe med fysisk aktivitet. Gå turer, gå i fjellet, drive med trening. De har også leid et treningslokale i kommunen. Jeg vet også Elverum og 4-5 andre kommuner har begynt med det.
Det er jo dokumentert så nøye at dette er ekstremt viktig, at dette burde bli pålagt alle behandlingssteder på lik linje med all mulig annen terapi
Hva mener du helsevesenet burde gjøre av tiltak for at fysisk aktivitet skal bli en større del av behandlingen både innen psykiatri og rus?
Det er jo dokumentert så nøye at dette er ekstremt viktig, at dette burde bli pålagt alle behandlingssteder på lik linje med all mulig annen terapi. Det som er litt gjengs – det var noen som hadde en undersøkelse på behandlingssteder i TSB (Tverrfaglig Spesialisert Behandling, red. anm.), mange sier at de har fysisk aktivitet, altså de kaller det fysisk aktivitet å gå en tur to ganger i uka. Så tilbake til dette med kompetanse. Jeg mener at det som er best dokumentert i forskning bør være det som enhver behandlingsplass tilbyr sine pasienter. Jeg vet jo at Blå Kors har implementert dette i noen av sine behandlingssteder. Du har jo også rådet for psykisk helse og fagrådet i rusfeltet, de har gjort en kjempejobb, både med konferansen og med det de har begynt å sette i gang for å få trening som en del av behandling. Nå er det også startet en nasjonal gruppe som skal jobbe med dette, og alle fire helseregionene skal ha ei gruppe, altså et nettverk som skal møtes 4-5 ganger i året. Det synes jeg er en kjempefin ordning. For det er veldig viktig å få det med, på det nasjonale planet.
Det er mye snakk om å beregne nøyaktig makspuls, å måle VO2-max opptak og lignende. Hvor viktig er sånne ting?
Det er relativt viktig når du er i behandling. Der har du profesjonelle til å ta seg av det. Men det er ikke alle som er i behandling, og vi vet jo det at et av de største problemene i rusfeltet er at du får behandling, og så kommer du ut til ingenting. Så ryker du tilbake igjen. Dette vet vi er et kjempeproblem, at kommune, spesialisthelsetjeneste og frivillige har en altfor dårlig kommunikasjon. Jeg tror det er viktig at i behandling så får du selve behandlingen, men at allerede i behandlingen så bør du bli koblet på en frivillig, en treningskontakt, en person som kan følge deg ut den dagen du kommer ut fra behandling. En person som kan ta kontakt med deg i behandlingen og hjelpe deg med å lage en plan fremover. Og som kan sjekke om du er i gang. Trening er jo ferskvare. Som Munkvoll pleier å si: Du pusser ikke tennene 60 ganger i starten av måneden og tror at det holder resten av måneden. Du må pusse tennene hver dag. Og trening er veldig mye det samme. Det nytter ikke å komme ut fra behandling og være i toppform, og så går du hjem og drikker øl eller cola og sitter og ser på filmer. Da er du tilbake igjen i løpet av relativt kort tid. Så denne oppfølgingen både av kommunen og frivillige etter behandling. Bare for moro skyld sjekket jeg ut litt i Sandnes, der finnes det rundt 250 tilbud som har med idrett å gjøre. Den største utfordringen for folkehelsen er ikke at folk trener feil, men at de ikke trener.
For mange er det viktig å ikke la andre fortelle hva som er best for deg. La folk få prøve selv
Også er det ikke alle rusavhengige som vil spille gatefotball, gatefotball er et fantastisk bra tilbud men det er ikke alle som ønsker det. Noen ønsker bare å trene på et treningssenter, eller spille i en ordinær fotballklubb. Det skal ikke tas som en selvfølge at du skal i et spesialtilpasset tilbud for rusavhengige. Jeg liker å trene alene på treningssenter: Da setter jeg i ørepluggene, også prater jeg ikke med noen, da lever jeg i min egen boble. Mens andre liker å trene crossfit. Og slik som spinning – kjempefin trening, men for meg er det som et dårlig raveparty. Du må finne det du har lyst til å gjøre. Det er liksom ikke min greie, hvis noen har tatt meg med på spinning hadde jeg sluttet. For mange er det viktig å ikke la andre fortelle hva som er best for deg. La folk få prøve selv. Prøv å spille fotball, okei det var ikke noe for meg, da prøver vi hockey, det var ikke noe for meg, okei, da spiller vi gatefotball, det var kjempegøy! Vi er forskjellige!
Hva trenger man for å trene, og hvor mye kan det koste?
Hvis du trener på et treningssenter holder det med shorts og t-skjorte. Jeg har ikke på meg noen spesielle klær når jeg trener. Har jeg joggebukse og t-skjorte så er jeg godt fornøyd, så legg lista der. Du får kanskje et medlemskap på treningssenter til et par hundre kroner i måneden. Går du til turistforeningen så er det veldig rimelig, der er ikke årsmedlemskapet dyrt.
Og så er det mange som ikke har råd, men det finnes løsninger. På Frilager kan du leie telt og sovepose og sko for eksempel for en billig penge. Så det finnes alltid løsninger, men man må jo vite om dem. Noen steder er også NAV villige til å betale for slike ting. Er du i et idrettslag så er det billig. Gateløp er det mange som synes det er kjekt å være med på – og mange gateløp er nesten gratis. Jeg anbefaler (bestandig) gateløp, for når du springer det så vinner du aldri og du taper ikke. Du blir en del av gjengen. Folk jubler til deg og du blir en del av de som er med. Selv springer jeg noe som heter Kollentrappa og da dør jeg hvert år, men det er liksom ikke bare å springe trapper. Det er stemningen rundt og det er litt sånn at man prøver å sette nye rekorder hver gang. Det er ikke alltid jeg klarer det, så når jeg klarer det er det sånn “YESS”.
Så har jeg noe å trene for. Jeg bruker naturen veldig mye. Og mye av motivasjonen min for å trene om vinteren er det å være i form til å gå turer om sommeren. Litt for å ha et mål frem i tid. Noe som ligger og motiverer meg, noe som gir meg lyst til å trene.
Man må ikke trene 4×4 for å få en effekt?
4×4 er jo det som vi kaller medisin, beste effektive medisin og det som fungerer for å komme fort tilbake i form. Men absolutt all trening er sunn. Bare det å reise seg opp av stolen og sette seg ned igjen er mye bedre enn å bare sitte der. Det er jo veldig stor forskjell på trening og fysisk aktivitet. Trening er når du skal beholde ett nivå eller bli bedre – da trener du. Fysisk aktivitet er hver gang du beveger skjelettet og muskulaturen din og hjertet slår litt hardere – da er du fysisk aktiv. Hvis du går en tur på en time og vil klare den samme turen på 50 min, så trener du. Du trenger ikke å bli olympisk mester for å trene, det er bare at du blir litt bedre i det du holder på med. Og fysisk aktivitet, stå litt og hopp litt, gå litt – i stedet for å sitte på kontorstolen i 7 timer. Gå rundt bordet, ta et par knebøy, da er du fysisk aktiv. Dersom alle i Norge hadde gått 30 min hver dag, i moderat tempo – slik at du kjenner at du går – så hadde det hatt en enorm betydning for folkehelsa.
Skulle det vært en kampanje på dette?
30 min om dagen hadde det kunne vært, det hadde betydd mye for folkehelsa. Vi er jo skapt for å springe etter hjort og springe fra bjørner og sloss med naboen. Mange står opp på morgenen, drikker kaffe, tar heisen ned i garasjen, kjører til jobb, sitter foran pc’en hele dagen, så kjører du hjem, tar heisen opp og setter deg ned foran tv-en resten av dagen. Bare sånne enkle ting som det å åpne en garasjeport før i tiden, den hadde gjerne rustede stålhengsler, så måtte du bøye deg ned, løfte porten opp, kjøre inn bilen og ta porten ned. Kanskje 2-3 ganger om dagen. Nå trykker vi på en knapp. I stedet for å støvsuge så har vi nå robotstøvsugere, det samme med gressklippere. Mange av de dagligdagse tingene som vi måtte gjøre for 20-30 år siden. Da jeg bodde i Tromsø måkte jeg tonnevis av snø i løpet av årene, nå bruker folk snøfreser.. Mange slike ting som har gjort livene våre enklere har også gjort oss sløve, vi bruker mindre energi, og det går på bekostning av hele kroppen og ikke minst hodet. Så når det gjelder trening og fysisk aktivitet så er det hodet som responderer best på det. Det er den viktigste biten av trening. Det er derfor vi vil tilbake til dette med både kropp og sjel. Fordi det er en helhet.
Er det noe som er spesielt viktig for deg når vi snakker om dette?
Det som er viktig er at dette med trening og fysisk aktivitet blir løftet opp på et høyere nivå i kommunene. En må rett og slett se på dette som ikke noe “attått”, men faktisk noe av det viktigste vi kan gjøre.
Jeg tror man man må få det inn i utdanningene – av leger, psykologer, psykiatere, terapeuter. For mange av de som går ut i jobb vet ikke om det jeg prater om nå. Helsedirektoratet begynner å lage aktivitetshåndbok, så det begynner å bli bra der, men vi må få det helt ut til de ytterste leddene. Jeg tror også det er viktig å få med frivilligheten og treningskontakter som en viktig ressurs. For å hjelpe folk i gang. Det er ofte der problemet ligger. Det å komme over dørstokkmila og komme i gang å endre vaner. For de aller fleste som har endret vanene og som er fysisk aktive over tid – de fortsetter med det.
Det å begynne å trene uten hjelp – det er veldig tungt
Hva vil du si til de som trenger hjelp til å komme i gang med trening?
Aller først vil jeg si: Ikke ha dårlig samvittighet. For det er bare naturlig å spare energi som folk flest ønsker å gjøre. Og skal du komme i gang er det ingen skam å spørre om hjelp til å komme i gang. Det er noe vi alle trenger. Det er ikke lett å si en skal endre en vane over natta – det er nesten umulig. Det er ok å be om hjelp. Spør naboen din, spør kona, mannen din, kommunen, få noen til å hjelpe deg i gang. Ta litt initiativ og få litt hjelp. For det å begynne å trene uten hjelp – det er veldig tungt. Så du trenger ikke å ha dårlig samvittighet for det – det er bare menneskelig. Det er det beste rådet jeg kan gi.
Hva vil du si til de som skal hjelpe dem?
Ta og lytt. Prat og lytt først. Mennesker som ikke er vant til å trene – la de få muligheten til å prøve seg frem på mange forskjellige ting. Jeg kjenner folk som ble med på crossfit og ble helt hekta på det. De trener det tre ganger i uka og synes det gir livet en ny mening. Selv om dette ikke er noe for meg. Om du aldri har vært fysisk aktiv så er det ekstra viktig å prøve seg frem. Liker du ikke det du prøver ut så prøv noe annet. Det er så mange muligheter. Noen liker å trene inne og noen ute, og noen begge deler. Men lytt og gi folk en mulighet til å prøve. Prøv masse forskjellige ting. Noen ganger finner man det ut med en gang, andre ganger må en prøve ut forskjellige ting i månedsvis. Og det er helt okei!
| Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen! |
Tips til videre lesning om temaet:
Helsenorge og NHI har mye god informasjon om effektene av fysisk aktivitet.
På nettsiden til Rådet for psykisk helse finner du mye informasjon om trening som medisin i behandling.
Recoverybloggen 