Slik klarte jeg å slutte med rusmidler og få god livskvalitet. Intervju med erfaringskonsulent Pål Berger.

Pål Berger har selv vært rusavhengig, og jobber nå i som erfaringskonsulent i Blå Kors Steg for Steg. Han ble i 2022 kåret til årets erfaringskonsulent av Erfaringssentrum. 

Pål Berger – Foto: Privat

Kan du fortelle litt om deg selv? 

Jeg er født og oppvokst i Tromsø. Det er ikke så mye å fortelle om barndommen, da jeg ble ungdom så var jeg vel det man kan kalle en skoletaper, med veldig dårlige karakterer på ungdomsskolen, bortsett fra i et par fag. Flere år senere, da jeg kalte meg selv skoletaper, var det noen som sa at ‘du er ikke skoletaper, du er bare god i feil fag’. For jeg var veldig god i gymnastikk og et par andre fag, men veldig dårlig i matematikk og tysk og de fagene som man skal være god i. 

Det var sjelden at en fest varte i tolv timer for meg. Det var gjerne i fire dager hvis jeg først satte i gang.

Jeg kom ikke inn på videre skolegang, så jeg begynte å jobbe i utelivet som dørvakt, og jobbet der i mange år. Hvis vi tenker på rus og sånn så oppdaget jeg allerede da at jeg rusa meg på en litt annen måte enn folk flest. Det var ikke så ofte det skjedde, jeg trente mye og jobbet veldig mye, men det var sjelden at en fest varte i tolv timer for meg. Det var gjerne i fire dager hvis jeg først satte i gang. 

Da jeg var 20 år flyttet jeg til Stavanger sammen med ei dame, og på en pussig måte så klarte jeg å fullføre universitetsutdannelse i markedsføring og organisasjon og ledelse. Men jeg tror at mye av avhengigheten hadde satt seg fast i kroppen på en eller annen måte da jeg var tenåring. Jeg fikk et forbruk som bare akselererte. Det var hovedsakelig alkohol i de årene. Jeg hadde veldig gode jobber, tjente godt, fikk barn og hadde en flott familie og hele pakka. Så akselererte det bare mer og mer og det endte med skilsmisse og mye sånt som ofte følger med. Jeg kjørte bare på i cirka tre år, litt av og på. Så fikk jeg ny jobb, en veldig bra jobb, men tryna på nytt. De neste 6-7 årene var jeg helt ute for å si det sånn. Da de årene var gått så hadde jeg vært litt inne i psykiatri og rus og alt mulig sånn behandling, jeg bodde i en garasje og hadde mistet absolutt alt. Mistet leilighet, bil, familie, venner, hele pakka. Og det er drøyt 15 år siden jeg kom ut fra den behandlingen. 

Jeg har jobbet i brukerorganisasjonene RIO og A-larm, og så var jeg en av de første erfaringskonsulentene i Norge. Jeg har holdt, og holder fortsatt, mye foredrag om Recovery, Sosial Recovery, Folkehelse, også er jeg opphengt i det vi kaller fysisk aktivitet. Der holder jeg både foredrag og kurs. I dag er stillingen min Rådgiver Folkehelse i Blå Kors. Med egenerfaring. (Vil du vite mer om hva Blå Kors driver med – da kan du lese her. Eller klikk her for å lese intervjuet vårt med ‘Tyven’ Karl-Bertil Nordland og Anders Leinebø fra Blå Kors Steg For Steg. )

Drømmen min var jo ikke å bli rusavhengig, for å si det sånn. Det var ikke det jeg sa på barneskolen. Da ville jeg bli politi og brannmann.

Hva tror du det var som gjorde at avhengigheten satte seg sånn hos akkurat deg? 

Det er jo ti tusen kroners spørsmålet. Vi hadde vel mye rus i familien og det var, tror jeg, en kombinasjon av miljø og gener. Jeg har mange ganger tenkt på det etterpå, men min familie var ishavsloser, oppdagelsesreisende sjøfolk, kanskje en urolig familie på sett og vis. Og det er jo ting å tenke på etterpå, hvis jeg hadde begynt å hoppe i fallskjerm eller noe sånt i ung alder så kanskje ting hadde vært annerledes. Jeg har alltid vært en spenningssøker, og jeg fant spenning i ungdommen i rusmidler og jobben som dørvakt og alt det der. Men noe klart svar på hvorfor akkurat meg, det er det umulig å si, det er det ingen som kan gi et ordentlig svar på. Det er så mange ting som spiller inn. Så litt gener, litt miljø og litt diverse ting, tror jeg. Drømmen min var jo ikke å bli rusavhengig, for å si det sånn. Det var ikke det jeg sa på barneskolen. Da ville jeg bli politi og brannmann. 

Hvordan sto det til med deg da du havnet skikkelig utpå den andre gangen? 

Resultatet var jævla dårlig. Da jeg kom i behandling så var jeg en liten, tynn spurvunge. Det var ikke så mye igjen av meg, hverken fysisk eller psykisk. Det var angst, depresjoner, vanvittig dårlig somatisk helse, jeg klarte nesten ikke å gå. Psykisk slet jeg jo også, selvfølgelig, med mye rart. Det var vel resultatet av rusbruk, miljø, dårlig kosthold og lite aktivitet. Rusavhengige og mennesker med psykiske utfordringer dør jo 10-25 år før gjennomsnittet. Og det er jo ikke på grunn av rusmidlene i og for seg, men på grunn av livsstilen du har. Det overveldende flertallet av rusavhengige dør av livsstilssykdommer som hjerteinfarkt og kreft og slikt. Etter at jeg ble nykter har jeg hatt både hjerteinfarkt og mange andre somatiske greier, som en konsekvens av det livet jeg levde. Så det er noen fysiske greier som henger igjen. 

Nå lever jeg et veldig sunt liv, og det hjelper veldig mye på. Jeg har en god jobb, økonomien er grei og slike ting, det er klart det hjelper på. Jeg har litt angst og slikt i perioder, men det kan man forsåvidt ha uansett. Så det er vanskelig å si hva som kommer av rus og ikke. Men det tok iallefall 3-4 år før jeg begynte å føle meg ‘okei’ igjen. Det gikk gradvis bedre og bedre. 

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Hva slags behandling fikk du? 

Jeg har vært inne i psykiatri og sånt, men den siste behandlingen var rusbehandling. Det var flere måneders ventetid, og jeg tror neppe jeg hadde overlevd det. Så jeg fikk en til å låne meg penger. Jeg merket at det hastet veldig. 

At det ble akkurat den behandlingen var ikke noe bevisst valg. Det var ledig plass og på det tidspunktet hadde jeg tatt imot hva som helst. Jeg brydde meg ikke om hva det het eller hvor det var eller noe sånt. Det var totalt uinteressant. De siste årene var jeg for syk til å søke hjelp. Jeg var ikke i Nav-systemet eller noe sånt, for eksempel. Jeg klarte ikke å følge opp meldekort og sånne ting, og hadde ikke inntekt. Det var litt strengere regler da enn nå,så jeg falt ut av alle offentlig systemer. 

Jeg hadde jo hørt mange folk si til meg at du skal prøve å leve her og nå, en dag av gangen og bla bla bla.

Hva var det som gjorde at du lyktes med å slutte å ruse deg etter den siste behandlingen? 

Det var nok et sammentreff av veldig mange ting. Litt tilfeldigheter, litt flaks. Etter sånn cirka 6 måneder så hadde jeg lånt bikkja til dattera mi, en amstaff som het Odin. Tidlig på morgenen en helg gikk vi opp til et sted som het Dalevannet, et stykke fra Sandnes. Da hadde jeg nesten bestemt meg for å begynne å ruse meg igjen, jeg syntes det var for tungt å leve sånn. Jeg slet voldsomt. Men så gikk jeg tur med denne hunden jeg lånte av datteren min av og til, og så husker jeg at jeg satt ved dette vannet. Da vi kom opp lå det tåke over vannet, så forsvant tåka og sola kom frem. Jeg hadde jo hørt mange folk si til meg at du skal prøve å leve her og nå, en dag av gangen og bla bla bla. Så jeg begynte plutselig å tenke da jeg satt ved dette vannet, i sola mens bikkja hadde det gøy, jeg satt og drakk kaffe og livet var egentlig ganske okei. Jeg begynte å leke med tanken på at hva hvis jeg nå hadde hatt hus og bil og kone og alt. Da måtte jeg kanskje ha vært hjemme og klippet plen og kona hadde vært sur og sånn, så akkurat der og da så hadde jeg det veldig bra. Kanskje bedre en jeg ville ha hatt det hvis jeg hadde alt som jeg gikk og tenkte at jeg måtte ha. Og da var det noe som bare datt inn i hodet mitt, det å ikke bry meg så veldig mye om det som har skjedd eller om hva som kan skje, men prøve å være mer i nuet. Og det er en ting som er veldig viktig for meg fortsatt den dag i dag. Når jeg begynner å tenke for mye på fortiden så føler jeg mye på skam og skyld, tenker jeg for mye fremover så blir jeg fortsatt veldig usikker og redd. Men klarer jeg å være sånn noenlunde her og nå så har jeg det egentlig ganske okei. 

Illustrasjon: Vegard Stolpnessæter

Rundt 11 måneder etter rusbehandlingen så fikk jeg tilfeldigvis tilbud om en jobb. Det var noen som drev et forskningsprosjekt ved Universitetet i Stavanger som het HUSK. Det var et samarbeidsprosjekt med UiS og Sandnes kommune. Da skulle man bruke en metode som da var veldig ny, man skulle bruke en person med egenerfaring for å intervjue andre som hadde havnet utpå. Jeg fikk tilbud om å bli prosjektleder i 50% stilling i det prosjektet. Det var ikke så mange å velge blant i den tiden av folk som sto frem med rusbakgrunn, det var ganske få av oss. Jeg var vel en av de første som sto frem. Jeg takket selvfølgelig ja, jeg hadde ikke noe å miste. Så det at jeg fikk en jobb, noe fornuftig å gjøre, det tror jeg også var ekstremt viktig. Og det at det skjedde såpass fort. Det var ikke bare en sånn NAV-tilpasset greie, men en ordentlig jobb. Økonomien bedret seg litt, ting begynte å falle på plass. 

Da jeg begynte på universitetet, for eksempel, så skulle jeg begynne å trene. Jeg hadde trent i mange år, så det kunne jeg. Men jeg kom meg jo faen ikke inn på treningssenteret.

Du kan si at det største problemet når du blir nykter det er jo ikke det å holde deg unna rusmidler, rusfri, men det er vel de andre hindringene man opplever på veien. Er det mange nok av dem så tror jeg det er det som tar knekken på de aller fleste. Da jeg begynte å få penger fra NAV, var det ingen banker som ville ha pengene mine. Jeg var borte fra samfunnet i 6-7 år, og samfunnet endrer seg vanvittig fort. Da jeg begynte på universitetet, for eksempel, så skulle jeg begynne å trene. Jeg hadde trent i mange år, så det kunne jeg. Men jeg kom meg jo faen ikke inn på treningssenteret. Sist jeg trente så brukte de klippekort og sånt, nå la du en sånn greie oppå ei plate og så åpnet det seg noen sluser, og jeg skjønte ingenting. Dette er jo bare ett eksempel på veldig mange sånne ting som jeg opplever også at er store hindringer også for andre. 

Jeg var jo heldig, jeg hadde levd et noenlunde normalt liv i mange år. Men i jobben min møter jeg folk som har vært i systemet siden de var 10-12 år, gjennom rustjeneste, psykiatri, kanskje noe kriminalitet. Når du lever i et sånt parallellsamfunn i så mange år, så kan du ikke de kodene folk i det vanlige livet kan. Det var en dame som ringte meg for et par år siden som også har levd utpå nesten hele sitt liv. Hun hadde fått sin første jobb. Hun er fantastisk flink til å jobbe, denne personen, men hun ringte og spurte ‘Pål, hvordan er det man smører sånne matpakker’. Og det opplever jeg veldig ofte med mennesker, nå som jeg jobber i rusfeltet. Det er ofte ting som hvordan får jeg venner, hvordan gjør jeg ditt, hvordan praktiserer jeg datt. Og så er man ofte veldig redde for å spørre, fordi det er sånne ting som alle andre kan. Så det blir flaut og vanskelig å vise at man ikke kan dem. 

Hvis du blir sittende lenge alene hjemme ute å klare å bygge et nettverk så går det nesten alltid dårlig.

Veldig ofte så er det hverdagsting som er store hindere, det merker jeg selv også. Enda jeg har levd normalt i mange år. Når du skal bygge nettverk for eksempel, er det veldig ofte at du ikke kan de riktige kodene. Og hvis du blir sittende lenge alene hjemme ute å klare å bygge et nettverk så går det nesten alltid dårlig. I tillegg er mange i veldig dårlig fysisk formform, og dårlig fysisk form gir dårlig psykisk form. Dette vet vi. Fysisk helse er det nesten ingen som kan noe om i støtteapparatet. Jeg så nettopp en rapport fra KORUS Midt, jeg husker ikke tallene helt nå men jeg tror 27% av alle som svarte aldri hadde fått hjelp med å komme seg i bedre fysisk form. Dette gjelder også veldig mye annet. Hvordan kommer du i gang? Du har lyst til å begynne å trene, men hvordan skal du gjøre det når du ikke har venner? Vi vet at hvis vi skal begynne å trene så er det veldig greit å ha noen med seg. Iallefall første gang. Men det er vanskeligere når du ikke har noen du kan spørre, ingen som kan hjelpe deg i gang. 

Det er ikke at det ikke finnes nok tilbud, for det er utrolig mange tilbud. Jeg har vært med på å drive noe som heter Fyll Dagene, jeg var med på å starte det. Det viser seg at det bare i Sør-Rogaland finnes cirka 85 tilbud innen rus og psykiatri. Og i Stavanger fantes det over tusen frivillige lag og organisasjoner som driver med alt mulig. Så om du har lyst til å spille tuba så skal du finne grupper for det. Jeg tror det finnes tre eller fire kaninklubber hvis du har lyst til å begynne med kaniner. Det er sjakklubber, bowlingklubber, kampsport. Men det som er utfordringen for mange er det å vite om det, og det å kunne ta det i bruk. 

Jeg tror de fleste sliter med det å liksom bli ‘vanlige folk’.

Det jobber jeg mye med nå i Blå Kors, å finne ut hva som finnes og å hjelpe folk å ta i bruk sånne tilbud. For det er et sånt missing link der et sted. Jeg tror de fleste sliter med det å liksom bli ‘vanlige folk’. Når jeg holder foredrag, pleier jeg å vise et bilde av en masai og et bilde av Albert Einstein. En gang så jeg en snutt på youtube av noen masaier, de gikk bort til en flokk med løver som spiste på en bøffel. Det som skjedde var at løvene flyttet seg, og at masaiene tok bøffelkjøttet og gikk. Det er kun de i hele verden som kan gjøre det, de har en superkompetanse på dette området. Albert Einstein er regnet som et av verdens største genier. Men hvis de hadde byttet plass, hvem ville ha hatt det største problemet? Masaien ville ha hatt store problemer med relativitetsteorien, men Albert hadde blitt spist. Så vi snakker veldig ofte om kulturforskjeller. Du skal skifte fra en rusdominert kultur og over til en annen kultur. Og det er veldig vanskelig å gjøre det uten hjelp. 

Når det gjelder rus så har vi lett for å si at ‘der går en rusavhengig’. Og så tror vi at alle er like hverandre, at alle trenger samme behandling, alle trenger akkurat det samme. Selv om alt vi vet er at dette ikke stemmer, at vi er like forskjellige som alle andre.

Hvis du får deg jobb og ikke vet hva du skal snakke om i lunsjen, så blir det vanskelig. Og hvis du bare har en jobb, og går til og fra jobb uten å ha venner, familie rundt deg, så er det også veldig vanskelig. Jeg tror vi må begynne å se litt mer hele mennesket. Og folk med rusbakgrunn trenger stort sett det samme som folk flest. Rusavhengige er ikke en egen rase. Det er helt vanlige mennesker som har fått en sykdom som heter avhengighet. Hvis noen har fått kreft så sier du ikke at ‘se, der borte går det en kreft’. Det er en person som har fått kreft. Men når det gjelder rus så har vi lett for å si at ‘der går en rusavhengig’. Og så tror vi at alle er like hverandre, at alle trenger samme behandling, alle trenger akkurat det samme. Selv om alt vi vet er at dette ikke stemmer, at vi er like forskjellige som alle andre. Jeg har møtt rusavhengige som er leger, jeg har møtt rusavhengige som er politi, ja, du finner dem overalt. Så det er dette med å putte mennesker i bås og lage tilbud som skal passe for de rusavhengige. Det trenger ikke bestandig å være en innertier. 

Når du aldri har prøvd ting før så må du få lov til å prøve deg frem. Det må være lov å prøve på nytt, det må vi ha mye mer åpenhet for.

Man bør tilpasse ting mer individuelt. Spørre folk hva de har lyst til å gjøre. Og man må godta at veldig mange vil trenge veldig mange forsøk. Hvis jeg spør ‘hva liker du å gjøre’? Så er det mange som ikke aner hva svaret er. Og hvis jeg spør hva de har lyst til å gjøre så kan de si at de har lyst til å prøve å spille bowling. Men så finner kanskje personen ut at bowling ikke var gøy. Da må vi si ‘ok, hva har du lyst til å prøve nå?’ Så har personen kanskje lyst til å begynne å klatre. Kanskje vi ender opp med at personen egentlig vil begynne å spille fotball, at det er det de liker å drive med. For når du aldri har prøvd ting før så må du få lov til å prøve deg frem. Det må være lov å prøve på nytt, det må vi ha mye mer åpenhet for. 

Ofte er det noen som synes at ‘dette må jo passe for rusavhengige’. Så lager man et tilbud uten å spørre folk selv hva de egentlig har lyst til. De bare finner ut at noe er en god idé for rusavhengige. Og så skjønner de ikke hvorfor tilbudet ikke blir brukt, de syntes jo selv at det var en kjempeide. 

Kan du fortsatt kjenne at du vil ruse deg? 

Egentlig ikke. Jeg er totalt avholds nå, og bruker ingen rusmidler i det hele tatt. Ikke alkohol heller. Jeg kan ha lyst på en øl på en fin sommerdag, men ikke noe mer enn det. Men av og til så har jeg vel lyst til å kunne leve i den bobla hvor du ikke kjenner på noe som helst. Jeg har funnet litt av det samme, jeg bruker naturen veldig mye, jeg trener mye, og når jeg gjør disse tingene så får jeg litt den samme greia. Får et 5-minutt, kan du si, hvor jeg er i den bobla og på en måte lever i min egen verden. Men en sånn voldsom lyst på rusmidler, det har jeg ikke lenger. 

Det var en som sa til meg for mange år siden: ‘Pål, du må aldri slutte å ruse deg’. Jeg lurte jo på hva faen han mente med det. Han sa at jeg måtte finne noe annet å ruse meg på, for jeg kunne ikke bruke rusmidler.

Det er forskjell på det å ha rustanker og det å ha russug. For meg er det sånn at russug det er et behov, man kan få fysisk vondt av det. Mens tanker er mer sånn at man tenker at det er godt å koble av litt og bare komme seg bort. Det kan være tunge dager, det har jo alle mennesker innimellom. Men jeg har jo i mange år brukt rusmidler som ‘medisin’ for å ikke kjenne på tunge tanker, da er de jo fantastisk gode. Det er bare det at de kommer tilbake 1000 ganger sterkere etterpå, på en negativ måte. 

I dag har jeg funnet nye måter å takle tunge dager på. For meg er det mye trening, gå i naturen og være ute. Det var en som sa til meg for mange år siden: ‘Pål, du må aldri slutte å ruse deg’. Jeg lurte jo på hva faen han mente med det. Han sa at jeg måtte finne noe annet å ruse meg på, for jeg kunne ikke bruke rusmidler. For meg var det veldig fornuftig sagt. En av tingene jeg var redd for med å bli nykter det var at det skulle bli så jævla kjedelig. Jeg har aldri tenkt å leve et sånt helt normalt A4-liv som alle prater om. Noen liker det, men det var liksom ikke greia for meg. Og når han sa det på den måten, så fant jeg ut at jeg kan være nykter og fortsatt gjøre veldig mange artige ting. Nå for eksempel, vet alle som kjenner meg at om sommeren reiser jeg på noe som heter loffetur. Da pakker jeg ryggsekken, har med meg telt og sovepose og det som trengs, og så reiser jeg bare. Jeg har ikke noen planer om hvor jeg skal. Da tar jeg tre uker hvor jeg bare er på tur, jeg planlegger ingenting, jeg bare reiser dit jeg har lyst til å reise og gjør akkurat hva jeg vil. For meg er det på en måte en slags rus, den friheten til å kunne gjøre akkurat hva jeg vil. Sånne ting er på en måte min nye rus. Da er jeg i min egen boble. Når jeg trener, på helsestudio eller hvor det måtte være, så tar jeg på meg øretelefonene og er der en time. Da er jeg helt borte, ingen som kjenner meg prater med meg da. Det er egentid. 

Dette er mine greier. Jeg tror det er veldig viktig at alle finner sine egne greier. Det er ikke alle som liker det samme som meg, men alle kan gjøre noe som gjør at man er litt der. Noen hører på musikk, noen driver med yoga, noen mediterer og så videre. 

Vi er så flinke til å knuse drømmene til hverandre.

I jobben din i dag som erfaringskonsulent, har du mye fokus på å hjelpe folk med å finne ting som gir dagene mening? 

Når noen kommer til meg så driver ikke jeg med diagnoser eller prøver å gjøre folk friske eller noe sånt. Jeg pleier å spørre folk hva de har lyst til å gjøre. Så prøver vi å finne ut hvordan vi skal nå det målet. Det trenger ikke å være et realistisk mål, av og til så har du bare en drøm. Vi er så flinke til å knuse drømmene til hverandre. Hvis noen har en drøm om å gå til Mount Everest så ok, da får vi bare begynne å finne ut hvordan vi skal nå den drømmen. Noen vil klare å komme seg opp på Mount Everest, andre vil kanskje bare komme seg til Galdhøpiggen. Men det er faen meg bra det også. 

Det er sånn jeg oppfatter recovery, det er det å gi folk håp og drømmer. For veldig mange av de som har vært lenge i systemet blir så resultatorienterte at de ikke har noen, de tør ikke å tenke på en drøm en gang. Hvis noen hadde sagt til meg for 15 år siden at jeg skulle sitte med egen leilighet og ha et slikt liv som jeg har i dag, så hadde jeg bare ledd av dem. Jeg trodde det beste jeg kunne få var en kommunal leilighet og uføretrygd. 

Alle vil jo ikke klare å nå akkurat det de ønsker, men hvis man har et lite mål et sted så tror jeg de aller fleste kommer et stykke på veien. Det gjelder også mennesker som er i aktiv rus, ikke bare sånne som meg som har sluttet. Jeg tror man kan gjøre livet bedre for veldig mange som er i aktiv rus ved å gi dem mulighet til å gjøre noe fornuftig, noe de liker. Samme hva det er for noe, om det er et fotballag for folk i aktiv rus. Jeg er ikke så opptatt av rus, rusfri og alt det der, men jeg vil at man skal snakke mer om ordet livskvalitet, og jobbe mer med det. Hvordan er livskvaliteten din i dag, og hva ønsker du å oppnå? En jeg kjenner har begynt å spille på et gatefotballag hvor det er lov til å ruse seg. Han var en veldig god fotballspiller før han ble avhengig. Så fant han etterhvert ut at han kunne jo ikke komme griserusa på trening, det ble for dumt. Så han sluttet å ruse seg på trening. Men så hadde han lyst til å gå videre. Men han fant ut at han ikke kunne gå videre med å spille fotball hvis han var rusa 5 dager i uka. Så det ble hans motivasjon til å legge seg inn til behandling. Han har vel vært helt rusfri nå i 6 år, og trener et guttelag. Det finnes en del sånne historier. 

Jeg synes ofte rusfeltet blir så jævlig svartmalt. Hvis du først blir rusavhengig så er det ofte snakk om at det er umulig å få et bra liv. Men jeg har møtt ufattelig mange mennesker som har vært langt, langt nede og som i dag har det helt okei.

Jeg synes ofte rusfeltet blir så jævlig svartmalt. Hvis du først blir rusavhengig så er det ofte snakk om at det er umulig å få et bra liv. Men jeg har møtt ufattelig mange mennesker som har vært langt, langt nede og som i dag har det helt okei. Sånn er vel livet for alle, det er ingen som har det perfekte liv – såvidt jeg vet. Hvis noen kjenner noen som har det så skulle jeg gjerne ha pratet med dem. 

Hva vil du si til de som trenger hjelp? 

Søk hjelp. Ofte så søker man hjelp alt for sent. Jeg tror ikke det er så viktig hvor man søker hjelp, bare man gjør det. Hvis du ligger ute i sjøen og bølgene holder på å ta deg, og noen hiver ut en livbøye, så griper du tak i livbøya. Du bryr deg ikke så mye om hvilken farge den har eller om den kommer fra Vesta eller et annet sted, du griper fatt i den. Det største problemet er at mange venter for lenge før de ber om hjelp. Det gjelder også folk som har vært rusfri over tid, hvis livet deres begynner å bli veldig tungt så er det lov å be om hjelp da også, før de begynner å ruse seg igjen. Det er alt for mange som ikke tør å be om hjelp før det er for sent. Det er veldig vanskelig å klare det alene. 

Det man prøver å gi av hjelp er aldri bortkastet.

Hva vil du si til de som skal hjelpe? 

Bruk mer tid på å lytte enn på å prate. Let etter ressurser i mennesker, og ikke bare etter svakheter og diagnoser. Prøv å se hele mennesker, og ikke bare hode, eller kropp, eller lidelse. 

På disse 15 årene så har jeg sett det jeg vil kalle en veldig positiv utvikling. Det er ting som er blitt bedre. Det finnes veldig mange fantastiske folk som jobber i støtteapparatet. Jeg vil gjerne si at den hjelpa dere gir, den nytter. For jeg tror at mange som jobber i støtteapparatet de ser bare de personene som kommer tilbake og tilbake. De får i for liten grad se alle de menneskene det faktisk går bra med. Og det er mange. Det er mange som klarer å få et godt liv, enten at de slutter å ruse seg eller at de ruser seg mye mindre, eller klarer å stable på beina noe som er bra. Det er faktisk mange flere enn man er klar over. Sånn at det ikke bare blir sånne elendighetsbeskrivelser, for det gir håpløshet både blant de som skal ha hjelp og de som vil gi hjelp. Så husk at veldig mye av det dere gjør, det nytter faktisk. Om det ikke nytter akkurat nå, så kanskje det nytter om 5 år. Hvis man jobber med unge mennesker for eksempel, i tyveårene, så vil mange av dem prøve seg mange ganger. Men kanskje ti år etterpå, eller 5 år, så begynner ting å sitte. Det man prøver å gi av hjelp er aldri bortkastet. Det er mye elendighet i rusfeltet, man kan bli fanget i det og så glemmer man det som er bra.  

Staten og spesialisthelsetjenesten skal behandle, kommunen skal følge opp og frivillige organisasjoner skal hjelpe deg til å bli en del av samfunnet. Hvis de tre hadde jobbet mye tettere sammen så tror jeg vi har masse å hente på det. Akkurat nå jobber jeg faktisk litt som rådgiver i et spennende samhandlings prosjekt mellom Blå Kors, som ideell aktør, og Sandnes kommune. Prosjektet heter ‘Inkludert’, og vi skal prøve å hjelpe mennesker til å bli inkludert i storsamfunnet for å bedre livskvaliteten deres gjennom frivillighet.

Det hadde vært fantastisk om vi hadde funnet en modell som kunne ha vært benyttet flere steder.

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s