Hva er god behandling? Og trenger vi egentlig diagnoser? Intervju med Trond F. Aarre

Trond F. Aarre er spesialist i psykiatri og spesialist i rus- og avhengighetsmedisin. Han begynte å arbeide i psykisk helsevern i 1991, og har jobbet på samme institusjon ved Nordfjord psykiatrisenter siden den gang. Nå for tiden har han sin kliniske virksomhet mest knyttet til rus-seksjonen. Vi har spurt Trond om hans syn på hva som er god behandling, og hva han mener om diagnosesystemet slik det er i dag.

Trond Aarre – Foto: privat

Hva er god behandling? 

Det som slår meg er først og fremst hvor like problemene er innenfor det som kalles for rus og det som kalles for psykisk helse, og de enorme effektene som stigmatisering har på folkene som vi skal hjelpe. Og ikke minst hvor motstandsløse en del av våre pasienter blir mot fagfeltets tyngde, når den virkelig legger seg over dem. Mange bærer jo på en del beklagelige erfaringer fra møter med helsetjenesten. Det får meg til å tenke mye på hva jeg selv har vært med på opp gjennom tiden, i beste mening, men som likevel iblant var til skade for de det gjaldt. 

Da jeg begynte i faget var jeg veldig opptatt av moderne diagnostikk, og hadde en veldig biologisk forståelse av psykiske lidelser og rusproblemer. Jeg brukte mye tid på å lese vitenskap og å sette meg inn i det som skulle være den nyeste evidensbaserte behandlingen, var entusiastisk og iherdig og gjorde det beste jeg kunne. Men når man er på det samme stedet over noe tid, og det stedet også er et lite sted hvor folk ikke har så mange andre steder å henvende seg, så får du tilbake litt for mange reklamasjoner. Langtidsresultatene av min innsats var ikke fullt så gode som jeg så for meg. Særlig når jeg nå ser pasienter jeg først møtte for et par tiår siden og ser hvordan det har gått, så er det veldig vanskelig å fortsette med den samme entusiasmen som før. Så mine tanker om hva som er god behandling har endret seg veldig mye. 

Jeg trodde det viktige var å gi evidensbaserte behandlinger til avgrensede problemstillinger, og det tror jeg ikke lenger på.

Jeg trodde det viktige var å gi evidensbaserte behandlinger til avgrensede problemstillinger, og det tror jeg ikke lenger på. Det gjør inntrykk å møte igjen pasienter hvor du tenker at denne personen kanskje hadde klart seg bedre dersom han aldri hadde møtt oss. Det gjør også inntrykk å nå møte neste generasjon. Og inntrykket mitt er at vi har mer å gå på, for å si det veldig varsomt. Problemet med den snevre, evidensbaserte behandlingen er jo det at det veldig lett blir fagfolk som bestemmer hva som skal være behandlingens mål, og vi vet iallefall best hva som er virkemidlene for å oppnå disse målene. Og da blir det ikke alltid slik at denne behandlingen faktisk skjer på premissene til den det gjelder. Med all den makten som ligger i vårt system, i min talemåte, på mitt kontor, så er det veldig lett for at det blir våre perspektiver som blir styrende. Og selv om vi prøver å være lydhøre, så er det så mye makt i våre omgivelser og handlemåte at det skal mye til for folk å stå imot dette. Dette er nok den største forandringen i mitt syn på hva behandling er. Jeg tror at vi må begynne med å spørre den det gjelder i større grad om hva målene for innsatsen skal være, og hva som kan tenkes å være tjenlige tiltak. 

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Så ditt syn på behandling har endret seg ganske drastisk? 

Ja, jeg trodde at dette faget egnet seg ganske godt for tradisjonelle leger. Den tradisjonelle tanken om at ved å undersøke og klassifisere overflatefenomenene, altså symptomene eller atferdsendringene, så ville vi komme på sporet av en underliggende patologi som vi med våre overlegne metoder kunne rette opp. Og den ligningen der, den får jeg ikke til å gå opp. For det første fordi hundre års leting etter den underliggende patologien etterlater oss med sånn cirka to tomme hender, iallefall når vi snakker om biologi. Patologi kan man definere som sykelige prosesser, for eksempel i hjernen eller i genene eller hvor det skulle være. Det er jo det man har lett etter, og der har man ikke funnet noen ting av betydning, vil jeg si. Men det man har funnet er jo selvfølgelig at årsaken til psykiske lidelser kanskje i hovedsak har å gjøre med sosiale forhold og forhold mellom folk. Og det blir jo ikke så lett å klassifisere bare på bakgrunn av de symptomene folk viser oss. 

I stadig større grad så har jeg funnet ut at forskjellen på meg og pasientene bare er utdanningen og hvem som har nøkkel til kontoret.

Det er veldig mye brukererfaring blant helsepersonell. Mine egne erfaringer i så måte er ikke spesielt interessante, men de får en til å tenke. Jeg hadde i oppveksten en sterk sosial angst, såpass mye at det gikk veldig utover min livskvalitet. I ettertid har jeg hatt et par depressive episoder som jeg gjerne skulle vært uten. Men når jeg tenker tilbake igjen på det, så tenker ikke jeg at jeg nødvendigvis må være en syk, defekt eller avvikende person. Jeg opplever meg faktisk som en relativt normal medborger, som ikke feiler noe spesielt. Men som har opplevd en del ting i livet, og som har gjort en del ting som ikke har vært så bra, som jeg får reaksjoner på, og som jeg må finne min egen vei ut av. Også nå i dag når jeg ikke har sånne plager mer, så har jeg det ikke like bra hver dag. Og når jeg trenger noe så går jeg til noen jeg kjenner og legger frem min sak, og prøver å få noen hint eller litt bistand ut fra hvem jeg er, og ut fra hva mine helt konkrete personlige problemer dreier seg om. Da ville jeg blitt veldig skuffet hvis jeg kom til en lege som først og fremst var opptatt av hvordan jeg lignet på andre, en som ville klassifisere det og si at jeg er ‘en sånn en’. Og som så går til bokhylla og slår opp i en bok og leser opp hva som skal til for at jeg skal bli frisk igjen. Det passer ikke med min oppfattelse av mine egne vansker, det passer dårlig med pasientenes oppfattelse av sine. I stadig større grad så har jeg funnet ut at forskjellen på meg og pasientene bare er utdanningen og hvem som har nøkkel til kontoret. Det er faktisk ikke sånn at det er oss og dem, det er bare oss her. 

I en studie av Caspi fra New Zealand var det en kohort med unge som ble rekruttert tidlig på 70-tallet, og som de nå har fulgt i 45 år. Blant annet så har de gjort 9 strukturerte diagnostiske intervjuer i løpet av de årene. I løpet av 45 år så er det 85% av de som har fått en psykiatrisk diagnose. Og av de som har fått en diagnose, er det 86% som har fått to eller flere. Så hvis du er født på New Zealand så er det veldig unormalt å være normal. Eller hva skal vi si, jeg fatter ikke med min sosialpolitiske tankegang, at vi alle sammen skal definere hverandre som så avvikende og syke. Kanskje vi rett og slett bare er medborgere som har forskjellige historier og forskjellige plager uten at vi trenger å legge til grunn en tanke om at det er noe i veien med folk. Som vi som eksperter skal fikse. 

Kanskje du må ut på områder du ikke hadde tenkt på, eller gjøre ting som egentlig ikke står i stillingsbeskrivelsen.

Dette driver meg over i en mer recoveryorientert tilnærming, hvor det ikke blir så mye spørsmål om å justere dine feilaktige hjernekjemikalier, men spørsmålet blir hvordan vi kan hjelpe deg til å få ditt liv til å lykkes. Og det er jo ikke det som sto i bøkene vi hadde på skolen. Det fører oss jo litt utenfor allfarvei. Kanskje du må ut på områder du ikke hadde tenkt på, eller gjøre ting som egentlig ikke står i stillingsbeskrivelsen. Og det verste er jo at det er i disse gråsonene, hvor vi virkelig viser hvem vi er og hva vi står for, at det er ganske gøy å jobbe av og til. 

Hvordan vil du si at denne holdningen din til behandling gjør seg gjeldende på ditt arbeidssted? 

Jeg vet ikke så mye om hva som foregår på det enkelte terapeutkontor. Men det er klart at et poeng med å være på samme plass i 30 år, og de siste 20 årene som leder, det er jo at det er mulig å danne en kultur. Og det jeg som leder står for, og hevder over noe tid, det vil jo spre seg litt. Jeg tror nok at vi for det første er veldig opptatt av brukermedvirkning, og prøver å gjøre det vi kan for at brukerne sine perspektiver skal ligge til grunn for innsatsen vår, og for utformingen av tjenestetilbudet. For eksempel at vi på døgnseksjonene har regelmessige møter, hver fjortende dag, hvor ledelse, pasienter og ansatte møtes for å diskutere tjenesteutvikling på et likeverdig nivå. Det er ingen fastlagt dagsorden, ingen saker blir avvist, men det er jo ikke alt som kan avklares på slike møter. Men tanken er at de som faktisk mottar tjenestene må hjelpe oss til å utvikle tjenestene i en retning som er tjenlig. 

Jeg tror nok at vi for det første er veldig opptatt av brukermedvirkning, og prøver å gjøre det vi kan for at brukerne sine perspektiver skal ligge til grunn for innsatsen vår, og for utformingen av tjenestetilbudet.

Et praktisk eksempel er at vi har brukerstyrte plasser hvor folk kan bestemme innleggelsene selv. Vi innførte dem fordi at vi hadde lest om det, og så gjorde vi slik som på Jæren, at det var mulig å få et 5 dagers opphold. Men i disse møtene sa pasientene på rus-seksjonen at fem dager var for lite. De sa at når de var nedkjørte så trengte de lenger tid enn dette. Da gjorde vi det om til ti dager, fordi pasientene ba oss om det. Dette er den typen tjenesteutvikling som jeg setter veldig pris på. 

Tilsvarende så er vi veldig opptatt av samhandlingen med kommunene. Vi har opprettet et FACT-team nå, til tross for at vi er en av de minste DPS-ene i et veldig grisgrendt strøk, og det gjorde vi på initiativ fra vertskommunen vår. Så vi prøver å ha det vi kan kalle et kjærlig samarbeid med kommunene, og bare det at vi over tid diskuterer hva vi ikke lykkes med sammen, og blir enige om faktiske tiltak for å imøtekomme kommunens kritikk, det opplever jeg som en veldig fin måte å jobbe på. 

Så virker det som om stadig flere av mine kolleger er enige i mitt syn på diagnostikken. Det betyr at i møte med pasientene så må vi spille spillet, og drive på med det som Tor Johan Ekeland kaller for dobbelt bokholderi. Først meddeler jeg at det du har nå, det kalles depresjon i boken, og har den og den koden. Men så må vi snakke om hva dette egentlig handler om. Vi må gi keiseren det som keiserens er, og det slipper vi ikke unna. Og det blir jo på mange måter mer og mer rigid, med pakkeforløp, kodingsprosedyrer, forventninger om strukturerte diagnostiske intervjuer og slikt. Men det å prøve å oppfordre folk til samtidig å bruke sin åndelige frihet sammen med pasientene til å definere hva saken grunnleggende sett handler om, det er noe som er viktig for meg, og jeg tror det er ganske mange her som gjør det slik. 

Samtidig ser vi at særlig de yngste medarbeiderne våre, de som er nye på feltet, finner en veldig trygghet i skjemaer og manualer og fastlagte metoder. Det å lære dem til å tåle mer usikkerhet når man gir seg ut i et litt ukjent farvann, det tenker jeg er en viktig ledelsesoppgave. Å gjøre ansatte frimodige nok til å møte folk med et så åpent sinn som mulig og se hva man kan få til. Der er det mye lettere å falle tilbake igjen i trygge spor definert av andre. Men jeg tror ikke det er så nyttig for de vi skal tjene. 

Så jeg tror at tankene mine deles av mange her, men akkurat hvordan dette utøves i den kliniske praksisen er det vanskelig for meg å si noe om. Men vi ser det for eksempel i slike ting som kan telles og måles. Vi har vært opptatte av at folk skal få hjelp her når de føler at de har behov for det. Vi har et ambulant team som er åpent for publikum. Det tror vi er viktig. Frem til klokken halv ti om kvelden så kan hvem som helst ta kontakt direkte. Vi har også hatt veldig korte ventetider i poliklinikken vår, målet vårt er at det ikke skal være over 20 dager i snitt. Vi avviser vanligvis, i løpet av et år, 12 henvisninger av 600. Det er saker som det er helt åpenbart at vi ikke skal inn i. Ellers så tar vi inn folk slik at de kan få lagt frem saken sin og møte hyggelige fagfolk, og at vi ikke bare skal klassifisere dem som uverdige trengende på bakgrunn av et kanskje dårlig skriv fra fastlegen, for eksempel. Vi har veldig lite tvang her, og det tror jeg er et tegn på at vi gjør noe riktig i samhandlingen med de det gjelder. Selv hos pasienter som har veldig omfattende vansker, og kanskje ikke ser på plagene sine i samme lys som oss, så er det vanligvis mulig å forhandle seg frem til et samarbeid. Og det å gi seg tid i disse diskusjonene, og ikke ha det travelt med å fatte vedtak, det ser jeg på som en moralsk seier. Jeg tror også at det gjør noe veldig godt med kulturen her. Og jeg merker at alle medarbeiderne våre er med på dette, at dette er noe av det viktigste vi gjør, å prøve å unngå å bruke makt og tvang. Der tenker jeg at det aller viktigste er å finne frem til hva den enkelte selv ønsker, og å finne noe der vi kan bygge videre på. Da gjør vi det først, og så kan vi heller komme tilbake til de sakene det er strid om. 

Da tenker jeg både på tvungen medisinering og på tvangsinnleggelser. De aller fleste vi kommer i kontakt med opplever jo at de har det vanskelig på et eller annet plan. Vi kan møte dem på det, og prøve å gjøre noe med det som er mest påtrengende nødvendig for dem. Da skaper vi ofte gode relasjoner, og de kan brukes til å legge inn et godt ord for ting de ikke hadde tenkt på. Da må vi være villige til å lytte, og til å forhandle, og til å la den andre vinne frem av og til. Og så må vi først og fremst være tidlig nok inne i sakene til at vi fremdeles har tid til å se ting an og til å snakke sammen flere ganger. 

Vi har skjønt det sånn at du har noen meninger om dette med diagnoser? 

Jeg skrev en kronikk om dette, og merkelig nok så har jeg aldri fått så mye tilbakemeldinger på noe jeg har skrevet. Det er åpenbart ganske mange som er glade for at jeg tar opp dette her. Carl von Linné var en svensk botaniker, og han begynte å klassifisere blomster på 1700-tallet. Og hadde vel historisk flaks. Han sorterte dem på en måte som svarte nesten helt nøyaktig til den genetiske arkitekturen i planteriket. Med noen justeringer så er det hans system som står ennå, 300 år senere. Så ble han vel beruset av sin suksess, og gikk videre med å klassifisere sykdom. Han brukte her den samme tilnærmingen, og tenkte for eksempel at alle febersykdommer var i samme sykdomsfamilie. Da fikk vi en familie med sykdommer hvor noen hadde influensa, noen hadde feber på grunn av langtkommen kreft, andre hadde det på grunn av revmatiske sykdommer. Så du fikk kategorier, eller familier av sykdommer, som ikke hadde noe som helst med hverandre å gjøre. 

Alle de som drikker for mye har det til felles at de drikker for mye, men bortsett fra det så er det enorme forskjeller.

Min konklusjon er at vi har kommet omtrent dit med de offisielle diagnosemanualene som nå finnes, altså ICD-10 fra Verdens Helseorganisasjon og DSM-V fra Den Amerikanske Psykiaterforeningen. Man har forsøkt å avgrense homogene pasientgrupper ved å klassifisere dem på bakgrunn av symptomer. Men jeg kan ikke se noe annet enn at forskningen viser oss at dette ikke henger sammen. Holberg skrev at ‘alle sier at Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor Jeppe drikker’. Der er han veldig nær en rimelig formulering av problemstillingen. Alle de som drikker for mye har det til felles at de drikker for mye, men bortsett fra det så er det enorme forskjeller, og hvis du ikke kommer på sporet av disse, så hjelper det kanskje ikke. 

… de kategoriene som vitenskapsfolkene har presentert for oss og gitt ut i disse manualene, de er ikke gyldige. Det er ikke navnet på en ting i verden, ute i naturen, det finnes ikke schizofreni der ute. Det er ikke ting som kan ta bolig i deg, og som du bærer med deg.

Poenget mitt er at disse diagnostiske kategoriene nettopp ikke har lykkes i å føre oss på sporet av felles underliggende problemer. Og alle studier som prøver å studere de underliggende fenomenene fritt, for eksempel de nye, store genetiske studiene, de finner risikogener som gjelder for mange forskjellige psykiske lidelser. Tanken om noen få grunnleggende avvik, som gir opphav til de symptomene som utgjør et klinisk syndrom, den faller fra hverandre hvis vi skal ta denne forskningen på alvor. Og det tror jeg nesten man er nødt til. Sånn at de kategoriene som vitenskapsfolkene har presentert for oss og gitt ut i disse manualene, de er ikke gyldige. Det er ikke navnet på en ting i verden, ute i naturen, det finnes ikke schizofreni der ute. Det er ikke ting som kan ta bolig i deg, og som du bærer med deg. Det er faktisk slik at schizofreni er en fellesbetegnelse for et utvalg av plager som folk kan ha, i kortere eller lengre deler av livet sitt. Men når vi gir ting et navn så begynner vi å tro at de finnes. Og så sier vi at personen har fått schizofreni. 

Dette er det Wittgenstein snakker om når han sier at vi må passe oss for å la ordene forhekse forstanden vår. For når du leser hva som blir sagt og skrevet om diagnoser i pressen eller kringkastingen, så tror jo folk at ADHD er noe som går. Og som du så og si kan bli smittet av. Sånn er det antagelig ikke. Derfor får vi også disse epidemiene, hvor stadig flere får ADHD og bipolar II og ikke minst autismespekterlidelser, som kanskje er det som er mest i vinden nå. Men jeg klarer altså ikke å se noe annet enn at forskningen underminerer fullstendig troverdigheten til de diagnostiske kategoriene som man har kommet frem til. Men det er veldig smertefullt å ta det innover seg. De fleste liker ikke at noen river teppet bort under føttene på dem. For hvordan vi da skal te oss, det har vi ikke lenger noen oppskrift på. Og ingen lærebøker virker mer, for de er rettet inn mot disse kategoriene. Da er du på en måte litt sånn hjemme alene. Men som dere også vet – lærebøker og retningslinjer og slikt, de hjelper ikke når du trenger dem. De er veldig gode når alt er helt sånn gjennomsnittlig dagligdags, mens når du virkelig kommer i beit, da nytter det ikke å slå opp i dem. 

Da må du spørre andre enn psykiateren hva du skal gjøre. Man kan for eksempel begynne med å spørre pasientene. 

Jeg ser det at i den internasjonale forskningen så har det vært et veldig oppsving i studier på transdiagnostiske perspektiver. Hvis du gjør et søk i forskningsdatabasen PubMed så kan du lett få en graf som viser veksten i antall studier hvor ‘transdiagnostisk’ er med. Og det er jo hele problemet, at siden man ikke lenger tror at de diagnostiske kategoriene er korrekte, så begynner man å se på om tiltak og intervensjoner og årsaker går litt på tvers av den diagnostiske inndelingen. Og det er jo et interessant forskningsspor, og det er veldig sterke faglige miljøer, helt sentrale innen psykoseforskning, som for eksempel fastslår at psykose ikke er navnet på en gruppe psykiske lidelser, det er en transdiagnostisk dimensjon. Alle kan i prinsippet oppleve psykose. Det finnes til og med en kalkulator hvor du kan gå inn og regne ut risikoen din for at du blir psykotisk. Min er to og en halv prosent. Når jeg legger inn depresjonene, angsten og alderen min. Så nå tror jeg det kan gå bra. Men hvis jeg skulle få et psykotisk gjennombrudd likevel så betyr ikke det at jeg har fått schizofreni. Fordi angst, nedstemthet, søvnløshet, uvanlige sanseopplevelser, rare tanker, dette er ting som faktisk kan gå litt sånn på tvers av alle kjente inndelinger. Og går vi først med på det så er det ikke mye som står fast i psykiatrien mer. Så det er en risikabel ting å gå med på. Da må du spørre andre enn psykiateren hva du skal gjøre. Man kan for eksempel begynne med å spørre pasientene. 

Den siste boken jeg skrev heter ‘Hvis psykisk helsevern ikke fantes’. Det er ikke noen spesielt god bok, det må jeg få si først. Men tittelen er ikke så verst. Den har jeg stjålet fra Nils Christie. Han ga ut en bok som het ‘Hvis skolen ikke fantes’. Den kom på begynnelsen av 70-tallet. Det som er hans poeng er at hvis skolen ikke fantes så måtte man jo finne ut om man trengte en skole. Og hvis man trengte en skole så måtte man finne ut hva den skolen skulle drive på med, og hva man skulle lære der. Disse diskusjonene er det han savner. Fordi man tror at det er differensialligninger og engelsk grammatikk man skal lære i en skole, og det å stille spørsmål ved om det virkelig er det som er det viktigste for de elevene vi har? Det er fryktelig ødeleggende å lese slike bøker. Men jeg har jo tenkt det at hvis det ikke fantes noen psykiatri, da måtte man gjøre noe helt annet. Hvis vi kunne begynt om igjen så tror jeg ikke vi hadde endt opp med det samme systemet vi har i dag. Og spesielt hvis vi skal godta premisset om at det ikke finnes psykiske sykdommer som må behandles i et ekspertsystem, så må jo det åpne for at veldig mange kan være til hjelp. Da burde mange flere føle seg kompetente og være mer frimodige i å prøve å hjelpe medmennesker som sliter ved hjelp av nokså alminnelige, jordnære tiltak, og fornuftige samtaler som bygger ikke på ekspertkunnskap om klassifikasjon, men littegrann kunnskap om kommunikasjon og om hvordan man kan være lydhør for den andre og være mer tilgjengelig emosjonelt. Jeg tror vi kommer utrolig langt på den veien, hvis vi gir maksimale uspesifikke tiltak så vil mange ha veldig stor nytte av det. 

Så fremtiden ligger nok i kommunehelsetjenesten mer enn i spesialisthelsetjenesten, kommunen har jo uansett 90% av pasientene.

Tenk om alle vi møtte her på psykiatrisenteret virkelig ble møtt med et åpent sinn, uten at du har lest deg altfor mye opp på journalen, er villig til å lytte til det de har på hjertet, ta deg av de pårørende, gi informasjon om tjenestesystemet og hjelpetiltak, og er villig til å følge dem et stykke på veien. Jeg tror veldig mange ville kommet seg veldig godt bare av det. Så vil det være noen som trenger en tablett litium eller noen eksponeringsøvelser på toppen av det hele. Men det er ikke flesteparten av pasientene våre. Så jeg tror at veldig mange andre enn oss i spesialisthelsetjenesten kan gjøre veldig mye godt, og de er antagelig i en posisjon til å gjøre mer godt enn det vi er, som også er innesperret i et system som er styrt av noen kognitive strukturer. Som et epistemisk fengsel, skrev jeg i denne kronikken. Så det er grunn til å være optimistisk på dette fagets vegne, spesielt det av faget som foregår utenfor spesialisthelsetjenesten. Der står man faktisk mye friere. Så fremtiden ligger nok i kommunehelsetjenesten mer enn i spesialisthelsetjenesten, kommunen har jo uansett 90% av pasientene. Poenget mitt her er ikke å skape splid, men at våre kommunale kolleger skal få mer tro på det de gjør. Noen av kommunene i vårt opptaksområde sier at ‘ja, men vi skal jo ikke drive med behandling’, men det er jo det de gjør hele tiden. Takk og pris. 

Vi har fire opptakskommuner, og jeg er ute i tre av dem en dag i måneden, for å veilede, ha felles konsultasjoner eller undervise. Og det er nyttig for meg, fordi at for det første ser jeg jo at de aller sykeste pasientene, de er jo der ute. Det er bare vi som tror at vi har de dårligste. Og så får du et inntrykk av en betydelig kompetanse og en veldig slagkraft i kommunale tiltak. Jeg lærer mye på mine dager i kommunen. 

Hva vil du si til de som trenger hjelp? 

Jeg vil først og fremst anbefale dem å tenke gjennom hvilken hjelp de selv synes de behøver. Og å ha det klart i møte med hjelpeapparatet, i et håp om at det kan bli utgangspunktet for samtalen. Det er ikke alltid de kan få alt de ønsker seg, men for oss vil det uansett være veldig godt å vite hvor de befinner seg rent mentalt, sånn at vi kan nærme oss ut fra et forsøk på å forstå dette ut fra deres egen synsvinkel. 

Slutt å tro at du vet så mye. Vær villig til å la deg utdanne litt av den du møter.

Hva vil du si til de som skal hjelpe? 

Slutt å tro at du vet så mye. Vær villig til å la deg utdanne litt av den du møter. Og prøv å holde dette fagspråket og den tilvante tenkemåten litt utenfor, og vær så åpen som du kan for den andres historie, og ikke bare for den andres plager

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!

15 kommentarer

  1. Om vi alle bare kunne lært oss våre egne følelser og gjort oss bedre istand til å ivareta andres følelser 🤗 selv har jeg vokst opp i en tid der vi skulle være snill og grei, ikke grine, ikke være sint/sur, og ellers bare ta oss sammen. Nesten 40 år gammel lært jeg om emosjonsveiledning, det ble faktisk nøkkelen jeg trengte for å benytte meg av COS-veiledningen jeg hadde deltatt på tidligere. Verden hjemme med en angstpreget autist, ble utrolig mye enklere. Og nå har vi det bra sammen igjen 🥰

    Likt av 2 personer

  2. Kan ikke beskrives bedre. Mens en lever inni skyen over flasken deles tilværelsen en lever i stykkevis og delt inn i all slags diagnoser. Tegnet 2 tegninger, med kommentar til ei januarnatt for 31 år siden som ser slik ut: https://www.facebook.com/photo/?fbid=899417300174225&set=a.513531394117918 Har brukt disse tegninger i ulike sammenhenger siden 1992 .. å de erfaringer som har kommet til syne på veien samsvarer veldig til det du har skrevet her. Veldig bra!

    Likt av 2 personer

      1. Hei 🙂 .. Det var veldig gjenkjennende alt som kom frem i intervjuet. Meget bra! .. å hyggelig å høre du SER hva som ligger i tegningene. Har skrevet kommentar til tegningene til høyre for tegningene om du ønsker å lese.

        Likt av 2 personer

  3. Dette er nøyaktig de samme synspunktene jeg har kommet fram til etter å ha jobbet som terapeut i 10 år. Jeg har studert traumeforståelse og utviklingspsykologi m.m., og det viser at det egentlig ikke er «noe galt» med pasienten. Vår bevisste hjerne vet hva som er rett og galt, smart eller ikke smart, sant eller ikke sant, trygt eller ikke trygt. Problemet ligger i den ubevisste, programmerte delen av vår hjerne. Den som styrer våre følelser gjennom det autonome nervesystem (følelser). Denne delen av hjernen har til oppgave å passe på oss til enhver tid. Siden den ikke er verken smart eller fornuftig, styres den helt og holdent ut i fra hva vi har opplevd tidligere. Den viktigste fasen for programmering av denne delen av vårt sinn, er tiden før vi har utviklet evnen til å tenke selv (0-6 år). Da påvirkes vi 100% gjennom våre sanser. Det aller viktigste i denne perioden er tilknytning og relasjoner. Her skapes vår selvfølelse, selvtillit og trygghet. Eventuelle «feilprogrammeringer» i denne fasen, vil følge oss livet ut og påvirke vårt autonome nervesystem. Denne delen av hjernen er programmert via våre sanser, og det er derfor ikke enkelt å endre den gjennom bevisst påvirkning og samtaler. All behandling bør derfor hovedsakelig rette seg mot det ubevisste sinn og følelser.
    denne

    Likt av 3 personer

  4. Flott innspill!

    Evidensbasert eller ikke evidensbasert behandling – ingenting kan fungerer for en god del av de som blir «stemplet» som gjengangere eller svingdørs pasienter. Prøv å få ting til å fungere i egen hverdag når du ikke har et trygt sted å bo, usikker inntekt, ingen eller lite sosialt nettverk du kan være trygg eller du har mistet alle fremtidsutsikter – annet det det som fyrer redselen.

    Putt deg selv full av medisiner som nummer ut følelseslivet ditt, eller stoffer som påvirker ulike sentre i hjernen på en måte som hindrer deg til å finne gode og konstruktive løsningsstrategier for hverdagen din. Mye kan fungere på et stykke papir, men levende organismer reagerer på den måte de blir stimulert. Vil det ikke fungere i ditt liv, så vil det i alle fall ikke fungere for et slitent hode og kropp.

    Gudskjelov så kan ikke alle som arbeider i rus-og psykiatrifeltet sette seg inn i traumereaksjoner på annen måte enn å lese om hvordan de kommer til uttrykk. Det er straks noen annet når man gjenopplever et traume – ofte utløst av nedlatende og arrogante hjelpearbeidere. Eller at pasienten forstår at den blir holdt for narr. De kjenner med hele seg at hjelpere og støttespillere bare holder dem med tomt prat – akkurat som hjelperne kan kjenne når pasienten deres forsøker å manipulere dem.

    For å kunne vurdere om en evidensbasert behandling fungerer eller ei, så må man først gjøre personen i stand til å ta imot og nyttiggjøre seg behandling. Og dette er ikke den sykes ansvar, men den som viser til å ha kunnskap om behandling.

    Mange av de syke vet ikke helt hva målet ved en såkalt behandling er en gang. De tror de legges inn eller kommer til psykologsamtale for å bli friske, men definisjonen på frisk har aldri vært uttalt. Det må være helt klare uttalte mål som skal følges opp av utdannende fagpersoner – gjerne i samarbeid med personer med egen brukerbakgrunn. Men det forutsetter at fagperson og brukerrepresentanten har samme grunnforståelse om den sykes tilstand, for vi har opplevd unødig frustrasjon for pasienten der det ikke er slik.

    I over 25 år har jeg stilt spørsmålet: Hva behandler vi når rusmidlene er ute av kroppen til rusmisbrukeren? Et hvert misbruk er etter min forståelse et symptom, for å kunne hjelpe så må vi finne årsaken.

    Takk for godt innspill og jeg håper dere som har makt og myndighet går videre med det!

    Likt av 1 person

  5. Kjempebra!

    Jeg har selv hatt det tungt til tider, og min erfaring er at den største stressfaktoren i det norske samfunnet i dag er NAV. De gjør virkelig vondt verre for mange av dem de skulle ha hjulpet.

    Likt av 1 person

  6. I brevene fra både fra Dr. Silkworth (lege ved et av landets eldste behandlingssted for alkoholikere og rusavhengige i Amerika,) men også i brevet fra Carl Jung til Bill Wilson (medgrunnlegger av AA) så blir det tydeliggjort en innrømmelse av at hverken leger eller psykiatere kan helbrede avhengighet til rus/alkohol som definert i icd10 og/eller dsm5. (Det går ann å google seg frem til begge brev.) Det finnes ingen medisiner eller terapi som garanterer rusfrihet.

    Der er uheldig når psykiatrien forgriper seg på rusavhengige. I USA så var det stort sett rusavhengige på gata som var villige til å være prøvekaniner i studier fra disse store legemiddelprodusentene imot rask betaling. Det er ingen ukjent fenomen blandt de som har vært på gata i USA…

    En person som ønsker å bli edru eller nøknern vil nok aller helst bli hjulpet av personer som har ‘vært der’ selv, og som har funnet veien ut. Ikke hvite frakker, eller sorte jakker.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s