Intervju med ‘Tyven’ Karl-Bertil Nordland – Fra Helvete til Hollywood

Recoverybloggen har intervjuet Karl-Bertil Nordland, hovedpersonen i filmen ‘Kunstneren og Tyven’. Karl-Bertil samarbeider med Blå Kors Steg for Steg, og Anders Leinebø, som er faglig leder i Blå Kors, er også med i intervjuet. Rettighetene til filmen er nylig solgt til Hollywood. Recoverybloggen har sett filmen, og anbefaler den på det sterkeste. 

Karl-Bertil Nordland. Foto: Recoverybloggen

Jeg er ‘Tyven’ i filmen ’Kunstneren og Tyven’, sier Karl-Bertil Nordland og ler når Recoverybloggen spør om han kan fortelle litt om seg selv. 

Jeg blir 42 år gammel i vinter, og har vært rusavhengig siden jeg var 16 år. Nå er jeg ikke det lenger, jeg begynner jeg å få noen år som rusfri og er totalt avholds. Jeg er så heldig at jeg får lov til å reise rundt med filmen i samarbeid med Blå Kors med fokus på å fortelle historien om tiden etter at filmen var ferdig. Det er to og et halvt år siden filmen var ferdig filmet, og det har vært en reise for å komme dit jeg er i livet. Å komme tilbake i samfunnet, å etablere meg og disse tingene som er viktige. 

Jeg studerte sykepleie etter at jeg ble rusfri, men grunnet innskjerpede krav til skikkethet som gjorde at det å vente på autorisasjon for det ville tatt en evighet, så hoppet jeg av. Det er en lang historie, men jeg byttet til et idrettsmedisinsk studie som jeg blir ferdig med i april/mai. Dette er noe av det det smarteste jeg har gjort for. Da fikk jeg gått tilbake til det med trening og bare ‘nerdet’ på det som har vært en lidenskap og hobby. Trening og fysisk aktivitet er en stor knagg i livet mitt, og nå satser jeg på et ganske høyt nivå også.

Det er mange små ting, men helheten blir et liv. 

Hva går samarbeidet med Blå Kors Steg for Steg ut på?

– Anders:  Det begynte med at vi ble kontaktet av filmens distributør – Vibeke Skistad – som har samarbeidet med Blå Kors tidligere rundt ulike filmprosjekt. Det var en ganske åpen henvendelse som dreide seg om vi var interesserte i å bidra til å forsterke budskapet i denne filmen. Hun ga meg en billett til førpremieren og jeg likte det jeg så, jeg tenkte at her var det veldig mye tematikk, og vi kunne angripe den på veldig mange måter. Det kunne like godt være en film om – eller en faglig diskusjon om – forebygging, eller det kunne vært noe om pårørendeproblematikk, det kunne vært om kriminalomsorg. Vi bestemte oss for å bli med, men vi ville ha et møte med Karl-Bertil. 

Jeg mener at filmen i seg selv er et komplett kunstverk, og at den åpner for mange ulike refleksjoner. Med det som bakteppe så hadde jeg lyst å utforske, sammen med Karl-Bertil, hva som hadde skjedd etter at filmen ble spilt inn.

Jeg spurte Karl-Bertil i det første møtet ‘hvordan har tiden vært etterpå?’ For det vi jobber med i Steg for Steg er jo oppfølgingsarbeid, og vi er opptatt av overgangen fra et liv i rus, eller i kriminalitet, soning eller institusjon og ut og tilbake til samfunnet. Det er det som er vårt fokus. Da Karl-Bertil fortalte historien fra de siste 2.5 årene, så var det så mye gull i forhold til det vi er opptatt av. Selv om hans historie er unik så er det noen universelle tema i denne historien som handler om relasjoners betydning, medborgerskap, inkludering, meningsfull aktivitet, det å høre til og å bli stilt forventninger til som alle andre. Jeg tror ikke jeg var den eneste som gikk ut av den filmen og lurte på hvordan det egentlig gikk. Og dersom det gikk bra, hva var det som skulle til? 

Da vi fikk mulighet til å fortelle den historien med de komponentene som Karl-Bertil beskrev på en veldig god måte – så tenkte jeg at det budskapet skal vi få ut til vanlige folk og vise det som filmen viser, at det er et menneske bak tyven, også etter filmen er ferdig. Og at vi ser etter likheter fremfor ulikheter i hverandre, og at det ikke er noe veldig annerledes med denne gruppen, men at det er noen universelle temaer som vi selv kan kjenne igjen. Dersom vi kan kjenne igjen følelsen av å være usikker og utrygg og kjenne igjen følelsen av hvor viktig det er med gode relasjoner, og det å bli sett, så tror jeg vi klarer å viske ut en del forestillinger om rusavhengige og kriminelle. Tilbakemeldingene har vært utrolig gode. Det er jo Karl-Bertil og hans historie som bærer hele opplegget. Jeg hører tilbakemeldingene fra publikum, og spørsmålene som kommer er alltid veldig gode og interessante. Jeg tror en del får en aha-opplevelse i møte med Karl-Bertil og Blå Kors. Det er iallefall de tilbakemeldingene vi får.

Nå har vi ansatt Karl-Bertil, i første omgang i et engasjement frem til jul. Først og fremst for å gjøre dette arbeidet her sammen med oss – få ut et viktig budskap. Men så oppdaget vi jo raskt at Karl-Bertil er mye mer enn en tidligere rusavhengig og kriminell med gode kommunikasjonsevner. For oss som er opptatt av det med fysisk aktivitet, trening og holistisk og helhetlig tilfriskning, som består av nettverk, opptrening, fysisk aktivitet, bolig og alle disse tingene her, så er Karl-Bertils kompetanse veldig verdifull. Så Karl-Bertil har blitt engasjert som rådgiver. Med særlig fokus på dette med fysisk aktivitet. (Forøvrig kan du lese mer om Steg for Steg – Stavanger i denne artikkelen fra Napha)

Jeg var redd for å ikke være bra nok, for å ikke være like god som de andre

– Karl-Bertil: Da jeg var på møte med Blå Kors, hadde jeg satt meg inn i og leste meg opp på Steg for Steg, for jeg hadde aldri vært borti Blå Kors før. Og det jeg så med en gang var at det som steg for steg og Blå Kors jobber for og det de tror på og det de tror mangler og det de har lyst til å bidra med er 100% det som jeg har erfart og ser også. Så det ble veldig naturlig for meg å være med der.

Jeg ser hvordan dette arbeidet i Steg for Steg er tenkt, og jeg ser hvordan det hadde kunnet lette den prosessen jeg har vært igjennom, og for mange av de som jeg har stått ved siden av opp igjennom. Det er noe jeg kan stille meg 100% bak, og har lyst til å bidra.

Illustrasjon: Vegard Stolpnessæter

Hva var det som hjalp deg?

Det er et stort spørsmål. Det at jeg har begynt å studere, og det at jeg gjennom studiet har klart å oppnå både mestring og inkludering. Jeg føler ikke på noe sånt som utenforskap lenger, jeg har blitt tatt med i fellesskapet. På studiet har de samme kravene blitt stilt til meg som til alle de andre. Det var ingen som visste noe om meg og hvor jeg kom fra, så jeg var en del av denne her NIH-familien som vi kaller oss på idrettshøyskolen, på lik linje med alle andre. Jeg var kanskje litt mer tatovert, men folk stiller ikke noen spørsmål ved det. Jeg var bare en av alle, på lik linje med alle andre, og ble stilt krav og forventninger til. 

Jeg var jo usikker da jeg begynte der, jeg var redd for å ikke være bra nok, for å ikke være like god som de andre.  Men jeg så i første semester at “faen heller – jeg klarer meg jo”. Ikke bare klarte jeg det, men jeg så jo at jeg er like god som mange andre, og til og med bedre enn noen. Jeg klarte å få opp selvbilde og selvtillit, fikk bygd opp fysikken min, og fikk fikset opp i alle disse små kjemiske koblingene i hjernen, og dopaminproduksjonen, og den her medisinske biten som fysisk aktivitet gir. Jeg fikk en kjæreste og fikk bli stefar til tre barn. Fikk min egen flokk for å kalle det det. Ja, en familie. Og jeg klarte klarte å bli glad i meg selv, og klarte endelig å tillate meg å bli elsket og føle meg elsket. 

Treningen gir meg så vanvittig mye. Det er alt fra disse små tingene som ikke prates så mye om, men som betyr så mye – de overfladiske tingene pleier jeg å kalle dem. Det å bygge opp litt fysikk, få litt brystkasse, få litt armer, tørre å se damene inn i øynene og flørte litt og få litt selvtillit og selvfølelse. Det er liksom overfladisk, men det betyr mye både for gutter og jenter. Jeg har jo veid 60 kg og vært heroinavhengig sprøytenarkoman. Jeg var hjemløs. Det var ikke mye selvtillit da liksom. 

Gjennom fysisk aktivitet har jeg lært meg veldig mye grensesetting og struktur. Jeg står i mye smerte, både fysisk og psykisk. For å nå målene mine må jeg sette grenser for meg selv, og det er lærdom jeg kan bruke rett inn i rusmestring også. Jeg har enormt mye rutine på alt som har med treningen å gjøre, og det forplanter seg i resten av livet mitt. Det gir veldig mestringsfølelse når jeg ser at jeg når målene og delmålene mine. Jeg kan sette meg nye mål, nå begynner målene mine å bli veldig hårete. Nå skal jeg bli norgesmester i classic bodybuilding master innen tre år. Det utvikler meg som menneske dette med fysisk aktivitet og trening. 

Jeg har jo veid 60 kg og vært heroinavhengig sprøytenarkoman. Jeg var hjemløs. Det var ikke mye selvtillit da liksom

Dette med tilhørighet har også vært viktig. Jeg har tilhørighet med flokken min – familien min. Jeg har tilhørighet på studiet, og jeg har tilhørighet med treningskompiser på gymmet.

Noe annet som har gitt meg veldig mye mestringsfølelse er det å klare å spare opp penger og kjøpe meg noe jeg tidligere bare har drømt om. Jeg er jo veldig motorsykkelnerd, og nå for tre uker siden klarte jeg å kjøpe en spesiell Harley-Davidson som jeg har drømt om siden jeg var 16 år. Nå har jeg den hjemme i garasjen min. Det er mange små ting, men helheten blir et liv. 

Da jeg var rusmisbruker var jeg veldig klar over at jeg var akkurat det.

Hvordan føltes det å være rusmisbruker?

Jeg er ikke rusmisbruker lenger, jeg er rusavhengig og identifiserer meg som det ennå. Da jeg var rusmisbruker var jeg veldig klar over at jeg var akkurat det. Jeg var veldig klar over at jeg hadde tatt noen valg som hadde satt meg i en situasjon der jeg hadde problemer som jeg ikke klarte å mestre, og at det gikk utover meg selv og alle rundt meg. Jeg var smertelig klar over det. Og det gjorde at jeg følte meg svak, følte meg dum, følte meg mindre verdt, følte meg dårligere enn andre fordi jeg hadde latt dette ta kontroll over livet mitt. Det å bli så destruktiv for meg selv og for alle rundt meg. Så det var ikke noe selvtillit igjen, og en føler jo ikke noe mestring når en står oppi det. 

På slutten av misbruket mitt, så var jeg hjemløs. Jeg klarte ikke å ha en leilighet en gang. Jeg mestret knapt nok å gå rundt i gatene her og få tak i penger til neste smell. Det er ikke noe mestring, det er ikke noe verdighet igjen. Det var verre stilt med meg enn det som kommer frem i filmen. Jeg var hjemløs og gikk på heroin. Jeg sov ute, og på vinteren har jeg opplevd å våkne av at jeg hadde frosset fast til benken jeg lå på. En gang frøs jeg fast til en stein. På de kaldeste nettene måtte jeg gå gatelangs, jeg ville frosset i hjel hvis jeg satte med ned. Jeg fikk 120 kroner dagen i nødhjelp. I den tiden vurderte jeg å ta livet av meg, men klarte ikke å spare opp nok penger til å kjøpe ett gram heroin slik at jeg kunne sette en overdose. Da jeg kom i fengsel fikk jeg rusen på avstand og klarte å begynne å leve igjen. 

Jeg klarte ikke å ha en leilighet en gang. Jeg mestret knapt nok å gå rundt i gatene her og få tak i penger til neste smell

Hva gjorde relasjonen din til Barbora – kunstneren – så viktig for deg? 

Jeg klarer ikke å sette ord på hva den der connectionen med meg og Barbora egentlig er for noe. For fra første gang vi møttes så har det vært en sånn betingelsesløs kjærlighet, vi ser hverandre for de menneskene vi er. Det har aldri vært noe begjær eller noe slikt inne i bildet, vi har aldri ønsket å få noe ut av den andre, det har bare vært to mennesker som møtes. 

Det er en scene i filmen hvor jeg ser meg selv malt. Det ga meg en helt akutt følelse av å bli sett, noe som hadde vært en stor mangel. Barbora gjorde det tydeligst. Hun så meg som et menneske og ikke som en tyv.

Samtidig så er jeg veldig destruktiv og har noe veldig mørkt i meg, og Barbora har en fascinasjon for det mørke og destruktive og klarer å skape kunst ut av det. Gjennom de årene som har gått så har jo jeg gått gjennom mange prosesser som har utviklet meg i en lang lang retning, mens hun ikke har hatt det behovet for å gå igjennom en masse prosesser, så hun er jo fortsatt Barbora der hun var i 2015 da vi møttes. Hun er jo prikk lik ennå, svirrer rundt og maler og har ikke noe behov for endringer, hun fornøyd og lykkelig og kunne ikke hatt det bedre. Så på ett vis har det blitt en større avstand mellom oss, men den connectionen, den er den samme allikevel. Jeg klarer ikke å sette ord på det vennskapet. Men det er viktig for meg å si er at jeg er ikke rusfri fordi jeg møtte Barbora, ikke i det hele tatt. Jeg unner alle å ha en Barbora i livet sitt, men det at jeg er nykter i dag, det er ene og alene på grunn av mine valg.

Det er en scene i filmen hvor jeg ser meg selv malt. Det ga meg en helt akutt følelse av å bli sett

Jeg tror jeg hadde vært samme sted i livet uten å ha møtt Barbora, jeg hadde nok ikke hatt filmen ute, men jeg hadde vært på samme sted i livet mitt. Det er resultatet av at jeg har kommet til et sted der jeg ønsker noe annet. Det handler om min recoveryprosess. Den startet jo i 2010, altså fem år før filmen, også da kom jeg til det at jeg ønsket noe annet. Damene hadde gått hjem og festen var slutt for å si det sånn, og jeg ruset meg bare for å døyve min egen skam. Så har jeg prøvd mange ganger, og feilet mange ganger. Men jeg har lært av feilene mine, og hver gang har jeg fått noen nye verktøy i verktøykassen. Nå klarer jeg å være totalavholds og lykkelig. Det skyldes mitt ene valg om å bli nykter som jeg backer opp med nye valg hele tiden. Jeg tar valg hver dag – valg om å ikke ruse meg – og om å skape et liv. 

Jeg har jo vært i behandling også, og på avrusing. Og jeg har sittet i fengsel mange ganger.  Etterpå har jeg vært bitter og forbannet på de stedene jeg har vært på, fordi det ene og det andre ikke funket. Men det at det funker nå er vel resultatet av alle de gangene jeg har fått lov til å prøve og fått lov til å feile, skuffet meg selv og andre. De gangene jeg har skuffet meg selv har jeg vel lært mest av. Så det at jeg har fått lov til å prøve på nytt og på nytt, sånn at til slutt så ‘satt det’. Og viktigst av alt – det at jeg har klart å overleve i mellomtiden.

Jeg unner alle å ha en Barbora i livet sitt, men det at jeg er nykter i dag, det er ene og alene på grunn av mine valg

Anders Leinebø – Foto: Privat

Du samarbeider med Blå Kors – Steg for Steg, hva er det? 

– Anders: Steg for steg er recoveryorientert tilbud der vi støtter deltagere til å skreddersy sin egen vei til et ønsket liv. Vi møter den enkelte der de er, vi driver ingen aktiviteter, og de fleste som kommer til oss ønsker en reell deltagelse i det offentlige rom – i vanlige aktiviteter, arbeidsliv og naboskap. Slik som for eksempel Karl-Bertil, selv om han ikke har vært innom oss. Vi tror på at hvis vi skal få til reell inkludering og medborgerskap, så må recoveryprosessen skje i en sosial kontekst og i sitt nærmiljø, der en begynner å navigere i det livet man ønsker seg. Ikke utenfor i en eller annen lukket aktivitet. Aktiviteter som er skreddersydd for målgruppen kan i en fase være viktig, men vi er opptatt av at deltakerne selv får mulighet til å gå ut av å det institusjonaliserte livet som de kanskje har vært en del av veldig lenge. 

Vi samarbeider med en rekke institusjoner og fengsler hvor mange av deltakerne kommer fra. Syv av ti som blir rusfri blir det utenfor systemet, men de kan også ha de samme behovene for sosial inkludering for sosial og praktisk ferdighetstrening. Vi har fokus på det vi kaller hverdagskompetanse. Vi tar inn over oss at mange som har levd et liv på utsiden om du vil, eller innenfor institusjon, kan mangle en del vesentlige praktiske og sosiale ferdigheter som skal til for å få dagene til å gå, og for å få til mestring. Det er selvfølgelig masse skam knyttet til det å være en voksen person og ikke mestre det som er åpenbart for de fleste. Vi ønsker å ta vekk den skammen ved å anerkjenne at det ikke er noen selvfølge at man kan når man har vært mange år uten den erfaringen. Man har fått kompetanse på veldig mye annet. men kanskje ikke på en del basale ting som vi alle gjør hver dag uten å tenke på det, som vi tar for gitt.

Så har vi et viktig verktøy i de frivillige, vi kaller dem for ‘tidgivere’ i Blå Kors. Det vil si at vi rekrutterer vanlige folk som kan å leve i det vanlige livet, og som har praktiske og sosiale ferdigheter, og kan være en støtte eller nettverkserstatter for mennesker i en fase der hvor de ikke har noen andre. Slik som for eksempel Karl-Bertil har hatt en kjæreste og et miljø på skolen, miljøer der han har fått øve på sine sosiale og praktiske ferdigheter kontinuerlig. Det er ikke alle som har det i en fase. Da kan tidgivere være veldig nyttige og viktige støttespillere og døråpnere ut i dette terrenget som kan være ukjent. Det kan være inn i trening, inn i arbeid, det å ikke bare ha et sted å bo, men også å skape seg et hjem. Eller noe helt annet, alle har ulike ting de vil jobbe med. Så vi har ca 250 frivillige. Vi er i 6 forskjellige byer – Oslo, Bergen, Stavanger, Fredrikstad, Drammen og Kristiansand. 

Damene hadde gått hjem og festen var slutt for å si det sånn, og jeg ruset meg bare for å døyve min egen skam

Er det mange slike hverdagslige ting du har vært nødt til å lære deg?

– Karl-Bertil: Ja, hele veien. Jeg har 25 år der jeg har tilegnet meg en spisskompetanse i rusmisbruk og kriminalitet, men jeg har jo gått glipp av slike andre grunnleggende ting som jeg har lite kunnskap om. For å ta noen helt banale eksempler så måtte jeg bruke veldig mye tid på å sette meg inn i hvordan jeg skulle søke på skole, for eksempel. Jeg måtte innhente gamle papirer og vitnemål og slike ting. Og det som jeg kjenner jeg sliter mest med nå er at datakunnskapene mine ikke er så bra. De er bra nok, men det koster mer tid å gjøre skolearbeid da jeg ikke har tilegnet meg datakunnskap. Slike enkle småting. Å ta tak i gjeld, få oversikt over det, å lage nedbetalingsplaner. 

Sånne ting som å være en stefar, det er jo nye opplevelser for meg. Å være i et forhold, å kunne være en trøst og en ressurs, og ha en balanse slik at jeg ikke tar med meg hjem de problemene som ikke hører til i hjemmet. Og å tillate partneren min å ha ei skulder å gråte på hos meg. Det er mange småting som folk har med seg som jeg må lære meg når jeg nå nærmer meg 40. 

Jeg har 25 år der jeg har tilegnet meg en spisskompetanse i rusmisbruk og kriminalitet, men jeg har jo gått glipp av slike andre grunnleggende ting som jeg har lite kunnskap om

Jeg er så heldig at kjæresten min er psykologspesialist, så vi kan spille ball, vi er flinke til å sette ord på ting til hverandre. Det er bare å legge det på bordet så kan vi finne ut av det. Noe jeg slet med i starten det var å se at slike ting som kan være store utfordringer og gjøre kjempevondt for andre og for henne, de brydde meg liksom ikke, for jeg klarte ikke å se på dem som noe stort problem. Det koker ned til at det som kan være et stort traume for ett menneske, det må ikke være et traume i det hele tatt for noen andre. Så det å skjønne det, det har vært en prosess. Det å skjønne at andre mennesker kunne oppleve like stor smerte som jeg fikk av noe annet, ut av ting som jeg gjerne ikke ville ha følt noen ting av. For eksempel hvis noen rundt meg hadde en fysisk skade eller hadde vondt et sted, jeg klarte ikke å bry meg og vise noe omsorg for det. Det har jo stått mye verre til med meg, og det gikk jo bra. Så det har vært en læringsprosess. Jeg har jo empati, men for å skjønne at ‘det er så viktig for deg, ja’, da har jeg vært nødt til å jobbe veldig med å justere meg. Hun møter meg på en måte der hun forstår og ikke dømmer, og så er jeg villig til å prøve å forstå og klare å skjønne. Og dette med dialog kom har vi kommet veldig veldig langt med, det å forstå hverandre. 

Hva gir livet ditt mening?

Det er de tingene som jeg var inne på. Det å ha trygge relasjoner, kjærlighet, ha noen å elske og å føle meg elsket. Å føle at jeg gjør noe for noen og kan bety noe for noen, være en ressurs for noen og for noe. Og å ha de rutinene jeg har med trening, og det å føle mestring Nå har jeg jo også en jobb jeg føler er meningsfull og som jeg virkelig brenner for – jeg føler meg veldig heldig. Føle mestring. 

Flokken min – familien min – er det største. Jeg har lenge drømt om lørdag kveld med familien, når det ikke er noe som skjer og ungene er sure. Dette er det første året jeg gleder meg til jul, jeg gleder meg virkelig til dette julestresset som alle klager over. 

Dette er det første året jeg gleder meg til jul, jeg gleder meg virkelig til dette julestresset som alle klager over

Hva vil du si til de som har det vanskelig?

– Karl-Bertil: Våg å si det til noen, våg å sette ord på det, våg å vise følelser. Følelser er ikke farlige. Det er ikke farlig å miste den masken, og å vise seg uten den. 

– Anders: Ikke gi opp. Og hvis du tør å åpne deg, og være autentisk og ærlig, så er det folk der ute som ønsker å støtte deg. Let etter ressursene dine, og bygg relasjoner til mennesker som er viktig for deg. “Focus on what’s strong not what’s wrong”. Det kan være lettere sagt enn gjort, men om man klarer å endre fokus og se på seg selv på en annen måte, og se litt forbi alt det som er så vanskelig,  selv i en veldig vanskelig situasjon, så har man masse egenkraft og masse ressurser. Hvis du klarer å bruke den energien og kreftene med et annet fokus, så er alt mulig. 

Våg å si det til noen, våg å sette ord på det, våg å vise følelser.

Hva vil du si til dem som skal hjelpe?

– Karl-Bertil: Det er viktig å stille krav til, og forventninger, på samme måte som til alle andre. Og å tørre å se mennesker inn i øynene. Tørre å møte sin egen smerte med å se andre mennesker inn i øynene. Vi ser ofte folk som sitter på gate, men vi glemmer at de ser oss også. Jeg har sett forakten i øynene til folk, og har opplevd at folk ikke ville møte blikket mitt. Det å ikke få den blikkontakten, det gjør så utrolig vondt. Det å bli sett har gitt meg en verdi. Jeg gir ikke alltid penger til alle jeg ser som sitter på gata, men jeg smiler alltid og ser dem inn i øynene. 

Jeg har sett forakten i øynene til folk, og har opplevd at folk ikke ville møte blikket mitt

– Anders: Jeg er opptatt av at vi som møter folk er åpne og nysgjerrige. Åpne og nysgjerrige på hva det mennesket står i her og nå, hva det føler, at vi legger bort egne antagelser og meninger om hva som er til det beste for den andre. Den personen du står overfor er ekspert på seg selv, så overlat styringen til den personen. Og vær en støtte for denne personen. Selv om du kanskje ut i fra et eller annet profesjonelt syn mener noe annet, så er ikke den meningen relevant. Alt for mange prøver å gruppere mennesker og si at denne typen klienter eller pasienter trenger slik og sånn, og glemmer at det er enkeltindivider med helt ulike behov. Og disse behovene er til forveksling lik alle andres behov, men vi har nok blitt villedet til å tro at f.eks. rusavhengige er så spesielle. Det er veldig viktig å møte alle med samme type forventninger som du ellers ville stilt. For hva skjer med et menneskes selvbilde og selvrespekt når du ikke opplever reelle forventninger?. Og jeg tror ingen i seg selv kan gjøre noen andre rusfri, eller dra noen ut av en vanskelig situasjon hvis de ikke ønsker det selv. Så er det viktig å se bedringsprosessen i en sosial kontekst. Hvilken støtte har personen i nære relasjoner og øvrig nettverk? Hvis ikke dette er tilfredsstillende for personen bør det utvikles. “Community first, institutions second.” 

Selv om du kanskje ut i fra et eller annet profesjonelt syn mener noe annet, så er ikke den meningen relevant

Ha tålmodighet, og vær klar over at slike prosesser som vi snakker om nå kan ta et helt liv. Og hvis vi overfører våre forventninger om raske resultater eller rask endring på deltakerne, så kan det oppleves som et overgrep. Hvis du drar opp gresset fra bakken for å få det til å vokse, så dør gresset. Hva er fokuset i samtalene? Det er veldig vanlig å først angripe problemene og utfordringene. Og jeg tror veldig mange som jobber med dette også har en fascinasjon for det spektakulære. Jeg tror mange får en god følelse av å være den som tar i mot og lytter til det som er så vanskelig, og som kanskje kan få en opplevelse av å snu det. Hvis man klarer å se litt forbi det – og fokusere på de ressursene folk har, den kapasiteten de har – så har jeg sett hvordan ting blomstrer. Gi næring til alt som er bra, så er potensialet til å få til tilfriskning og vekst mye større. 

Bilde 1: Karl-Bertil Nordland (i midten) i panelsamtale med Anders Leinebø (til venstre) fra Blå Kors og professor Ottar Ness (til høyre) etter visning av ‘Kunstneren og Tyven’. Foto: Recoverybloggen

Bilde 2: Filmplakat – Kunstneren og Tyven

1 kommentar

  1. Kjempebra intervju, glad for at Steg for steg i Blå kors drives videre og at Karl—Bertil kan være med å videreutvikle Steg for steg. Det var ingen selvfølge at det skulle få støtte når vi en sen kveld fikk generalsekretærens i Blå kors sin underskrift på søknaden før tidsfristen gikk ut. Vi fikk full pott og kom oss i gang. Godt å lese at Steg for steg fortsetter å fokusere på ressurser og mestring for den enkelte.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s