I del 2 av vårt intervju av Dina von Heimburg skal vi se nærmere på hvordan en man kan jobbe med relasjonell velferd i praksis. Dersom du ikke har lest del 1, kan du lese den her.
Hvordan kan man jobbe med relasjonell velferd i praksis?
For det første må man anerkjenne betydningen av relasjoner. Dette med at de som trenger støtte til å få god livskvalitet får lov til å være med å velge de relasjonene som de tror kan gi dem det. Samtidig må man ‘åpne opp boksen’ fra å tenke på tjenester som en isolert greie, til å tenke at vårt oppdrag er å gå sammen om å skape livskvalitet ikke for, men med den det gjelder. Vi kan ikke skape livskvalitet for noen, fordi livskvalitet alltid er noe som folk i stor grad definerer selv. Det handler om at de må få lov til å leve et liv som de selv setter pris på. Det handler mye om å tenke utenfor boksen av tjenester.
Vi kan ikke skape livskvalitet for noen, fordi livskvalitet alltid er noe som folk i stor grad definerer selv. Det handler om at de må få lov til å leve et liv som de selv setter pris på.
Man må sørge for at den hjelpen man gir fra det offentlige og den støtten man tilbyr fra tjenesteapparatet er koordinert og helhetlig. Man må også jobbe med å skape helhet ut mot arenaer og aktører ute i samfunnet. Det handler om bosituasjon, eller om det å kunne få lov til å være en bidragsyter i en jobbsammenheng. Det handler om å kunne få lov til å være en deltaker i et frivillig lag eller organisasjon, å være med på aktiviteter i lokalsamfunnet sitt, eller bare det å bli anerkjent og være med som en deltaker i samfunnet. Folk vil jo ha et liv, de vil ikke primært ha en tjeneste. Tjenestene skal understøtte det at mennesker skal kunne leve gode liv.
Folk vil jo ha et liv, de vil ikke primært ha en tjeneste. Tjenestene skal understøtte det at mennesker skal kunne leve gode liv.
Videre handler det om fokus. Fokus på relasjon, og at relasjoner betyr noe, men også fokus på hverdagslivet og hverdagslivets arenaer. Tjenestene skal være med på å understøtte at folk kan leve gode liv der de lever livene sine. Jeg vet om skrekkeksempler med familier som har sammensatte, komplekse problemstillinger. Kanskje mor og far står utenfor arbeidslivet, kanskje de har dårlig inntekt, boligen kan være uegnet, kanskje er man trangbodd. Det kan være sånn at ungene har vedtak om tjenester, barnevernet kan være koblet på. Det kan være mange ulike instanser som er inne. Så er det skoler, barnehager, så er det nav, så er det arbeids- og aktivitetsplikten man skal følge opp, og som kanskje virker mot sin hensikt.
Alle velferdsstatens virkemidler må virke sammen for å skape livskvalitet for familien. Hvis ikke hjelpen er koordinert og integrert så blir ikke hjelpen virksom, det hele blir ikke håndterbart for de det gjelder. Vi risikerer at disse menneskene får det verre og ikke bedre, for de må sjonglere alle disse tjenestene. Så blir tjenestene som blir gitt til barna ikke nødvendigvis sett i sammenheng med det som blir gitt til foreldrene, og så videre. Vi har bygd opp systemer som er organisert i siloer, de blir budsjettert i siloer. Vi har ikke noen gode systemer og verktøy til å se ting på tvers. Så vi må sprenge ut grensene og se ting på tvers i tjenesteapparatet, folk skal ha et helt liv i et lokalsamfunn og være en del av noe. Da er det ikke nok å bare se det på tvers innad i en kommuneorganisasjon heller, da må vi se det på tvers ut mot der folk lever livene sine. Et slags ‘worst case scenario’ er sånne familier som har 60 hjelpere inne, og hvor foreldrene må si opp jobbene sine for å prøve å koordinere alle tjenestene. Vi setter dem i en posisjon hvor de blir hjelpeløse i stedet for å bli hjulpet. Da skaper man mer frustrasjon enn livskvalitet, og kanskje mer stigma enn noe annet.
Man kan ikke måle livskvalitet i antall tildelte tjenester, man må se på det i lys av å leve gode liv som er meningsfulle og hvor man er likeverdige deltakere i samfunnet.
| Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen! |
Så man må se helheten og prøve å koordinere og snakke sammen?
Ja, vi kan se til Hillary Cottam. Relasjonell velferd har ikke oppstått fra et vakuum, det har oppstått ut fra et behov. Hillary Cottam var den første som brukte dette begrepet. Hun sa at relasjonell velferd er noe vi trenger fordi vi trenger å restaurere, vi trenger å på en måte gjenvinne og gjenskape relasjonen mellom oss og velferdsstaten. Hun mener at måten vi har organisert velferd på i det postindustrielle samfunnet har blitt så instrumentell, og så sektorisert, at vi nesten har glemt at målet med velferd er å skape livskvalitet. Målet med velferd har nesten blitt tjenester. Så vi må gjenvinne fokus på målet, og virkemidlene må virke sammen hvis de skal fungere. Man kan ikke måle livskvalitet i antall tildelte tjenester, man må se på det i lys av å leve gode liv som er meningsfulle og hvor man er likeverdige deltakere i samfunnet.
Relasjonell velferd er egentlig en ganske sterk motreaksjon på «new public management» (som Marit Borg ga en beskrivelse av da vi intervjuet henne) og dette regimet som har kommet i offentlig sektor. Vi kan bruke oss i kommunen som eksempel, vi er jo ikke en margarinfabrikk som skal måle og telle produksjon, vi er et levende lokalsamfunn som har noen offentlige virkemidler som bør virke sammen med resten av lokalsamfunnet for faktisk å gi livskvalitet. Cottam vant en pris for årets mest innovative entrepreneur of the year eller noe sånt i fjor – hun skrev en bok som heter ‘Radical Help’ (Radikal Hjelp). Hun er opptatt av det at velferdsstaten er bygd på en transaksjonell modell som er utdatert og ikke tilpasset utfordringene vi står overfor i det 21. århundret. Hun sier at vi må gjentenke måtene vi skaper velferd og livskvalitet på, som tar utgangspunkt i folk sine hverdagsliv, og i relasjonene mellom oss. Her trekker hun linjene helt tilbake til Aristoteles, som var opptatt av vennskap i demokratiet og samfunnsutviklingen og menneskelig “blomstring” (flourishing). Dette knytter hun til å utvikle velferd på måter som retter fokuset mot å skape gode liv, framfor å fokusere på effektive tjenester. Hun kobler relasjonell velferd og rammeverket hun skriver om i “Radical help” til kapabiliteter, altså å understøtte de mulighetene folk har til å utvikle ressursene sine, og det de har mulighet til å gjøre og være i livet sitt, uten å innskrenke andres muligheter til å utvikle seg selv og sine ressurser.
Av og til kan hjelperfunksjonen og relasjonen til den profesjonelle hjelperen være det viktigste, noen ganger kan hjelperens viktigste rolle være å bygge bro til andre funksjoner eller forsterke andre relasjoner.
Skal man legge mest vekt på relasjonen mellom hjelper og tjenestemottaker, eller at den som mottar hjelp skal få gode relasjoner til andre?
Jeg tror at begge deler er viktig. Det er vanskelig å si hva som generelt bør vektlegges mest da folk er forskjellige, man står i ulike situasjoner, man trenger mer eller mindre grad av støtte. Av og til kan hjelperfunksjonen og relasjonen til den profesjonelle hjelperen være det viktigste, noen ganger kan hjelperens viktigste rolle være å bygge bro til andre funksjoner eller forsterke andre relasjoner. Jeg synes Prilleltensky (som også ble nevnt i del 1) setter et nydelig språk på det. Han sier at det handler om å skape muligheter for ‘mattering’ – altså det å ha betydning. Han sier videre at ‘mattering’ består av to ting, det er å bli verdsatt – ‘being valued’ – og det å tilføre verdi – ‘adding value’. Det å bli verdsatt og det å tilføre verdi, og det å kunne være en likeverdig deltaker i et samfunn som fyller de to funksjonene.
Når det gjelder det offentlige tjenesteapparatet og mange velferdsaktører så tenker jeg at man må tviholde fokus på målet, og så må man ta utgangspunkt i hver enkelt. Ikke bare hver enkelt person, for folk er jo som regel en del av et sosialt system, enten det er stort eller lite. Det tror jeg er noe vi trenger å gjøre annerledes fremover – å ha mye mer fokus på de sosiale systemene folk inngår i, både i de helt nære familiesystemene, men også de som er viktige sosiale systemer i hverdagen vår. For barn kan det være barnehager, skoler og fritidsarenaer, for voksne arbeidsliv, utdanning, nærbutikken, biblioteket og nabolaget. Der folk møtes og der relasjoner skapes. Vi må vende blikket dit.
Hvis ikke ting blir sett i sammenheng så får vi det ikke til! Vi må se virkemidlene helt på tvers i hele samfunnet.
Og så er det noe med hva slags kompetanse vi vektlegger, både i ‘velferdsprofesjoner’, men også i andre sammenhenger. Hvis man tenker på relasjonell velferd veldig bredt som en samfunnsutvikling i retning av noe, der offentlig sektor spiller en viktig rolle, hvilke relasjonelle kapasiteter og kompetanse må man bygge opp for å få dette til å virke sammen? Som leder, som kommunaldirektør, som politiker, som plan- og bygningssjef? Hvis vi tar utgangspunkt i innbyggerne som vi helst skal ha fokus på, så er det jo slik at vi må samarbeide for å nå felles mål. De som jobber med arealplanlegging må bidra til å forme gode nærmiljøer som skaper rom for mangfold, toleranse, opplevelser, solidaritet, møteplasser. Alle disse tingene som henger sammen som også har med fysiske omgivelser og infrastruktur, boligprisregulering og sånne ting å gjøre. Hvis ikke ting blir sett i sammenheng så får vi det ikke til! Vi må se virkemidlene helt på tvers i hele samfunnet. Hvis vi skal klare det så er vi avhengige av at folk som jobber med veldig forskjellige ting kan samles og snakkes, forholde seg til hverandre og ha kjennskap til hverandre sine virkemidler. Og at de kan kan samordne og koordinere virkemidlene i en retning som skaper livskvalitet og bærekraft.
Problemet er at vi har puttet både folk og sektorer så tydelig inn i bokser at vi ikke har klart å dra kreftene nok på tvers for å nå felles mål. Vi har gjort oss blinde for hva som faktisk virker.
Hvordan skal man få til det?
En hovedoverskrift på det er jo samarbeid. Begrepet ‘samskaping’ er mye brukt, og alle disse ‘sam’-ordene. Men det er ikke så viktig hvilket ord man bruker. Det som er viktig er at man jobber mot å nå noen bestemte verdier, og at man forener krefter på et eller annet vis med ulike prosesser og med ulike aktører for å få til å nå målene. For at fellesskap skal fungere og for at folk skal kunne ha det godt. Hvis man skal forene kreftene på tvers for å nå felles mål, da må man være mye mer opptatt av dette med relasjoner og være nysgjerrige på hverandre, invitere til dialog fremfor debatt, invitere til samarbeid fremfor konkurranse. Ikke minst må man være nysgjerrig på og ha kjennskap til hverandre, skape arenaer for at vi kan samles og snakkes på tvers av kunnskaper og bakgrunner, sektorer og nivå. Problemet er at vi har puttet både folk og sektorer så tydelig inn i bokser at vi ikke har klart å dra kreftene nok på tvers for å nå felles mål. Vi har gjort oss blinde for hva som faktisk virker.
Hvis stadig større deler av det stadig større fellesskapet Norge dyttes utfor et stup, så rakner jo samfunnet.
Da vi intervjuet Karl-Bertil Nordland snakket han en del om stigma i samfunnet (Les intervjuet vårt med Karl- Bertil her), og om at han håpet at filmen hans kunne bidra til å redusere dette. Hvorfor er det så farlig at folk havner utenfor?
Vi har skapt et samfunn der vi er veldig mye sammen med folk som er like oss selv og mye mindre sammen med andre som er forskjellige fra oss. Og det er farlig. Det bygger ned empatien, det bygger ned solidariteten som vi egentlig er avhengige av for å kunne fungere som et fellesskap. Hvis stadig større deler av det stadig større fellesskapet Norge dyttes utfor et stup, så rakner jo samfunnet. Så det er viktig å skape noen arenaer hvor vi møter hverandre – det er et uttrykk som sier at ‘if you knew me, you would care’ – hvis du kjenner meg og min historie, så vil du bry deg. Problemet er at veldig mange vokser opp og lever i Norge i dag uten å kjenne til historier om folk som har det veldig annerledes enn dem selv. Så vi risikerer at vi bygger ned empatien, at vi bygger ned solidariteten, at vi også bygger ned tilliten til at vi har en universell velferd i dette landet. Slik at middelklassen ikke skjønner vitsen med at vi har sterke sosiale sikkerhetsnett, og hvorfor skal de da stemme for det?
Jeg skal ikke gjøre dette partipolitisk, for livskvalitet er et tverrpolitisk anliggende. Men det handler om hvordan vi bygger samfunn og fellesskap og hvordan vi inviterer hverandre inn. Det å bygge inn relasjonell ansvarlighet, at vi i alle samfunnsområder må bry oss. For å spole litt tilbake til New Zealand (les mer om dette i del 1 av vår intervju) så synes jeg måten de har utviklet det på er fantastisk. De har det de kaller ‘The Well-being Government’ og har et nettverk sammen med både Island, Skottland og Finland. På New Zealand har de besluttet at de skal utvikle og vurdere all politikk og alle politiske prosesser gjennom et filter på tre punkter. De er snillhet, empati og livskvalitet. Så når de skal vurdere en politisk beslutning eller en prosess så må de passere disse tre punktene. Fører det til livskvalitet, er det snilt, er det empatisk? Det synes jeg er fantastisk, det har vi mye å lære av innen veldig mange områder både i Norge og i mange andre land. Der jobber de også aktivt med et målesystem for å evaluere politikken de fører – noe som gjør at både innbyggere og beslutningstakere kan følge utviklingen, og til syvende og sist stille folkevalgte politikere til ansvar.
Alle har ressurser i seg, det handler om hvordan vi som samfunn skaper plass til dem.
Noe som er spennende med å tenke relasjonell velferd er hvordan man kan tenke på barnehager, skoler og andre universelle arenaer vi har i samfunnet som arenaer som bringer forskjellighet sammen. Det har jeg sett i min forskning, hvor vi har jobbet med å få frem at det mangfoldet er en ressurs, som gjør at vi både kan lære av hverandre og bry oss om hverandre på måter som er bra for oss alle. Det er få arenaer i dagens samfunn hvor vi har mangfold på samme måte, nettopp fordi vi er mest sammen med dem som er mest like oss selv, og som har ganske lik sosial status som oss selv i det private liv. Vi må bruke de arenaene som gir muligheter for dette, på tvers av bekjentskaper, og som faktisk kan bidra til at vi øver opp disse empatiske musklene vi trenger i samfunnet. Og det handler ikke om å være Mor Teresa eller bare om å være snill, det handler om at det er bra for alle. Ingen vil være en ‘charity case’, så det handler om å skape fellesskap der man også blir ‘valued’ og ‘add value’. At man gir rom for å anerkjenne at det er viktig og bra for alle. For alle har ressurser i seg, det handler om hvordan vi som samfunn skaper plass til dem.
Det kan oppstå “samskading” av verdiene vi egentlig sikter mot dersom profesjoner, tjenester og sektorer havner i konkurranse om hvem som er best til å være med å bidra til målet.
Hva kan være utfordrende når man skal få til dette i praksis?
Jeg vet at det er en pågående debatt både her i Trondheim og mange andre steder, dette med at nå skal man komme og ha relasjonell velferd og samskaping, nå skal man ha dette med en dør inn og helhetlig tjenestetilbud og så videre, er ikke da profesjonene og tjenestene viktige lenger? Det tror jeg er et kjempefarlig resonnement. De er viktige, og er helt sentrale i en sosialt rettferdig velferdsstat. Men det er måten vi leder og utøver tjenestene på, måten de er koordinert på, som må endres. Og vi må ha fokus på målet og ikke på middelet i seg selv. Min erfaring – som det også finnes en del forskning på – er at det kan oppstå “samskading” av verdiene vi egentlig sikter mot dersom profesjoner, tjenester og sektorer havner i konkurranse om hvem som er best til å være med å bidra til målet. Hvem har Tiltaket med stor ‘T’. Hvem har Løsningen. Så anerkjenner man ikke at man faktisk må samarbeide for å få det til.
Alle har viktige kompetanser å tilby, men vi må skreddersy det ut fra hver familie eller hvert individ sine behov. Vi må lage systemer som er håndterbare og begripelige og meningsfulle for folk, og som ikke gjør at vi setter familier i situasjoner hvor de må håndtere og selv koordinere 60 hjelpere som skal inn i familien. For da gir vi ikke hjelpsom hjelp, da skaper vi uverdighet og hjelpesløshet. Vi må passe på at det ikke blir profesjonskamp rundt det, som jeg opplever at det av og til har en tendens til å bli, enten psykologene sier at de er best til dette eller at de som er helsesykepleiere sier at vi må ansette flere av dem for å løse alle problemer. Jeg er ikke uenig i at vi trenger mer og bedre kompetanse. Men jeg tror at en av de skumleste motkreftene som kan hindre oss i å få til denne tverrgående koordineringen av alle virkemidlene man trenger, nettopp handler om profesjonskamp og profesjonsproteksjonisme.
Man må legge bort konkurransen og fokusere på samarbeidet. Da jeg tok sykepleierutdanningen fikk vi høre at ‘det er dere som ser helheten’. Og jeg vet at det får dere ergoterapeuter også høre. Jeg tror alle innen velferd får høre det i utdanningene sine. Det er skummelt hvis noen profesjoner hegner om at det er de som ser helheten og har løsningen, uten å anerkjenne at det er vi sammen, og at innenfor velferdstjenestene så er ikke det heller nok. Vi må anerkjenne at vi må jobbe sammen med, og koble sammen ressurser og krefter og mobilisere lokalsamfunn for å kunne skape livskvalitet, ikke bare for folk, men med folk. Vi klarer for eksempel ikke å kurere ensomhetsproblematikken med mer tjenester. Det er feil medisin.
Hvis folk ikke opplever at det er bruk for dem så blir de fort brukere. Folk må få erfaring med at det er bruk for dem!
Hva vil du si til de som trenger hjelp?
Jeg vil si til dem at de er en viktig del av fellesskapet. Jeg ønsker meg at de deltar med å fortelle om hva som er viktig for dem, både i tjenestene men også i samfunnet for øvrig. Det å påvirke i demokratiet og bruke stemmen sin. Og hvis de synes det er vanskelig, at de allierer seg med noen de har en god relasjon til, for eksempel en hjelper, slik at de får brukt stemmen sin og får være med å påvirke det som skaper livsbetingelsene deres. Slik at man ikke ‘bare’ blir en mottaker, men at man er en reell deltaker og er likeverdig. Hvis folk ikke opplever at det er bruk for dem så blir de fort brukere. Folk må få erfaring med at det er bruk for dem! Så lenge man har politiske og demokratiske systemer som ikke klarer å fange opp stemmene og tilstedeværelsen til de gruppene som har lavest livskvalitet blant oss, så må vi hjelpe hverandre med å få løftet de stemmene og få dem på bordet, for de er så viktige. Og de er like mye verdt, om ikke enda mer verdt, enn andre stemmer i denne debatten, for at vi også i fremtiden skal klare å skape samfunn som gir livskvalitet for folk. Hvis de stemmene ikke kommer på bordet er jeg redd for at legitimiteten til velferdsstaten forsvinner.
Gi den man skal hjelpe troen på at din stemme er viktig, din rolle og ditt bidrag i samfunnet er viktig, og jeg ønsker å gå sammen med deg, skulder til skulder, for å løfte stemmen din slik at folk hører på deg.
Hva vil du si til de som skal hjelpe?
Dere må anerkjenne at det er mange som kan bidra sammen, og at relasjonene må få lede an, og at hjelperne har fokus på hverdagslivet til de de skal hjelpe, og ikke på hermetisering inn i et tjenesteapparat. Både virkemidler og tjenester må samordnes for å understøtte at folk skal kunne leve verdige og gode hverdagsliv i lokalsamfunnene sine, og da må man kanskje se ut over ‘the usual suspects’ som samarbeidspartnere. For kanskje er det slik at man nettopp må innlede samarbeid med frivillige lag og organisasjoner, møteplasser i lokalsamfunnet, kanskje noen arbeidsplasser eller næringslivsaktører kan tilby noe som blir verdifullt for denne innbyggeren eller dens familie. Åpne blikket og se på hva som kan lede til livskvalitet. Vær en portåpner for, og en brobygger til å være en likeverdig deltaker i samfunnslivet og på den demokratiske arenaen. Så hvis jeg hadde vært en hjelper i en tjeneste så hadde et tips vært å både motivere til, og å gi den man skal hjelpe troen på at din stemme er viktig, din rolle og ditt bidrag i samfunnet er viktig, og jeg ønsker å gå sammen med deg, skulder til skulder, for å løfte stemmen din slik at folk hører på deg.
Vi har for mange portvoktere. Og jeg tror ofte det er ubevisst, man tenker bare ikke over det.
Da vi jobbet med en boligsosial handlingsplan i Levanger ønsket vi å få frem livsfortellingene, livshistoriene til folk som hadde behov for støtte fra kommunen til å bo, og blant annet så intervjuet jeg en innbygger som i mesteparten av sitt voksne liv hadde vært rusavhengig og hadde hatt det utrolig tøft. Når han fikk en posisjon der hans stemme fikk betydning sa han at det var første gang i hans liv han hadde opplevd at noen var nysgjerrige på å høre hva han mente. Han gråt og syntes det var veldig stort at hans stemme kunne få lov til å være med og til å bli viktig når politikerne skulle fatte beslutninger knyttet til den boligsosiale politikken i kommunen. Vi trenger sånne portåpnere, vi har for mange portvoktere. Og jeg tror ofte det er ubevisst, man tenker bare ikke over det. Jeg mener derfor det er viktig at vi aktivt inkluderer og tilrettelegger for mangfoldig deltakelse i demokratiske prosesser. Vi må løfte spørsmål som: Hvilke stemmer er egentlig representert her? Snakker vi egentlig med de folka dette gjelder? , På hvilke måter deltar folk, og på hvilke måter påvirker deltakelsen beslutninger og det som skjer? Vi må gi folk reell frihet til å påvirke samfunnet de er en del av, og særlig støtte grupper som ikke deltar eller føler seg fremmedgjort.
Når det handler om å utvikle samfunn som gir gode liv, så har vi dette med styrkebasert lokalsamfunnsutvikling. Det å identifisere hva slags ressurser som allerede finnes på en plass, koble dem sammen og mobilisere dem slik at de virker sammen. Hvis man tenker at velferdsinstitusjonene som tjenester egentlig er plattformer som man kan koble sammen ressurser på så blir det et spørsmål om hvem som kan gå sammen om å bidra.
Nå har vi snakket om forskjellige dimensjoner i dette med å måle livskvalitet. (Dette kan du lese om i del 1). Hvis man legger til grunn at dette handler om å skape samfunn som gjør at folk kan leve liv de har grunn til å sette pris på. Dette er hentet fra blant annet en som heter Amartya Sen som vant Nobelprisen i økonomi i 1998 på bakgrunn av sitt velferdsøkonomiske arbeid. Sen er opptatt av
livskvalitet som samfunnsmål. Han har bakgrunn fra økonomi, og sier mye om måter å strukturere et samfunn på. Han sier at samfunn må rette seg inn mot å skape betingelser for å kunne leve gode liv. Han snakker om capabilities, altså frihet og muligheter til å kunne gjøre ulike ting og være i ulike roller som har betydning for livskvaliteten vår. Det er også dette rammeverket Hillary Cottam bygger på i relasjonell velferd. Sen har vært opptatt av å ikke definere ulike kapabiliteter. Han argumenterer for at hva som er viktig for livskvalitet i et samfunn er noe folk fremforhandler gjennom dialog, og sett i lys av den konteksten man er i.
Du kan for eksempel ikke få vedtak på en venn, men du kan få en støtte til andre ting som kan føre deg dit. Man har jo funnet ut at 500 kroner mer utbetalt kan ha bedre effekt på psykisk helse enn terapi og medisin
Til forskjell fra Sen, har Martha Nussbaum laget en liste på 10 Core Capabilities som for eksempel handler om det å ha muligheten til å lære gjennom hele livet, det å oppleve kjærlighet, det å ha tilgang på tilfredsstillende livsvilkår, økonomi og bolig og sånt, det å være en del av et støttende, levende og trygt lokalsamfunn og ha mulighet til å delta i og påvirke beslutningsprosesser som påvirker ens liv. Jeg mener personlig at både Sen og Nussbaum sine bidrag er viktige; folk bør få være med å definere hva som er viktig for dem, og samtidig er det viktig å ha noen retningsgivere på hva som er viktig for folks livskvalitet. Blant annet gjennom de dimensjonene som inkluderes i livskvalitetsundersøkelsene. For eksempel, dette med betydningen av inkludering og gode relasjoner. Vi vet det er viktig, og det er også viktig å følge med på slike ting. Og passe på at de tjenestene og virkemidlene vi har i offentlig sektor kan støtte utviklingen av kapabiliteter som er avgjørende for folk sin livskvalitet. Du kan for eksempel ikke få vedtak på en venn, men du kan få en støtte til andre ting som kan føre deg dit. Man har jo funnet ut at 500 kroner mer utbetalt kan ha bedre effekt på psykisk helse enn terapi og medisin, fordi du kan gå ut og ta den kaffekoppen på en kafe med for eksempel Anonyme Alkoholikere-gruppa etter møtet. Dette er ting vi vet, men vi bruker ikke den kunnskapen nok.
For det er viktig å huske at man kan være syk, men likevel oppnå god livskvalitet.
Er det noe du sitter igjen med til slutt?
Jeg tror at når vi snakker om dette med relasjonell velferd og samskaping for å nå livskvalitet og bærekraft som samfunnsmål, så er det mange som henger seg opp i begrepene. Og begrepene blir fremmedgjørende. Det er fullt forståelig, men vi trenger å lage et språk på det, å ha ord for å beskrive den endringen fra business as usual og over til noe annet. Sånne ord kan hjelpe oss med å beskrive det som er noe annet, eller som er en justering av det som er nå. Så for meg er det ikke viktig om det heter relasjonell velferd eller noe annet, det viktige for meg er at vi som samfunn strekker oss mot livskvalitet. Og min bakgrunn er jo at jeg jobber med folkehelse, men hva er nå det? Det kan knapt kalles et eget fagfelt. Folkehelse krever at vi ser mange fag og perspektiver i sammenheng. Det handler ikke bare om at folk skal unngå å bli syke. For meg handler det om at vi får en samfunnsutvikling som strekker seg mot å skape livskvalitet for folk, og mot å utjevne forskjeller i betingelser for å ha god livskvalitet. Også de som er rammet av sykdom. For det er viktig å huske at man kan være syk, men likevel oppnå god livskvalitet. Alle teller. Det handler om hvordan vi skaper samfunn som gir gode livsbetingelser ikke bare for – men med alle. Hvis man skal ha et velfungerende demokrati og en velferdsstat som skal fungere i fremtiden, så må vi legge til rette for at alle blir likeverdige deltagere i det samfunnet.
Koronakrisen har vist oss hvor avhengige vi er av hverandre som fellesskap, men også av å ha sterke strukturer i samfunnet som kan lede fellesskapet til en felles innsats. Velferdsstaten sine virkemidler er ekstremt viktig både for å kunne håndtere samfunnskriser, men også for å være en buffer når de oppstår. Velferdsstaten må revitaliseres og stadig pleies og utvikles. Vi trenger alle dette viktige sikkerhetsnettet, som fungerer som en ryggrad for fellesskap, samfunnsdeltakelse og livskvalitet. Den nordiske velferdsmodellen blir ofte omtalt som en supermodell, og det er denne modellen – ikke oljen – som er Norges viktigste nasjonalskatt. Men vi må utvikle den videre for å skape mer livskvalitet, for og med alle samfunnets medlemmer, og det er her samskaping av velferd og tilnærminger som kan beskrives som relasjonell velferd kommer inn i bildet.
| Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen! |
Recoverybloggen 