Hva kjennetegner en god terapeut? Og hva er ISTDP? Intervju med Vidar M. Husby

Vidar M. Husby er psykologspesialist ved Favne Psykologbistand.  Han veileder psykologer over hele verden i målbevisst ferdighetstrening for terapeuter, som er en måte å bygge kliniske ferdigheter på. Han har også arbeidet med metoden intensiv dynamisk korttids-terapi (ISTDP) i en årrekke. Da Recoverybloggen intervjuet Ida Johanna Aaraas nevnte hun ISTDP som en metode som hadde vært hjelpsom for henne. Vi kontaktet Vidar for å lære mer om dette. For ordens skyld kan det nevnes at Vegard i Recoverybloggen og Vidar er gamle kjente. 

Bilde av Vidar M. Husby
Vidar M. Husby – Foto: Vidar M. Husby

Hva er du opptatt av for tiden? 

Jeg er opptatt av hvordan vi kan utvikle god hjelp, gjennom målbevisst ferdighetstrening hos psykologer og terapeuter. De siste årene har jeg blitt mer og mer opptatt av hvordan behandlere i psykisk helsevern kan lære terapeutiske ferdigheter best mulig. Vi har stor tillit til at å lese bøker og å få mest mulig erfaring skal være veldig utviklende for behandlingsferdighetene. Omfattende forskning viser at denne antakelsen ikke holder vann – for å lære ferdigheter må man trene på dem, ikke bare lese eller høre om dem. 

For å lære ferdigheter må man trene på dem, ikke bare lese eller høre om dem.

Siden jeg begynte som psykolog har jeg sett mange pasienter som rett og slett ikke fikk virksom hjelp. Vi vet at psykoterapi er en virksom type behandling. Mange av pasientene våre blir bra, langt flere enn i andre deler av helsevesenet. Men det plaget meg å se at det er mange vi likevel ikke får til å hjelpe. Derfor har jeg gått skikkelig inn i det å prøve å lære meg terapi. Jeg har vært heldig. Jeg har fått veiledning av “rockestjernene” innen feltet i mange år. Hvis du sammenligner det med gitarspilling så er det som om jeg har hatt hyppige gitartimer med Jimi Hendrix. Likevel følte jeg at jeg stagnerte veldig altså. Jeg prøvde å lese bøker, og å gå til veiledning, få masse erfaring og å si ja til alle utfordringer. Men jeg synes ikke det ble noe særlig bedre. Jeg begynte å irritere meg over pedagogikken i psykisk helsevern, over at vi bruker mange passive og teoretiske læringsformater. Vi går på kurs og hører på foredrag, blir intellektuelt stimulert og lærer masse om kliniske fenomener, men vi øver ikke på det. Vi øver ikke på ferdighetene. Det er akkurat det jeg har blitt opptatt av. Hvordan kan vi ta alt dette IQ-opplegget vi holder på med og putte det inn i praktisk trening? Så det er litt nytenkning, det er noen få som holder på veldig aktivt med det, og jeg har vært så heldig å få være med. Det er øving på tvers av alle terapiformer. 

Jeg begynte å irritere meg over pedagogikken i psykisk helsevern, over at vi bruker mange passive og teoretiske læringsformater

Ta da du lærte å spille trommer for eksempel (Vegard er trommeslager, red anm.): Musikkpedagogikken er jo eldgammel. Der er det en selvfølgelighet at du skal øve. Du skal øve i timesvis – først med en veileder, så alene. Til sammenligning så går vi terapeuter går bare rett til timene. Vi drar på kurs, får høre om teori, og så går vi rett til timen og skal prestere. Det blir som om vi bare skal spille konserter, uten å øve først. Forskningen viser at terapeuter faktisk blir litt dårligere utover i karrieren dersom de ikke driver med målbevisst ferdighetstrening. Psykologer er en seriøs, hardtarbeidende og dedikert yrkesgruppe som er gode på å fornye og oppdatere sin kunnskap. Det jeg løfter fram her er ikke ment som en kritikk av kolleger, men en mangel i den pedagogiske kulturen vår. Den kan vi godt gjøre en skikkelig oppgradering av. Vi trenger å legge en praktisk og aktiv komponent til all forståelsen vår.

Hva er ISTDP? 

ISTDP hjelper folk med å bygge opp tåleevne for sine følelser, slik at de slipper å løpe fra dem. Vi ser nemlig at mange av vanskene folk kommer med er knyttet til unngåelse av følelser – unngåelsen hindrer følelsen i å komme til bevissthet eller komme til uttrykk. 

Så veldig kort fortalt – du er et reagerende vesen i verden, som har et helt naturlig register av følelsesmessige reaksjoner som bare gjør at du responderer på omgivelsene dine. Når du vokser opp så får du opplevelsen av at noen av disse følelsene fungerer bra og gjør jobben sin, mens andre følelser blir trøblete for omgivelsene dine, for eksempel. Det kan være hvis du blir rasende på noen som ikke tåler så godt at du blir rasende. Da lærer du deg fort at du må dempe det å være rasende. 

Dette er normalpsykologi, og jeg vil ikke sykeliggjøre slike ting – i prinsippet. Men hvis omfanget blir for stort så kan vi utvikle så mange grep som vi ubevisst gjør for å dempe følelser. Resultatet kan bli at følelser begynner å vekke angst, i stedet for at du kjenner følelsen. I stedet for å bli forbannet så kjenner jeg at det går en ‘alarm’. Kanskje til og med før du rekker å kjenne følelsen så kommer det automatiserte mekanismer på banen som prøver å «hjelpe deg» med å dempe følelsen. For det blir så stygt hvis du kjenner den følelsen, eller det fungerer ikke for dem rundt deg, eller det er en farlig respons du får. 

En veldig kort måte å oppsummere det på er at vi på en måte sier at følelser vekker angst og forsvar

Poenget er at vi har naturlige reaksjoner, men de kan bli betinget til å vekke angst og dempende mekanismer i stedet. Det er det vi kaller for forsvar i ISTDP. Så en veldig kort måte å oppsummere det på er at vi på en måte sier at følelser vekker angst og forsvar. Det går i en sekvens som er sånn følelser – angst – forsvar. Så hvis jeg lærer at de rundt meg, de jeg vokser opp med ikke tåler for eksempel sinnet mitt, eller iveren min, eller all entusiasmen min, at de begynner å trekke seg inn i seg selv eller begynner å be meg roe meg ned eller sånne ting. Da vil den følelsen, hver gang den blir trigget, så vil den begynne å gjøre at hjertet mitt begynner å banke litt fortere, og et forsvarsverk kommer på banen og forsøker å dempe følelsen. Så ISTDP er en ordentlig fin skole om disse forsvarene, og disse angstene. 

Prosjektet med ISTDP-terapi er å hjelpe folk til å tåle opplevelsene sine, å føle følelsene sine, uten at det skal gå en alarm. Kjenne det fulle omfanget av sinne, eller kjenne det fulle omfanget av interesse og iver og vitalitet

Prosjektet med ISTDP-terapi er å hjelpe folk til å tåle opplevelsene sine, å føle følelsene sine, uten at det skal gå en alarm. Kjenne det fulle omfanget av sinne, eller kjenne det fulle omfanget av interesse og iver og vitalitet. Så målet er at i stedet for at man må lene seg på forsvar for å regulere følelsene sine så lærer vi folk til å tåle å kjenne følelsene sine, og å regulere følelsene sine på sunne måter i stedet. ISTDP forsøker altså å hjelpe folk til å kjenne sunne, naturlige reaksjoner i stedet for destruktive alarmer og brutale selvdempende mekanismer. ISTDP er egentlig en type psykologisk behandling som prøver å hjelpe mennesker med problemer de har knyttet til det å ‘gå rundt grøten’. Det er en metode som er veldig aktiv, og som baserer seg på tett samarbeid mellom pasient og behandler. 

Slik at de kan kjenne det fulle omfanget av for eksempel raseriet, men uten angsten. Og du lærer deg å kjenne det uten at du må utagere. Det er en slags kapasitetsbygging. Så kort sagt er det å prøve å hjelpe folk til å tåle å kjenne følelsene sine, og de skal måtte slippe å ty til veldig skadelige grep for å dempe seg. 

«Følelser» har litt lett for å høres wishywoshy ut, men dette er veldig konkret, og ikke så fremmed som det høres ut. Du kjenner kanskje noen som går til angrep (forsvar) når de egentlig har skyldfølelse (følelse)? Får hjertebank og stram nakke (angst) når de er tiltrukket (følelse) av noen? Som trekker seg inn i seg selv og går til selvangrep (forsvar) når de egentlig er sinte (følelse)? Poenget er: Følelser kan vekke angst og kan vekke forsvar. De to sistnevnte gir symptomer. 

Vi kan ikke gå rundt og være hundre prosent ekspressive på alt vi kjenner til en hver tid!

Vi ser dessverre at det er mye lidelse knyttet til mange måter å dempe følelser på. Jeg vil understreke at følelsesregulering ikke er en dårlig ting i seg selv – vi kan ikke gå rundt og være hundre prosent ekspressive på alt vi kjenner til en hver tid! Men det vi ser er at de som lærer seg å regulere følelser på feil måte rekker ikke å kjenne at de er sinte en gang før de bare blir veldig tunge. Eller de rekker ikke å kjenne at de blir sinte før de får en veldig troverdig opplevelse av at du er sint på dem, og blir redde. Da sier vi at de projiserer sinnet sitt. Så hvis jeg hadde begynt å bli forbannet på deg nå, så hadde jeg sett på fjeset ditt og begynt å se at du hadde vært forbannet på meg, og blitt redd på grunn av det. I stedet for å kjenne at jeg begynner å bli litt irritert. Eller at folk blir fulle av selvkritikk og skam når følelseslivet deres er trigget. De rekker for eksempel ikke å kjenne at de er ivrige eller glade, de kjenner på skam i stedet. 

Vi ser altså hvordan fine og sunne følelser kan være på vei til bevissthet, og så kommer det veldig kjappe og ubehagelige mekanismer på banen for å dempe det. Sluttproduktet kan være at du kjenner skam der du egentlig var på vei til å bli ivrig. Selvkritikk der du egentlig var på vei til å bli irritert. 

Det er et bra system som gir meg retning, og som gjør at jeg får til ting som behandler som jeg aldri har fått til før

Jeg liker ISTDP godt fordi det er så mye klinisk kunnskap som er satt i et system som gjør at jeg kan fortsette å lære terapi i dette systemet i flere tiår fremover. Det er liksom ikke en sånn diger godtedisk hvor du bare kan plukke og mikse og ta det du vil, men det er et bra system som gir meg retning, og som gjør at jeg får til ting som behandler som jeg aldri har fått til før. 

Hvem er det som trenger denne typen behandling? 

Dette er en terapimodell som man bruker på tvers av psykiatriske diagnoser, den tar ikke utgangspunkt i en spesifikk diagnose. Forskningen tar utgangspunkt i diagnoser og forsker på om ISTDP fungerer for den og den diagnosen, og slike grundige undersøkelser setter denne metoden i et positivt lys – også for pasientgrupper som vi vet tradisjonelt har veldig ujevne behandligsresultater – som såkalte «behandlingsresistente depresjoner», somatoforme lidelser, i tillegg til de mer utbredte diagnosene. 

Det blir en slags diagnostikk som ruller og går fra øyeblikk til øyeblikk under timen. Hvilken angst har vi akkurat nå, hvilket forsvar har vi akkurat nå, hvilke følelser kommer akkurat nå

Når vi setter oss ned med en pasient (jeg bruker ordet pasient, det betyr ‘den som lider’), så ser vi mer på hvilke følelser som kommer til uttrykk akkurat nå, eller hvilke uttrykk for angst kan jeg se akkurat nå, eller hvilke forsvar er i sving her akkurat nå – i stedet for først og fremst å se hvilken diagnostisk kategori pasienten passer i. Og hvis vi for eksempel ser en av de tingene som ofte er i front, for eksempel angst som kommer til uttrykk gjennom at pasienten er urolig og stresset og snakker veldig fort. Da begynner vi å spørre om pasienten kan kjenne noen reaksjoner under den angsten akkurat nå. Da fokuserer vi på følelser og prøver å bane vei for reaksjonen som kanskje ligger under angsten i øyeblikket. Det høres kanskje litt aggressivt og fremoverlent ut, men det er egentlig ikke det. Det er ikke sånn at vi tyner noen i denne terapiformen, men vi spør. Og da ser vi ofte at det kommer en annen form for angst, eller at et nytt forsvar kommer på banen, Det blir en slags diagnostikk som ruller og går fra øyeblikk til øyeblikk under timen. Hvilken angst har vi akkurat nå, hvilket forsvar har vi akkurat nå, hvilke følelser kommer akkurat nå. Jeg synes det er en fin måte å møte folk på. Og jeg synes det blir veldig presist. 

Jeg synes det er veldig viktig å understreke at det ikke er en terapimodell som skal idealiseres

Fungerer ISTDP for alle? 

Det tviler jeg på, det blir for breialt. Folk er for forskellige og hjelpekunsten for psykiske lidelser for ung til at vi skal kunne si at dette funker for alle. Men det hjelper meg å hjelpe flere enn jeg noensinne har greid før med andre virkemidler. Som sagt; ISTDP er dessuten svært, svært velfundert i forskningen. For noen lidelser kommer ISTDP skikkelig mye bedre ut enn mange andre terapiformer, men jevnt over så er det en ganske bra terapimodell som er like bra som, og av og til bedre, enn andre. Men jeg synes det er veldig viktig å understreke at det ikke er en terapimodell som skal idealiseres. Det vi vet fra terapiforskningen, det er jo at terapimodellen teller litt for terapiresultatet, mens andre kvaliteter ved samarbeidet mellom pasienten og terapeuten teller mye mer enn hvilken terapimodell du sier at du driver med. Terapeutens egenskaper, for eksempel. 

Andre kvaliteter ved samarbeidet mellom pasienten og terapeuten teller mye mer enn hvilken terapimodell du sier at du driver med

Kan du si litt mer om det? Hva er det som gjør at en relasjon til terapeuten er bra, eller er hjelpsom? 

Dette er et veldig komplisert felt, og det er en god debatt om hvorvidt det er modellene som er virksomme eller om det er fellesfaktorer som går på tvers av modellene som påvirker. Men jeg kan være verdensmester i en terapimodell, men hvis jeg for eksempel ser for mye vekk, eller at jeg lytter tre sekunder for kort for hver gang det er pasienten sin tur, så hjelper det ikke hvor flink jeg er til modellen, for pasienten vil ikke føle seg lyttet til. Så vi vet at det at psykologen hører på pasienten sin, og er skikkelig nysgjerrig på hvordan timen er hjelpsom og hvordan den ikke er hjelpsom, og inviterer pasienten gjentatte ganger til å fortelle det. Det at man er interessert og minner pasienten på at man jobber for ham og at man trenger den tilbakemeldingen. Vi vet at det hjelper klinikeren til å fange opp om det er noe grums som begynner å dukke opp i relasjonen. Det å fange opp om det begynner å skjære seg og jobbe med det sammen, i stedet for å prøve å vinne en diskusjon, men heller prøve å samarbeide seg gjennom det som holder på å skjære seg, og å reparere det. Det vet vi er noe av det som har mest å si for terapiresultatet. Det at både klinikeren og pasienten vet hva som er målet for terapien, hva som er problemet til pasienten – og klarer å opprettholde en god relasjon mens de jobber med problemet og jobber seg mot målet. I tillegg til at de er enige om måten de skal jobbe mot målet på, det vet vi har mer å si for et terapiresultat enn den spesifikke terapimodellen. 

Jeg kan være verdensmester i en terapimodell, men hvis jeg for eksempel ser for mye vekk, eller at jeg lytter tre sekunder for kort for hver gang det er pasienten sin tur, så hjelper det ikke hvor flink jeg er til modellen, for pasienten vil ikke føle seg lyttet til

Helt konkret – hva er det du gjør i en time med ISTDP? 

Det er et stort spørsmål. Mest av alt så etablerer vi et samarbeid. Det samarbeidet opprettholder og vedlikeholder vi. Et samarbeid om et felles mål, og at vi sjekker innom med pasienten ofte og for eksempel spør om det gir mening for pasienten om jeg spør om dette, om det gir mening for pasienten at vi ser nærmere på dette, vil du at vi skal se på dette. Men det vi gjør i timen avhenger veldig av hver enkelt pasient.

Her er et eksempel: Vi er opptatt av hva som skjer akkurat her og nå, i terapirommet. Vi har en idé om – en tanke om at pasientens måte å relatere seg til mennesker på, den spiller seg ut akkurat nå. Det er en sannhet med mange modifikasjoner, men det gir en god grunn til å sjekke det ut. Og hvis en pasient setter seg ned og umiddelbart begynner å se vekk, da vet vi at det er et forsvar mot kontakt, og at forsvaret er i front. Da sier psykologen at ‘jeg legger merke til at når vi setter oss ned her så trekker du deg inn i deg selv. Det må du gjerne gjøre hvis du vil, men det gjør også noe med hva vi kommer til å få til her sammen i dag. Gir det mening for deg om vi er på dette sammen, at vi prøver å finne ut om dette er en reaksjon du har på kontakt akkurat nå?’ Og hvis pasienten sier ja så begynner vi å spørre videre, for eksempel om hvilke reaksjoner det egentlig kan være som ligger under denne strategien med å se vekk. Så sier vi også at ‘jeg vet at du ikke gjør det med vilje, men at det skjer. Det er mange terapier som ikke virker, la oss passe på at denne ikke blir en av dem.’ 

Hvordan ville det virket for en person som sliter med et eller annet? 

Denne metoden hjelper oss veldig med å skreddersy behandlingen fra øyeblikk til øyeblikk. Hvis jeg bommer, hvis det ikke skjer noe, hvis denne pasienten for eksempel bare så vekk fordi han måtte tenke seg om og ikke pleier å se vekk, slik at jeg bare bommer, så skjer det jo ingenting. Da sier vi bare ok, vi begynner på nytt. Men hvis behandleren er inne på noe, da begynner på en måte psyken til pasienten å røre litt på seg, og vi vil få litt større følelsesmessig mobilisering, eller vi vil få store og små angstmanifestasjoner. Jeg kan kalle det reaksjoner, for jeg mener ikke diagnosen angst nå, men det kan være at pasienten begynner å gni seg i hendene, eller begynner å sukke, eller ser enda mer vekk som da vil være et hardere forsvarssystem som kommer på, eller at pasienten får andre reaksjoner som å bli ‘tung’. Da skjer det noe, og siden jeg gjør den diagnostikken fortløpende så vet jeg hva vi skal gjøre rundt neste sving. Det er som en slags nærsynthet. Behandlingsmodellen gir meg et oversiktsbilde, men det som skjer i rommet gir meg sikt de nærmeste få meterne. Så vi har et slags veikart som tar oss mot en større og større følelsesmessig mobilisering, der vi til slutt håper at forsvarsverket kan legges til side, og at følelser faktisk får bryte gjennom. 

Det er en tabloid og veldig, veldig forenklet fremstilling av ISTDP at det er en slags sinnaskole der man klikker til slutt og så blir alt bra

Det er en veldig sentral del av modellen – dette med de følelsesmessige gjennombruddene. For når de kommer, og forsvarsverket går ned på en trygg måte, så slår det på veldig mye hukommelse også, så man kommer på ting som man reagerer videre på. Gamle opplevelser og slike ting. Terapeuten sin jobb blir da å passe på at det skjer på en god og trygg og ordentlig måte, som personen føler kontroll over. Det er sånn det er i praksis også, det er en hjelpsom, nyopprettet kontakt med en selv som finner sted. 

Det er en tabloid og veldig, veldig forenklet fremstilling av ISTDP at det er en slags sinnaskole der man klikker til slutt og så blir alt bra. Det er ikke poenget i det hele tatt! Det man lander på er ofte veldig positive følelser overfor seg selv, og andre mennesker, og vi ser at folk kommer nærmere hverandre og ikke at de hater hverandre mer. Det er ofte helt andre ting enn raseri vi lander på. Raseri er jo ofte noe av det vi har det vanskeligst med i oppveksten. Alle som kjenner et barn vet jo at barn som klikker er jo hakket mer pes å håndtere enn når de er glade. 

Jeg har jo selv vært i ISTDP-terapi, og for min del var det ikke de følelsesmessige gjennombruddene som var det mest hjelpsomme. For meg var det mest hjelpsomme at psykologen – som er en utrolig flink dame – påpekte et par forsvar jeg har

En annen viktig del av modellen er å arbeide med forsvar. Jeg har jo selv vært i ISTDP-terapi, og for min del var det ikke de følelsesmessige gjennombruddene som var det mest hjelpsomme. For meg var det mest hjelpsomme at psykologen – som er en utrolig flink dame – påpekte et par forsvar jeg har. Under ett minutt ut i første time sa hun at hun la merke til at jeg gjorde sånn og sånn, og spurte om jeg ville at vi skulle se på det. Det var fantastisk hjelpsomt. Det ble da inngangen til det systemet, og følelser og angster og forsvar hos meg. 

Når vi snakker om forsvar så er det sånn at denne terapimodellen er veldig respektfull og myndiggjørende. I stedet for at pasienten for eksempel går i en offerposisjon på en måte som vi tenker at ikke innebærer egenomsorg, men hvor det er noe destruktivt over det. Noe som skjer med mange når de er i ferd med å få sterke følelsesmessige aktiveringer er at de blir veldig ‘små’, akkurat som om de desarmerer seg. Som om de kjenner at det kommer opp noe farlig i dem, slik at de må gjøre seg skikkelig ufarlige og små. Så hjelper vi folk til å bli myndige og tåle det fulle omfanget av sine krefter, vi prøver liksom å få frem styrken i folk.

Jeg har jobbet med modellen i 10 år og var veldig heldig med at jeg fikk gå i skole hos folk som Jon Fredrickson, Kees Cornelissen, Josette ten-Have de Labije og en som heter Allan Abbas, de er veldig flinke innen dette feltet. Jeg føler meg som en student fremdeles. Det er livslang læring, denne terapimodellen er så stor og så kompleks. Allan Abbas er en kjempestor og viktig bidragsyter til feltet. Han hadde en presentasjon på en konferanse for kognitiv psykologi, som er en helt annen skole. Han fikk tilbakemelding fra salen om at dette var veldig bra kognitiv terapi. Så forskjellene mellom terapimodellene er mindre, selv om mange synes det er gøy å krangle om hvilken terapimodell som er best. Det synes jeg bare vi skal slutte med, det gir rett og slett ikke mening. 

Jeg tror bestemt at vidt forskjellige folk kan være ordentlig gode terapeuter. Og jeg tror ikke at det dreier seg så mye om talent, vinternetter, begavelse og mystiske x-faktorer

Hva tenker du er viktige egenskaper for en terapeut? 

Jeg tror bestemt at vidt forskjellige folk kan være ordentlig gode terapeuter. Og jeg tror ikke at det dreier seg så mye om talent, vinternetter, begavelse og mystiske x-faktorer. Jeg tror at det er veldig mye som koker ned til håndverk (inkludert livslang læring gjennom målbevisst ferdighetstrening) og genuint interessert tilstedeværelse. 

Man skal lese masse forskning og masse teori, og ha et slags system i terapiene sine, enten det er en terapimodell, eller en måte å jobbe på som er informert av fellesfaktorer eller sånne ting. Men det vi vet at skiller eksperter fra gjennomsnittlig presterende i en rekke felt, enten det er basketball eller terapi, faktisk, det er hvor mye de øver. Hvor mye trener de? Det er ikke nok at jeg forstår veldig mye om for eksempel projeksjon, og kan holde foredrag om projeksjon, jeg må ha øvd på hvordan jeg skal få pasienten til å skjønne det. Jeg kan ikke ha foredrag for pasienten. Pasienten møter ikke min teoretiske kunnskap, han møter ikke opp som sensor for meg i en muntlig eksamen, pasienten møter ferdighetene mine. Ser jeg på pasienten eller ikke? Er jeg fremoverlent eller tilbakelent? Er jeg distrahert eller konsentrert? Er jeg klønete verbalt, men varm? Eller er jeg smooth verbalt, men kald? 

Sånne ting er viktige. Derfor må vi se på videoer av terapiene våre sammen med en smarting som kan påpeke det veldig ærlig, for eksempel at her så du en del vekk, hva foregår her, og hvordan kan du øve på å maksimere kontakten i denne situasjonen. Så jeg tror at håndverk og trening er en helt essensiell del av det å bli en god terapeut, og jeg tror at mange folk kan bli skikkelig gode terapeuter. 

Den gode terapeuten er skikkelig lite opptatt av å være konge, og er skikkelig lydhør og helt åpen for at han kan bomme så innmari

Så vil jeg legge til at den gode terapeuten er skikkelig lite opptatt av å være konge, og er skikkelig lydhør og helt åpen for at han kan bomme så innmari, og at det er greit. Og er skikkelig god på å få pasienten til å gi tilbakemelding på det. Slik at de kan håndtere det sammen, og justere kursen. Jeg tenker på at bare jeg går til legen så sitter jeg med lua mi i hånda og føler meg som en treåring. Bare tenk på hvordan det er når du skal til en psykolog. Du føler deg ikke i utgangspunktet invitert til å komme med noen kritisk tilbakemelding, eller til å samarbeide om den konsultasjonen. Så jeg synes det er veldig viktig at terapeuten dyrker det å invitere til at dette er spilleregelen, jeg vil gjerne høre hvordan dette var for deg. At man arbeider inn det å kunne innhente ærlige tilbakemeldinger. 

Det er så mange faktorer i helsesystemene som gjør at ordet «behandlingsresistent» kommer opp. Tenk hvis man hadde gjort noe sånt i somatikken?

Er det noe du vil si til slutt? 

Jeg vil si noe om såkalte behandlingsresistente pasienter. Det er en gruppe som møter mye dritt, rett og slett. Mange i denne gruppen har voldsom intensitet, og det vekker uunngåelig reaksjoner i helsepersonell (de er jo også utstyrt med nervesystem). Helsepersonell har en del reaksjoner som er helt menneskelige, men som hemmer den hjelpen som blir gitt. Eksempler på slike reaksjoner er impulsen til å kalle noen «behandlingsresistent», som er den akademiske termen for lost case. Det er viktig å løfte frem at mange i disse gruppene som er ‘gitt opp’ faktisk er mottakelige for behandling. Det er så mange faktorer i helsesystemene som gjør at ordet «behandlingsresistent» kommer opp. Tenk hvis man hadde gjort noe sånt i somatikken? Man må jo fortsette å prøve, man må prøve som bare faen. Det hadde ikke gått an i kreftbehandling, for eksempel, å bare si at folk er behandlingsresistente! Det er uhørt.

Hvis vi bruker borderline som et eksempel, så finnes det utallige måter å ha borderline på, ut fra ulike sammensetninger av diagnosekriterier. Så det å kalle den gruppen der for ensartet er jo helt koko

Jeg mener ikke å snakke dårlig om psykisk helsevern, for jeg tror det er et veldig seriøst og bra offentlig prosjekt som prøver å hjelpe flest mulig. Men det er så mange faktorer, som pasientflyt og kapasitet og å få nok gjort for flest mulig pasienter, og hva er det som hjelper samfunnet mest som helhet, så mange sånne faktorer som gjør at enkelte grupper får det veldig vanskelig.  Hvis vi bruker borderline som et eksempel, så finnes det utallige måter å ha borderline på, ut fra ulike sammensetninger av diagnosekriterier. Så det å kalle den gruppen der for ensartet er jo helt koko.

Etter å ha jobbet noen år i psykisk helsevern, så la jeg merke til at det var en del komplekse traumetilstander, og en del tunge depresjoner som kom igjen og igjen og igjen. Og ikke minst alle disse ulike somatoforme lidelsene som det heter, altså lidelser med kroppslige symptomer. Folk som har irritabel tarm uten at man blir kloke på det, folk som sliter med masse kvalme uten at man blir kloke på det, folk som er svimle og har tåkete syn, piping i ørene, eller innmari mye muskel- og skjelettplager, eller delvise lammelser her og der. Det kan være masse somatiske årsaker til dette, men vi kan bruke ISTDP til å iallefall teste ut om disse plagene er knyttet til «emosjonell dysregulering» (emosjonell dysregulering betyr svelging av kameler; parkerte følelser, som dempes på måter som gir symptomer).

Det er det som nesten er litt sprøtt, at vi ser at veldig mange psykiske lidelser går i kroppen, det vises i kroppen, du kjenner det i kroppen. Kanskje du ikke kjenner at du har angst, kanskje du ikke kjenner at du ikke likte det som nettopp skjedde, kanskje du ikke er bevisst på at du er lei deg eller sint akkurat nå, men du blir bare veldig stiv i ryggen. Det å konvertere det kroppslige tilbake til en følelsesmessig opplevelse, slik at sånne kroppslige symptomer slipper taket, det har jeg aldri sett noen annen terapimodell få til så bra som ISTDP. Og det var nok det som var inngangen min til det. 

Om du ønsker å lese mer om målbevisst ferdighetstrening for terapeuter kan du lese om det her: https://www.favne.no/deliberate-practice/ og her https://www.dpfortherapists.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s