Bra nok for faen! Intervju med Ida Johanna Aaraas

Kan du fortelle litt om deg selv? 

Jeg heter Ida Johanna Aaraas. Jeg er 23 år gammel og kommer fra Hamar. Halvveis vokst opp på Hamar, halvveis vokst opp på ei lita øy i Nord-Norge. Jeg driver eget firma som jeg har drevet de tre siste årene som heter Ung Coaching hvor jeg holder foredrag, jeg snakker om psykisk helse, sosiale medier, generasjon prestasjon, og så er jeg coach for unge voksne som ønsker å bygge selvtillit og selvfølelse. Jeg driver også podcasten «Generasjon bra nok» med samme formål.

Utenom det så har jeg nettopp flyttet til Hønefoss, verdens navle hehe, samboeren min har nettopp fått drømmejobben her. Utover det er jeg veldig glad i planter og sjokolade (latter)

Ida Johanna Aaraas. Foto: Privat

Vi ville intervjue deg på grunn av ditt arbeid med “Generasjon prestasjon” og fordi du selv også har erfaringer med psykiske helseutfordringer?

Jeg har vel hatt angst så godt som hele livet, så lenge jeg kan huske, kanskje siden 3-4årsalderen. Jeg opplevde mye mobbing på barneskolen, det var et par år der som forverret min psykiske helse. Det gjorde at jeg hadde min første depresjon da jeg nærmet meg tenårene. Jeg slet veldig på skolen, slet med læring, følte ikke jeg passet inn, følte ikke at jeg fikk til det alle andre på min alder fikk til. Vi hadde nok ikke så god råd, mamma var alenemamma med meg og min lillesøster. Jeg hadde så angst at jeg ikke fikk deltatt på fotball eller håndball som alle andre på min alder gjorde, noe som førte til mye ensomhet. Alt ble nok litt forsterket av at jeg bodde tre uker på Hamar og tre uker i Nord-Norge. Jeg gikk på to forskjellige skoler samtidig. I Nord-Norge var vi to i klassen, faktisk to på hele barneskolen. Så ble mamma skilt med sin daværende ektemann, og vi flyttet 4 ganger på et år.

Det bikket liksom over, sånn i 11-12-årsalderen hvor det ble skikkelig ille. Ja, også etter hvert så utviklet dette her seg til bulimi blant annet, depresjon og angst, suicidale tanker, hele den lista der. Så jeg var i behandling fra jeg var 10 -21 år gammel. Etter hvert kom jeg inn på DPS, og midt oppi alt dette her så kom jeg inn på coachingutdanning. Da ble jeg introdusert til det miljøet både nasjonalt og internasjonalt, og plutselig forsto jeg mer om meg selv. Om det med selvledelse, og å kombinere selvledelse og troen på at jeg kan få til hva jeg vil, at jeg er bra nok. Og det har vel egentlig vært en sånn balansegang siden da, dette og de tunge psykiske lidelsene. 

Har du de diagnosene ennå? 

Jeg har ikke bulimi lenger, men jeg har fortsatt tilbakevendende depresjon, som jeg står ganske hardt oppe i akkurat nå. Jeg har vært i en depressiv episode som har vart de siste 18 månedene. Jeg har tilbakevendende depresjon og angst som er mest tilstede akkurat nå. Men jeg jobber med dem hver dag! 

Hvordan preger dette deg i hverdagen, og hvordan håndterer du det? 

Det er jo ganske krevende som menneske når man vil så mye og har de drømmene, men så opplever man at ingenting fysisk eller psykisk gidder å henge med på de planene du har da. Jeg må være så ærlig å si at det har vært dritvanskelig. Heldigvis så er jeg veldig på bedringens vei, bare de siste par månedene så har det gått fra veldig alvorlig depresjon, til å være så vidt en moderat depresjon. Det går veldig opp og ned, men jeg ser heldigvis gradvis bedring. Så det påvirker meg absolutt når jeg ønsker å drive egen business, og har lyst til å forandre liv, og har lyst til å lære bort kule teknikker. Og når jeg har lyst til alt det og så kommer en sånn diagnose som bare nekter meg å komme meg opp av senga, som nekter å gi meg noen som helst form for serotonin eller dopamin for å kunne gjøre de minste ting. Så det er nok sånn den depresjonen har påvirket meg mest. Men jeg jobber med det hele tiden, og det er veldig veldig godt å starte å se resultater av all innsatsen jeg legger ned. På alle områder. 

Jeg har jo startet og drevet en business mens jeg egentlig bare ville gi opp alt

Så du har rett og slett startet ditt eget firma mens du har vært preget av tilbakevendende depresjon og angst?

Ja, jeg har jo startet og drevet en business mens jeg egentlig bare ville gi opp alt. Jeg fleiper litt med det nå, men det har vært det som har holdt meg gående. Tanken har vært litt sånn jeg må gjøre ferdig dette kurset, for om jeg ikke skulle ha våknet opp i morgen tidlig så hadde  jeg etterlatt meg noe som kan hjelpe andre mennesker. Det er noe som har vært veldig viktig for meg. Å kunne bruke det enorme privilegiet det er å ha trygghet til å kunne bruke stemmen sin til noe positivt. Men det har vært perioder hvor det har vært sånn at ‘enten så går dette her bra ellers så sier jeg takk for meg, altså’ (latter)

Så du var der at du ville gi opp for bare noen år siden? 

Vel, det er vel litt sånn annenhver dag opplegg (ler).  En del av depresjonsdiagnosen min er en form for idealisering av det å “gi opp”. Det er rart å snakke høyt om det, for det kan høres så utrolig merkelig ut, men i hodet mitt så var det liksom sånn. Ihvertfall før jeg klarte å skille mellom hva som var sånn krisemaksimering og hva som faktisk var meg. Da var det liksom sånn at hvis det var den minste ting som gikk galt så var det i den retningen hjernen min dro. Litt sånn at om jeg svidde den pannekaka, jo da fantes det bare en løsning (sier hun lattermildt). Det var det eneste som ga mening. Selv om jeg nå kan se tilbake og tenke at herregud, hva var det der for noe. Men det er rart, når man er midt oppe i noe sånt, så gir det mening fordi man ikke klarer å se hele bildet. 

Nære relasjoner kan være noe av det fineste og vanskeligste man kan oppleve i som menneske

Du sa noe om at det var vanskelig med nære relasjoner, men du har samboer nå? Hvordan funker det? 

(Latter) Bra spørsmål! Det fungerer faktisk kjempebra. Det var litt utfordrende i starten, men den personen han er og den rollen han har valgt å ta i forholdet vårt og overfor meg har vært livsforandrende. Jeg har aldri i mitt liv blitt møtt med så mye omsorg, støtte og forståelse. Så mye kjærlighet som han har vist meg visste jeg ikke at eksisterer. Men det var veldig vanskelig i starten. 

Jeg har et temperament, jeg vet ikke om det skyldes personligheten min eller om det er nordnorske gener (latter). Dette gjorde at når jeg tolket en situasjon som avvisning så ble den rasjonelle meg litt borte bak den emosjonelle meg. Det var liksom lille Ida i meg som var livredd for å bli forlatt. Det førte til litt utfordrende situasjoner. Og det tok veldig lang tid før jeg forsto at jeg kan få til å håndtere ting på en annen måte. Når man har levd hele livet sitt i en sånn konstant type overlevelsesmønster som jeg så reagerer man veldig når man tror man skal bli forlatt. Da responderer hele systemet med at nå er det ‘fight or flight’ og så går det i hundre og helvete. Nære relasjoner kan være noe av det fineste og vanskeligste man kan oppleve i som menneske. Men du må møte deg selv så enormt i døra. Og det å se at jeg fortjener å bli elsket, at jeg fortjener den omsorgen som han gir meg, og spesielt siden jeg har den og den diagnosen, når jeg reagerer sånn og sånn, når jeg er dårlig. Jeg har måttet jobbe så innmari med meg selv og tatt noen skikkelige runder med meg selv for å jobbe meg gjennom det. Men så er det han som har stått der og vist meg at det er mulig å bli elsket akkurat sånn som man er. At man er trygg. Det har vært veldig, veldig viktig. Han er livets fineste menneske, det kan du gjerne quote meg på! 

Den emosjonelle utholdenheten har vært livsviktig for meg

Hva er det som har hjulpet deg? 

Det første jeg tenker på er emosjonell utholdenhet. Når du står i så mye konstant indre konflikt med deg selv og hjernen din har overbevist deg om at ingen er glade i deg, du kommer aldri til å bli bedre, det er ikke noen vits i å prøve lenger, det er ingen som bryr seg om deg, det er bedre hvis du ikke er her. Så skaper det en såpass intens og overveldende smerte, både psykisk og fysisk. Den emosjonelle utholdenheten har vært livsviktig for meg. Det var en periode da jeg var 18-19 år hvor jeg var bestemt på at nå holder det, nå er jeg ferdig. Da trodde jeg oppriktig det, fordi jeg klarte ikke å håndtere den fysiske smerten. Det gjør jo fysisk vondt. Den hjelpen jeg fikk av helsevesenet da jeg var midt oppi det var veldig traumatiserende, og siden den gang har jeg lovet meg selv å klare meg selv, uten særlig hjelp. Jeg har lært å si til meg selv “bare hold ut litt til”, det har vært en enorm hjelp. Nå vet jeg at jeg kan tåle dette her, denne smerten og disse følelsene de er ikke farlige. Og jeg er sterk nok til å romme dem og bære dem. Selv om jeg ikke vil (latter). Det har gjort at jeg kan oppleve de følelsene og den smerten, kjenne på den, for så å la den gå over. For i de aller fleste tilfellene så går det jo over, om det er snakk om minutter eller om det er snakk om timer eller dager eller hva. Men det å lære meg å tåle de følelsene og den smerten, det har vært det absolutt viktigste som gjør at jeg fortsatt er her i dag. 

Jeg har sluttet å engasjere meg i de negative tankene og tar et steg tilbake, og ber dem holde kjeft, og fortsetter med det jeg drev på med

Sist gang jeg var i behandling så gikk jeg til en psykolog som drev med noe som het Intensiv dynamisk korttidsterapi (ISTDP). Det eneste vi gjorde hver eneste gang jeg var hos ham det var at vi skulle gå gjennom et eller annet som gjorde skikkelig vondt, og så skulle jeg se det for meg, og så skulle jeg føle på det. I starten så tenkte jeg at dette er det dummeste jeg har vært med på noensinne, dette fungerer ikke, jeg blir bare dårligere av det, jeg skjønte ikke hvorfor vi gjorde det. Etterhvert lærte jeg at for det første så var meningen å kunne kjenne på vanskelige følelser uten å bli dritredd. Med en gang man kjenner på store, vanskelige følelser, eller vanskelige tanker dukker opp, så blir man jo automatisk veldig redd. Det kjennes ut som om man ikke har kontroll over tanker eller følelser eller seg selv. Men det å kunne oppleve det og rett og slett trene på, og minne seg selv på, at denne følelsen her er ikke farlig og jeg er sterk nok til å romme den, det lærer jeg bort til alle mine klienter. Det er det første jeg lærer bort. For når man ikke lenger er redd for følelsene sine, men etter litt trening kan observere dem og ta et steg tilbake igjen, og tillate seg selv å romme dem så har de ikke samme makt lenger. Hvis jeg for eksempel får en tanke – som jeg fortsatt får, ofte mange ganger om dagen – som er sånn ‘ok, kjør av veien, eller hopp utenfor her’, eller sånne ting. Før så hadde jeg blitt livredd og tenkt at det var noe galt med meg. Tenkt at nå begynner jeg å bli dårlig, alt går til helvete. Mens nå kan jeg få de samme tankene, og så kan jeg tenke ‘hold kjeft’. Og så er jeg ferdig. Jeg legger ikke noen mening i dem, de har ikke noen makt over meg lenger. Jeg har sluttet å engasjere meg i de negative tankene og tar et steg tilbake, og ber dem holde kjeft, og fortsetter med det jeg drev på med.

Oppsummert så var det vel møtet med han psykologen, og masse, masse trening på det som heter å ha en mentaliserende holdning som har utgjort mest konkret forskjell. Med det å ha en mentaliserende holdning mener jeg å ha en nysgjerrig, ikke-dømmende holdning til seg selv og egne tanker og følelser. Det er på en måte det motsatte av en svart/hvitt holdning hvor alt enten er helt krise eller helt fantastisk. Det blir mer sånn at okei, livet er mer komplekst, så jeg kan ha et komplekst forhold til det uten at det gjør noe. Det er en sunn måte å se ting på. 

Illustrasjon recoverybloggen.com: Bra nok!
Illustasjon: Vegard Stolpnessæter

Jeg vet hvordan det er å være henne på 15, på 17 eller 21 år som synes at det er enormt slitsomt å konstant skulle være nødt til å prestere for å føle seg bra nok

Kan du si litt om generasjon bra nok? 

Det er basert på min ungdomstid, som bar mye preg av å ikke føle meg bra nok, at jeg ikke passet inn. Jeg følte meg stygg og jeg klarte ikke å se meg selv i speilet. Det var liksom konstant selvhat hvor jeg tok til meg alt det mobberne sa til meg. Plutselig sa jeg de samme tingene til meg selv, og så ble jeg min egen største fiende og mobber. Og jeg vet at det er så enormt mange som sliter med det samme. Jeg var veldig heldig som lærte meg teknikker tidlig, i en alder av 15-16 år, for hvordan jeg kunne håndtere det. Ikke at jeg plutselig ble evig lykkelig etterpå, men det var viktige verktøy for å kunne mestre de tingene senere. 

Jeg ønsker å være den personen jeg selv trengte da jeg slet som mest

Dette med indre uro, det med stress, dette med dårlig selvtillit og selvfølelse, dette med å legge sin verdi i sine prestasjoner, det er symptomer på hele generasjon prestasjon. Og det er veldig mange som er i et sånn mellomstadie, som kjenner at okei, dette går litt utover hverdagen min, dette er slitsomt. De som kjenner at nå trenger jeg hjelp for jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette her, jeg klarer det ikke mer. Men de har ikke noe tilbud. De som bare merker at det er litt plagsomt har ingen de kan gå til, og de som merker at det plager dem veldig mye de har ikke sterke nok symptomer til å få hjelp av for eksempel barne- og ungdomspsykiatrien eller en DPS. Jeg snakket med noen senest i dag som sa at når hun først hadde symptomer og ville få hjelp så kom hun til fastlegen sin, og fastlegen ga henne bare noen antidepressiva, og henviste henne ikke videre. Og folk har ikke råd til å gå til privat psykolog i den alderen. Så det som jeg ønsket å gjøre, og fortsatt ønsker å gjøre med podkasten min, foredragene, coachingen, instagrammen, absolutt alt som jeg gjør er fordi jeg ønsker å være den personen jeg selv trengte da jeg slet som mest. Men også å være et alternativ for de som er i begge kategoriene som ikke har noen konkrete tilbud de kan henvende seg til. 

Det folk forteller meg er at de bare ønsker noen konkrete verktøy som de kan ta i bruk for å håndtere det som foregår. De har ikke behov for 900 timer med en gørrkjedelig psykolog som ikke skjønner hvordan det er å være dem, hvordan det er å være ung i dag. Men som bare er interessert i å snakke om alt som var kjipt i barndommen. Det er også viktig, absolutt, men det er veldig mange som bare trenger et mer lavterskel tilbud som handler mer om hvilke konkrete mentale teknikker og verktøy de trenger akkurat nå for å stå sterke i seg selv og for å håndterte hverdagen sin best mulig der de er. Og jeg søkte desperat etter det selv da jeg hadde det som verst, før jeg fant dette med coaching. For jeg følte at ingenting hjalp. Og det var jo sånn jeg kom inn i den verdenen hvor jeg for første gang hørte om og forsto hva selvtillit og selvfølelse er. 

Når du er trygg i deg selv, og er glad i deg selv, så tør du å leve livet ditt akkurat sånn som du vil

Poenget er at det er derfor jeg brenner så enormt for dette her, for jeg vet hvordan det er å være henne på 15,17 eller 21 år som synes at det er enormt slitsomt å konstant skulle være nødt til å prestere for å føle seg bra nok, og å måtte sette opp en sånn høy mur som en fasade fordi man føler at man ikke kan vise verden hvem man egentlig er, fordi man er redd for at man ikke er bra nok. Og så tror jeg at ‘generasjon bra nok’  kan forandre verden. For når du er trygg i deg selv, og er glad i deg selv, så tør du å leve livet ditt akkurat sånn som du vil, hvilket gjør deg mye mer glad og tilfreds. Og du tar mer ansvar for deg selv og ditt eget liv, så du er ikke stuck i en form for offermentalitet, men du spør heller deg selv ‘hvordan kan jeg få dette til’? Og når man er trygg i seg selv så er man trygg på å være der for andre. Jeg tror vi ville hatt et mye mer inkluderende, sunt, godt, trygt og skikkelig fint og oppløftende samfunn hvis flere var glade i seg selv og aksepterte hele seg. Vi trenger mer av det. 

Akkurat nå så er vi så jævlig lei av alt som er perfekt, av fasade, at alt skal være så pent og ordentlig

Hvordan når du ut til de som kan trenge din hjelp?

Jeg bruker de plattformene som de er på. Det er nesten så enkelt. Jeg vet at målgruppa er masse på instagram, de er masse på tik tok, de som er veldig interesserte er også på podkastsiden av det. Derfor sørger jeg for at jeg er på alle de sidene. Men det handler også om at hver gang jeg lager en podkastepisode eller et innlegg på instagram, så tenker jeg på den ene personen. Jeg har alltid tenkt at hvis det jeg gjør kan påvirke èn person i en positiv retning, så er jeg happy. For å nå ut til den yngre generasjonen så tror jeg det er viktig å være ekte og prøve å snakke deres språk, prøv å se for deg hvem er det du snakker til, hvem er den ene personen du vil nå ut til. Jeg tror at akkurat nå så er vi så jævlig lei av alt som er perfekt, av fasade, at alt skal være så pent og ordentlig. Vi er i et sånt skifte som bryter litt nå hvor vi ønsker å se ting som er litt mer ekte, og naturlig, og ærlig og tullete og vimsete og hvor man gjør ting feil og kan le av det. Så det er vel egentlig det viktigste jeg gjør i alt av nytt arbeid. Jeg sørger for å være meg selv, som er veldig vimsete og tullete og ‘all over the place’, som har masse energi, og som skravler litt fort og som ler veldig mye av meg selv. Da er det den personen jeg velger å ta med meg inn, i stedet for å være hun ‘ja nå skal vi være liksom superseriøse her folkens’. Å kunne ta opp ting som veldig mange opplever på en måte som de kjenner seg igjen i og kan le litt av, det tror jeg kan gjøre at mange føler at dette er empowering og litt sånn frigjørende, hvis man kan si det sånn. 

Selvfølgelig er det fint å se på Disneyfilmer og drikke kakao, det gir jo sånn sett mening i hverdagen, men egentlig ikke, for jeg tenker at man lever én gang

Hva er det som gir livet ditt mening?

Man har jo lyst til å gi et av de standardsvarene – å være med venner og familie, gå tur på fjellet og sånne ting. Men det gjør ikke det for meg. Det som faktisk gir livet mitt mening er det arbeidet jeg gjør nå, som jeg gjør hver dag, og som jeg vet at gjør en forskjell. Når du driver noe selv så er det kun du selv som har ansvaret for at det blir gjort, det er kun du som har ansvar for at du har motivasjon til å gjennomføre, at du setter av tid, at du er produktiv nok – og alle de tingene der. Hvilket ikke er superenkelt når du sitter midt i en sånn depresjonsgreie. Men som jeg var inne på – jeg hadde ikke vært her i dag, hadde det ikke vært for den bedriften min. Det gir meg en sånn nesten uforståelig ‘mission’ og driv for å gjøre en forskjell. Selvfølgelig er det fint å se på Disneyfilmer og drikke kakao, det gir jo sånn sett mening i hverdagen, men egentlig ikke, for jeg tenker at man lever én gang. 

Nei, jeg har ikke vært kjempeheldig med alle de kortene jeg har fått utdelt, så jeg har jo tenkt at å ha bare ett liv det holder mer enn nok. Men det handler om at jeg faktisk – med de tilbakemeldingene jeg får så ofte at det er litt tullete å tenke på – at jeg faktisk gjør en forskjell. Og det er det viktigste i hele verden for meg.  

Når man sliter, om så fysisk eller psykisk eller hva det er, så får man ofte høre at det blir bedre

Hva vil du si til andre som har det vanskelig?

Det er så mye man skulle ha sagt. Når man sliter, om så fysisk eller psykisk eller hva det er, så får man ofte høre at det blir bedre. Da jeg var syk så tenkte jeg “fuck off” liksom, vær så snill, jeg orker ikke det der, vær så snill skjerp dere. Og det tror jeg det er veldig fort gjort at man tenker. Fordi hjernen din gir deg ni hundre tusen grunner til hvorfor det ikke stemmer, konstant. Så når noen sier det der i god tro så blir det sånn vær så snill å gå din vei. Men derfor vil jeg si at den der setningen om at det blir bedre, det er ikke tull, det er ikke bullshit, det er ikke noen klisje som man finner på. Man sier det, og det er blitt en klisje fordi det er sant. Og hvis man trenger bare et lite glimt av håp, så kan jeg si at ja, jeg er et levende bevis på at du kan stå midt oppe i den smerten som du tenker er fysisk umulig å komme seg ut av noen gang, for så å kunne være hun som sier at det blir bedre, og det er ikke bare bullshit. Det er faktisk helt sant. (For det tror jeg de hadde trengt). 

Noe av det viktigste man kan gjøre som profesjonell, eller som person rundt, er å validere andre menneskers opplevelse av livet der og da

Hva vil du si til de som skal hjelpe?

Vi trenger flere av de menneskene som klarer å legge vekk alt av fordommer og egne tanker og personlige opplevelser og meninger om det mennesket du har rett fremfor deg og om hva det mennesket står i. Det handler ikke om deg. Noe av det viktigste man kan gjøre som profesjonell, eller som person rundt, er å validere andre menneskers opplevelse av livet der og da. Uansett om man tenker at ‘men du har den diagnosen’, eller ‘det er ikke sant’, eller ‘hvordan kan du tenke det, det gir ingen mening for meg’. Så ville jeg sagt at kanskje det aller, aller viktigste man kan gjøre som den som ønsker å hjelpe vil være å validere og rett og slett skape et safe space. Sånn at uansett hva du sier til meg, uansett hvordan du har det, uansett hva du forteller meg om tanker og følelser som du står i akkurat nå, så er du trygg, jeg aksepterer deg akkurat sånn som du er. Det du opplever er virkelig for deg, og det er det eneste som betyr noe. For på den måten kan man bygge en bro og en form for relasjon hvor den personen som har det vondt føler seg trodd. Det er så enormt mye skam rundt det å ha det vondt og vanskelig, hvis man kan fjerne litt av den skammen i møte med andre mennesker og validere deres eksistens, så tror jeg absolutt det er noe av det aller, aller viktigste. 

Bilde 1 og 2: Ida Johanna Aaraas – Foto: Privat

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s