Hva er relasjonell velferd? Intervju med Dina von Heimburg, del 1

Hva er relasjonell velferd og hvordan får man det til i praksis? Recoverybloggen har snakket med folkehelsekoordinator og doktorgradsstipendiat Dina von Heimburg, og vil i et todelt intervju se nærmere på temaet.  

Dina von Heimburg
Dina von Heimburg – Foto: Recoverybloggen.com

Kan du fortelle litt om deg selv?

Jeg heter Dina von Heimburg. Jeg har mange ulike engasjement og roller, men er jeg er kronisk opptatt av sosial rettferdighet og livskvalitet. Jeg er engasjert i å prøve å utvikle kunnskap, men også å være med på å prøve å forandre samfunnet i den retningen. Jeg jobber som folkehelsekoordinator i Levanger kommune, en rolle jeg har hatt i over 10 år. Jeg har jobbet med samfunnsplanlegging, strategisk utvikling av samfunnet i retning av livskvalitet og folkehelse. Og så har jeg vært veldig engasjert i et nettverk som heter Sunne Kommuner som er en del av WHO Healthy Cities. Jeg er også stipendiat i sosiologi på Nord Universitetet, og så skriver jeg litt, og har en bi-stilling ved NTNU, Institutt for Samfunnsmedisin og sykepleie, der jeg jobber på HUNT forskningssenter og på master i folkehelse. Og så er jeg nestleder i gruppen som jeg og Ottar Ness har laget, forskningsgruppen for relasjonell velferd og livskvalitet. Ellers er jeg en vanlig innbygger.

Hva er relasjonell velferd? 

Relasjonell velferd er vanskelig å beskrive med noen få ord, men det handler om å rigge samfunn på måter som skaper livskvalitet for alle og som innretter seg mot å skape sosial rettferdighet, og mot å utjevne forskjeller i mulighetene man har til å skape god livskvalitet. I Norge er vi i en privilegert situasjon, vi har en velferdsstat. Man tenker at velferd ikke er synonymt med tjenester, men at velferd er noe vi utvikler sammen for å skape gode liv, at velferd er til for å skape livskvalitet.

Da handler det også om hvordan velferdsstatens virkemidler virker sammen med hele samfunnet for å skape livskvalitet for og med folk, og hvordan folk bidrar til å forme velferdsstaten gjennom demokratiet vårt.

Det handler om å kunne ta del i det vanlige livet på matbutikken, gjøre disse tingene i hverdagslivet som gir mening og som gjør at man blir menneskeliggjort og får verdighet i livet sitt.

Så relasjonell velferd er mer enn bare tjenester?  

Hvis vi tar utgangspunkt i at målet med velferd er livskvalitet og ikke antall minutter med tildelte tjenester, så handler det om hvordan velferdssystemene våre og menneskene som jobber i dem arbeider sammen med resten av samfunnet. Hvis man tar utgangspunkt i hva det er som betyr mest for folk sin livskvalitet, så er det relasjonene man har, om at man opplever at man får gjøre noe meningsfylt, at man blir verdsatt for det mennesket man er, at man får rom og lov til å bidra med noe i samfunnet og overfor noen andre og at man blir anerkjent for det. Det handler og om å ha en reell mulighet til å ha et hjem, og tilgang til gode relasjoner. Og alle disse kvalitetene, de kan vi ikke svare på kun gjennom tjenester, vi må bygge disse verdiene på andre måter også. Selv om tjenester absolutt kan være et viktig bidrag. Da handler det for eksempel om at tjenestene bidrar til å lose folk til å bli deltakere på en ny arena, som å delta i et kor eller en annen aktivitet.  Det handler om å kunne ta del i det vanlige livet på matbutikken, gjøre disse tingene i hverdagslivet som gir mening og som gjør at man blir menneskeliggjort og får verdighet i livet sitt.

Jeg kan trekke frem et eksempel fra den forskningen jeg selv holder på med. Jeg jobber med å forske på hvordan man kan jobbe med samskaping og sosial inkludering i barnehager. Der prøver vi å utforske barnehagene med et nytt blikk, ikke bare se på dem som en institusjon som leverer en oppveksttjeneste, men se på dem som en møteplass i lokalsamfunnet som bringer sammen masse forskjellige folk som har mange ulike ressurser i seg og med seg, og som samtidig deltar på andre arenaer i sitt lokalsamfunn. Det vi har gjort i det prosjektet, som har vært et aksjonsforskningsprosjekt, er å se på hva det er som skjer hvis man åpner den ‘boksen’ og tenker på barnehagen som møteplass i lokalsamfunnet. Hvordan begynner folk å forholde seg til hverandre da? Når man ikke bare kommer og skal ha en tjeneste, men at for eksempel en mor trekker med en av fedrene som står litt utenfor inn i et kor, eller at noen som har dårlige norskspråklige kunnskaper får komme inn og lage sin nasjonalrett i barnehagen. Dette kan bidra til å skape arenaer der folk blir likeverdige og verdsatte deltakere, både i og utenfor institusjonsveggene.

Så hvis vi går tilbake til hva relasjonell velferd er i lys av dette, så handler relasjonell velferd om å skape  bevegelser i samfunnet som har livskvalitet som mål, men hvor det er relasjonene som settes i fokus. Både relasjonene til folk som jobber i tjenestene, men også utenfor. Relasjonell velferd omfatter derfor praksiser som skaper velferd i lokalsamfunn, med utgangspunkt i innbyggernes hverdagsliv. Alt henger sammen med alt, så det det handler om at både innbyggere, fagfolk, samarbeidspartnere, ledere og politikere opplever at de blir verdsatt, og at de bidrar til å skape verdi i andres liv. Til syvende og sist handler det også om å styrke betingelsene for velferd, om hvordan vi bygger samfunn og politikk på måter som prioriterer livskvalitet, sosial rettferdighet og bærekraftig utvikling som fellesskapsverdier i samfunnet. Der folkevalgte politikere til slutt bærer hovedansvaret for hvordan samfunnet utvikler seg, og hvordan innbyggerne har det. Det store spørsmålet relasjonell velferd kretser rundt er hvordan vi kan skape sammenhenger mellom både folk, tjenester, lokalsamfunn og i demokratiet på måter som gjør at alle mennesker får mulighet til å leve liv de har grunn til å sette pris på.

Unge menn som ikke står i arbeidsliv og ikke i utdanning er de som definitivt er mest marginalisert og har dårligst livskvalitet

Hvordan vet man om man har god livskvalitet? Kan det måles? 

Avhengig av hvem du spør, så vil du jo få ulike definisjoner på hva som er et godt mål for livskvalitet. Det er ganske nylig gjennomført et godt stykke arbeid på dette i norsk kontekst, der man har laget en anbefaling for målesystemer for livskvalitet i Norge. Da prøver man å samle opp det man omtaler som livskvalitet i tre dimensjoner.

  • Det subjektive – altså hvordan vi føler oss, hvordan vi har det og hvor tilfredse vi er med livet. Dette har også å gjøre med emosjonene våre, med balansen mellom positive og negative følelser.
  • Funksjon – altså hvorvidt vi klarer å fungere i dagliglivet vårt, hvorvidt vi har muligheten til å gjennomføre daglige gjøremål eller fylle en rolle.
  • Objektive levekår – har du inntekt, har du tilgang på utdanning, har du tilgang på fellesgodene, har du tak over hodet? Har du et grunnlag, så har du trygge levekår som gir muligheten for å skape livskvalitet.

Hvis man pakker begrepet relasjonell velferd litt ‘stort’ ut så handler det om å skape et samfunn som strekker seg mot livskvalitet. Da tror jeg det er veldig viktig at man nettopp gjør det som man begynner å få fotfeste for i Norge, at man måler livskvaliteten. Da kan man vise hvordan det faktisk står til, og man kan vise veldig konkret hvor skoen trykker. Hvordan er livskvaliteten skjevfordelt? Hvilke grupper er vi nødt til å følge godt med på, hvem må understøttes ekstra?

Hvis man ser på Norge i dag ut fra de nye livskvalitetsmålingene så er unge menn som står utenfor arbeid og utdanning den gruppa som har absolutt dårligst livskvalitet. De har like lav livskvalitet som befolkningen i gjennomsnitt i fattige land som Ghana og Kamerun. Så unge menn som ikke står i arbeidsliv og ikke i utdanning er de som definitivt er mest marginalisert og har dårligst livskvalitet. Det er klart at det må bety noe. Hvis målet vårt er at god livskvalitet skal være for alle, hvordan er det vi da må innrette virkemidlene våre slik at de virker sammen på måter som skaper livskvalitet for alle?

Bærekraft er en viktig del av dette med relasjonell velferd, for det handler ikke bare om livskvalitet her og nå, det handler om livskvalitet for fremtidige generasjoner

Vi kan ta utgangspunkt i bærekraftsmålene. Bærekraft er en viktig del av dette med relasjonell velferd, for det handler ikke bare om livskvalitet her og nå, det handler om livskvalitet for fremtidige generasjoner. Hvis man går helt tilbake og ser på hvordan bærekraftsmålene ble etablert, så ble verden invitert til å drømme for å formulere noen mål for en felles fremtid. Den felles tilbakemeldingen som kom som alle bærekraftsmålene er bygd på er nettopp dette med ‘leave no one behind’. Ingen skal etterlates når det gjelder å ha muligheten til å leve gode liv. Hvis man legger det til grunn – til og med i dagens Norge, som er et av de mest privilegerte samfunnene i det mest privilegerte tidsrommet i historien – så har vi relativt sett en ganske ekstrem skjevfordeling i mulighetene for å leve gode liv.

Har det vært målt livskvalitet i Norge over lang tid? 

Forhåpentligvis begynner man å måle livskvalitet mye mer systematisk fremover. Tidligere har man gjort det mer eller mindre fragmentert gjennom at man har hatt levekårsundersøkelser i Statistisk Sentralbyrå, og så har man også hatt fylkeshelseundersøkelser som har målt ulike dimensjoner av livskvalitet. Men det har vært litt sånn stykkevis og delt; man har ikke nødvendigvis spurt om det samme, så vi har ikke hatt gode nok muligheter til å følge utviklingen over tid. Verken nasjonalt, eller til å sammenligne på tvers av kommuner og regioner. Med anbefalingene for målesystemer som kom for et par år siden, er håpet at man kan klare å samle batteriet og kan følge med over tid, og bruke det som et politisk verktøy. Det er jo det jeg mener også med relasjonell velferd, at vi som samfunn skal forene våre krefter for å nå livskvalitet som mål, og systematisk følge med på om vi beveger oss i retning av målet..

I New Zealand la de frem verdens første livskvalitetsbudsjett. I stedet for å styre landet mot bruttonasjonalprodukt så styrer de mot brutto befolkningslykke. Det er en litt annen logikk og en litt annen måte å tenke samfunnsutvikling på, som krever at man har kunnskap og data om befolkningen sin og vet hva man styrer mot.

Det man vet er at livsbetingelsene våre i veldig stor grad preger mulighetene våre for å kunne delta i samfunnet på like vilkår

Hva er det da som hindrer folk her i Norge i å leve gode liv? 

Hvis jeg kunne satt to streker under svaret på dette hadde jeg sikkert fått en eller annen slags pris, men jeg kan prøve å komme med noen antydninger. Det man vet er at livsbetingelsene våre i veldig stor grad preger mulighetene våre for å kunne delta i samfunnet på like vilkår, og for det å oppleve livet som meningsfullt, begripelig og håndterbart. Så når man ser på skjevfordeling i en befolkning så er det veldig mange av de faktorene som handler om levekår. Det handler om inntekt, utdanning, tilknytning til arbeidslivet, boforhold, hva slags nabolag du bor i. Det handler om konkrete levekår som enten gir eller begrenser muligheter til å leve gode liv. Enten man snakker om fysisk eller psykisk helse så er den skjevfordelingen veldig klar, den går som en skrå linje gjennom hele samfunnet, det man gjerne omtaler som en sosial gradient. Desto mer priviligert du er, desto bedre helse og livskvalitet kan du forvente å ha på et gjennomsnittsnivå.

Det er de yngste aldersgruppene som nå har dårligst livskvalitet

Det vil selvfølgelig være veldig store variasjoner hvis man ser på enkeltmennesker og individer. Men det er et kjempeproblem. Så det ene er dette med levekår. Det andre er at hvis man ser på disse nye livskvalitetsundersøkelsene, så er det ikke den eneste forklaringen. Det er de yngste aldersgruppene som nå har dårligst livskvalitet. Hvis man bare går noen tiår tilbake i tid så hadde vi jo for eksempel HUNT-undersøkelsen og andre undersøkelser, som viste at det var de eldste aldersgruppene som hadde dårligst livskvalitet. Så det har snudd, og nå er det de yngste aldersgruppene som relativt sett har dårligst livskvalitet. Det er ikke noen enkel forklaring på det, men den økningen kan ikke utelukkende forklares med levekår eller med sosioøkonomiske faktorer. Det handler nok mye om tiden vi lever i, om hvordan vi forstår både begreper, og oss selv, og samfunnet. Men jeg tror også det handler om at de som er unge nå, de blir fortalt at de har alle muligheter og kan bli det de vil bli, og så er det ikke slik at alle lykkes med det. Langt ifra. Og at normen om “det perfekte” har blitt urealistisk og sykdomsfremkallende.

Vi har skapt et samfunn der vi setter veldig mange diagnoser og andre merkelapper på enkeltmennesker og som vi fånyttes forsøker å behandle individuelt

Man snakker jo om å sette ulike diagnoser på dette samfunnet som preger ikke bare de unge, men hele befolkningen. Prestasjonssamfunnet, generasjon prestasjon og generasjon perfeksjon, flink pike-syndromet. (Les mer om dette i vårt intervju med Ida Johanna Aaraas) Det er veldig mange sånne rare men nødvendige diagnoser vi setter på hele samfunnet vårt, som peker på noen faktorer eller noen drivere som kan bidra til å øke både stress og press i forhold til å være noe annet enn bare seg selv. Det å skille ut hva det skyldes tror jeg er vanskelig, for bildet er komplekst og ulike faktorer påvirker hverandre. Men mye handler nok om markedskrefter, kommersielle påvirkninger, og ikke minst sosiale medier som gjør at vi sammenligner oss hele tiden. Vi har skapt et samfunn der vi setter veldig mange diagnoser og andre merkelapper på enkeltmennesker og som vi fånyttes forsøker å behandle individuelt. Det hjelper lite når årsakene til problemer handler om forhold i samfunnet og relasjoner mellom oss. Da er det først og fremst samfunnet vi må jobbe for å endre, all verdens behandling og terapi kan ikke rette opp i folkehelseproblemene vi ser i dag.

Den måten vi organiserer velferd og samfunn på i dag kommer ikke til å være bærekraftig over tid

Hva i samfunnet er det som er med å innvirke på om vi har god eller dårlig livskvalitet? 

Jeg tror at hvis man skal forske på dette så må man se på livskvalitet og på hvordan livskvalitet skapes fra veldig mange ulike perspektiver, og fra veldig mange ulike nivå. Vi kan ta to skritt tilbake og kikker på hvilke typer samfunnsstruktur eller måter å organisere et samfunn vi vet skaper livskvalitet. Det er en ganske ny studie utført av Di Martino og Prilleltensky som har sett på livskvaliteten blant land i Europa, og sett på hvordan samfunnene er organisert i forhold til hvordan livskvaliteten til folk er. Norge, og de nordiske landene kommer ekstremt høyt opp på lista, både i europeisk- og i verdenssammenheng. Og det som Di Martino og Prilleltensky trekker frem som en konklusjon, er at det er fordi vi har en velferdsstat som gjør at vi har et sosialt sikkerhetsnett. Hvis folk er i ferd med å ramle utenfor så ramler de ikke helt til bunns, vi har noe som tar imot. Vi har et system som gir oss muligheter, vi har gratis utdanning, vi får en rekke fasiliteter som innbyggere og medlemmer av dette samfunnet, fordi staten passer på oss.

Noe som trekkes frem som en viktig forklaring er at når man har sånne systemer så forteller samfunnet og samfunnets ledere til innbyggerne sine at ‘dere er viktige’. Vi verdsetter dere, dere er en viktig del av dette samfunnet. Og det viser seg å ha stor betydning for livskvalitet. Så det er en av hovedforklaringene de trekker frem for at nordmenn tross alt, selv om vi snakket om sammenligning med Kamerun og Ghana i sted, er et av verdens mest lykkelige folk. Det handler om måten vi organiserer velferd og samfunn på. Men den måten vi organiserer velferd og samfunn på i dag kommer ikke til å være bærekraftig over tid. Så derfor er det et ekstremt behov for innovasjon og for å gjøre ting på smartere og nye måter når vi tenker på hvordan vi skal sikre velferd for framtida.

En ting er at mange kommuner opplever å ha økonomisk press på det å skulle skape velferd for innbyggerne. En viktig faktor for dette er at demografien er i endring. Vi blir færre arbeidsføre per person som trenger mye velferdsstøtte for å opprettholde livskvaliteten. En av de tingene jeg tenker er viktigst å ta tak i, er de gruppene i samfunnet som opplever det vi kaller ‘utenforskap’. Jeg synes det er et dårlig begrep. Vi snakker om ‘dropouts’ fra videregående, noe jeg også synes er et dårlig begrep. Jeg tenker at vi må snakke om hvordan vi som samfunn nesten systematisk dytter ut en av ti unge mennesker ut i denne randsonen av fellesskapet som gjør at de ikke kommer seg inn i arbeidsliv og utdanning, som gjør at de får mye mindre mulighet til å få verdsatte sosiale roller i samfunnet. Som igjen kunne bidratt til god livskvalitet.

Folk er viktige for folk, og tjenestene må samspille med andre aktører som er viktige i enkeltpersonenes liv for at betingelsene for livskvalitet skal gro

Christer Hyggen , blant andre, har kikket på dette med unge utenfor arbeid og utdanning i Norden, og sett på dem som er såkalte dropouts, altså de som ikke fullfører videregående skole, og sett på mulige tiltak. Hva er det som skal til for at de skal klare å gjennomføre videregående skole, som er en viktig faktor for å få seg et godt liv videre? Ingen av disse programmene som er satt i verk har egentlig hatt noen særlig effekt. Det man vet at virker, og som anses som en ekstremt viktig faktor er nettopp det at man har folk rundt seg som støtter, anerkjenner, tilbyr mestringsmuligheter, og er der som et anker i tilværelsen. Det er ofte navngitte enkeltpersoner som har gjort at folk – som kanskje opplever traumatiske ting eller har det veldig vanskelig enten i barne- og ungdomsårene eller i tidlig voksenliv – klarer seg bra. Hvis man har noen som er der som kan være den klippen, eller man har sterke, støttende nettverk rundt seg, så kan det gå utrolig bra til tross for veldig mange andre risikofaktorer i livet. Dette er med på å skape resilience, eller motstandsdyktighet, til å kunne klare seg bra til tross for vanskelige barne- og ungdomsår. Og dette har man jo masse kunnskap om, men man har kanskje ikke anerkjent betydningen av relasjoner godt nok i forhold til dette med å bygge opp en relasjonell form for velferd. For da er det ikke bare tjenestene som blir viktige, plutselig kan kanskje denne fotballtreneren som har vært tilstede i livet til folk være den som er viktig. Eller nabokona, eller hun som står i kassa på Prix. Folk er viktige for folk, og tjenestene må samspille med andre aktører som er viktige i enkeltpersonenes liv for at betingelsene for livskvalitet skal gro.

Det som vi har vært opptatt av når vi har prøvd å pakke ut begrepet relasjonell velferd er jo at velferd ikke er noe som skapes i et vakuum. Nå som vi vet hvor viktig den nordiske og den norske velferdsmodellen er så er ikke den skapt ut av intet. Den er sosialt skapt, og den er bygd på noen viktige pilarer som har med ansvarlig økonomistyring i samfunnet, sterke parter i arbeidslivet og utvikling av universell velferd for hele befolkningen vår som et sosialt sikkerhetsnett som også gir oss livsmuligheter og vekstbetingelser til å gro som mennesker og som fellesskap. Vi kan ikke ta det for gitt, og vi kan heller ikke bare stoppe, for vi ser at det er behov for forbedring.

Både når det gjelder valgdeltakelse, det å være medlem av et politisk parti, det å delta i samfunnsdebatten, det å komme til torgs med verdiene sine og meningene sine, så er det en ekstrem sosial skjevfordeling i det norske samfunnet.

Samfunnet vårt er et demokrati, og våre politisk valgte ledere er de som til syvende og sist må stå til ansvar for befolkningens livskvalitet og som må lede utviklingen av dette. Men hvem er det egentlig som er deltakere i demokratiet? Det er så marginale deler av befolkningen som sitter i posisjon til å bestemme over samfunnet vårt. I internasjonal sammenheng er ikke Norge dårligst i klassen, men vi er heller ikke best i klassen når det gjelder deltakelse i demokratiet. Både når det gjelder valgdeltakelse, det å være medlem av et politisk parti, det å delta i samfunnsdebatten, det å komme til torgs med verdiene sine og meningene sine, så er det en ekstrem sosial skjevfordeling i det norske samfunnet. De som mottar langvarige, omfattende tjenester innen psykisk helse for eksempel, det er kanskje ikke de som kommer når det er folkemøter på rådhuset? Så hvordan skal man klare å få ivaretatt interessene, altså disse fellesskapsverdiene, som sørger for at vi har et samfunn som er preget av solidaritet og sosial rettferdighet og skulder til skulder medmenneskelighet? Verdiene som gjør at vi ikke har denne konkurransen om å ha best mulig livsbetingelser, men at vi anerkjenner at dersom vi skal fungere godt som fellesskap så trenger vi at alle har gode muligheter til å skape gode liv.

I samfunn som holder på å rakne ser man at skjevfordelingen blir for stor. Når folk ikke får muligheter til å ha gode liv da oppstår det terror, det oppstår krig, det oppstår kriminalitet, for å snakke i ytterste konsekvens. I norsk sammenheng kan man se på dem som er gjengangere i norske fengsler, og se på hva som kjennetegner dem. Om lag nitti prosent av dem som er gjengangere i norske fengsler har hatt en svært vanskelig barndom, og mange av dem som kommer til å trenge mye bistand i psykisk helse- og rustjenesteapparatet er også folk som bærer med seg tunge ryggsekker fra tidlig i livet. Så hvordan innretter vi et samfunn som gjør at vi skaper livsmuligheter som gjør at vi passer på hverandre som fellesskap? Helt fra før vi blir født og gjennom livet. Det viktigste er å gi absolutt alle barn en best mulig start.

Det hviler et relasjonelt ansvar på politikerne til å gå ut og ha dialog med menneskene som virkelig trenger å få løftet sine betingelser for livskvalitet

Vi må også tenke relasjonelt når det gjelder demokratiet. Vi har en demokratisk diskurs som har blitt veldig preget av konkurranse, av debatt, det handler om å vinne diskusjonen mer enn å skape undring omkring hva målene våre er og hvordan vi kan komme oss dit. Vi har laget noen strukturer som gjør at politikken og demokratiet kanskje blir fremmedgjørende for noen. Jeg tenker at det er på høy tid at vi tar tilbake det relasjonelle i demokratiet og politikkutviklingen, at vi skaper nye samtaler som ikke handler om debatt men som handler om dialog, som handler om at vi undrer oss sammen. Hvordan er det vi kan skape et samfunn som gir livskvalitet, der vi virkelig lytter til, drar inn og hører på stemmene til de som kanskje har det verst? Da kan vi lære av dem og bli klokere sammen med dem. Så når vi tenker på disse unge menneskene som står utenfor arbeidsliv og utdanning og har livskvalitet på linje med folk i Ghana og Kamerun, så mener jeg at det er vårt ansvar som demokrati å dra dem inn, eller gå ut til dem. For de kommer ikke på rådhuset til diskusjoner og kommunestyremøter. Det er derfor det hviler et relasjonelt ansvar på politikerne til å gå ut og ha dialog med menneskene som virkelig trenger å få løftet sine betingelser for livskvalitet. Og da må vi tenke demokratisering i hele samfunnet. Alle er medborgere, det er det som skal til for at at et demokrati skal fungere. Den forskningen som jeg har gjort rundt dette med barnehager for eksempel, dreier seg ikke bare om barnehagene som en møteplass, men som en lokaldemokratisk arena. Hvordan kan vi løfte stemmene til alle deltakerne på denne arenaen inn på et beslutningsnivå, slik at de får en stemme som politikerne kan lytte til? Sånne ting tror jeg vi bør jobbe mye med fremover.

Følg med! Del 2 kommer om én uke!

PS: Trønderavisa har skrevet om prosjektet til Dina her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s