Å dele sin historie som fagperson – Intervju med Johanne Rogndal

Johanne Rogndal, 34 år, er utdannet psykolog og er for tiden høyaktuell med boka «Instukid» (utgitt av Cappelen Damm). Hun ga også ut boka «For deg skal alt bli bedre» i 2020, og vært med på å etablere nettsiden psykologisk.no. Johanne har også vært en god støttespiller for Recoverybloggen, og vi har intervjuet henne for å høre mer om hvordan hun som fagperson har opplevd å gi ut «Instukid», en bok om sin egen historie.

Kan du fortelle hva boken handler om?

I boken beskriver jeg hvordan det var å bo på institusjon som femtenåring. Jeg forteller om et dramatisk opphold som har satt sterke spor i meg, og som fremdeles er en stor del av livet. En journalist som hadde lest boken sa «jeg har lest om voksne og barn som slåss». Jeg kan forstå at hun oppsummerte det slik. Samtidig er det en bok som handler om vennskap og håp.

… det kan vekke sterke følelser å ikke få det til, eller ikke forstå hva som skal til for å hjelpe.

Hva forsøker du å formidle med instukid?

Mange ting! Jeg forsøker først og fremst å utvide narrativet rundt ungdom som utfordrer oss, og som ofte får merkelapper på seg som er preget av lite innsikt fra omgivelsene. Bak symptomer eller utfordrende atferd er det alltid en historie. 

Samtidig forsøker jeg å formidle hvordan det kan oppleves fra ungdommens perspektiv, når man ikke får til å kommunisere egne behov eller ta imot hjelpen, og når de som skal hjelpe står hjelpeløse tilbake. Det var i hvert fall slik jeg opplevde det. Fra mitt perspektiv som hjelper er det også gjenkjennelig at det kan vekke sterke følelser å ikke få det til, eller ikke forstå hva som skal til for å hjelpe. I de tilfellene må vi jobbe med egne følelsesreaksjoner, for at det ikke skal gå utover noen andre. Dette er et tema jeg er opptatt av. Det knytter seg til det som handler om behandlingskultur, og hvordan vi kan hjelpe folk i systemer som både har potensiale for å bryte menneskers verdighet ned og bygge den opp. Bruk av tvang og restriksjoner setter det på spissen, hvor kort vei det kan være mellom livreddende hjelp og krenkelser. Jeg er særlig opptatt av fysisk inngripen overfor barn og unge, og hvordan det påvirker dem.

Kan du fortelle noe om hva som hjalp deg?

Selv om det også er innslag av gode øyeblikk i fortellingen, ser jeg ikke tilbake og tenker at noe fra den tiden hjalp meg. Fortellingen handler heller om det motsatte. Men det som var viktig for meg den gangen var å bli møtt med tålmodighet og velvilje, i en periode der jeg var vanskelig å få kontakt med. Samtidig trengte jeg å bli møtt av voksne og fagpersoner som hadde en trygghet i seg selv, både faglig og personlig. Det henger jo sammen.  

… det som var viktig for meg den gangen var å bli møtt med tålmodighet og velvilje, i en periode der jeg var vanskelig å få kontakt med.

Har dine perspektiver på egen historie endret seg etter hvert

En av de personene som har fått mye plass i fortellingen er en jente som jeg kaller Evelina. Når jeg har beskrevet oss to har det blitt tydelig at vi var så unge. Og at det er derfor vi var ekstra sårbare også. Med det blikket på fortellingen har jeg også sett annerledes på det som handler om ansvar og skyld. Jeg ser at vi gjorde så godt vi kunne på det tidspunktet.  

Hvordan er det å dele sin historie, når du også er fagperson?

Dette er sammensatt. På den ene siden opplever jeg å ha en solid plattform å stå på, og forhåpentligvis en troverdighet, når jeg formidler som fagperson. Jeg tror det hjelper meg å kunne innta flere perspektiver, og å tilpasse kommunikasjonen min slik at jeg når frem til flere grupper når jeg snakker om boken. Samtidig har jeg nok hatt opplevelsen av å ha tatt en større risiko ved å dele egen historie, nettopp fordi jeg er fagperson. Kanskje jeg har vært redd for å fall i status? Eller for at noen skal tenke at jeg alltid er fanget i mitt eget. Jeg vet ikke. Det er mange spennende fantasier man kan vikle seg inn i, som dessverre ofte gjenspeiler egne fordommer. 

Hvordan har du jobbet med å få frem fortellingen?

Jeg har tatt dette prosjektet på stort alvor. Det er mange hensyn å ta, ikke minst til andre mennesker som er del av fortellingen. Noen har fått en betydelig plass i den. Derfor har jeg tatt meg god tid, og jobbet frem en tekst som både ivaretar dem og som kjennes sann. Jeg har jobbet med å stå støtt i egen fortellerstemme. 

Det har vært en prosess å tydeliggjøre budskapet. Det er jo ikke slik at alt i en personlig fortelling er relevant for historiefortellingen i boka, selv om det er viktig for en selv. Jeg har jobbet mye med redaktør for å finne den fortellingen, og de elementene av fortellingen, som er nødvendige for å formidle budskapet. Resten har vi forkastet. At det finnes noen informasjonshull i teksten skaper rom for at leseren kan fylle inn sitt eget i teksten. Det beskytter også meg litt. Personlig opplever jeg at teksten egentlig forteller ganske lite om meg, selv om den handler om meg. 

Hele prosessen har vært preget av strategiske veivalg. Hvilke personer skal ha navn, og hvor mye plass skal de få? Hva skal til for at leseren blir glad i meg, som hovedperson, selv om jeg tar mange dårlige valg underveis? Hvordan kan jeg veksle mellom positive og negative vendinger, for å skape spenning for leseren? Hvilken setning bør jeg avslutte kapittelet med for å få med leseren over på neste side? Hvordan kan jeg gjøre denne fortellingen like relevant for de som strever, for pårørende og fagpersoner?

Hva har du gjort for å forberede deg selv?

Underveis har jeg gått i veiledning, blant annet med fokus på å øve på å tåle mye eksponering som både privatperson og fagperson. Samtidig har jeg forberedt meg på det motsatte, at det ble helt stille etter utgivelsen. Mye scenariotrening, med andre ord. Jeg glemte å forberede meg på en god mottagelse. 

På den ene siden føler jeg meg sterkere, nå som jeg ikke trenger å holde denne fortellingen så aktivt unna.

Hvordan tror du det blir å gå videre som fagperson etter å ha delt så mye av egen historie?

På den ene siden føler jeg meg sterkere, nå som jeg ikke trenger å holde denne fortellingen så aktivt unna. Det gir meg en ro. Jeg har også fått erfaring hittil med at jeg kan klare å formidle rundt boken, som er personlig, på en profesjonell måte. Jeg har holdt meg til de rammene jeg på forhånd har bestemt meg for å formidle innenfor. Det blir litt som å tre inn i en hvilken som helst annen profesjonell rolle, som bringer med seg definerte mål og dilemma. 

Samtidig kan jeg ikke vite hva det vil medføre for meg på sikt at jeg har fortalt denne historien. Kanskje vil det komme situasjoner der jeg angrer, der det hadde vært fint om ingen visste.  

Hvordan har responsen på boka vært?

Responsen har vært over all forventing, og preget av så mye varme. Jeg er glad for at den leses slik jeg har ønsket at den blir lest, og at folk plukker opp budskapet. Når jeg får tilbakemeldinger om at boken har berørt leserne, blir jeg veldig glad.  Ikke minst har jeg blitt invitert til å holde foredrag om tema som jeg er veldig engasjert i; behandlingskultur, menneskerettigheter, ledelse, tvang og medvirkning. Da knytter jeg også kontakt med enda flere engasjerte fagfolk. Det er fint. 

Jeg har fått noen ordentlig sterke tilbakemeldinger, blant annet fra mennesker som var del av historien den gangen. Mange kjenner seg igjen i mitt perspektiv. Det er både vondt og fint. 

I tillegg har jeg fått tilbakemeldinger fra mennesker som bærer på egne lignende historier som de ikke har klart å fortelle om, selv ikke nærmeste familie, men som de kan dele etter å ha lest boken nå. Det er sterkt å høre at mennesker finner sammen igjen på grunn av boken. 

Ikke minst har det vært fint å høre at boken berører fagpersoner fra ulike fagområder og deler av hjelpeapparat og forvaltning.  Det er et godt utgangspunkt for fagutvikling og forbedring. 

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Hvordan har det vært å eksponere seg?

Det er et ubehag knyttet til det. Samtidig prøver jeg å ikke tenke så mye over det, og heller ta kontroll over hva som eksponeres.  Jeg har fått mye medietrening på kort tid og lært mye!

Det har vært viktig å være klar over egne grenser, hva som er det viktigste for meg å formidle, og å være nøye med hva jeg takker ja til. Det blir en balanse mellom å takke ja til såpass mange medier at boken blir kjent for flere målgrupper, og å være selektiv med hva jeg takker ja til.

Jeg har fått erfaring med ulike formater. Podcastformatet er utfordrende, kanskje fordi mitt prosjekt ligger i skjæringspunktet mellom sak og portrett, og det er krevende å holde overblikk når man sitter i en samtale over tid. Jeg vil som regel snakke om sak, mens journalister er mest interessert i det som handler om meg og min historie. 

Hva blir neste prosjekt for deg?

Nå er mitt fokus å ikke sette i gang flere prosjekter. Det neste året skal jeg kombinere psykologjobb med noen foredrag og formidling. Det gleder jeg meg veldig til.

Det er sårbart å trenge hjelp, og noen ganger vanskelig å ta imot.

Hva vil du si til de som trenger hjelp?

Dette spørsmålet er stort, og det er vanskelig å svare noe som kan treffe «alle». Det er sårbart å trenge hjelp, og noen ganger vanskelig å ta imot. Kanskje svaret må bli at vi alle trenger hjelp innimellom, og at det er sterkt og fint å kunne ta imot?

Hva vil du si til de som hjelper?

At en grunnleggende komponent i profesjonell kompetanse er å ha et avklart forhold til seg selv og sin egen sårbarhet. Det gjør oss også mer robuste over tid. Derfor bør vi gjøre det til et livslangt prosjekt å jobbe med oss selv. 

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!