Intervju med: ‘Trondheimsjente’ – Så mange gode dager

Recoverybloggen har vært så heldige å få intervjue en ung kvinne i slutten av tyveårene som ville dele sine erfaringer med oss. «Trondheimsjente» er oppvokst litt utenfor Trondheim, med en norsk og en utenlandsk forelder. Hun har en sønn som går på barneskolen. Det hun forteller er en sterk historie om mobbing og psykiske vansker og hvordan dette har påvirket henne, og om hvordan hun har fått det bedre.

Kan du fortelle litt om deg selv? 

Jeg kan jo si hvilke diagnoser jeg har, hvis du vil vite det. Jeg har generalisert angstlidelse, sånn at jeg har angst for ganske mye forskjellig. Det hindrer meg i å leve fritt, kan du si. Det er så mye jeg ønsker jeg turte å gjøre. Å kunne reise alene med sønnen min for eksempel, til utlandet, uten å være så redd. Jeg gruer meg mye til ting. Jeg trenger trygge soner, og jeg liker ikke overraskelser, da kan jeg bli dårlig. Jeg vil ha faste rutiner. Alt krever planlegging. For eksempel hvis jeg skal til Syden så googler jeg ikke hotellet og strendene, jeg sjekker sykehusene først. Hvem kan behandle meg der hvis jeg blir syk, ikke sant.

“Jeg gruer meg mye til ting”

Jeg har ADHD også. Jeg tar ikke medisiner for den. De er sånn at når jeg har oppturer er jeg så glad, det er som i en rus. Jeg er på en måte glad for å ha ADHD på grunn av dem, jeg tror jeg har det så godt som andre folk ikke kan oppleve. Nedturene blir desto tyngre da. Jeg blir veldig negativ, alt blir bare svart. Og jeg er veldig impulsiv. Jeg har mange baller i lufta, det kan bli kaos. Av og til gjør jeg egentlig ingenting, men jeg gjør så mye. Har mange baller i lufta uten å egentlig ha det. Og jeg har alltid mange prosjekter, men jeg hopper litt frem og tilbake mellom dem. Da kan det fort bli litt kaos.

Men jeg bruker ADHDen min som en god ting. Følelsene mine blir veldig forsterket. Jeg kan legge veldig mye i ting, for eksempel hvis venner spør meg om hjelp. Jeg kan bli veldig tappet, veldig sliten. Jeg legger så mye vekt og følelser i ting, det er mest bra men også ikke bra, på en måte. Jeg har følelser til fingertuppene. Når jeg er crazy er jeg veldig crazy, og jeg elsker det. Jeg mister fort fokus da. For eksempel kan jeg lytte bedre hvis jeg holder på med mobilen eller noe annet. Selv om det ser ut som om jeg ikke lytter.

“Av og til gjør jeg egentlig ingenting, men jeg gjør så mye”

Jeg har ikke en diagnose på det, men jeg har sånne tvangstanker. Jeg tror liksom at jo ryddigere og renere jeg har det, jo ryddigere blir det i hodet. Det er jo egentlig hodet jeg vil rydde opp i. Så har jeg det jo bedre mens jeg holder på å rydde. Men når jeg er ferdig så er jeg jo den samme igjen.

Nå for tiden jobber jeg to dager i uken i en klesbutikk. Og så har jeg funnet en hobby innen skjønnhetspleie. Jeg bruker mye tid på husarbeid på grunn av tvangstankene, ting må være på en spesiell måte. Jeg bruker mest tid med sønnen min. Han går jo på fotball, og jeg hjelper ham med lekser, vi spiser middag sammen. Sånne vanlige ting.

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Du har hatt det ganske vanskelig tidligere?

Jeg vet ikke helt hvorfor ting er som de er, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Psykologen min mener en del av vanskene mine stammer fra barndommen. Jeg måtte klare meg mye selv, sto opp og stelte meg selv og ordnet meg selv til skolen alene fra førskolealderen.

Jeg var et mobbeoffer i 6-7 år. Det var heftig, jeg var den som var utvalgt til å være den dumme og stygge og rare, den som ble mobbet på skolen. Jeg ble gravid da jeg var 17 og fødte da jeg var 18. Har hatt omsorgen alene hele tiden. Faren brukte mye rus og var voldelig.

Etter at jeg fikk barn ble jeg glad i livet igjen. Men jeg begynte også å oppleve en veldig dødsangst. Jeg har det i perioder, det kan føre til depresjoner. Jeg har også sykdomsangst. Jeg er redd for å miste og for å dø. Jeg mistet faren min i kreft for 2 år siden, og min mor har kreft. På ett år døde 7 personer i livet mitt, det var folk som sto meg nær.

“Jeg hadde alltid unnskyldninger for å ikke være med på ting”

Sommeren før åttende klasse, midt i den verste mobbeperioden, begynte jeg å røyke hasj. Da begynte jeg å kjenne på angst. Jeg fikk sosial angst, klarte ikke å ta buss. Mamma begynte å ha busstrening med meg, det var helt jævlig. Jeg tar ikke buss nå heller.

Den sosiale angsten min gjorde at jeg fikk angst i relasjoner med andre, jeg var redd for å bli fysisk dårlig og for at andre skulle se det. Så jeg ble mye hjemme. Var jeg ute blant folk måtte jeg alltid sitte bakerst, nærmest døra. Jeg var ikke så mye med på ting. Var mye alene en stund, jeg hadde alltid unnskyldninger for å ikke være med på ting. På grunn av mobbingen turte jeg ikke gå på butikken, det var jo der mobberne hadde tilholdssted. De truet med å kutte av meg fingre og tær, og truet med å drepe meg. De ringte til og med hjem på hustelefonen til mamma og sa det. Jeg mistet en del venninner i den tiden, siden jeg bare var alene. Det var vanskelig med gutter og sånn også, det var ikke så lett å date når jeg ikke turte å dra ut.

“Jeg hadde på en måte ikke noe valg, jeg måtte bli sterkere for å klare meg”

Hva hjalp deg?

Jeg hadde på en måte ikke noe valg, jeg måtte bli sterkere for å klare meg. Jeg hadde god hjelp av de gode vennene jeg hadde, og av familien. Jeg fikk mye støtte og hjelp på skolen også, av lærere og sånn. Ting gikk lettere når jeg begynte på videregående også, da ble jo elevene delt. De som mobbet meg, det er jo de som sliter nå.

Hva gir livet ditt mening?

Sønnen min. Jeg brenner for barnet mitt. Etter at jeg fikk ham opplever jeg alt på en annen måte, det gir meg en styrke jeg ikke trodde fantes. Jeg vet ikke hvem jeg ville vært eller hva jeg ville gjort uten sønnen min. Det å få barn ga livet mening, og alt så mye lysere ut. Og vennene mine, den energien de gir meg, den omsorgen som finnes i dem er helt ubeskrivelig. Jeg var liksom vant til hvor mye fælt det fantes i verden. Bare det å ha en god nabo, det å ha gode relasjoner, det betyr så mye. Å kunne dra på kafe med en god venninne for eksempel. Sånne ting var ikke viktige for meg før. Men det er noe jeg kan glede meg til i en hel uke. Jeg er veldig heldig med nettverket mitt. Har mange gode venner, noen av dem er mer familie enn min egen nesten. Jeg føler meg mest knyttet til min utenlandske familie, mer enn den norske. Så jeg har masse hjelpsomme, gode folk rundt meg.  

“Bare det å ha en god nabo, det å ha gode relasjoner, det betyr så mye”

Det å gjøre noe jeg liker gir også mening. Jeg elsker den jobben jeg har nå. Tidligere trodde jeg ikke det fantes håp. Det er egentlig rart, og bra, at jeg har klart meg så bra som jeg har gjort. Sønnen min har på en måte holdt meg på rett spor. Jeg vet at jeg – slik som jeg har det – så kunne jeg ha blitt og vært noe annet som ikke hadde vært så bra.

Har du noe du vil si til andre som sliter? Et budskap?

Åpenhet er viktig. Å ha en god person, en du kan være trygg på, som du snakker med. Det trenger ikke være mange, bare en. Og å stole på at hjelpeapparatet er der for deg, ta imot hjelp. For det blir alltid bedre. Det krever mye jobbing selv, men uansett hvor vanskelig det er, så prøv å tenke positivt. Jeg tenker sånn at vi har bare ett liv, det er fort å glemme det. Ta vare på deg selv, på kroppen din. Det er viktig å bli sett, viktig å vite at man betyr noe. Ta vare på andre og vær god mot dem, så finner man samhold.

“Man er jo et menneske, bare et menneske som har det vanskelig”

Jeg tror det er mange som ikke klarer å si ting de føler. Vi mennesker er egentlig veldig like på innsiden. Utenlandske damer for eksempel, jeg kjenner jo mange gjennom den utenlandske familien min blant annet. Det er mange som har mye angst og vanskelige tanker, de sliter med masse. Men går du til psykolog, da er du liksom syk. Da blir du sett på som ei heks som burde bli brent på bålet. Det er lett å bli dømt av folk som mangler forståelse. Man er jo et menneske, bare et menneske som har det vanskelig. Jeg er jo normal selv om jeg har mine feil.

“Man gir ikke opp, for det er så mange gode dager”

Har du noe budskap til fagpersoner som skal prøve å hjelpe folk som sliter med noe?

Ja, det er bra og viktig å ha sånne som dere. Dere trenger ikke å gjøre underverker. En god samtale, en god tanke – det kan gjøre hele dagen til noen. Det er viktig at man føler at man ikke blir glemt.

Jeg synes det er viktig å få med noe til slutt. Jeg tenker at det er jo ingen som kan erklære meg frisk nå, eller kanskje ikke noen gang. Så hver dag er på en måte som en arbeidsdag for meg, jeg jobber med meg selv, jobber for å bli bedre til alt mulig. Og noen dager er mye vanskeligere enn andre. Men man gir ikke opp, for det er så mange gode dager, dager som gir en energi. Og jeg tror det er viktig å innse hva som feiler deg og slå deg til ro med det. Og ta hensyn til hvordan det påvirker deg.

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!