Vi spør: Larry Davidson om recovery og religion

Innledning

Etter forrige innlegg satt vi igjen med en del ubesvarte spørsmål omkring temaet religion/åndelighet og psykisk helse. Er religion og åndelighet viktig? Bør fagpersoner ta brukere og pasienters religiøse/åndelige opplevelser på alvor?

Vi mannet oss opp og spurte Larry Davidson, som er professor i psykologi ved Yale University og en autoritet innen recoveryforskningen. Han har skrevet flere bøker, blant annet ‘Living Outside Mental Illness – Qualitative Studies of Recovery in Schizophrenia’. Her kan dere lese svarene vi fikk, fritt oversatt av oss selv!

 

 

 

Hva er dine tanker om åndelighet og religion i recovery? Er det viktig, og hvis de er det, hvordan og hvorfor?

Undersøkelser antyder at omkring 80% av personer med alvorlige psykiske lidelser ser på åndelighet som en viktig ressurs i recovery. Det faktum at det har blitt så godt som oversett av psykisk helsefeltet, bør ikke ses som en indikasjon på at det er uviktig. Antagelsen om at åndelighet er mindre viktig for personer med psykiske lidelser er et resultat av stigma og diskriminering. Det er minst like viktig for personer i recovery som det er for andre, og kanskje enda mer på grunn av traumene som ofte følger alvorlige psykiske lidelser. Så, åndelighet er svært viktig for de fleste mennesker, det gir dem en følelse av mening og hensikt i livet, og den gir også en følelse av håp.

 

Antagelsen om at åndelighet er mindre viktig for personer med psykiske lidelser er et resultat av stigma og diskriminering

 

På den andre siden, hva tror du det kan bety for den enkelte i recovery dersom deres religiøse eller åndelige tro ikke blir støttet/blir kritisert av tjenesteytere, og kanskje av andre i lokalmiljøet deres?

Å kritisere – eller på annen måte være respektløs overfor en persons åndelige tro – kan være svært støtende for hvem som helst, også for personer i recovery. I den grad en person føler eller tror at en tjenesteyter ikke godtar eller overser hans eller hennes åndelige tro, er det sannsynlig at personen vil se på tjenesteyteren som respektløs eller i det minste føle at tjenesteyteren ikke lykkes i å ta ham eller henne seriøst.

Tjenesteytere bør forsøke å ha et helhetlig syn på personen, og det inkluderer ofte et åndelig verdenssyn. Tjenesteytere er absolutt ikke nødt til å være enige i en persons åndelige verdenssyn, men det er ikke et spørsmål om å være enig eller uenig, det handler ganske enkelt om å respektere at det er personens verdenssyn og at det i en eller annen grad betyr noe for personen.

 

Tjenesteytere er absolutt ikke nødt til å være enige i en persons åndelige verdenssyn

 

Dette med at personer som sliter med psykisk sykdom ikke blir tatt seriøst/støttet når det gjelder deres religiøse/åndelige erfaringer og behov – er dette en utfordring i andre land også? Eller kan det være et større problem i vestlige land?

Jeg tror det er en større utfordring i vestlige land, der åndelighet oftere blir sett på som noe personlig heller enn noe kollektivt. Det er kanskje mer sannsynlig at vi ser på en persons åndelighet som en privatsak og som noe som er ‘inne i’ personen, og glemmer hvordan den påvirker personens deltagelse i den sosiale verden på daglig basis. Østlige kulturer ser ut til generelt å se åndelighet mer som en del av hverdagslivet, og da er det mindre sannsynlighet for at den blir ignorert.

 

Østlige kulturer ser ut til generelt å se åndelighet mer som en del av hverdagslivet

 

Hva tror du tjenesteytere kan gjøre for å støtte den religiøse/spirituelle delen av recoveryprosessen? Vet du om det finnes noe forskning på dette temaet?

Jeg vet om lite forskning på dette området annet enn en nylig utgitt bok av Lynne Vanderpot som heter Psychiatric Medication and Spirituality: An unforeseen relationship.

Det tjenesteytere kan gjøre er å spørre folk på en respektfull måte om deres åndelige/religiøse liv, og lytte til de ulike måtene denne dimensjonen av livene deres utgjør enten (eller begge) en ressurs i deres recovery (for eksempel at den gir en følelse av mening, hensikt og/eller av å være elsket) eller en hindring for recovery (for eksempel som en kilde til skam, å være uverdig). Tjenesteyteren kan slik lære mer om personens religiøse/åndelige overbevisninger og hjelpe ham eller henne å forsterke hvordan de støtter recovery og begrense måtene de kommer i veien på. Dette krever både erfaring og ferdighet, men det kan være ekstremt nyttig.   

 

Det er arrogant og lite hjelpsomt å tenke at en kan fortelle en annen person hva den skal tro

 

Har du erfaring med å samarbeide med andre tjenesteytere som ønsker å overbevise brukeren om å være mindre religiøs?

Ja, det har jeg. Det er arrogant og lite hjelpsomt å tenke at en kan fortelle en annen person hva den skal tro om så intime og viktige ting. Jeg anbefaler det ikke. Tjenesteyteren bør heller ha fokus på å hjelpe personen å finne og få kontakt med andre som deler deres religiøse overbevisning.

 

Folk er veldig skeptiske til at deres egne svært ekte og overbevisende opplevelser skal ‘forklares bort’

 

Hva er dine tanker om behandling av personer som mener at de ikke er psykisk syke, men at de er besatt av en djinn (en ond ånd), en demon eller en annen slags kraft? Bør tjenesteytere forsøke å overbevise dem om at de er psykisk syke for å kunne behandle sykdommen?

Jeg har ikke erfart at det å overbevise folk om at de er psykisk syke nødvendigvis er særlig nyttig for dem. De kan bli overtalt til å ta medisiner, dersom disse er effektive, men bortsett fra det får det ofte folk til å føle at det er lite de kan gjøre for å ta vare på seg selv eller gjøre livet sitt bedre. Folk er veldig skeptiske til at deres egne svært ekte og overbevisende opplevelser skal ‘forklares bort’ med en nevrobiologisk modell de ikke forstår (for eksempel hvordan kan det å ta denne lille tabletten få folkene som trakasserer meg til å slutte?).

Jeg finner det mer nyttig å hjelpe dem å finne måter å forstå disse erfaringene på, som igjen kan føre til at de gjør noe for å klare å håndtere tilstanden sin i prosessen med å leve livene sine. Hva vil det å tro at at de er besatt av en demon eller en ond ånd få dem til å gjøre? Hva vil det få dem til å ikke gjøre? Hva tror du det ville være til hjelp for dem å gjøre? Kan disse tingene knyttes til dette med demoner/ånder? Jeg tror jeg måtte forstå deres enkelte religiøse/åndelige verdenssyn bedre og gjennom det forsøke å oppmuntre dem til å ta grep på egne vegne for å begynne å leve livet sitt på en måte som er hensiktsmessig.

 

Irenetegningreligion
Illustrasjon: Irene Saitoti Medukenye
Reklamer

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s