Intervju med: Dag Øivind Antonsen – Medmennesket

Kan du si litt om deg selv?

Et medmenneske. Tidligere pasient. Er ikke annet enn et menneske og det er jeg ganske fornøyd med. Ikke psykolog, ikke behandler. Psykiatri må ikke bli så faglig at et menneske ikke kan snakke med et annet menneske.

Erfaringsmedarbeider i ACT-team. Jeg er ikke inne i teamet midlertidig, men jeg er medarbeider, et fullverdig medlem i teamet. Det er mange som har vansker med å møte et hjelpeapparat som ikke forstår dem i utgangspunktet.

Psykiatri må ikke bli så faglig at et menneske ikke kan snakke med et annet menneske

Min erfaring

I begynnelsen hadde jeg to behandlere etter hverandre som tok seg god tid, men de begynte begge to i andre stillinger etter hvert. Den tredje behandleren jeg fikk ba meg tegne fra livet mitt, hun hadde god erfaring med at folk gjorde det. Så til neste time tegnet jeg fra noen situasjoner i livet mitt. Men behandleren skulle ikke tegne tilbake fra sitt liv. Da ble det brudd i kommunikasjonen og i relasjonen. Etter dette tenkte jeg at det ikke var vits i å fortelle noe, for det var ingen som hørte likevel. Så hadde jeg mange innleggelser i årevis. Både på tvang og frivillig. Jeg var alltid tydelig på min tro på Gud og Jesus. Gud sendte sin egen sønn Jesus, som døde for oss. Gud ønsker å vise at han har omsorg for oss.

Etter en stund flyttet jeg til et annet sted. Jeg var fortsatt mye inn og ut av institusjon og havnet etter hvert på en langtidsavdeling, en sånn avdeling der folk bodde i mange år. Innimellom stakk jeg av fra avdelingen, jeg klarte ikke være innestengt. Jeg ble ute til noen fant ut hvor jeg var og personal eller politi hentet meg.

Tenk at når folk har det vanskelig skal de ikke få lov å snakke om meningen med livet

Lederen og nestlederen på denne avdelingen gjorde noe jeg betegner som spesielt. De engasjerte en privatpraktiserende psykolog. Da jeg ble med til denne psykologen fulgte personalet meg dit og så gikk de igjen. Jeg tenkte jeg skulle stikke av igjen. Men jeg ble sittende og høre litt på denne psykologen. Jeg oppdaget at han også trodde på Jesus. Jeg skjønte at jeg endelig traff en som kunne forstå. Jeg ble sittende, og vi begynte å snakke sammen. Da var det gått 12 år med mange innleggelser. Dette møtet ble vendepunktet i min innleggelseshistorie.

Religion og psykisk helse

Jeg hadde en trang til å fortelle andre at Jesus er glad i oss. Men det var ikke akseptert å fortelle andre om Jesus i psykiatrien. Religiøsitet i psykiatrien ble i beste fall møtt med overbærenhet, eller sett på som tegn på sykdom, litt sånn «vi får passe litt godt på deg til dette går over». Jeg følte meg mye utenfor. Tenk at når folk har det vanskelig skal de ikke få lov å snakke om meningen med livet. Her må helsepersonell utfordre seg selv. Det er rart at vi ikke skal snakke om religion, om tro. Folk trenger ofte de rundene for å få plassert ting. Helsepersonell som ikke tør å utfordre seg selv på dette vil ikke kunne hjelpe noen pasienter – hvis noen av de pasientene blir friske er det fordi de får hjelpen av andre mennesker.

Før jeg ble innlagt på denne langtidsavdelingen var jeg på en skjermet avdeling. Der møtte jeg en ansatt som syntes det var så fælt å se hvordan jeg ble misforstått at han ikke klarte å jobbe der lenger, han sluttet faktisk.

Hjelpeapparatet prøver å få folk tilbake igjen til det meningsløse – uten å finne ut hva som var meningen

Jeg tenker at alle har en tro. Det kan være en tro på godheten i mennesket, at sammen gjør vi det bra, noen tror på engler som hjelper dem. Det er noe som driver folk, en tro på at noe kan gå. Hvis man ikke har tro er det verre når man møter vanskelige situasjoner.

Man kan være opptatt av materielle ting hele livet, og så begynner man på et tidspunkt å lure på hva man skal få ut av det hele. Hjelpeapparatet prøver å få folk tilbake igjen til det meningsløse – uten å finne ut hva som var meningen. Det er vanskelig å motivere folk til å leve hvis de ikke har noen mening med livet.

Vi har laget et samfunn hvor vi er uavhengige av og ganske skjermet for naturkreftene. Men så oppdager vi noen ganger at vi allikevel ikke har mestret dem helt. Før i tiden var det tydelig at naturkreftene var sterkere enn oss, da var det naturlig å tenke at vi måtte gjøre noe for å få dem på vår side. Da begynte man jo i noen kultursamfunn å ofre mennesker, for eksempel. Så religion i seg selv er et system, eller en ramme, for å gi mening. Folk har et veldig stort behov for å ha en ramme som er trygg og forståelig.

Det er vanskelig å motivere folk til å leve hvis de ikke har noen mening med livet

Jeg synes egentlig religion er noe herk. Da tenker jeg på de forestillingene og rammene vi mennesker greier å sette opp for oss selv. Jesus er en person som sier og viser noe, som ikke er et rammemønster som menneskene har laget. Se for eksempel hva kirken fikk til; de klarte å selge syndsforlatelse for penger. Sånt er det mennesker får til. Gud sier han ønsker vi skal komme til ham men vet at vi ikke kan, så han sender sin sønn for å ta følgene av at vi vurderer feil og tar dårlige valg. Vi får komme til Gud bare på grunn av nåde, uten å gjøre noe selv annet enn å tro på at Jesus tok straffen i stedet for oss. Men Guds ‘representanter’ på jord gjør slik at folk må kjøpe det.

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Vrangforestillinger

Samfunnet er litt sånn at vi ikke bryr oss om noe. Men så må vi plutselig bry oss, da lager vi oss noen ganger en egen tro som psykiatrien kaller vrangforestillinger. Helsevesenet lager seg også vrangforestillinger. De synes det er vanskelig å forstå når noen ikke blir friske. Hjelpeapparatet har forestillinger om hvordan mennesket er, og glemmer at hver enkelt person er helt unik.

Jeg har jo flere ganger sett at psykiatere gir folk medisiner som de vet ikke virker. De tviholder på noe de vet egentlig ikke virker fordi det er det beste de har. Jeg mener at medisiner ikke hjelper folk i det lange løp. Man kan ikke gi folk en tablett som erstatning for kjærlighet, eller for et savn. Men medisinene kan hjelpe noen i gang med en prosess, eller hjelpe dem over en vanskelig periode.

Man kan ikke gi folk en tablett som erstatning for kjærlighet, eller for et savn

Åndelighet

Åndelighet er et ord som kan være vanskelig å forholde seg til i forhold til religion. Av og til ser man at det skjer noe rundt mennesker. Det trenger ikke ha noe med åndelighet å gjøre, noen kan ha en sterk personlighet som har innvirkning på andre. Det kan bli litt skummelt når mennesker opplever kriser.

Hvis jeg for eksempel opplever noe i min barndom som ikke skjer i min kamerat sin familie. Noe jeg ikke vet om er bra eller dårlig, men jeg holder fast på at det er bra. Så får jeg flere og flere innspill utenfra om at det var dårlig. Men jeg kan ikke tro at det faren min gjorde mot meg, det var noe dårlig. Så lager jeg flere og flere forestillinger om at det som var dårlig likevel er bra. Til slutt går det ikke lenger, jeg møter veggen. Da blir jeg sårbar, når verden raser sammen. Da må man være på vakt hvis man møter sterke personligheter eller onde åndelige krefter.

Hvis vi prøver å lede folk inn i den verden som ikke stemmer for dem er det i beste fall en bjørnetjeneste

Norge har fornektet åndelighet og sjelelige evner så lenge at når noen oppdager at dette kan eksistere, er det fort å tro at alt dette er bra. Men det er ikke alt som er bra. Hvis hjelpeapparatet opprettholder at dette finnes ikke, dette finnes ikke, dette finnes ikke – men så sanser folk at her skjer det noe som behandleren deres ikke ser, vil det kunne føre mennesker inn under onde krefters innflytelse. Pasienter får kanskje så mye medisin at de ikke klarer å uttrykke det. Da ser det kanskje bra ut på utsiden, men det løser ikke problemet hos pasientene. Hvis vi prøver å lede folk inn i den verden som ikke stemmer for dem er det i beste fall en bjørnetjeneste.

Å få det bedre

Min erfaring med Gud, Jesus og Den Hellige Ånd er at de er befriende. Det er godhet, det gjør at folk kommer ut av de vanskelige situasjonene. Gud gjør ikke ting vanskelig for folk. Det er tanker og krav som gjør det vanskelig, folk tenker at de må gjøre sånn og sånn fordi denne åndeligheten krever det. Å bli frisk innen psykiatri er å våge å tenke det at jeg skal ha det godt. Det betyr ikke at man må ha mercedes og hytte på Møre, men å ha det godt med å være, og å bety noe for andre. La oss si at noe vondt har skjedd i barndommen. Da må man må tenke at dette var ikke og er ikke bra, men dette trenger jeg ikke å ta med meg mer.

Når jeg går ut døra hjemme vet jeg at i dag møter jeg noen som virkelig ønsker at vi skal ha det godt sammen i dag. Det er mange som burer seg inne, med tanker om at andre ikke vil dem vel.

Å bli frisk innen psykiatri er å våge å tenke det at jeg skal ha det godt

Den privatpraktiserende psykologen åpnet seg selv og trodde på det samme som deg – var det viktige at dere trodde på det samme eller at han prøvde å forstå?

Ja, det var det at han trodde på Jesus som gjorde at jeg visste at han kunne forstå.

Da vi snakket med Larry Davidson mente han at hjelper ikke må ha samme tro, men at det viktigste er at personen må bli hørt?

Sånn det var for meg, så visste jeg at kunne snakke med psykologen om hva som helst.

Den nye behandleren jeg fikk etter å ha flyttet tilbake til Trondheim trodde ikke på Jesus, men fortalte meg at han ikke hadde lest journalen min fordi han ville møte meg for den jeg var. Da hadde jeg jo alt møtt den kristne psykologen og fått snakket om det innerste, og jeg visste at han ville forstå. Derfor kunne jeg prøve å snakke med den nye behandleren, og kanskje han ville forstå. Siden denne behandleren var så åpen oppdaget jeg at det hjalp jo litt. En sånn tillit kan man bygge videre på. Det viktigste var nok behandleren skjønte at han måtte utfordre seg selv.

Jeg oppdaget at jeg måtte gjøre behandleren min trygg

Senere traff jeg en tredje behandler; en psykiater som var helt utilnærmelig. Der var det veldig slik at ‘nå er det sånn, og hvis det ikke blir sånn så blir det sånn’. Denne personen kunne jeg ikke snakke med. Det var ikke noen vits. Men så tenkte jeg at min tidligere kontakt med behandlingsapparatet var preget av konfrontasjon. Så jeg tenkte at kanskje jeg skal prøve å samarbeide.

Det var da jeg oppdaget at jeg måtte gjøre behandleren min trygg. Det var ikke helsevesenet som skulle gjøre meg trygg, det var jeg som måtte gjøre psykiateren trygg. Hun var jo redd for at noe galt skulle skje med meg. Da jeg fikk overbevist henne om at det ikke ville skje, da kunne vi begynne å snakke sammen. Pasienten må gjøre de som jobber i hjelpeapparatet trygge.

Har du et budskap til andre som er i en vanskelig situasjon nå?

Helst hadde jeg villet si at Gud er glad i dem. Men da er det vel noen som velger å ikke høre på meg. Men det å ikke gi opp. Det finnes et håp.

Pasienten oppdager hvis behandleren ikke egentlig er interessert

Har du et budskap til fagfolk?

Jeg jobber jo 20% i helsevesenet selv. Det må være det at en tør å utfordre seg selv. Tørre å ta et oppgjør med sine egne ting. Vær ærlig på at en møter seg selv i døra. Blir ofte oppfattet som en svakhet hos behandlere å uttrykke at de er usikre. Men det er det faktisk ingen pasienter som opplever. Hør med pasienten om hvilke behov de har. For en behandler kan formidle at samfunnet har et behov. Men hva har pasienten behov for? At en tør å tenke på hva meningen med livet er for en selv. Hvis en skyver det spørsmålet bare over på pasientene, blir det ikke grunnlag for mange samtaler. Pasientene oppdager hvis behandleren ikke egentlig er interessert eller er nær nok til å være deltagende i pasientenes liv og problemer.

Og dette med å være personlig men ikke privat, hva folk legger i de ordene bryr jeg meg lite om. Hvis det private kan hjelpe personen ut av sykdom er jeg gjerne privat. Hvis mine erfaringer er til belastning lar jeg heller være å nevne de.

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!