Knut Tore Sælør er førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han har skrevet doktorgrad om temaet ‘Håp’. Doktorgradsavhandlingen hans, «Hinderløyper, halmstrå og hengende snører. En kvalitativ studie av håp innenfor psykisk helse- og rusfeltet.», kan leses ved å trykke på tittelen. Da vi intervjuet ‘Johanne’ kom det frem at håp hadde vært viktig for hennes bedring, og vi ønsket å utforske dette temaet. Knut Tore har svart på spørsmålene fra Recoverybloggen.
Hva er egentlig håp, og hvorfor er det så viktig i recovery?
Dette er det litt vanskelig å svare kort og konsist på, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk med bakgrunn i noe av det arbeidet jeg og mine kollegaer har gjort. Håp er jo egentlig «ingenting» – i den forstand at vi hverken kan se det, ta på det eller lokalisere det. Allikevel ser det ut til å være helt sentralt i mange sammenhenger. For dem jeg intervjuet handlet det om å tørre å tro på at en livssituasjon kunne endres til det bedre. Når forskning om recovery oppsummeres blir oftest håp nevnt som en sentral faktor. Slik jeg forstår begrepet recovery så handler det blant annet om å leve et meningsfullt liv, bygge en identitet utenom det å «være en pasient» eller «rusmisbruker» og å finne tilhørighet til et eller annet. Dette innebærer jo ofte endring – og da er kanskje håp veldig viktig? De jeg snakket med i mitt doktorgradsarbeid knyttet håp til endring, og snakket om mange av de tingene som ofte knyttes til recoverybegrepet.
Håp er jo egentlig «ingenting» – i den forstand at vi hverken kan se det, ta på det eller lokalisere det. Allikevel ser det ut til å være helt sentralt i mange sammenhenger.
| Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen! |
Er det forsket mye på håp?
Det vil jeg påstå. Fra mange fagtradisjoner, filosofi og med ulike forskningsmetoder. Jeg tok utgangspunkt i en «kommunal psykisk helse- og ruskontekst». Ikke fordi jeg antok at folk var veldig annerledes der enn i andre sammenhenger, men fordi jeg tenkte at håp henger sammen med livssituasjon og kontekst. Når vi gjorde systematiske søk med dette utgangspunktet fant vi veldig lite litteratur og de referansene vi identifiserte knyttet ofte håp og recovery eller endring sammen.
Kan man måle håp på noen måte?
Det kan man – på veldig mange måter, men jeg har ikke tatt i bruk noen av disse måleinstrumentene selv. Noen eksempler på slike måleinstrumenter er «Herth Hope Index», «Miller Hope Scale» eller «Snyder State Hope Scale».
Kan det være skremmende for noen å håpe at de skal kunne få det bedre?
Helt sikkert. Kanskje fordi man har mange erfaringer med skuffelser eller at ting ikke har gått som planlagt? En av dem jeg snakket med fortalte om dette – og ikke minst frykten for å skuffe andre. Det kan jo også ligge en erkjennelse av mye hardt arbeid som ofte ligger foran en dersom man håper at ting i livet skal bli annerledes.
Dersom det ikke var håp ville det liksom ikke gått an å komme seg videre.
Er det ikke vanskelig å håpe når man er veldig syk/har store utfordringer med psykisk helse og/eller rus?
Jeg har blitt mer om mer glad i å svare «både og» – og sånn tenker jeg om håp. Det er sjelden svart/ hvitt og enten/ eller. Noe av det som fascinerer meg veldig med håp er at det er mest sentralt og tilstede når ting er som vanskeligst. Når jeg forsøkte å spørre dem jeg intervjuet om «håpløshet» eller det å «ikke ha noe håp i det hele tatt», virket det nesten umulig å beskrive en slik situasjon. Dersom det ikke var håp ville det liksom ikke gått an å komme seg videre. Det betyr ikke at det er lett å håpe – eller å lykkes med det en setter seg fore. Jeg har veldig sans for hvordan Weingarten skriver om håp – eller «reasonable hope» som hun kaller det. Hun omtaler det som en relasjonell praksis – noe man gjør – sammen med andre. Andre snakker og skriver om det å være bærere av håp. Jeg tror i alle fall det er enklere å håpe dersom man har noen rundt seg som kan bidra.
Bør man bare ha realistiske håp og drømmer, slik at man ikke risikerer å bli skuffet?
Ikke bare svarer jeg oftere og oftere «både og», jeg er også varsom med å komme med for mange råd. Jeg syns folk må få håpe på hva de vil, og hvem skal eventuelt bestemme hva som er realistisk? Jeg hadde stor glede av å lese boka «I morgen var jeg alltid en løve». Slik jeg forstår Arnhild Lauvengs historie så hadde hun noen mål som kanskje virket veldig urealistiske der og da, men så møtte hun en hjelper som bidro til å formulere noen realistiske og oppnåelige delmål. Weingarten snakker så vidt jeg husker om «realistiske hverdagsmål» – som noe som kan bidra til å gjøre håp mindre «fjernt». Da er kanskje sjansen for å bli skuffet mindre. Med bakgrunn i min egen erfaring som sykepleier har jeg tenkt at jeg ikke måtte bidra til at folk skulle bli skuffet. Deltakerne i studien vår snakket om at dersom håp ikke ble innfridd, kunne de «flytte seg eller man kunne få nye håp». Kanskje er frykten for skuffelse litt større enn den trenger å være? Det er jo også fascinerende at håp oftest handler om fremtid, og den er det vanskelig å forutsi. Det er liksom ikke noe sikkert med håp, men det innebærer også at «urealistiske» ting kan skje.
Kanskje er frykten for skuffelse litt større enn den trenger å være? Det er jo også fascinerende at håp oftest handler om fremtid, og den er det vanskelig å forutsi.
Hvordan kan man hjelpe noen til å få håp?
Det blir litt hakk i plata, men dette tror jeg er veldig komplisert – og enkelt. Jeg husker godt hva en av dem jeg snakket med svarte når jeg spurte hva han ville gjort for å bidra til håp. Hans respons var at folk burde ha fortalt ham «at det var håp, for det hørte jeg aldri». Det betyr ikke at «alt ordner seg» fordi man tenker positivt. Jeg er ingen tilhenger av å fremstille ting som så veldig enkelt – ofte er livet utfordrende og komplekst, men det kan vel være håp for det? Det virket som om folk jeg intervjuet var opptatt av det å lykkes med endringer forutsatte mye innsats fra en selv og at man på sett og vis «måtte bestemme seg». Det er jo litt som med alle former for endring – det kan sjelden «påføres» utenfra. Men jeg tror på det å ha en holdning som signaliserer at «dette her kan gå bra» – «det er håp» – uansett om man har erfaring med at det ikke alltid gjør det. Det å ikke gi opp folk, selv om ting går i bølgedaler. Folks liv er utrolig ulike, og hva som funker for meg funker kanskje ikke for deg. Samtidig er kanskje noen av de tingene som dreier seg om et fellesskap – av ulike slag, og det å føle seg anerkjent veldig viktig for de fleste? Lytte til folk og forsøke å bidra utfra deres behov, sammen med det å bli respektert og «sett». Det høres banalt ut – men det viser seg jo ofte at det kan være vanskelig å få til i praksis.
Jeg slutter heller aldri å bli overrasket over hva folk får til, til tross for dårlige utgangspunkt.
Hva vil du si til folk som har det vanskelig?
Dersom jeg skal følge mine egne råd så er det best å ikke si for mye kanskje? Dette var litt spøkefullt ment, men jeg vil i alle fall ikke komme med ett råd som skal gjelde for alle. Det noen av de ansatte jeg intervjuet snakket om var at man faktisk ikke vet hvem det går bra med. Det kan kanskje høres litt dystert ut, men i det ligger også utrolige muligheter. De som hørte til var å møte alle på en håpefull måte. Jeg slutter heller aldri å bli overrasket over hva folk får til, til tross for dårlige utgangspunkt. Og det gir i alle fall meg håp. Det jeg tror vil gjelde mange er å ikke sitte aleine med ting, eller skamme seg over alt som er gått skeis. Men dette hanger jo også sammen med hvordan du blir møtt og sett på i samfunnet rundt deg. Skal man lykkes med ting så har jeg tro på et slags fellesskap, enten det er en profesjonell hjelper, bikkja, en kompis eller en person som kanskje har opplevd noe av det samme som deg.
| Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen! |
Recoverybloggen 