Vi spør: Kjetil Bremer om personlighetsforstyrrelser

Recoverybloggen intervjuet i forrige blogginnlegg Jürgen Decker, som blant annet beskrev hvordan det er å leve med en personlighetsforstyrrelse. I Adresseavisen den siste tiden har vi kunnet lese om ‘Emma’, som har diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Vi ønsker å finne mer ut av hva en personlighetsforstyrrelse egentlig er, og har tatt kontakt med Kjetil Bremer, som er psykologspesialist og arbeider for Nasjonalt kompetansesenter for personlighetspsykiatri (NAPP).

Hva er NAPP?

NAPP er en nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri. NAPP har mandat om å spre kunnskap og informasjon til behandlerapparatet – og befolkningen for øvrig – om utredning og behandling av personlighetsforstyrrelser. NAPP er finansiert av Helse Sør-Øst.  Vi arrangerer blant annet en årlig konferanse i slutten av november, vi oppfordrer alle som er interesserte i temaet eller jobber innen feltet å delta på denne. Vi jobber med å booke gode foredragsholdere og tror det blir en bra konferanse. Vår nettside er personlighetspsykiatri.no.

Man opplever svært sterke følelser som er svingende, man er i følelsenes vold

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Hva er en personlighetsforstyrrelse?

Det er et varig mønster av indre opplevelser og atferd som er avvikende i forhold til den kulturen man lever i. Det kommer til uttrykk i hvordan man tenker, føler og i mellommenneskelig fungering. Mønsteret er ufleksibelt og tilbakevendende over tid, og fører til trøbbel for personen og/eller de rundt. Det er knyttet til personen og ikke til situasjonen. Det er ofte noe som har vært sånn lenge, som har begynt i tidlig voksen alder eller ungdomstid. Veldig enkelt forklart kan man si at det er et vanskelig forhold til seg selv og andre. Vansker i forhold til seg selv kan være ting som selvfølelse, selvrespekt og mestringstro. Vansker i relasjoner kan være knyttet til tillit, at man har en for sterk avhengighet av andre, at man har turbulente eller intense relasjoner. Et typisk aspekt er at det går på fungeringen løs, altså at man ikke får til det man vil i livet. Man klarer ikke å følge opp mål eller jobb som man skulle ønske, man får ikke til å etablere de relasjonene man måtte ønske, som kjæresteforhold, vennskap og familiære relasjoner. Man kan få mange varianter av trøbbel. Man kommer seg ikke i gang og får ikke etablert et liv man er fornøyd med. Personlighetsproblemene skal ikke skyldes annen psykisk lidelse, rusmisbruk eller hjerneorganisk avvik og vi ser for oss at det er knyttet til vår personlighet, det er vedvarende og «typisk meg».

Man kan vel si at det er to vanlige grovkategorier av personlighetsproblemer. De mest vanlige personlighetsproblemene i behandlingsapparatet er knyttet til emosjonell ustabilitet og manglende selvkontroll. Man opplever svært sterke følelser som er svingende, man er i følelsenes vold. Det er vanlig at man har en frykt for å bli forlatt, som gjør at man ‘klorer seg fast’ i relasjoner, eller truer på ulike måter for å unngå at andre skal forlate en. Man kan ha såpass mye negative følelser at man har kroniske tanker om å ville dø, ikke bare i nedstemte faser men mer vedvarende.

Et annet vanlig fenomen er unnvikende personlighetsforstyrrelse og for mye selvkontroll, man har så lite mestring i sosial fungering at man unngår sosial kontakt, både når det gjelder vennskap og familie. Man unngår nære relasjoner, og kan ha en grunnleggende følelse av å ikke være elskbar eller god nok for noen. Man unngår å leve livet og trekker seg unna. (Emosjonell ustabilitet er gjerne en mer fargerik, dramatisk, utagerende problematikk).

Hvorfor får noen personlighetsforstyrrelser?

Det finnes nok ikke ett enkelt svar på det. Men det er et samspill mellom genetisk sårbarhet og miljø/oppvekstforhold. Det er ofte rapportert om vanskjøtsel, misbruk, varianter av forsømmelse i oppveksten av større eller mindre alvorlighetsgrad. Alle personer har et unikt utgangspunkt, alle barn er forskjellige og kan ha sine sårbarheter i sitt medfødte temperament eller lynne, og personlighet blir til i samspill med hvordan det blir møtt og ikke møtt i miljøet. Man kan jo også ha et lynne som er mer krevende og som krever noe mer av foreldrene, og kan være mer sårbar for påvirkning enn om man har et annet lynne. Så det er et komplisert samvirke av barnets medfødte egenskaper og miljøet rundt, og opplevelser i livet av brudd i kontakt med venner og relasjoner, traumer og lignende.

Personlighetsforstyrrelser er jo et gradsfenomen, vi har alle en grad av forstyrrelse i vår personlighet.

Hvor vanlig er personlighetsforstyrrelser?

En studie vi ofte refererer til har funnet en forekomst av personlighetsforstyrrelser i ca 10% av norges befolkning (1 av 10). På psykiatriske poliklinikker er det anslagsvis opp mot 50% ifølge noen studier. I ruspoliklinikker er andelen enda høyere, og i fengsler er det anslått fra 60-80%. Der er det mer antisosial personlighetsproblematikk (som ikke er en av de mest vanlige personlighetsproblemene).

Personlighetsforstyrrelser er jo et gradsfenomen, vi har alle en grad av forstyrrelse i vår personlighet. Å være menneske er å ha styrker og sårbarheter. Når man kommer over en viss grense av personlighetsproblem kaller man det personlighetsforstyrrelse. Personlighetsproblemer er noe alle i større eller mindre grad kan kjenne seg igjen i. Det å tenke at man enten er personlighetsforstyrret eller ikke er en veldig kategorisk tenkning. I moderne personlighetspsykologi er man mer opptatt av at dette er dimensjonale fenomener.

Tidligere hadde man en større behandlingspessimisme knyttet til personlighetsforstyrrelser

Jürgen Decker  sa noe om at en del mennesker med personlighetsforstyrrelser opplever å ikke få den hjelpen de trenger i systemet, kan du si noe om det?

Han er nok ikke den eneste som opplever det sånn. Uten at jeg har data på det så er mitt inntrykk at dette har vært et noe forsømt felt. Tidligere hadde man en større behandlingspessimisme knyttet til personlighetsforstyrrelser, iallefall de mer alvorlige. Man hadde ikke gode metoder for behandling, men de siste 20 årene har det kommet mange gode metoder. Tilgjengeligheten varierer ut fra hvor man bor i landet. Det har ikke kommet nasjonale retningslinjer for hvordan man skal behandle personlighetsforstyrrelser, noe som er en stor mangel. Det er nok dessverre et sørgelig faktum at Jurgen ikke er alene om å oppleve det sånn, at det ikke finnes nok gode behandlingstilbud.

Er det mulig å leve et godt liv med en personlighetsforstyrrelse?

Ja, det er det. Det er noen typer personlighetsforstyrrelser som er mer til bry for andre enn for personen selv. For eksempel antisosiale personlighetstrekk, narsissistiske personlighetstrekk, disse er ofte mer krevende for miljøet rundt enn for personen, og det er gjerne miljøet rundt som opplever byrden. At man kan lære å leve med personlighetsforstyrrelser, ta hensyn til seg selv og finne sin plass det tror jeg absolutt. Men det er viktig å ta på alvor å fortsette å utvikle gode behandlingstilbud. Det å jobbe terapeutisk med personlighetsforstyrrelser er noe som krever tid og dedikasjon. Og tid er jo penger, i et samfunn hvor vi er opptatt av å effektivisere og minimere behandlingstid så har det også en slagside ved at man kan bli litt utålmodig og ikke helt ta på alvor tidsbehovet for å jobbe med personlighetsforandringer. Det krever tid og innsats. Det er kanskje ikke så lett å selge inn hvis man er helsebyråkrat. Men hvis man ser på hva det koster samfunnet å ikke behandle versus å behandle vil man nok se at det lønner seg også for samfunnet. Personer med personlighetsforstyrrelser kan ofte oppsøke andre typer helsehjelp, for eksempel nødetater og akutt hjelp, de kan oppleve eller utsette andre for vold i nære relasjoner, de kan ha manglende evne til å ta vare på seg selv og de rundt seg, eller ikke klare stå i jobb, for å nevne noe. Da vil det lønne seg med en kostbar behandling.

Det å jobbe terapeutisk med personlighetsforstyrrelser er noe som krever tid og dedikasjon

Kan man få hjelp til å håndtere personlighetsforstyrrelsen sin?

Ja, det kan man. Man kan både forandre sider ved seg selv som er problematiske gjennom terapi eller andre positive livsendringer, og man kan lære å leve med sårbarheter på måter som gjør dem mer håndterlige. Jeg vil nok være litt ydmyk her og si at vi har ikke alle svarene. Det finnes ikke en enkel løsning for alle, og det finnes ikke nødvendigvis god hjelp for alle heller. Vi er i et ungt fagfelt sånn historisk, psykoterapitradisjonen er ikke mye mer enn 100 år gammel. Selv om vi kan oppleve at vi er godt på vei er det nok mye utviklingspotensiale igjen for å utvikle gode metoder. Men det skjer mye på det feltet.

Det har vært mye stigma omkring psykiske lidelser, men det virker som om folk kan være mer åpne og nysgjerrige nå i forhold til det å ha psykiske utfordringer omkring hvordan man er som person, og det kan være lettere å oppsøke hjelp, uten at jeg har noen tall på det. Man må tenke skreddersøm for hver og en, at hver enkelt kan føle seg forstått og verdsatt må være grunnpillarer. Å gå i terapi krever også mye egeninnsats, vilje og mot. Man må kjenne på ting som er angstfylt og sårbart. Det å dedikere seg og tørre å involvere seg i terapi er ikke så enkelt. Terapi handler jo ofte om å gå inn i relasjon til en eller flere, det er ofte gruppeterapi og individualterapi i kombinasjon som er behandlingen for personlighetsforstyrrelser. Det er jo ofte det gå inn i relasjon som har vært det som var krevende. Da er det viktig å få nye opplevelser av å bli tålt og bli forstått, at andre tåler at man har de følelsene man har og at man blir anerkjent som menneske for det.

Man har grunner til at man er som man er, og det trenger man aksept og forståelse for

Hva vil du si til folk som sliter med personlighetsproblematikk?

Ja, det må jo være å holde frem at de ikke er alene og at det er hjelp å få. Endringen skjer til syvende og sist inne i en selv og en må være motivert for det. Men det er mulig å komme i kontakt med noen som kan hjelpe en i et sånt prosjekt. Det er veldig mange som har opplevd å få god hjelp og det er mulig. Så det er et håp om at det går an og at man hører til et sted. Dette kan forstås og man har grunner til at man er som man er, og det trenger man aksept og forståelse for. Selv om det ikke er alltid man blir forstått med en gang.

Hva vil du si til de som skal hjelpe?

Søk kunnskap og vær nysgjerrig på egne reaksjoner i møte med denne pasientgruppa. Rådfør deg med kolleger og drøft og søk kunnskap, ikke klandre pasienten hvis det låser seg i arbeidsalliansen. Vær nysgjerrig, men hold på grensene. Det er jo en relasjonslidelse, vanskene oppstår i kontakt med andre og vi som behandlere kjenner jo også det. Å klare å bruke det vi kjenner på terapeutisk og ikke bare ville flykte fra det eller skyve det unna det er veldig tungt arbeid og vi kan trenge støtte selv, som egenterapi, veiledning, å drøfte med kolleger. Det å ikke handle før man tenker, det sier vi til pasientene våre, men det gjelder også oss når vi jobber med dem. Bruk tid, vær tålmodig, men krev også engasjement. Man kan gå i flere grøfter, man kan bli for ivrig og kreve for og mye forvente for mye, og gi pasienten en følelse av å ikke være god nok. En annen grøft er å tenke at det bare er tid som skal til, og å ikke forvente noe av pasienten. Da undervurderer man pasienten. Psykoterapi er noe som skjer mellom mennesker og inne i en selv. Man bør ha en tydelig bevissthet om det at dette er et indre arbeid i pasienten, det kan man ikke få minnet seg selv på nok ganger som terapeut. Så ikke pasienten får en forventning om at det er andre som skal gjøre jobben.

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!