Intervju med: Jürgen Decker – Å Stå i Stormen

jurgen
Jürgen Decker (Foto: Privat)

Kan du fortelle litt om deg selv?

Jeg har to barn, en jente på 19 og en gutt på 3 måneder. Selv hadde jeg en tøff oppvekst. Fra jeg var 3 år til jeg var 16 år gammel ble jeg utsatt for seksuelle overgrep fra flere personer, og for fysisk og psykisk mishandling og omsorgssvikt. For meg var det en slags skam at jeg fikk bank hjemme. Da jeg var 13 år gammel begynte jeg med boksing, da kunne jeg skylde på boksingen hvis jeg kom på skolen med en blåveis jeg hadde fått hjemme. Jeg husker at jeg fikk en kommentar på første trening om at de kunne se at jeg hadde slåss før. Da jeg var 16 år flyttet jeg i fosterhjem og bodde der til jeg var 23 år og flyttet for meg selv.

 

For meg var det en slags skam at jeg fikk bank hjemme

 

I 2009 gikk jeg på en smell og ble innlagt. Jeg har vært innlagt to ganger i psykiatrien, og fire ganger i traumebehandling. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten intensiv døgnbehandling, både på Betania Malvik og Nidaros DPS. I dag går jeg til poliklinisk behandling en gang i uken. Jeg er opptatt av dette med behandling, og jeg synes det er viktig at man bruker diagnoser som et verktøy i behandlingen, og ikke som et stempel. En diagnose kan være en knagg man kan henge ting på plass på, og bruke til å forstå sine egne reaksjoner. Men jeg opplever at diagnoser ofte blir brukt som et stempel i psykiatrien, at man ikke ser personen, man ser kun diagnosen. Selv har jeg diagnosene kompleks PTSD og unnvikende personlighetsforstyrrelse.

 

Jeg synes det er viktig at man bruker diagnoser som et verktøy i behandlingen

 

Jeg ønsker å bruke erfaringene mine til å hjelpe andre. Jeg holder en del foredrag om blant annet kjønnsnøytralitet i forhold til seksuelle overgrep, og om senskader. Jeg er også brukerrepresentant for NAPP, og jeg sitter i en referansegruppe som legger føringer for hva NAPP skal jobbe videre med. I tillegg jobber jeg som dørvakt.

 

Hvordan er det å leve med PTSD og Unnvikende Personlighetsforstyrrelse? Hva gjør det med deg?

Per dags dato merker jeg ikke så mye til det til daglig. Jeg kjenner kanskje at jeg ikke er like sosial som en del andre. Før hadde jeg en del ‘triggere’ som kunne sette meg helt ut. For meg var disse triggerne for eksempel folk som tok for mye plass sosialt eller som skravlet for mye. Jeg kunne bli veldig irritert, eller jeg kunne bare bli sittende helt fastlåst. Og så var det flashbacks, det å se filmer eller bilder av overgrepene i hodet. Det er også vanlig at folk får et smalere ‘toleransevindu’, man tåler mindre enn andre før man blir over- eller underaktivert.

 

Det er ikke sånn at jeg plutselig ringer og inviterer noen hjem på kaffe

 

Før hadde jeg diagnosen Paranoid Personlighetsforstyrrelse. Da stolte jeg ikke på noen, jeg holdt alle på avstand. Det er bedre nå, men dette med relasjoner er fortsatt litt vanskelig for meg. Hvis jeg ser 6-7 år tilbake var jeg ofte redd for at ting kunne bli brukt mot meg, jeg hadde en frykt for at folk skulle si ting videre, og at folk skulle se på meg på en annerledes måte. Ting ble på en måte for nært. Jeg hadde ofte tanker om at folk hadde forventninger til meg, men jeg ante ikke hva det var de forventet av meg. Dette med smalltalk var også vanskelig, jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle snakke om i sosiale settinger. Jeg kunne godt snakke om fotball, men skal man møtes over en kaffe for eksempel så kan man ikke sitte og snakke fotball i fire timer. Iallefall ikke med folk som ikke er interessert i fotball. Jeg er fortsatt tilbakeholden med relasjoner og med å slippe folk innpå meg, men nå lever jeg bedre med det, nå synes jeg det er greit. Det er ikke sånn at jeg plutselig ringer og inviterer noen hjem på kaffe, det skjer bare ikke.

Jevnt over vil jeg si at jeg har det greit. Jeg har det bedre nå enn før. Jeg synes at ting går greit. Man har jo selvfølgelig dårlige perioder, men det er sjeldnere og sjeldnere mellom hver gang.

 

Jeg har akseptert at det har skjedd, og at sånn er det

 

I dårlige perioder føler jeg veldig for å være for meg selv og gjøre minst mulig. Det kan være dårlige tanker om meg selv, man føler kanskje at man ikke har oppnådd like mye som andre på samme alder, som å ha egen leilighet, hus og så videre. At man ser litt ned på seg selv. Jeg tenker ikke så mye på det som har skjedd med meg før. Det er lenge siden jeg har vært plaget med flashbacks eller tanker om det. Jeg har akseptert at det har skjedd, og at sånn er det. Jeg prøver heller å snu det om til noe positivt, at nå er jeg engasjert i noe som jeg synes er ganske viktig. Jeg ser på meg selv som en ganske grei kar å ha med å gjøre. Men jeg tror jeg kan forstå folk som sliter bedre, siden jeg har vært gjennom det selv. Jeg stiller en del krav til meg selv, som å være punktlig og være til å stole på. Jeg vil at folk skal vite at de kan komme til meg når som helst og at jeg stiller opp.- Jeg er nok er opptatt av disse tingene enn folk flest. Man kan lære seg å leve med de dårlige periodene og med at man faktisk har diagnosen, det lærte jeg gjennom behandlig. Det er en del av meg. Det jeg har opplevd har jo ført noe positivt med seg.

 

Hva var det som hjalp?

Behandling. Og det at behandlerne hadde tid til å bygge opp en relasjon. Jeg mener at dette med relasjon er et av de viktigste punktene i behandling. Ser man på personer som har erfaring med overgrep er de fleste relasjonsskadet, og det tar tid å bygge opp en relasjon med trygghet og tillit. Jeg brukte for eksempel de tre første oppholdene mine på Betania Malvik på å bygge en ordentlig relasjon til en og samme behandler. Noe annet som er viktig å huske på er at det ikke finnes noen ‘quick fix’. For min del hadde jeg lært meg et mønster fra jeg var 12-14 år til jeg var 40, det er ikke noe man kan snu om på i løpet av et par timer.

Jeg har opplevd at man snakker om primær og sekundærdiagnoser. Det har for eksempel blitt sagt at min primærdiagnose er Unnvikende Personlighetsforstyrrelse. Dette passer ikke helt med min egen forståelse, slik jeg ser det er personlighetsforstyrrelsen min en konsekvens av at jeg har PTSD. Da virker det veldig feil for meg å få avslag på et behandlingopphold fordi primærdiagnosen min er Unnvikende Personlighetsforstyrrelse. Jeg mener at de burde slutte å bruke begrepene primær- og sekundærdiagnose.

 

Slik jeg ser det er personlighetsforstyrrelsen min en konsekvens av at jeg har PTSD

 

Jeg må også få nevne at personlighetsforstyrrelser ofte blir uglesett i systemet. Når folk hører ordet personlighetsforstyrrelse tenker de ofte at personen er stein hakke gal. I media skrives det ofte at en person som har gjort noe galt har en personlighetsforstyrrelse, uten at det utdypes hvilken. Det finnes jo flere typer, og en personlighetsforstyrrelse er bare en del av en personlighet som gjør at man ikke fungerer helt optimalt. Det er jo ofte naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser.

 

Jeg har sikkert fått tusen tilbakemeldinger etter at jeg sto frem, og kun èn av disse har vært negativ

 

Når sto du frem offentlig?

Da Betania Malvik skulle legges ned ble jeg intervjuet kort av Adresseavisen i den sammenheng, og ikke lenge etterpå ble jeg kontaktet av en journalist fra Byavisa. Jeg sto frem offentlig i Byavisa i 2013, og jeg tenkte at dette var viktig. Jeg ble intervjuet i Gatemagasinet Sorgenfri ikke lenge etter. I ettertid har jeg også skrevet mye på bloggen min. (Recoverybloggen anbefaler alle å ta en titt! www.jurgendecker.blogg.no ).

Jeg har sikkert fått tusen tilbakemeldinger etter at jeg sto frem, og kun èn av disse har vært negativ. Etter innlegget i Byavisa, og når jeg har vært ute og holdt foredrag, har jeg fått mange henvendelser fra folk som selv har vært utsatt for overgrep som spør meg om råd. Jeg føler at jeg har blitt en talsmann, spesielt når det gjelder dette med kjønnsnøytralitet.

 

Mange tenker at det kun er menn som begår overgrep

 

Hva menes med kjønnsnøytralitet ved seksuelle overgrep?

Det handler mye om holdningene til seksuelle overgrep. Mange tenker at det kun er menn som begår overgrep, og at det nesten bare er kvinner som blir utsatt for det. Det har også vært kjent som en ‘sannhet’ at gutter som har vært utsatt for overgrep selv blir overgripere. Jeg tror ingen ville sagt det samme om jenter som blir utsatt for overgrep. For å bruke et klassisk eksempel så kan mange reagere på en mistenkelig mann i en hvit kassebil, men ingen ville reagert på en mistenkelig kvinne i en hvit kassebil. Jeg mener det er viktig å sikre rettssikkerhet og rett til behandling for overgrepsutsatte, uavhengig av kjønn.

 

Seksuelle overgrep er ikke et kjønnsproblem som er forbeholdt ett av kjønnene, det er et samfunnsproblem

 

Når det er snakk om overgrepsutsatte er det som oftest snakk om kvinner og barn, og med en gang man snakker om utsatte menn så skjer det en holdningsendring. Hadde jeg vært 12 år i dag og vært utsatt for overgrep hadde det vært lettere å få hjelp, men som voksen mann var det ikke like enkelt. Man ser også at media er mer forsiktige med å skrive om kvinnelige overgripere. Det er en organisasjon som heter «Utsatt Mann» som hadde en aksjon der de kjørte fra Kristiansand til Nordkapp for å snakke om det å ha vært utsatt som mann. I den forbindelse hadde NRK et intervju med en mann ved støttesenteret i Kristiansand som fortalte om at han hadde blitt utsatt for overgrep fra sin mor. Denne saken fikk så mye kritikk fra publikum at NRK kom med en forklaring på hvorfor de hadde laget denne saken. Det er en holdning om at kvinner ikke forgriper seg. Det er også lite fokus på kvinner som har blitt utsatt for overgrep av kvinnelige overgripere. Ifølge statistikker jeg har sett er tallet null. Men jeg personlig kjenner flere. Vi må jobbe med å få bort denne typen stereotype bilder av overgripere. Jeg hørte en gang at overgrep ikke er en kjønnsopplevelse, men en menneskelig opplevelse. Det synes jeg var godt sagt. Seksuelle overgrep er ikke et kjønnsproblem som er forbeholdt ett av kjønnene, det er et samfunnsproblem!

 

Mange menn har problemer med å stå frem

 

Kvinner og menn som har vært utsatt for overgrep blir ofte motpoler, i stedet for å jobbe mot samme mål. Både under kampanjene #jegharopplevd og #metoo som satte fokus på seksuell trakassering og overgrep, så vi at menn som ønsket å fortelle sine historier ble bedt om å starte sine egne kampanjer, og at disse kampanjene var forbeholdt kvinner. Mange menn har problemer med å stå frem på grunn av at ting har vært så ensporet når det gjelder overgrep.   

 

Hva gir livet ditt mening?

Jeg trives med å jobbe og ha omgang med trivelige kolleger. Og det gir jo mening det å ha foredrag og det å være en som kan stå i stormen for gutter og menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

 

Hva vil du si til andre som har det vanskelig?

Snakk med noen som du er trygg på og stoler på. Ikke tro at alt skal fikses på en, to, tre, men vær forberedt på at det kan ta tid. Jeg tror det er viktig å akseptere at alle kan ha dårlige perioder, tenk at nå har jeg en dårlig periode, og sånn er det, nå må jeg forholde meg til det. Hvis man bare tenker at ‘huff, nå har jeg det så dårlig’, blir det bare verre. Det går over. For mange utsatte er også dette med skam vanskelig. Mange føler skam. Noen kan føle seg skitne, eller er redde for at folk skal se ned på dem. Skam kan gjøre at man ikke forteller om det man har opplevd. I gjennomsnitt tar det 17 år før kvinner forteller om overgrep, for men er snittet 20 år. Man ser ofte på seg selv på en negativ måte. Husk at de fleste som er rundt deg ikke ser sånn på deg. Det er bare noe man innbiller seg. Mange har også det man kan kalle ‘flink gutt’- eller ‘flink pike’-syndromet, de stiller vanvittig høye krav til seg selv, og når de ikke når opp til sine egne forventninger så går de på en skikkelig smell. Det er viktig å innse sine egne begrensninger, hvis du ikke oppnår det du vil så må du heller tenke at ja ja, da gikk det ikke, jeg prøver igjen neste gang. Og husk at diagnosen ikke er den du er. Den er en naturlig reaksjon på unaturlige hendelser.

 

Skam kan gjøre at man ikke forteller om det man har opplevd

 

Hva vil du si til de som skal hjelpe?

Se personen, ikke se diagnosen. Bruk tid og bygg opp relasjonen. Still gjerne spørsmålet ‘hva har hendt deg?’. Hvis dere møter motstand fra pasienten, ikke tenk med en gang at denne personen er behandlingsresistent. Dette er noe som ofte skjer i behandlingsapparatet, kanskje spesielt når det gjelder folk med diagnosen Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse. Jeg vet om mange med denne diagnosen som har fått en tilleggsdiagnose, og først når de fikk tilleggsdiagnosen plutselig har fått mye bedre hjelp. En jeg vet om hadde for eksempel EUP og fikk så diagnosen Bipolar Lidelse, da fikk hun masse hjelp. Før det hadde hun møtt mye motbør i systemet. På Nidaros DPS hadde de mange grupper da jeg var innlagt som jeg tenkte at kunne være nyttige, men jeg fikk beskjed om at disse gruppene ikke var åpne for folk med personlighetsforstyrrelser, av en eller annen grunn. Da mener jeg at man er for opphengt i diagnosene. Bruk diagnosen som et verktøy, og husk at det ikke finnes noen quick fix. Du setter ikke bare et plaster på et brukket bein og tenker at nå er det bra igjen. Man kan ikke bare behandle symptomene. Man må se på hva som er årsaken til symptomene og årsaken til diagnosen.

 

Er det noe du vil si til slutt?

Jeg vil si litt om overgrep mot barn og noen måter man kan oppdage det på. Noen barn kan bli veldig utagerende, men noen kan også bli helt motsatt, de blir veldig innesluttet og gjemmer seg nesten bort. Noen nekter for eksempel å dusje. Noen senskader kan være det at man takler uforutsigbarhet og plutselige forandringer i planer dårlig, eller man kan ha vanskeligheter med grensesetting. Ingenting av dette behøver å bety at det har skjedd noe, men det er viktig å finne ut av. Det viktigste da er å etablere en relasjon med trygghet og tillit. Og man må være klar over at man selv tåler å høre det som eventuelt kommer frem. En viktig del av det å forebygge overgrep er å lære barn og overgrep og om at det ikke er lov. Det er også viktig å lære barna om grensesetting. Det kan være så enkelt som at hvis man spør barnet om en klem og barnet ikke vil, så lar man være. Det er barnet som bestemmer over sin egen kropp.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s