Hvordan blir selvskadere behandlet av helsevesenet?

Recoverybloggen har gjennom intervju med Sandra Gundersen og Nidaros DPS/STEPPS  blant annet skrevet om hvordan personer med selvskadingproblematikk kan oppleve å bli møtt i hjelpeapparatet. Etter å ha lest Linn Tiller sin masteroppgave; Selvskadere i møte med hjelpeapparatet.har vi fått intervjue henne for å finne ut mer om dette temaet. Linn Tiller er utdannet sosionom og jobber til daglig ved Botiltak og Treffsted for Psykisk Helse i Trondheim Kommune (samme enhet som det recoverybloggen sine bloggere er ansatt i).

Vi spør: Linn Tiller om hvordan blir selvskadere behandlet av helsevesenet?

 

Linn Tiller masteroppgave
Foto: Linn Tiller

 

Hvorfor har du valgt å skrive om dette temaet? 

Jeg har jobbet med selvskadende i flere år. Jeg har derfor møtt flere kvinner med denne typen problematikk og sett hvor mye de sliter i forhold til hvordan de blir møtt i hjelpeapparatet. Det er disse kvinnene som har inspirert meg til å skrive denne masteroppgaven. Flere av damene jeg møtte gjennom jobben min fortalte om svært like opplevelser i møte med hjelpeapparatet. Jeg ønsket å få frem deres stemme. Samtidig var det interessant å skrive om noe som det ikke er forsket så mye på før her til lands eller i verden for øvrig. 

 

Det finnes mange fordommer mot selvskading i samfunnet

 

Hvorfor er det ikke forsket så mye på dette temaet? 

Det er forsket mye på selvskading, men det er forsket veldig lite på hvordan selvskadere blir møtt av det helhetlige hjelpeapparatet. Det er en del forskning på hvordan de blir møtt på ulike typer avdelinger, for eksempel ved psykiatrisk sykehus. Der er det lett å komme i kontakt med denne gruppen, for da er de jo innlagt der og er gjerne i et behandlingsopplegg. Det kan være vanskelig å nå denne gruppen mennesker utenfor institusjon, å komme i kontakt med dem og å få noen til å stille opp til intervjuer. Det kan blant annet ha sammenheng med at det finnes mange fordommer mot selvskading i samfunnet. Jeg hadde også store utfordringer med å skaffe informanter. Deltakerne i studien måtte være kvinner fra Norge som hadde erfaring med selvskading og de måtte være i kontakt med hjelpeapparatet på en eller annen måte. Mange av de som tok kontakt slet med flere former for selvskading. Det var for eksempel ikke bare kutting og svelging av ting, men det var både rus og spiseforstyrrelser. Problematikken var sammensatt.  

 

Hvordan definerer du selvskading? 

I studien har jeg definert det som handlinger som innebærer at man påfører seg selv skade og smerte uten at man har til hensikt å ta sitt eget liv. Man gjør det for å regulere uoverkommelige følelser, og det gir lindring en kort stund. 

 

Alt av følelser blir kaos, og man får ikke gitt uttrykk for det på noen annen måte

 

Hvordan begynner noen med selvskading? 

Det er mange faktorer som kan påvirke det, som for eksempel medfødt sårbarhet, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, at man ikke fikk anerkjennelse for følelser i  barndommen og andre traumer som fører til at man legger lokk på følelsene sine. Man lærer ikke å utvikle de nødvendige verktøyene man trenger for å regulere emosjoner. Man har ofte store smerter innvendig og alt av følelser blir kaos, og man får ikke gitt uttrykk for det på noen annen måte enn å selvskade. Da håndterer man ofte den indre smerten ved å påføre seg ytre smerte.  

 

Nesten alle hadde mottatt trusler om å ikke få bedøvelse

 

Hvordan blir selvskadere møtt i hjelpeapparatet? 

I studien min valgte jeg å ikke bare intervjue kvinner i Trøndelag, men jeg ønsket et utvalg som representerte hele Norge. Derfor reiste jeg rundt og intervjuet kvinner fra hele landet. Jeg synes det er interessant at det var mye de samme historiene som gikk igjen, uansett hvor i landet kvinnene kom fra. Det var veldig mange negative erfaringer, men det var også positive. Nesten alle hadde mottatt trusler om å ikke få bedøvelse, eller ikke fått smertelindring når de kom til sykehus etter en selvskadingsepisode. Flere som hadde vært innlagt i institusjoner hadde fått beskjed om å vaske opp etter seg selv når de hadde skadet seg og det var mye blodsøl i rommet. Alle som fortalte om slike erfaringer hadde opplevd disse handlingene som nedverdigende og krenkende. De opplevde også at mange av hjelperne kjeftet, og var sinte eller aggressive mot seg i disse møtene. Kvinnene opplevde disse handlingene som en straff, som noe hjelperne gjorde mot dem for at de virkelig skulle få kjenne på det de hadde gjort mot seg selv.  

 

Mange ser på kvinnene som manipulerende

 

Hvorfor reagerer hjelpere negativt når folk selvskader? 

Kanskje er det noen som tenker at dersom man møter selvskadere på en dårlig måte når de har skadet seg så er det mer sannsynlig at de slutter. Men det vil nok bare virke forsterkende. Det er mange fordommer mot selvpåført smerte i samfunnet, og særlig mange knyttet til diagnosen Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse. Mange ser på kvinnene som manipulerende, og at dette er noe de gjør for å få oppmerksomhet, mens det egentlig handler om noe helt annet. Det gjør også noe med oss som hjelpere når noen påfører seg selv skader, sår eller smerter, når de i utgangspunktet er fysisk friske. Når noen for eksempel må inn på sykehuset for å ‘reparere’ skaden, og så river de opp sårene så snart de kommer hjem slik at de må tilbake til sykehuset på nytt. Det er vanskelig for hjelpere å forholde seg til at noen skader det som i utgangspunktet er friskt, for så å `sabotere’ reparasjonsforsøkene. 

Jeg tenker at dette handler om mangel på kunnskap generelt hos hjelpere. De trenger mer kunnskap om selvskadingens dynamikk og hva som fører til at de tyr til en slik atferd.

Hjelpere får ulike følelser og reaksjoner i møte med selvskading, og har kanskje ikke utviklet de nødvendige verktøyene for å håndtere disse i møte med selvskading. Dette handler også om mangel på kunnskap i møtet med kvinnene. Ut fra faget mitt, som er sosialt arbeid, møter hjelpere mennesker med en helhetlig forståelse. Man ser ikke på selvskading som et enkelt problem i seg selv, men man ser på alle aspektene rundt den. Jeg mener at man ikke kan møte selvskadende uten å ha et slikt perspektiv, da klarer man ikke å utvikle den nødvendige forståelsen man trenger for å møte kvinnene på en god måte. Det er derfor viktig at hjelpere ser på problemene rundt personen som en del av grunnen til at man har utviklet den atferden man har. Kvinnene selvskader ikke fordi de ønsker å gjøre det, det er forskjellige forhold rundt en som gjør at det har blitt slik. Når man kjenner historien til personen og situasjonen rundt, kan man bedre forstå hvorfor de gjør som de gjør. Så det er en mangel på kunnskap om hva det er som fører til at folk skader seg, og hva som i utgangspunktet kan ha vært utløsende faktorer. Selvskadingen kan være en bitte liten del av det hele.  

 

Det er fort gjort at hjelpernes egne følelser tar overhånd og man sier eller gjør noe man ikke burde ha gjort

 

Hvordan kan hjelpere bli bedre på å møte selvskadere på en god måte? 

Det er viktig å bruke tid på å bli kjent med personene som skader seg og høre på hva de har å si. Man kan selv lese om problematikken og holde seg oppdatert på forskning, og arbeidsplassen kan åpne opp for faglig påfyll, det finnes mange organisasjoner og institusjoner som er gode på dette og som kan bistå med veiledning. I møte med selvskadingsproblematikk mener jeg det er viktig å reflektere rundt egen praksis. Da tenker jeg både på egne følelser og reaksjoner og hva disse gjør med oss, men også på hvordan vi opptrer og hva vi faktisk gjør i møte med disse menneskene. Det er fort gjort at hjelpernes egne følelser tar overhånd og man sier eller gjør noe man ikke burde ha gjort. Hvis den samme damen kommer inn på sykehuset for tredje gang på én dag etter å ha ‘sabotert’ reparasjonsforsøkene, er det kanskje ikke lett å møte henne på en god måte uten at man har forberedt seg på det på forhånd.  

De fleste av kvinnene jeg snakket med opplevde å bli møtt negativt når de ble sett på som å  «være» en diagnose. De opplevde at siden de hadde diagnosen Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse trodde hjelpere at de skadet seg for å få oppmerksomhet, eller for å manipulere personalet. Egentlig handler det nok mer om et rop om hjelp. Veldig mange skader seg i skjul. de sitter alene med følelsene og det smertefulle indre ‘kjøret’ de har, og når de kommer til seg selv sitter de i tillegg alene igjen med sårene og skammen forsterkes ytterligere. Mange er redde for å oppsøke hjelp fordi de er redde for hvordan de vil bli møtt. 

 

De gode møtene var kjennetegnet av at kvinnene ble respektert

 

Hvilke positive opplevelser hadde kvinnene i møte med hjelpeapparatet? 

Mange opplevde å bli møtt på en veldig god måte når de ikke ble knyttet til diagnosen sin, men ble møtt som likeverdige mennesker. De negative møtene var preget av mangel på respekt, mens de gode møtene var kjennetegnet av at kvinnene ble respektert. Alle hadde utviklet tillitsfulle relasjoner til hjelpere, og verdsatte disse relasjonene høyt. De gode relasjonene var preget av vennlighet, varme, ydmykhet og respekt fra hjelperens side. De negative møtene var i motsetning til dette krenkende, ydmykende og sårende. 

Noen eksempler på positive møter: ‘Sunniva’ sa dette: ‘Noen leger er veldig greie, veldig rolige. Det har jo hendt at jeg har vært ganske hysterisk og noen bare prøver å roe meg ned og “det her ordner vi og sånne ting”’. Hun fortalte også at de fleste i teamet rundt henne var veldig flinke til å se henne, og at de ofte visste at hun trengte en samtale før hun visste det selv. Det å bli møtt som et likeverdig menneske og ikke som en ‘typisk’ selvskader var noe som gjorde at kvinnene følte seg respektert.  

En kvinne fortalte om sitt møte med en lege: ‘Han sydde mens jeg lå på benken, og han sang mens han sydde og dro vitser, og det var egentlig helt fantastisk. For da, ja, han var veldig opptatt av at han ville hjelpe meg da. Han gav meg ikke kritikk eller, det er det som er skummelt når du selvskader, at leger er veldig raske til å se ned på deg, du har jo tross alt gjort det selv så hvorfor skal jeg hjelpe deg og sånne ting. Mens måten han behandlet meg på, det var egentlig veldig positivt.’ Når det gjelder tillitsfulle relasjoner var fastlegene ofte nevnt. De beskriver fastlegene som trygge og omsorgsfulle hjelpere.  

En av kvinnene sa dette om psykologen sin: ‘Der er jeg blitt tatt imot på en helt fantastisk måte som jeg har venta på så lenge…jeg blir nesten rørt av glede når jeg tenker på det. Hun er utrolig fantastisk og hun tar seg tid til meg og hører på meg. Og hun gjør handling, da, til og med den uken hun ikke var på jobb.’ Det var flere som hadde hatt kontakt med hjelpere utenom arbeidstid også, som hadde en avtale om at de kunne sende en melding eller en e-post hvis de hadde det vanskelig. 

 

Det å bli møtt som et hvilket som helst annet menneske som har det vanskelig er viktig

 

Hvordan ønsker kvinnene selv å bli møtt? 

De ønsker å bli møtt uten å bli sett som en diagnose, og uten å bli møtt med fordommer, som at de har skadet seg for å få oppmerksomhet. De har et inderlig ønske om å bli møtt med respekt, og mente selv at det ville gi positive møter med hjelpere. Dette støttes jo av de positive funnene i studien min. Dersom man møter kvinnene med respekt, så sitter de igjen med gode opplevelser. Dersom man møter dem på en negativ måte, så blir det bare verre. det å bli møtt som et hvilket som helst annet menneske som har det vanskelig er viktig.   

 

Hva vil du si til folk som sliter? 

Jeg vil anbefale dem å snakke med noen de har tillit til, og ikke være redde for å be om hjelp. Det finnes mange hjelpere som tar dem på alvor og som har den nødvendige kunnskapen for å møte dem på en god måte. Jeg tror hjelpere som jobber med selvskadere stadig får mer kunnskap om temaet.  I tillegg tenker jeg at det er viktig at den som sliter klarer å si tydelig i fra hvis han eller hun føler seg dårlig møtt, dette så lenge man kjenner seg sterk nok til det.

 

Man har rett til medbestemmelse når det gjelder hva slags tjenester eller hjelp man faktisk trenger

 

Hva vil du si til dem som skal hjelpe? 

Jeg synes det er urovekkende at hjelpere i det hele tatt kan få seg til å komme med trusler om at man ikke skal få bedøvelse, eller at noen faktisk må oppleve å bli sydd uten bedøvelse eller får behandling uten smertelindring. Det er også nokså drøyt at medmennesker faktisk har opplevd å bli pålagt å måtte vaske opp sitt eget blod når man er innlagt i en institusjon. Jeg tenker at da har du som hjelper store mangler i forhold til forståelse, dersom man tror at slike ting skal gjøre situasjonen for dem som selvskader bedre. 

Det er viktig at den som hjelper klarer å kommunisere på en tydelig og god måte, og at man forholder seg til lovverket. Det er jo både lover og yrkesetiske retningslinjer som sier noe om hvordan man skal møte mennesker i en slik situasjon. Retten til brukermedvirkning for eksempel, flere av kvinnene fortalte jo at de ikke hadde blitt hørt når de ba om hjelp. Man har rett til medbestemmelse når det gjelder hva slags tjenester eller hjelp man faktisk trenger. Flere av kvinnene hadde opplevd å bli sendt hjem uten noen form for oppfølging etter for eksempel å ha hevdet at de var suicidale eller at de trengte en innleggelse. Det er ganske utrolig å tenke på at man som fagperson har brukt hele grunnutdanningen sin på å lære hva slags atferd og holdninger man skal ha overfor pasienter og brukere, men så klarer man likevel ikke å behandle mennesker med verdighet. Mange av disse kvinnene har jo vært svært syke, og alt de har bedt om er egentlig å bli møtt med vennlighet og forståelse. Det er en del rettigheter som rett og slett forsvinner litt for denne gruppen. De trenger at man som hjelper kan være tydelig og ivaretakende på en gang. Man må bruke de kommunikasjonsferdighetene man har til å bygge en trygg og tillitsfull relasjon. Disse personene har ofte opplevd mange tillitsbrudd og traumer som har ødelagt for de normale mellommenneskelige relasjonene. Alt de faktisk ber om er at noen bidrar til å gjøre en kaotisk situasjon litt bedre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s