Vi spør: Nidaros DPS om ‘STEPPS’

steppslogo
Illustrasjon hentet fra internett

I vårt intervju med Sandra fikk vi høre om tilbudet STEPPS, og at dette var viktig for henne. Vi har kontaktet og intervjuet Lillian Hansen, Silje Moksnes Hegdal og Marianne Bang, som jobber med STEPPS på Nidaros DPS.

 

Hva er STEPPS?

STEPPS står for “Systems Training for Emotional Predictability and Problem Solving”. Det handler jo i hovedsak om emosjonsregulering – om det å lære seg ferdigheter for å regulere emosjoner. STEPPS ble utarbeidet på 90-tallet i USA og er en manual laget av Nancee S. Blum m.fl. 

Det kom vel til Norge rundt 2007. Den gang ble det kalt FREM, men vi har oversatt manualen på nytt, og valgt å gå tilbake til originalen. Det handler om det at vi kan bruke det til forskning, og at det heter det samme hos oss som i resten av verden. Det var en nederlandsk psykiater som hadde med seg programmet til Norge, da det er utbredt i Nederland. STEPPS blir brukt over hele verden, men det har til nå vært lite i bruk i Skandinavia.  

STEPPS kan betegnes som et manualbasert kurs. Det består av 20 kapitler og noen tillegg. Dette er et kurs for personer med emosjonsreguleringsvansker, og det ble i utgangspunktet utviklet for personer med borderline personlighetsforstyrrelse. STEPPS baserer seg på flere metoder, blant annet dialektisk adferdsterapi, kognitiv terapi, skjematerapi, systemisk tenkning og accept and commitment therapy. 

Det er jo slik at i alle de “store” metodene for behandling av personlighetsforstyrrelse ligger det veldig mye penger – og mye forskning – mens i STEPPS er det en sånn “non-profit”- tankegang som ligger bak. Det skal nå ut til flest mulig, og ikke koste penger. Det er heller ikke krav om lange utdanninger for bli sertifisert som kursleder, såfremt man har utdanning innen kognitiv terapi, eller har en relevant mastergrad. Slik skal det være tilgjengelig for de fleste som ønsker å jobbe med det, sånn at flest mulig skal få hjelp på de nivåene de er. En av grunnene til at det ikke er så kjent i Skandinavia er kanskje at vi har hatt mer av dialektisk adferdsterapi (DBT), mentaliseringsbasert terapi og skjematerapi.

 

Dette handler jo om å regulere emosjoner, og det er noe som kan være et viktig moment innenfor de aller fleste psykiske problemer.

 

Manualen som brukes i STEPPS er stadig i utvikling. Til å begynne med startet det med en manual som var tenkt for voksne, med de 20 kapitlene. Etter hvert så man at det hadde en så god effekt og at det var et behov for å tilpasse manualen etter ulike pasientgrupper eller ulik alvorlighetsgrad av problematikk. Dette har resultert i at det ble utviklet flere forskjellige versjoner av STEPPS. Her kan vi nevne: “Early Intervention” som er mer for de med lettere emosjonsreguleringsvansker – Ikke nødvendigvis personlighetsforstyrrelser. Og så har det kommet en versjon for barn og ungdom. Det er jo ganske mye tekst i manualen, og de så at det for barn og ungdom var mer hensiktsmessig å ta inn flere bilder og gjøre den mer lettforståelig. Det er også en versjon som heter “High Intensity” som er mer for de som fungerer aller dårligst, hvor språket også er forenklet, og hvor det er mer fleksibelt i forhold til tid. I Norge er det ingen som bruker disse andre variantene ennå, men vi vet at versjonen for ungdom er oversatt, selv om denne ikke ennå er tatt i bruk. Så selv om det er en modell som i utgangspunktet er beregnet på ‘borderline’, så ser vi jo ut fra vår erfaring med de gruppene vi har drevet at det ikke nødvendigvis er bare det, for dette handler jo om å regulere emosjoner, og det er noe som kan være et viktig moment innenfor de aller fleste psykiske problemer. Vi har hatt folk med veldig mange ulike diagnoser som har vært med i gruppene våre og har hatt kjempegod effekt av det. 

Rammene rundt STEPPS er jo veldig forutsigbare, man vet hva man skal gjennom fra uke til uke, og det er bygd opp på en ganske logisk måte der man starter med å få en grunnforståelse av ‘hva er det som gjør det så vanskelig for meg’, med mye psykoedukasjon til å begynne med som skal gjøre det lettere for dem som skal gjennom kurset. Det er tatt inn en del historier fra tidligere deltakere, og det er ikke noe tungt fagspråk. Det skal være lettfattelig og mulig for folk å kjenne seg igjen i. Starten av permen handler jo om å få et grunnlag, å få en forståelse av seg selv. ‘Hvorfor er det sånn, og hvordan ble det sånn for meg?’ 

 

Vi kaller det ikke borderline personlighetsforstyrrelse, vi kaller det en emosjonsreguleringsforstyrrelse. De aller fleste opplever det som litt befriende.

 

Man skal jo ikke normalisere alt, men vi vil ta bort stigmaet som ofte er knyttet til denne pasientgruppa, og hvordan de blir møtt eller har blitt møtt ellers i systemet. Mange har jo ganske dårlige erfaringer med psykisk helsevern. Så det er viktig å få en forståelse for at ‘dette er noe jeg kan klare å håndtere’, og at det er greit, at det er flere som har det sånn. Det er jo noe vi gjør allerede i kapittel 1, det å omdefinere begrepene litt. Vi kaller det ikke borderline personlighetsforstyrrelse, vi kaller det en emosjonsreguleringsforstyrrelse. De aller fleste opplever det som litt befriende. Dette kan være med på å etablere litt mer håp, vi forteller at dette er noe du kan lære deg å håndtere. Det betyr ikke nødvendigvis at svingningene forsvinner, men kanskje blir du på de mest intense nivåene i litt kortere tid av gangen. Målet er jo å håndtere ting bedre, å få bedre livskvalitet, ikke nødvendigvis at man skal klare å ta bort noe, men at man lærer seg å leve med det. 

 

Dette er en behandling hvor det er litt sånn at jo mer du jobber, og jo bedre du blir, jo mer får du.

 

Vi bruker mye tid i starten på det å prøve å etablere litt håp. Alle vi tre har jo jobbet i døgnavdelinger og har lang erfaring i psykisk helsevern, og vi vet hvilke holdninger som dominerer mange steder når det gjelder borderlinediagnosen. Så det å etablere håp og en tro på at ting kan bli bedre, er en viktig del av starten i STEPPS. Det er viktig for oss å møte folk for det de er, og å møte dem med respekt. Dette er en behandling hvor det er litt sånn at jo mer du jobber, og jo bedre du blir, jo mer får du. Denne pasientgruppa er jo ofte vant til at de kanskje får tre dager på akuttpost, og straks de er litt bedre blir de skrevet ut. Men det er jo bare brannslukking. STEPPS handler jo om å gå dypere inn i det, og at folk kan få ro til å tørre å bli litt bedre, uten den frykten for at hvis de blir bedre så blir de avvist, da får de ikke mer hjelp. Men her, hvis de går 20 uker i STEPPS og vi ser at dette har effekt, dette fungerer, så tilbyr vi gjerne at de kan få enda litt mer hjelp. Det kan være en motivasjonsfaktor at noen har tro på deg og tror at du kan bli bedre. 

Etter å ha jobbet mange år på mange ulike steder, synes vi at dette er den måten å jobbe med denne problematikken på som fungerer best for oss. Det er viktig for oss at vi får tid til å bli kjent med menneskene. Mange er jo vant til å bli møtt som ‘borderlinere’, de blir møtt som diagnosen sin, og systemet ser kanskje ikke alltid at de kan være personer med stort lidelsestrykk. De er for eksempel ikke manipulerende for å være vanskelige, det er bare en måte å kommunisere på når de ikke vet helt selv hva som foregår heller. I STEPPS lærer de seg å beskrive hva som egentlig skjer med dem, hva de egentlig har behov for og hvordan de kan kommunisere det på en annen måte enn selvskading, trusler, sinneutbrudd, selvmordsforsøk. Vi tar det på en måte ned noen hakk og jobber med begrepene. Vi kaller en spade for en spade, vi snakker for eksempel om selvskading og om hvorfor man gjør det. Det som ofte kalles manipulering handler gjerne om å ha kontroll over noe, de skjønner ikke hva som foregår inne i seg selv, men hvis de gjør dét-og-dét så har de ihvertfall en viss form for kontroll. Det er jo for å prøve å gi noe mening i seg selv, det er ikke for å være kjip mot helsevesenet eller slem, men det er jo noe av utfordringen med denne pasientgruppen. Det skaper jo mye følelser i oss som prøver å hjelpe også. I stedet for å prøve å forstå de bakenforliggende mekanismene så er det fort gjort å ty til begreper som ‘splitting’ og ‘manipulering’, selv om det egentlig handler mer om oss som system, at vi ikke har tatt det ansvaret det er å prøve å forstå. 

 

I STEPPS lærer de seg å beskrive hva som egentlig skjer med dem, hva de egentlig har behov for og hvordan de kan kommunisere

 

Splitting handler om at vi ikke kommuniserer. Hvis vi for eksempel sitter her og sier en ting, så har man kanskje noen i kommunen som sier noe annet, og så sier de en tredje ting på NAV, og så kaller vi det splitting selv om det handler om at vi ikke samarbeider. Systemet samarbeider ikke. Det er den systemiske biten i STEPPS, at vi må samarbeide og snakke det samme språket, hvis ikke blir det uenigheter, og så gir vi pasienten skylden. Det er jo lettvint, i stedet for å ta ansvaret selv. Når det er sagt så opplever vi ikke så mye sånt blant samarbeidspartnere nå lenger som for 10-15 år siden. Det kan ha noe med å gjøre at vi har mer å komme med selv nå, og at vi kan forklare hvorfor ting blir som de blir. 

Det er noe av det STEPPS gjør, man får en annen forståelse av de utfordringene som disse menneskene sliter med. Det gir en mulighet til å forstå på en annen måte, og det gjør jo selvfølgelig noe med holdningene. Da vi jobbet på døgn, hvis noen selvskadet eller truet med selvskading så var jo responsen ‘ikke gi dem noe oppmerksomhet, de vil bare ha oppmerksomhet’. Egentlig var de nok kjemperedde for å bli avvist, og vi avviste for å vise at dette ikke var en akseptabel måte å kommunisere på. Noe som gjorde at atferden bare eskalerte – det ble jo ikke noe bedre – og vi kunne bli veldig oppgitte, “nå er det på’n igjen”. 

 

STEPPS
Silje Moksnes Hegdal (t.v.) og Lillian Hansen er to av kursholderne i STEPPS-programmet ved Nidaros DPS.

 

Hva er det egentlig som skjer når folk velger å skade seg selv? Hvorfor gjør de det? 

Det er mange ulike grunner til at folk skader seg, men det er i hovedsak for å regulere. Enten for å regulere seg selv, eller for å få kommunisert hvor jævlig man har det. Man har kanskje ikke det språket, eller man har ikke ord som er sterke nok til å forklare den psykiske smerten man kjenner. Noen gjør det for å få en lindring, å føle noe noe annet, det kan være en avledning. Noen gjør det for å kommunisere. Det er jo her man ofte får høre dette med manipulering, noen kan ha kranglet med kjæresten og går på badet og kutter seg. Men det er bare et uttrykk for at man har det helt forferdelig. Og det kan bli en vane etterhvert, en vane for å regulere seg ned, det blir den måten man har håndtert det på før og da er det lett å ty til det igjen. Man har ikke noe annet å gå på. Og det er effektivt, det funker. Det er jo ikke noe folk gjør fordi de ikke er smarte, det er fordi man ikke har noen andre verktøy. Man har kanskje aldri blitt hørt når man sa at man hadde det fælt som liten, for eksempel. Det var ingen som tok en på fanget og trøstet en, en måtte lære å lindre seg selv. Kanskje må en ty til slike drastiske ting for å bli sett av noen. Noen kommuniserer det jo ikke, de kutter seg uten at noen ser det. Det er deres måte å regulere enten overaktivitet eller underaktivitet på. Det er ille å føle så intenst som man gjør når man er høyt aktivert, men det er også ille å ikke føle noe, å bare ha tomhetsfølelse og kanskje ikke vite om man egentlig eksisterer. Man får jo et endorfin- og serotoninkick av å skade seg, et fokus på smerten. 

 

Man har kanskje ikke det språket, eller man har ikke ord som er sterke nok til å forklare den psykiske smerten man kjenner.

 

Noen ganger starter ting av én grunn og så fortsetter de av en annen. Sånn er det ofte både med kutting, rus og alle slags destruktive aktiviteter. Det blir en del av et mønster som det er vanskelig å bryte. Men når det gjelder kutting så er det flere som gjør det i det skjulte enn det er som sitter med bandasjene synlige og vil kommunisere at de har gjort det. Da er vi tilbake til dette med systemet og det å ikke bli tatt på alvor, noen merker at de må ty til så drastiske tiltak for at vi som system skal se hvor dårlige de faktisk er. Det er nok det som skjer på døgnavdelingene også. Man skal skrives ut og er livredd, ‘personalet skjønner ikke hvor syk jeg er, hvis jeg kutter meg så ser de hvor vondt jeg har det.’ Man har opplevd gang på gang å ikke bli hørt, å ikke bli møtt på de behovene man har. Det finnes en del skrekkeksempler, som folk som har blitt sydd på legevakten uten bedøvelse. De blir møtt med at ‘du tåler vel smerten du som har kuttet deg, du liker vel å ha det vondt’. Selvskading er jo ikke bare kutting heller, det er et ganske bredt spekter. Alt fra å klype og lugge seg selv til å skalle hodet i veggen, nekte seg selv mat eller søvn, for eksempel.  I STEPPS prøver vi å skille mellom selvskading og selvdestruktivitet. De fleste har en grad av selvdestruktivitet uten at den nødvendigvis er like alvorlig som selvskadingen. 

 

Hvordan tenker dere at STEPPS kan hjelpe folk som sliter med emosjonsregulering, og som ikke har så gode mestringsstrategier? 

Det første er jo det å få et språk, i kombinasjon med det at man faktisk blir hørt når man snakker det språket. Å kunne bruke ord i stedet for destruktiv atferd for å kommunisere. Det å lære seg å beskrive i stedet for å ikke si noe, og bare legge lokk på ting. I gruppa blir du hørt når du beskriver, vi bruker mye tid hver uke på at folk presenterer ting på tavla slik at alle får se. Man presenterer en situasjon og beskriver hvordan det føltes, hvordan det kjentes ut i kroppen, hva man tenkte. Hva hadde man lyst til å gjøre, og hva gjorde man faktisk? Både på godt og vondt. Noen ganger har man gjort ting som er hensiktsmessige og hjelpsomme, noen ganger er det mer destruktive strategier. De destruktive strategiene hjelper jo også, det er jo derfor man gjør det, men de hjelper gjerne veldig kortsiktig. Så det å øve opp den ferdigheten som vi kaller å beskrive og kommunisere er en viktig del av STEPPS, og det er det vi starter med. 

Man lærer også å bli klar over og å kjenne igjen når det begynner å bygge seg opp inni en, og se hvilke grep man kan ta før man kommer dit at man skader seg. Klarer man å kjenne igjen egne mønster og bli kjent med seg selv, kan man være i forkant. 

 

Det å oppdage at man selv velger hva man skal reagere på og hva man ikke skal reagere på er et vendepunkt for mange.

 

Vi har noen forventninger til dem som går i STEPPS, vi forventer at de tar ansvar selv. Det er ganske mange som på en måte ‘skylder’ på omgivelsene. Mange har jo grunner til å skylde på omgivelsene også, men man har selv et ansvar for egne reaksjoner. Det å oppdage at man selv velger hva man skal reagere på og hva man ikke skal reagere på er et vendepunkt for mange. Man skjønner at “andre kan være kjipe, men jeg trenger ikke å bry meg om det”. Det er til stor hjelp for veldig mange. 

Litt lenger ut i STEPPS så jobber vi en del med balanse i hverdagen. Det med at hvis man for eksempel ikke har sovet så har man gjerne mye mindre å gå på. Det gjelder jo oss alle, og spesielt hvis man allerede bruker mye energi på å regulere emosjonelle svingninger, så er balanse i hverdagen enda viktigere. Det kommer selvfølgelig an på den enkelte, man er jo ikke nødvendigvis likedan som naboen. Man må finne ut hva som gjelder for den enkelte, i forhold til søvn, mat, fysisk helse, aktivitet og hvile, og finne sin egen balanse. 

Det er et eget kapittel som omhandler selvdestruktiv atferd. Det er langt ute i kurset, helt mot slutten. Det er viktig at man jobber med det temaet såpass langt ut i kurset, for man kan jo godt bare sitte og si at ‘du må slutte med den kuttinga’, men man må først ha noen alternative strategier, for den psykiske smerten er jo der. Alle ukene i forkant handler jo om å finne alternative måter å forholde seg til det som foregår inni seg på, før man kan prøve å kartlegge hva det er som skjer, hvorfor man tyr til de strategiene man bruker og hvilken funksjon de har. Man må først sørge for at folk har noen andre verktøy i verktøykassa si, slik at de kan bruke noe annet enn barberbladet for å kommunisere at de har det fælt eller for å skifte fokus. 

 

Vi danser ikke rundt grøten i STEPPS, vi er veldig direkte. Det skaper trygghet.

 

Vi danser ikke rundt grøten i STEPPS, vi er veldig direkte. Det skaper trygghet. Det er mange som har mye mistillit og liten tro på at systemet ønsker å hjelpe, så det å være ærlige og direkte er viktig for oss som er gruppeledere. Deltakerne skal vite hvor vi står. Det er noe av det som gjør det så bra å jobbe med STEPPS, når vi er direkte kan de vi snakker med være direkte tilbake også. På den måten kan man kanskje klare å opparbeide en viss grad av tillit. 

20 uker er kort tid når det er snakk om å bygge tillit og å jobbe med underliggende mistillit og sånne ting, men vi synes vi klarer å få til ganske gode relasjoner til de menneskene vi møter. Vi møtes jo ofte og er sammen i mange timer i løpet av en uke. De aller fleste deltakerne har jo både tilknytningstraumer og relasjonsskader, så det er nesten litt overraskende at vi får såpass gode arbeidsrelasjoner med de fleste som går STEPPS. 

 

Dere sa litt innledningsvis om at STEPPS har god effekt, er det sånn at folk blir bedre, eller blir de friske? 

Hva menes med frisk? Vi holder på å samle inn data til et forskningsprosjekt om effekten av STEPPS, men det er ikke publisert ennå. Men det er jo sånn at selv om folk har lignende problematikk så er de helt ulike individer. Det er mange faktorer som spiller inn på graden av effekt, men at man får med seg noe etter å ha gått STEPPS, det er vi helt sikre på. Men er ‘borderline’ en sykdom, eller er det en lidelse? Hva er normalt og hva er unormalt? Hva med livskvalitet? Noen av de som har gått STEPPS som har hatt diagnosen ‘borderline’ oppfyller ikke lenger diagnosekriteriene etter endt kurs. Men det er ikke det STEPPS egentlig handler om. Fokuset er ikke å ta vekk en diagnose, fokuset er å jobbe med selvaksept, å kunne akseptere at det svinger og finne ut hvordan man kan håndtere det litt bedre. Man kan lære seg å klare å stå i det livet man har, og å kunne bytte ut en del av de destruktive strategiene. 

 

Fokuset er ikke å ta vekk en diagnose, fokuset er å jobbe med selvaksept, å kunne akseptere at det svinger og finne ut hvordan man kan håndtere det litt bedre.

 

Vi ser kanskje at de som går videre til STAIRWAYS har en litt bedre effekt på lang sikt. (De fleste som fullfører STEPPS har mulighet for forlengelse av behandlingen gjennom å gå STAIRWAYS, og kan betegnes som en videreutdanning etter STEPPS). Mange kan jo ha god effekt også mens de går i STEPPS, de føler tilhørighet i gruppa og har et sted å komme til. Det gir noen rutiner og struktur i hverdagen, og det er noen som er der og følger opp. Akkurat det kan jo forsvinne igjen når man er ferdig i STEPPS. Om man går videre til STAIRWAYS, som også handler om emosjonsregulering, men har mer fokus på hverdagssituasjoner, så ser vi at disse deltakerne klarer å holde bedre på effekten. Og holder man på effekten så gir det mestringsfølelse, og selvtilliten og selvfølelsen blir bedre. Noen trenger ikke mer enn STEPPS heller, for noen er det nok. Det avhenger av hvor man er når man starter, av symptomtrykk og funksjonsnivå. Men generelt ser vi at det er mange som får det bedre. Det er det som gjør at vi synes STEPPS er så gøy å holde på med. 

Det er mange ulike måter deltakerne får det bedre på, ut fra utgangspunktet deres når de kommer til gruppa, hva målene deres er og hva de ønsker. Noen ønsker for eksempel å klare å komme i gang med studier, andre vil bare få det litt bedre i hverdagen. Noe vi hele tiden minner oss selv og hverandre på er å legge lista lavt. Dette er mennesker som har hatt det vanskelig i mange år, noen har kjent på disse emosjonelle svingningene hele livet og ikke forstått dem. STEPPS er ikke en 20 ukers mirakelkur. Men vi vil iallefall klare å gi folk tro på at hvis de bruker ferdighetene de lærer så kan de få det bedre. Vi har oppfølging 6 måneder etter endt kurs, da ser vi ofte at det er de som har jobbet best og brukt ferdighetene i ettertid som har fått integrert mest av det, og har best effekt et halvt år etterpå. 

De som har jobbet best under kurset er jo dem vi ikke hører fra igjen, annet enn at de kanskje kommer innom og tar en kopp kaffe og sier hei. En annen ting er jo dette med støtte rundt, altså dette systemperspektivet. Vi ser at de som har god støtte rundt seg lettere kan klare å opprettholde tilfriskningen over tid. Desto raskere man kommer i gang med forsterkningsteam eller annen type oppfølging hvor det er et samarbeid rundt personen, og personen selv er med og kan si noe om hva behovet er, desto bedre ser vi at effekten blir, sett i forhold til dem som ikke ønsker å involvere noen rundt seg. Et forsterkningsteam er noen personer man har rundt seg som man kan støtte seg på, og som man involverer i STEPPS gjennom egne forsterkningsteamkvelder. De man involverer rundt seg trenger jo ikke være fra det offentlige tjenesteapparatet heller, det kan jo være for eksempel venner eller familie. 

Det er noe vi har fått tilbakemelding på i etterkant av grupper, det at deltakere har angret på at de ikke involverte forsterkningsteamene sine mer. Hensikten er at man skal ha en heiagjeng, for det å jobbe slik som vi jobber i STEPPS er krevende. Hvis man har en heiagjeng kan det være litt lettere, og da har du også noen etterpå som vet hva du har jobbet med, og kan være støttende i etterkant, og for eksempel foreslå å skrive en ‘kjele’ sammen når noe er vanskelig. 

En ‘kjele’ er en emosjonsintensitetsskala (EIS), noe man lærer om i STEPPS. Du kan tenke deg en kasserolle som står på ei plate. Skalaen vi bruker går fra 1 til 5. Når du er på 1 er alt helt rolig, vannet har ikke begynt å koke. Ting er helt okei. Så går det opp i intensitet helt opp til potensielt nivå 5, der koker vannet over. De andre nivåene er jo det som er imellom der, fra det er helt stille, og begynner å dampe, og til det koker over. Alle kursdeltakerne øver seg på å finne og å beskrive situasjoner som de kan skrive kjeler på. Man prøver å finne ut hvilket nivå man er på, og gjerne kjenne igjen mønstrene før man kommer til 5’eren der det koker over. Når man kommer til nivå 5 der det koker over betyr det at følelser og tanker og alt bare raser rundt, så hvis man skal unngå det må man kjenne seg igjen og sette inn tiltak for å håndtere det før man kommer dit. Er man på 5 er det gjerne for sent å sette inn noen tiltak, mens på 3 og 4 har man mer handlingsrom. Da kan man jobbe med å regulere seg ned mens man ennå har kontroll. 

 

såpebobler
Deltakerne får prøve ut ulike øvelser både for avslapning og for å endre fokus, blant annet å blåse såpebobler. Foto: Marianne Bang

 

Hvordan ser en typisk STEPPS-uke ut for deltakerne? 

STEPPS drives på to forskjellige måter også her på Nidaros. Den ene varianten, som er utgangspunktet, er tenkt som er kurs hvor man møtes tre timer – en gang i uka – i en gruppesamling, og jobber med STEPPS-permen man får utdelt. Det er 20 kapitler, så man går gjennom et nytt kapittel hver uke. Det er en god del hjemmeoppgaver man må jobbe godt med selv, det er fordi at om det man lærer skal ha noen effekt så må man prøve det ut hjemme og i det livet man lever. 

 

STEPPS er tenkt som et tilleggskurs hvor man gjerne kan gå i annen behandling samtidig, men kan også fungere som eneste behandling.

 

På poliklinisk dagenhet er det utarbeidet en annen variant. Der har vi en tre-timers gruppesamling en gang per uke, og en ekstra gruppesamling hver uke i tillegg på halvannen time, som vi kaller fordypningsgruppe. Der skriver vi enda flere kjeler på tavla i fellesskap. Vi har også individuell oppfølging en time hver uke. Der kan man ta opp ting man kanskje ikke ønsker å ta opp i gruppa, og gå litt dypere inn i det man har lært på samlingene. Det gir oss mulighet til å jobbe mer systemisk enn i den polikliniske gruppa. STEPPS er tenkt som et tilleggskurs hvor man gjerne kan gå i annen behandling samtidig, men kan også fungere som eneste behandling. 

 

Hvordan kan man få denne hjelpen, hvordan kan man bli med på et STEPPS-kurs? 

Da kan man få fastlegen eller behandleren sin til å sende en henvisning til Nidaros DPS. Før henvisningen sendes ønsker vi at det er gjennomført en SCID, og at skårene legges ved henvisningen. Det er et utredningsverktøy for personlighetsforstyrrelser. Dette ønsker vi fordi STEPPS er et spesialisert behandlingsprogram som er rettet mot personlighetsforstyrrelser, og selv om vi ikke krever at man har den diagnosen så må man ha problemer innenfor det området for at behandlingen skal ha effekt. En annen ting vi sjekker ut er dette med egenmotivasjon. Når man er i STEPPS kan man ikke komme hit og bare sitte og passivt få noe. Det krever en enorm egeninnsats, og man må være motivert og villig til å prøve ut andre strategier. Endring er noe som kommer innenfra, hvis man ikke jobber og utfordrer seg vil det heller ikke skje noe. Man må være ganske motivert, det hjelper ikke at behandler eller henviser er motivert. Det er personen som skal gå STEPPS som må eie den motivasjonen selv. Samtidig er vi jo klar over at motivasjon kan svinge, så vi jobber med det underveis også sammen med deltakerne. Men en viss grad av egenmotivasjon må ligge til grunn, og man må være åpen for å prøve ut noe nytt. 

 

Hva slags problemer er det som er typiske for de som går i STEPPS, hva er det de strever med? 

Det er mye relasjonelle utfordringer. Mange relasjonsbrudd, vansker med å etablere relasjoner og med å holde på relasjoner. Så hvis vi skal si noe sånn generelt så er det ofte relasjonsvansker. Emosjonelle vansker og relasjonelle vansker, hvor det svinger veldig mellom nivåene, og hvor det er vansker med å regulere seg selv. Det går ut over relasjonene, så det er jo vanskene med emosjonsregulering som ligger i bunnen. Og de skaper mye trøbbel. 

Vi er i utgangspunktet ikke så opptatte av selvskading og av atferd. Noen ganger blir folk henvist til oss på bakgrunn av atferd som for eksempel selvskading, men så ser vi at det er noe annet som ligger bak selvskadingen enn emosjonsreguleringsvansker, som jo er det vi jobber med. 

 

Hva vil dere si til folk som har det vanskelig? 

Snakk med noen. Fortell om hvordan du har det. Det kan være en venn, helsesøster, mor, far, partner, fastlege. Bare det å fortelle det til noen er det første skrittet. Og det er mulig å få det bedre. Det er viktig. Fordi om man kanskje har blitt møtt på en sånn og sånn måte av systemet så ikke gi opp, for det finnes hjelp. 

Vi hører mange si at ‘jeg trodde det bare var meg som hadde det sånn’. Men det er det ikke. Det er mange som har det sånn, og det går an å få hjelp med det. 

 

Vi hører mange si at ‘jeg trodde det bare var meg som hadde det sånn’. Men det er det ikke. Det er mange som har det sånn, og det går an å få hjelp med det.

 

Hva vil dere si til de som skal hjelpe? 

Mange deltakere sier at de skulle ønske at noen hadde hørt på dem og tatt dem på alvor. Det må være veldig slitsomt å gå rundt i livet og søke etter hjelp, og for hver instans man møter så må man virkelig dra til for å bli hørt. Så prøv å lytt til hva mennesket du skal hjelpe faktisk prøver å si. Hva er det denne personen trenger. Det kan være vanskelig å se bak en slik desperat atferd som en del av disse menneskene kommuniserer med, men prøv å finn ut hva som ligger bak atferden. Spør direkte, ikke vær redd for å spørre. Har du kuttet deg, hvorfor har du kuttet deg? Hva kan jeg gjøre? Man må riste av seg den forutinntattheten som kan komme når man ser en viss type atferd. Prøv heller å forstå hva det er som gjør at det er så vanskelig, hvorfor man tyr til slike desperate handlinger. Man må ha respekt for mennesker uansett. Og det er ikke farlig å si at ‘vet du, jeg blir veldig redd når du sier at du skal ta livet ditt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre’. Det er lov å være ærlig og si det, i stedet for å komme med masse forslag eller å bare trekke seg unna. 

 

Det kan være vanskelig å se bak en slik desperat atferd som en del av disse menneskene kommuniserer med, men prøv å finn ut hva som ligger bak atferden.

 

Nå har vi snakket mest om STEPPS, men finnes det noen annen hjelp for denne brukergruppa? For folk som ikke bor i Trondheim, for eksempel? 

Det finnes flere terapiformer som fungerer for denne problematikken. STEPPS passer ikke for alle. I Trondheim har vi også Mentaliseringsbasert Terapi. BUP her i Trondheim driver med DBT (Dialektisk Atferdsterapi). Men vi kan nevne at vi har søkere til STEPPS fra hele landet, det er folk som kommer med fly og overnatter på hotell for å være med på kurs. Det er fritt behandlingsvalg og fritt sykehusvalg, så man kan søke seg til STEPPS uansett hvor i landet man bor. Generelt sett er det mange flere behandlingsformer og mange flere som er villige til å hjelpe nå enn det var før. Sør i landet er det veldig utbredt med Mentaliseringsbasert Terapi og Skjematerapi. Så det er absolutt hjelp å få, og det er ikke bare STEPPS som hjelper. Det er absolutt mulig å få det mye bedre. Vi håper jo at flere steder i Norge skal starte opp med STEPPS også, Namsos og Stjørdal har allerede startet. 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s