Thorbjørn Brandt: Veien er målet

Recoverybloggen har møtt og hatt en lengre prat med Thorbjørn Brandt – en nyutdannet helsefagarbeider, foredragsholder og tidligere mestringsveileder med ergoterapifaget godt forankret i sitt arbeid. I dette intervjuet kan du lese om hans historie som aktiv toppidrettsutøver, om en treningsulykke som endret på alt og om hvordan han har valgt å møte den nye hverdagen etter ulykken. Thorbjørn har sin egen hashtag på Instagram, #veienermålet_brandt. Vi anbefaler alle å følge ham der!

Kan du fortelle litt om deg selv? 

Jeg heter Thorbjørn Brandt og er 29 år gammel og kommer fra Verdal. Jeg kom til Trondheim da jeg var 15 år for å starte på videregående og ville satse på idrett, nærmere bestemt kombinert. Jeg gjorde det frem til jeg var 19 år. Jeg ble utsatt for en ulykke i Granåsen 22. desember i 2009, og etter det ble livet noe annet enn det jeg hadde sett for meg.  Jeg gikk jo siste året på videregående da, 4-årig idrettslinje. Det siste halve året lå jeg innlagt på St Olavs hospital. Jeg var først innlagt på nevro intensivavdelingen fra den dagen ulykken skjedde og lå der i omtrent en måned, før jeg ble flyttet opp til Lian rehabilitering, avdeling for ervervet hjerneskade. Der var jeg frem til 18 mai. Etter det så flyttet jeg egentlig rett på hybel, med lett bistand fra kommunen, noe som den gang het “Innsatsteam”. Og selvfølgelig med oppfølging fra fysioterapeut og logoped.

Jeg måtte lære meg å snakke på nytt. Jeg hadde fortsatt språk men hadde problemer med uttale. Jeg har trøbbel med noen bokstaver ennå, men jeg gjør meg forstått. Jeg prater mye likevel. Men jeg er litt skjev, du ser at jeg har litt slagside i fjeset. Det har jeg forsåvidt ellers i kroppen også. Jeg var dårligere på den tiden. Den høsten begynte jeg å ta opp det halvåret jeg hadde gått glipp av på skolen, og brukte ett år på det. Rett etter det så tenkte jeg hva skal jeg gjøre nå? Så jeg søkte meg inn på Ergoterapi og var der i et par år og fikk med meg 35 studiepoeng, men klarte ikke å levere eksamener. Så det var det som gjorde at jeg ramlet ut derfra. Jeg føler egentlig at den faglige bakgrunnen min i dag er ergoterapeutisk, jeg tenker som en ergoterapeut. Men jeg fokuserer mer på det med aktivitet og mestring, enn aktivitet og deltakelse.

Samme uke som jeg sluttet på utdanninga ble jeg ringt opp av Lian, jeg hadde god kontakt med dem og de kjente meg godt der. De hadde fått en sykemelding hos en av miljøterapeutene, så jeg ble hanket inn der. I starten var jeg lønnet, og så ble jeg engasjert gjennom Nav. Så jeg jobbet der som Mestringsveileder i 3 år, med fokus på aktivitet og mestring. Jeg synes at det er på den biten med mestring at jeg kan se litt andre muligheter enn det som man ordinært ser. Og om det er en samtale eller en aktivitet jeg skal veilede i så spiller ikke det så stor rolle, så lenge jeg ser at det er noen reaksjoner i øynene til folk. Det er egentlig det som betyr noe.

Jeg deltok faktisk på hele russetida og hadde det kjempegøy, selv om det ble noe helt annet enn det jeg hadde sett for meg

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Det skjedde jo store endringer brått for deg, ting ble ikke som du hadde sett for deg? 

Nei, jeg husker ikke noe fra ulykken, jeg husker dårlig fra den høsten i forkant, og så husker jeg ikke mye før jeg ligger i en seng på Lian. Jeg husker for eksempel ingenting fra St. Olavs på Øya. Jeg husker fra Lian at jeg kom til meg selv. Det første minnet jeg har er at jeg er veldig urolig. Jeg trodde at jeg var på hurtigruta, og sa jeg vil ikke være med, slipp meg av. Senga rørte litt på seg, og det var i andre etasje så jeg så jo bare tretopper. Så jeg var veldig desorientert. Og i dårlig forfatning, både fysisk og psykisk. Visste ikke opp og ned på meg selv. Det er egentlig umulig å forklare hvordan det var. For det må man egentlig kjenne på selv. Den opplevelsen jeg har av det hele den kan være noe helt annet enn det noen andre har.

Det som er sikkert er at det ble noe annet enn jeg hadde planlagt. Russetida er jo for eksempel noe man planlegger, noe man ser frem til kanskje helt fra barneskolen. Og det ble jo ikke den russetida jeg hadde sett for meg, ikke en dråpe alkohol eller noe sånt. Men St. Olavs la jo til rette for at jeg kunne delta. Jeg var jo innlagt på Lian da, og det var et ønske fra mine pårørende at jeg kunne være innlagt til russetida var over. Jeg hadde alliert meg med venner som kjørte bil, og jeg hadde med meg medisiner i tilfelle jeg skulle få et epileptisk anfall. Man har en viss risiko for å få det etter en hjerneskade. Det var greit å ha den sikkerheten at St. Olavs hadde ansvar for meg. Jeg deltok faktisk på hele russetida og hadde det kjempegøy, selv om det ble noe helt annet enn det jeg hadde sett for meg.

Du gjorde det ganske skarpt i kombinert? 

Jo, jeg rakk jo aldri å bli senior, det var siste året som junior at jeg falt. Men jeg er individuell nordisk mester, og verdensmester for lag. Jeg fikk også delta i noen B-verdenscuprenn og sånne ting, så jeg hadde en fin karriere sånn frem til det stoppet. Jeg ville ikke vært foruten den.

Hvordan har du klart å ivareta den psykiske helsen din? 

Jeg har egentlig ikke noe godt svar på det, for det har ikke vært noe tema for meg sånn sett. Selvfølgelig har det vært tunge perioder der ting har buttet skikkelig og jeg har kjent på det. Men det er klart det at det som er når man er innlagt i sykehus eller rehabilitering er jo at varsellampene begynner å lyse når man får destruktive tanker og selvmord og sånt. Da lyser de røde lampene. Men jeg er også av den oppfatning at de røde lampene bør lyse hvis de tankene ikke kommer. Jeg mener jo at det viser at man er påkoblet, og i stand til å tenke selv. Det er jo sånn sett et positivt tegn at det kommer tunge tanker, men det må jo selvfølgelig taes tak i hvis man oppdager sånt. Det var jeg ganske tydelig på mens jeg selv jobbet på Lian, at slike tanker er veldig naturlig i en slik situasjon, men man må ta tak i det og man må bli tatt på alvor. Det følte jeg selv at jeg ble, og det prøver jeg å gjøre når jeg jobber selv også. Det er ikke noe man kanskje snakker så mye om, det er kanskje litt tabu, men blir det tatt seriøst og tatt tak i så er det som regel ikke så farlig. Det er en naturlig reaksjon når ting er veldig tungt. Så det stiller jo en del krav til støtte- og hjelpeapparatet. Og det mener jeg at man må være i stand til å ta, enten det er spesialisthelsetjenesten, kommunen eller hva det er.

Da jeg kom til meg selv etter ulykken var jeg veldig bestemt på at jeg skal ikke bli bitter, jeg skal opp og frem

Det var ikke sånn at du våknet opp og tenkte at ‘ja, det ble ikke sånn som jeg tenkte, men dette går da bra likevel’? 

Haha, nei, det hadde nå vært jævlig artig. Nei, sånn var det ikke. Hadde det vært så enkelt! Nei, hvordan jeg tenkte, det er jo en god del arv og miljø inne i bildet. Jeg har jo hatt mye støtte hjemmefra. Jeg har jo også kjent andre som har hatt idrettsulykker og skadet seg stygt. Noen kan jo bli bitre, de blir ikke seg selv, og kan være mye sinte og frustrerte. Så da jeg kom til meg selv etter ulykken var jeg veldig bestemt på at jeg skal ikke bli bitter, jeg skal opp og frem. Og det har nok å gjøre med idrettsbakgrunnen min, den tankegangen med å være nysgjerrig og sulten, og å ville noe. Så jeg tror kanskje det er hovedgreia, at jeg har vært heldig, jeg har jo en helt nydelig familie med foreldre og søsken, barndomsvenner og venner generelt som har stilt opp. Og da funker det. Men du er jo avhengig av å ha noen rundt deg, enten det er venner og familie eller andre som støtter deg. Og det er det en lykke i livet at jeg har hatt.

Rehabilitering er toppidrett. Det er mat, hvile, trening og det livet som er utenom. Er du god i alle de leddene, da lykkes du.

Så det er egen mentalitet og det å ha noen rundt seg som har hjulpet deg?

Jo, jeg tror at det at jeg har det ‘idrettshodet’ – den mentaliteten jeg har – det at det finnes ikke noen grenser, jeg skal bli verdens beste kombinertløper og trener for det hver dag. Det er jo ikke vanlig å ha en sånn tanke om seg selv. Rehabilitering er toppidrett. Det er mat, hvile, trening og det livet som er utenom. Er du god i alle de leddene, da lykkes du. Både innenfor idrett og slik som jeg har lyktes, om jeg har lyktes innen rehabilitering det vet jeg nå ikke, men jeg har nå kommet dit jeg er i dag.  Jeg lyktes jo litt som idrettsutøver, og jeg er ikke i tvil om at den idrettsbakgrunnen jeg har, den har hatt stor betydning for hvordan jeg har møtt livet etter ulykken, i tillegg til den støtten jeg har fått fra de rundt.

Du fikk vel god hjelp på Lian også? 

Ja, selvfølgelig har jeg hatt god behandling i sykehussammenheng. Og alle de folkene jeg har møtt etter ulykken, og på grunn av ulykken, de ville jeg ikke vært foruten. Det er jo umulig å vite hvordan ting ville sett ut nå uten ulykken. Men jeg vet hvor jeg er i dag, og det som har skjedd det har skjedd, sånn er livet.

I hodet mitt, så er ikke de tunge tankene farlige, og det er noe alle har.

Du har jo noen tunge dager, hvordan snur du om på dem, hvordan stopper du dem? 

I hodet mitt, så er ikke de tunge tankene farlige, og det er noe alle har. Det viktige er at de ikke får gå over for lang tid, og at man klarer å gjøre noe aktivt for å komme seg videre. Om det er å spise et godt måltid eller ta en telefon til noen, bli hanket inn av noen venner, et eller annet som kan snu det. Man må prøve å tenke at “faen heller”, nå er det nødt til å skje noe. Det er viktig å tidvis gi litt faen, og tenke at hva er det verste som kanskje? Jeg har jo hatt mang en stund i leiligheten alene midt på dagen og hatt det tungt, men jeg blir ikke der så lenge. Men hva det er som får meg ut, det er jo om det er noen som dukker opp og strekker ut ei hånd, eller om jeg faktisk gjør noe aktivt selv også, bare for å snu om litt. Og det har jo blitt en god del sykkelturer, lage seg noe mat eller et eller annet for å vri fokus. Det er ikke farlig å sitte alene, men gjør man det over for lang tid kan man nok bli litt ensporet. Det er da det blir problemer ut av det. Så det å være med andre folk og snakke med andre folk er viktig. Og det er jo du selv som må gjøre jobben. Jeg kan ikke gå til noen andre og si ‘fiks meg’, jeg er jo nødt til å gjøre det. Om det er somatisk eller psykisk, så er det du selv som må gjøre jobben. Men du er jo avhengig av støtte underveis, selvfølgelig. Og det bør det jo være mulig å oppdrive. Du kan ikke sitte og vente på at hjelpen skal komme heller, du må ha noen slags drive inne i deg selv, ihvertfall et ønske om noen slags endring. For min del vil jeg jo ut i et arbeidsforhold og bidra med noe, både for min egen del og for andre sin del.

Det er ikke farlig å sitte alene, men gjør man det over for lang tid kan man nok bli litt ensporet. Det er da det blir problemer ut av det

Kan du si litt om «#veienermålet_brandt’? 

Veien er målet det ble til på Lian på soverommet. Der var det ei tavle hvor broren min skrev at ‘veien er målet’. Og det er jo så sant som det er skrevet. Det ble mitt motto.

Det har blitt mitt levesett. Det kaller jeg også foredragene mine. Selv om jeg driver skreddersydd virksomhet, etter hvem jeg blir leid inn av. Det jeg snakker om er det som skjedde den dagen, og hvordan mitt liv har vært etter det. Foredragene inneholder både litt humoristiske vinklinger og en god del seriøsitet, både faglig og ellers. Men jeg forteller egentlig historien og hvordan jeg har valgt å leve livet etter det som skjedde. Så jeg håper jo at man kan dra noe ut av det, kanskje noe om hvordan man møter folk og den biten der. De jeg snakker for er egentlig hvem som helst, jeg har vært en del innen idrett og en del innenfor NTNU, høyskoler og universiteter, idrettslag, litt næringsliv. Foredragene blir jo ulike i forhold til hvem jeg snakker for og hva de ønsker å få ut av det.

Det startet med en henvendelse fra kombinertgjengen i 2011-12 en gang, ikke så mange år etter ulykken. Det er en årlig nasjonal samling for kombinertløpere på Lillehammer. De lurte på om jeg kunne komme og snakke der. Da begynte jeg å skrive det foredraget. Det er jo et dynamisk foredrag, det endrer seg med meg, kan du si. Men historien er den samme. Det jeg ser er jo at jeg vrir ulykken til noe positivt, jeg snur det til at det som skjedde meg faktisk er noe positivt, og jeg kan jo noen ganger tenke at jeg er glad for at ulykken skjedde. Ikke ofte, men noen ganger. Da tenker jeg på alle folkene jeg har møtt og alt det jeg har opplevd etter at jeg datt i en hoppbakke, det er jo faen så bra. Jeg hadde jo aldri møtt dere, for eksempel, hvis jeg ikke hadde vært ute for den ulykken. Mens andre ganger så er alt bekmørkt og det er ingenting jeg heller skulle vært foruten, enn nettopp den ulykken. Men det er nå sånn det er, det er jævlig vanskelig å få gjort noe med det som har skjedd, det eneste jeg kan påvirke er jo det som skjer i fremtiden.

Og det har egentlig blitt det viktigste. Det viktigste er å til enhver tid prøve å ha det så bra som jeg kan – der jeg er. Og det tror jeg er et viktig perspektiv for alle. “Dette er det du har, gjør noe med det. Så ser vi hvordan det går”. Man må gjøre det beste ut av det livet man har.

Det er jævlig vanskelig å få gjort noe med det som har skjedd, det eneste jeg kan påvirke er jo det som skjer i fremtiden

Du bruker mye av deg selv i jobben? 

Ja, det må jeg si. Jeg driver og følger opp noen syklister på Lillehammer, som er toppidrettsutøvere. Og der bruker jeg alt jeg har tilegnet meg fra ulykken, og etter å ha jobbet på Lian med prosessjobbing og samtalegrupper/refleksjonsgrupper. Det å bare sitte og prate om et eller annet i en gruppe, og få andre synspunkter på ting, det er veldig nyttig. Den måten å jobbe på i en gruppe, jeg var med og ledet noen slike grupper på Lian, det bruker jeg både på treffstedet og når jeg er mental trener.

Jeg spiller på det jeg er god på, og jeg er ganske god på å snakke med folk og å trekke i noen tråder. Jeg liker å si at jeg har en artig kompetanse. Både fra idretten, fra det å være skadet selv, jeg har studert ergoterapi, jeg har jobbet på sykehuset, jeg har vært gjennom lærlingetid, jobbet i bolig, jeg trekker med meg ting og tang fra alle stedene.

Bruker du mye humor i jobben? 

Ja, til en viss grad. Det er ikke det første jeg gjør. Men det er jo slik jeg er, så jeg bruker det. Bruker du humor riktig så kan det ufarliggjøre veldig mye. Men du må kjenne ditt publikum. Så jeg bruker det at jeg er som jeg er. Det var jo en god del humor på Lian og rehabilitering og den biten der, mye artig. I en ellers trist hverdag er det fint å få le litt. Det tror jeg er viktig, å evne å se det humoristiske i situasjonene. Men det er jo heller ikke likt for alle.

For min del har det vært viktig å ha noen positive ting inn i alt det jævlige. Men man må evne å se den siden av det selv for at det skal fungere.

Hva er det som gir livet ditt mening? 

Å ha muligheten til å gjøre det som gjør meg glad. God mat, god vin, å ha det bra. Å ha bra folk rundt meg. Det å gjøre det beste ut av der jeg er nå.

Det går ikke an å forklare hvordan det var, det må oppleves. Men det anbefaler jeg ikke!

Hva vil du si til folk som har det vanskelig? 

Du må ha lyst til å endre noe. Du må ha lyst til å endre på noe som du kjenner at ikke er greit. Og om du får det til alene eller om du må ha støtte det er opp til deg, men det blir veldig vanskelig å få til en endring hvis du ikke har lyst til noe selv. Så det må jo komme fra deg i utgangspunktet, og så kan de rundt være en støtte. For du kommer ikke unna at jobben, den er det du selv som må gjøre. Så kan du få en god støtte fra folk rundt, støtteapparat.

Det letteste for meg da jeg satt i rullestolen på Lian ville jo vært å sitte der og bli vasket. Og hadde jeg ikke gjort noe selv så hadde det vel blitt sånn. Jeg satt jo i rullestol på starten. Først var jeg sengeliggende, og de første målene mine var å klare å sitte i en stol en liten stund, klare å drikke et glass vann, sånne ting. Og så ble det bestilt ny rullestol til meg, den jeg fikk først var det litt feil størrelse på. Men da den nye stolen kom, da var jeg allerede på beina. Men jeg var totalt pleietrengende, med sondemat og bleier. Jeg vet ikke hva dere har opplevd, men det å ikke være i stand til å gjøre ting selv, det er helt jævlig. Å være 19 år og bli vasket…jeg husker ikke at jeg hadde bleier, og det er jeg egentlig litt glad for at jeg ikke husker. Men jeg husker at jeg ble heiset opp på do. Det går ikke an å forklare hvordan det var, det må oppleves. Men det anbefaler jeg ikke!

Men det er det jeg tenker, i og med at jeg har opplevd dette så er det en styrke for meg i en jobb i helsevesenet, jeg vet hvordan det er å være på den mottakende siden. Alle i helsevesenet sier jo at ‘jeg skjønner hvordan du har det’. Som mottaker tenker man bare at du har faen ikke peiling på hvordan jeg har det. Det er vel noe av det vanligste som blir sagt i helsevesenet, men man har jo ikke dekning for å si det. Det er jo for å trøste og å berolige, men da kan man heller si at ‘jeg skjønner at det er vanskelig’, eller at ‘jeg skjønner at du ikke har det bra nå, men dette skal vi få til’. Men så synes jeg at iallefall i den jobben jeg hadde på Lian så kunne jeg si at jeg vet hvordan du har det. For jeg hadde vært i den situasjonen.

Men igjen, det er jo handlinger og det er jo det alle sier; ‘Jeg skjønner hvordan du har det’. Men det gjør de ikke.

Ikke tenk så jævlig firkantet, legg bort litt av den høyere utdanningen du sitter med og bruk menneskesynet ditt!

Hva vil du si til de som skal hjelpe? 

Bruk tid på å bli kjent med den du skal hjelpe, og rett og slett – ja – egentlig det. Bruk tid på å bli kjent og finn ut hva som er viktig for den du jobber med. Ikke tenk så jævlig firkantet, legg bort litt av den høyere utdanningen du sitter med og bruk menneskesynet ditt! Det å faktisk for det koker jo ofte ned til primærbehov, det å bli sett og føle tilhørighet, ha et fellesskap, og på det viset ha det bra. Iallefall litt den innfallsvinkelen jeg føler at jeg har. Og det å oppmuntre til at vil du ha endring, så må du endre på noe av det du gjør i dag. Og ikke si at du skjønner hvordan folk har det, hvis du ikke gjør det.

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!