Livet med bipolar lidelse og PTSD – Intervju med Lene Sandvik Torgersen

Recoverybloggen har snakket med Lene Sandvik Torgersen som forteller om hvordan det er å leve med bipolar lidelse og PTSD. Vi har også fått svar på hva som har vært viktig for henne for å ta tilbake kontrollen over eget liv.

Kan du si litt om deg selv? 

Jeg er gift med Håkon og har tre barn. Jeg er uføretrygdet på grunn av bipolar lidelse og posttraumatisk stresslidelse (PTSD), er frivillig i Bipolarforeningen og er fylkeskontakt der. Jeg holder også foredrag, og skal holde Mestringskurs når det blir lov igjen. Så selv om jeg er ufør så har jeg litt å gjøre. 

Hvordan er det å ha en bipolar diagnose? 

Jeg har egentlig vært syk, ordentlig syk, siden tenårene. Det begynte sånn i 14-årsalderen kanskje, da begynte jeg å bli veldig deprimert og startet med selvskading. Det ble min første mestringsstrategi, selv om det var en veldig dårlig en. Det var det jeg håndterte psyken min med. Som 18-åring flyttet jeg hjemmefra og flyttet inn til Håkon. Da ble jeg skikkelig, skikkelig syk. Da jeg flyttet hjemmefra, flyttet jeg samtidig fra en veldig tøff oppvekst. Den var mye preget av overgrep og sånne ting. Så da jeg kom meg ut så ble jeg skikkelig dårlig, for da kunne jeg liksom ‘slippe til’ alt.

Batteriet mitt er flatt, og det nytter ikke å plugge inn laderen, for noen har stengt av strømmen

Det var en kveld hvor jeg hadde skadet meg selv ganske mye, jeg hadde kuttet små sår over hele kroppen bortsett fra ansiktet, over alt hvor jeg kom til. Da ringte Håkon til søsteren sin som var sykepleier og spurt hva han skulle gjøre. Dette var ikke noe han hadde vært borti før. Vi dro på legevakta, og jeg ble innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg var der i noen dager, og fikk diagnosen bipolar lidelse.

Jeg har bipolar lidelse type II, med depresjon og hypomani. For meg så er depresjonen veldig mye mer enn at jeg bare er trist. Jeg blir veldig tung i kroppen, veldig sliten. Det hjelper ikke hvor mye jeg sover, kroppen er alltid sliten likevel. Det kjennes ut som om kroppen er laget av murstein, det er ikke sånn at jeg ligger på sofaen i flere timer fordi jeg ikke vil gjøre noe, men det går ikke. Batteriet mitt er flatt, og det nytter ikke å plugge inn laderen, for noen har stengt av strømmen. Jeg får ikke fylt på det batteriet. 

… da virker det som om hele verden går i sakte film, ingen klarer å henge på mitt tempo

Hypomani er veldig, veldig intenst. Det starter med at jeg har litt ekstra energi og er veldig effektiv, og får mye unnagjort. Så det starter egentlig ganske bra, med en ganske god følelse. Så begynner jeg kanskje å mistenke at jeg er i en hypomani, men det føles så godt. Det blir sånn ‘bare en dag til, så skal jeg begynne å ta tak i det’. Men så går det for langt, og da virker det som om hele verden går i sakte film, ingen klarer å henge på mitt tempo. Jeg blir veldig irritabel, alt er irriterende, og så henger jeg meg opp i noe. Jeg finner noe som fenger meg, og da er det kun den ene tingen som gjelder, det finnes ikke noe annet som betyr noen ting. Problemet er vel egentlig ikke at jeg henger meg opp i noe, problemet er at den tingen tar all plass. Alle grunnleggende behov som søvn og hvile, og mat, og sånne ting blir tilsidesatt. Da går jeg på en smell i form av en depresjon. Så for meg kommer det alltid en depresjon etter en hypomani. 

Så følelsen på vei opp er veldig god, men så går det over i å bli noe mindre godt? 

Det kommer en slags overgangsperiode hvor hodet er i hypomani og kroppen er sliten, slik at jeg både er hypoman og deprimert samtidig. Blandet periode, kaller de det. Kroppen er kjempesliten, men hodet er fortsatt like gira. Det er derfor det er så viktig å ta tak i en hypomani, for hvis det går for langt så kan man ende opp med å gå opp i en mani, slik at man på en måte blir oppgradert til neste level, fra type 1 til type 2 bipolar lidelse. Forskjellen er oppturene. Type 2 da har du hypomani, hypo betyr ‘under’. Det sies at i en hypomani får du livet til å fungere på en måte, det er slitsomt men det er ikke sånn at du må legges inn. Så det sies at hvis du blir innlagt på grunn av en oppstemt periode så kvalifiserer det til type 1. Men depresjonene kan være like ille både på 1 og 2. 

Du sier at man må ta tak i en hypomani, hvordan? 

Det er jo veldig forskjellig. I perioder bruker jeg medisiner, jeg har tidligere stått på medisiner fast som hjelper mot oppturer, men jeg hadde veldig negative bivirkninger som for eksempel vektoppgang. Nå bruker jeg dem i perioder, og da hovedsakelig for å få sove og for å få dempet tankekjør. Men det å ta hensyn til bipolar lidelse er ofte å gjøre det stikk motsatte av det som føles naturlig. Er du hypoman så er du nødt til å sørge for hvile og ro, holde deg til rutinene dine og ikke til det som du har hengt deg opp i. Du skal få mat hver 3-4 time, du skal ikke springe én mil hver dag selv om det er det du har lyst til. Du skal holde på de veldig kjedelige rutinene du ikke har noe lyst til å holde deg til. Og når du er deprimert så skal du fortsatt komme deg ut, du skal fortsatt stå opp selv om du egentlig bare vil ligge og sove hele dagen. Sånn at mye av det å ta vare på seg selv når man har bipolar lidelse handler om å gjøre det stikk motsatte av det man vil. 

Det er ganske kult å få livet til å fungere, egentlig, selv om det kan høres kjedelig å leve så rutinemessig

For meg har et rutinepreget liv vært veldig avgjørende. Jeg lever etter mine rutiner ganske slavisk. Det kan jo høres ganske kjedelig ut for mange å leve veldig rutinepreget når det kommer til kosthold og trening og søvn og sånne ting, men jeg pleier å si at jeg synes ikke det er så kjedelig å få livet til å fungere. Og for meg så er det dette som skal til. Det er ganske kult å få livet til å fungere, egentlig, selv om det kan høres kjedelig å leve så rutinemessig. 

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!

Hvor ofte kommer det slike svingninger? 

Jeg kaller det sykdomsepisoder og ikke svingninger. Hvis man kaller det svingninger så tenker jeg at folk kan tenke på humørsvingninger. Og humørsvingninger er noe alle har, men ikke alle har depresjoner, hypomani og mani. Du blir ikke innlagt på psykiatrisk på grunn av humørsvingninger. Så jeg er opptatt av å ikke bruke ordet svingninger, siden alle svinger. 

Humørsvingninger er noe alle har, men ikke alle har depresjoner, hypomani og mani. Du blir ikke innlagt på psykiatrisk på grunn av humørsvingninger

Hvor ofte man har slike sykdomsepisoder varierer veldig fra person til person. Ifølge bipolarforeningen så er det 160.000 nordmenn som lever med bipolar lidelse. Da mener jeg at det innebærer 160.000 forskjellige måter å ha bipolar lidelse på. Det kommer veldig an på hvordan man er som person også, men for meg så har jeg kanskje en tre-fire hypomanier i løpet av året, sånn gjennomsnittlig. Kanskje 2-3 depresjoner. Depresjonene mine er mye mer langvarige enn hypomaniene. Hypomaniene varer kanskje én uke, noen ganger én og én halv uke, men da har de vart lenge, da er jeg helt ødelagt og vet at det kommer en knalltung depresjon etterpå. Depresjonene på sin side kan fort vare et par måneder. 

I og med at jeg har PTSD også, så kommer depresjonene ofte rundt høytider og ferier og sånne ting, som er veldig triggende for meg. Jeg er alltid deprimert rundt jul for eksempel, det slår aldri feil. Det begynner i slutten av november, og da er jeg deprimert til over nyttår. Det handler jo om at bipolar lidelse blir veldig påvirket av PTSD, det er to diagnoser som henger veldig sammen. Traumatiske minner kan for eksempel trigge en depresjon eller en hypomani. Hva som skyldes PTSD og hva som skyldes bipolar lidelse det vet jeg egentlig ikke, det er vanskelig å vite hva som er hva. Men det har kanskje ikke så veldig mye å si. 

Kan du si noe om hvordan det er å ha PTSD?

Det er vel det jeg sliter mest med. Jeg har gått i traumebehandling siden 2012 og går der fortsatt, så det sier egentlig sitt. Jeg har veldig mye panikkangst, og er – har vært veldig redd mannfolk. Så det å sitte her og snakke så åpent om meg selv, med to menn, det hadde jeg ikke gjort for to år siden. Jeg er fortsatt litt skeptisk. Ikke overfor dere, siden jeg har sett litt på bloggen deres på forhånd og en av dere kjenner jo mannen min. Men det har vært et kjempestort problem. 

Det hender at jeg på en måte glemmer at jeg er voksen, at jeg blir dratt tilbake. Da føles det som om jeg er der igjen

Så det å ha PTSD preger mye av hverdagen. Jeg har veldig mye flashbacks, veldig mange påtrengende minner som kan komme når som helst. Og det kommer litt i bølger. Sånn som da koronaen kom, så ble det veldig fokus på de sårbare barna. Da fikk jeg en knekk. For det er kjempeviktig at det snakkes om det, men når det gjelder meg så har jeg kommet ut av mitt, jeg er ikke et sårbart barn lenger. Så slo det meg plutselig at det finnes andre sårbare barn. Jeg vet jo at det er barn som har det vanskelig så klart, selv om jeg ikke er et sårbart barn lenger. Men det å bli så bevisst på det, at det finnes andre barn som opplever det jeg opplevde og som opplever det akkurat nå, da ble jeg dratt tilbake. Det føltes plutselig som om jeg var en liten jente igjen, og PTSD’en kom for fullt. Det kjentes ut som om jeg var det sårbare barnet som levde i det jeg hadde opplevd. Det hender at jeg på en måte glemmer at jeg er voksen, at jeg blir dratt tilbake. Da føles det som om jeg er der igjen. 

Jeg sliter også veldig med søvn, jeg har mye PTSD-relaterte mareritt. Litt av problemet er at jeg våkner, eller blir vekket av Håkon. Jeg snakker mye i søvne når jeg har sånne mareritt, så da vet han at han bør vekke meg. Og når jeg først våkner så tar det litt tid før jeg skjønner at jeg har drømt. Dessuten er det ikke så gøy å gå og legge seg i perioder hvor jeg vet at det kommer sånne mareritt. Det er vanskelig å slite med søvn når man også sliter psykisk. Søvn er jo vesentlig for alle, men spesielt for sånne som meg. Jeg fungerer virkelig ikke uten søvn, jeg klarer ikke å bare ta meg sammen og kommer meg gjennom dagen likevel. 

Så det å bli trygg på en mannlig behandler som jeg var helt sikker på at var farlig, det har gjort at jeg klarer å tenke at kanskje det finnes noen mannfolk som ikke er farlige også

Men jeg har kommet langt på mange områder, som det at jeg kan sitte her og snakke med dere nå. Det begynte å snu da jeg fikk en mannlig behandler, og det hadde jeg ikke hatt før. Da jeg fikk en mappe med et mannlig navn på, tenkte jeg at jeg ville hjem, jeg skulle ikke være der, det var totalt uaktuelt. Men etter å ha snakket med Håkon fant jeg ut at jeg kunne vel gi ham en sjanse, og så heller bytte behandler etterpå. Selv om jeg var ganske sikker på at han var farlig, kjempefarlig. Men så var han jo ikke farlig, han var kjempeflink. Jeg har fått god tillit til ham, og han har hjulpet meg masse. Så det å bli trygg på en mannlig behandler som jeg var helt sikker på at var farlig, det har gjort at jeg klarer å tenke at kanskje det finnes noen mannfolk som ikke er farlige også. Kanskje det ikke er så svart hvitt som at menn er farlige og damer ikke er det.  

Kan du si litt mer om hva som har hjulpet deg? 

Det er en kombinasjon av flere ting. Da jeg fikk bipolardiagnosen så startet jeg i samtalebehandling på en bipolarklinikk. Jeg gikk i noen år til en psykiatrisk sykepleier som var helt fantastisk. Jeg hadde ikke hatt noen voksenpersoner som hadde tatt noe ansvar for meg tidligere, jeg hadde vært nødt til å klare meg selv veldig mye hele livet. Da jeg møtte henne ble hun på en måte min voksenperson. Hun har ikke vært redd for å pushe meg, det har vært veldig viktig både for meg og mannen min, at han har lært av henne å gi meg litt motstand i sykdomsepisoder. Det er ikke farlig å dytte litt imot. Det har vært så avgjørende for at jeg har klart å komme meg dit jeg er i dag, det at han har turt å dra meg med ut når jeg har sittet inne i leiligheten i over en uke og knapt sett ut vinduene. Da drar han meg med ut, jeg er sur og grinete og egentlig ganske takknemlig etterpå. Men akkurat der og da så er jeg jo fly forbanna på ham. Håkon har heldigvis en evne til å la ting gå inn det ene øret og ut det andre. Det er veldig fint når jeg er syk. For når jeg blir sint på ham fordi han sier at jeg må gjøre ting jeg ikke vil, selv om jeg vet at jeg egentlig bør, så blir jeg jo sint. Da er det veldig fint at han ikke tar det til seg, men bare jatter med og egentlig ikke hører på hva jeg sier. Så selv om det er veldig irriterende i hverdagen, at han ikke hører etter når jeg ber ham om å gjøre ting for eksempel, så er det veldig greit når jeg er syk. Det har hjulpet at han tåler å høre dritten min, han blir ikke fornærmet, og kommer ikke og tar det opp når jeg er bedre. 

Da skaffet jeg hjelp, ikke fordi jeg syntes jeg var syk eller fordi jeg var enig i at jeg trengte hjelp. Men jeg var jo nødt, slik at ikke mannen min skulle gå fra meg

Da jeg hadde gått i behandling på bipolarklinikken en stund, og det hadde begynt å gå litt bedre, så begynte jeg å bli skikkelig, skikkelig dårlig. Det ble veldig tydelig for de rundt meg at jeg trengte mer hjelp enn det jeg fikk da. Til slutt sa Håkon at nå måtte jeg skaffe meg hjelp, ellers ville han gå fra meg. Da skaffet jeg hjelp, ikke fordi jeg syntes jeg var syk eller fordi jeg var enig i at jeg trengte hjelp. Men jeg var jo nødt, slik at ikke mannen min skulle gå fra meg.

Jeg ble innlagt ved DPS, og etter å ha vært der en stund ble jeg henvist til traumepoliklinikk og ble utredet. Det var da jeg fikk diagnosen PTSD. Det har vært veldig viktig for meg å få den diagnosen, både fordi jeg har hatt en tung barndom som har påvirket meg veldig, men også fordi PTSD påvirker det bipolare. Så ved å behandle PTSD’en s har jeg også behandlet det bipolare. Jeg går fortsatt i behandling for PTSD. Jeg startet i 2012 og var vel ferdig i 2015, så startet jeg opp igjen i 2018. Jeg har kompleks PTSD, det vil si at det ikke dreier seg om en enkelt hendelse, det er jo hele barndommen min. Så dette er noe jeg aldri blir helt kvitt, jeg vil nok ha det litt i perioder. 

For meg så har veien mellom overspising og sulting vært veldig kort. Det er to sider av samme sak, og begge fungerer like godt for å dytte bort følelsene sine

Da jeg startet på andre runde med behandling for PTSD, ble jeg samtidig henvist til en fedmepoliklinikk. Jeg hadde brukt overspising som mestringsstrategi i mange, mange år, og endt opp med å bli veldig overvektig. Da fikk jeg hjelp med det samtidig som jeg gikk i traumebehandling. Det å få behandling for PTSD, samtidig som jeg har tatt tak i den dårlige mestringsstrategien det er å bruke overspising, det har snudd opp ned på hele livet mitt. De som kjente meg før jeg begynte med det – og nå – de sier at jeg ikke er det samme mennesket lenger. De er så overrasket over hvor mye som har skjedd. Jeg har jo gått ned mye i vekt, over 40 kilo, men det er ikke det som er den største endringen. Den største endringen er meg som person. Jeg hadde aldri kunnet være fylkeskontakt i Bipolarforeningen for to år siden, jeg hadde aldri kunnet sitte her og snakket med dere for to år siden. 

Da jeg jobbet med PTSD uten å ta tak i spiseproblemene var det liksom noe som manglet, noe som ikke var tatt tak i. Jeg gjemte jo følelsene mine bak det å spise. Det har vært veldig viktig at livsstilsendringen min har gått over så lang tid. Det er et 5-årig opplegg på en fedmepoliklinikk. For meg så har veien mellom overspising og sulting vært veldig kort. Det er to sider av samme sak, og begge fungerer like godt for å dytte bort følelsene sine. Da jeg startet med den livsstilsendringen og begynte å gå ned i vekt, så merket jeg jo at jeg fikk et veldig kick av å se at vekten gikk ned, og da ble jeg veldig opphengt i å se at det tallet fortsatte å gå ned. Jeg endte opp med å spise veldig, veldig lite og å trene veldig, veldig mye. Da var jeg veldig heldig som hadde de flinke folkene på fedmepoliklinikken som dro i nødbremsen, sånn at vi tidlig klarte å ta tak i det også, uten at jeg utviklet enda flere problemer. Så det har vært veldig viktig å ha god oppfølging over tid. 

Det har vært viktig for den psykiske helsen min å ta tak i overvektsproblematikken. Det at vekten har gått ned har egentlig bare vært en bonus. Helsa mi er ikke i fare lenger, og psykiske delen har blitt mye mer stabil. Nå har jeg et sunt kosthold og regelmessig fysisk aktivitet, det har blitt grunnmuren som jeg bygger mine rutiner på. Man lærer jo om det på psykoedukasjonskurs når man lærer om bipolar lidelse, at det er så viktig med sunt kosthold og regelmessig aktivitet og sånne ting. Men jeg hadde egentlig ikke skjønt det og tatt det på alvor før jeg fikk erfare det. De hadde jo rett. Så grunnen til at jeg har klart å holde det ved like er jo at det har fungert så bra for psyken, ikke det at jeg har gått ned i vekt. 

Det å holde de dårlige mestringsstrategiene unna kommer nok alltid til å være krevende

 

Er det dette du bruker nå for å regulere følelser? 

Ja. Det å holde de dårlige mestringsstrategiene unna kommer nok alltid til å være krevende. For de funker jo veldig bra. Men de har jo noen uheldige bivirkninger, som overvekt og – man skal jo ikke skade seg selv, det er ikke en bra måte å håndtere ting på. Det vi jobber med er mye å kjenne på følelsene i stedet for å dytte dem bort. Jeg lærte jo i barndommen at følelser er farlige, du skal ikke vise følelser, du skal helst holde dem inne. Og når de skal holdes inne så må de dyttes bort på en måte, da gjør man det ved hjelp av mat og kutting og sånne ting. Det å tillate seg selv å kjenne på det blir den nye mestringsstrategien. Å kjenne på at det er vondt, at det er lov å gråte, at det er ikke noen svakhet å vise følelser. Og så er det jo perioder hvor det frister mer å overspise eller sulte seg eller overtrene. 

Ved å ha de gode rutinene jeg har rundt kosthold og trening og søvn, lite alkohol, så holder jeg meg mer stabil

Jeg har ikke kuttet meg siden før barna ble født. Den eldste er 10 år. Allikevel er det fortsatt perioder hvor jeg må si til Håkon at han må gjemme barberhøvlene. Ikke fordi at jeg kommer til å bruke dem, men fordi det gjør fysisk vondt i kroppen å vite hvor de er. Det verker i kroppen av å vite det, men med en gang han har gjemt dem og jeg ikke vet hvor de er hen så er det helt greit igjen. Så noen ting tror jeg alltid kommer til å være der, til en viss grad. Men ved å ha de gode rutinene jeg har rundt kosthold og trening og søvn, lite alkohol, så holder jeg meg mer stabil. Sykdomsepisodene blir ikke like ille, og da er det enklere å skulle kjenne på følelsene sine. Så det er vel egentlig det som er den nye mestringsstrategien, det å kjenne på ting. 

… det er jeg som bestemmer litt mer hvordan erfaringene mine og diagnosene mine skal påvirke meg. På den måten så tar jeg tilbake kontrollen over livet mitt, framtida mi tilhører meg

 

Hva er det som gir livet ditt mening? 

Det er jo selvfølgelig familien, mann og barn. Det er kanskje det korrekte svaret også. Men det er jo mye mer enn det også. Det har vært veldig viktig for meg med den rollen som frivillig i bipolarforeningen, av flere grunner. Det har vært en stor, stor sorg at jeg ikke kan stå i arbeidslivet. Jeg var jo den siste som innså at uføretrygd var riktig, både NAV og andre rundt meg var inne på den tanken lenge før meg. Så det har vært – og er – en kjempestor sorg. Gjennom det å være frivillig i Bipolarforeningen så får jeg likevel bidratt med noen ting, og det å jobbe for mer åpenhet og mindre stigma innen psykiatrien er noe jeg virkelig brenner for. Det gir meg veldig mye glede, det å kunne bruke mine erfaringer til å hjelpe andre. For det første fordi jeg er en omsorgsperson som liker å hjelpe andre, men også fordi alt det jeg har opplevd med diagnosene mine og barndommen min og det der, det kommer alltid til å prege meg. Det kommer jeg ikke bort fra. Men gjennom det frivillige arbeidet, og det å være åpen om mine psykiske lidelser så føler jeg at det er jeg som bestemmer litt mer hvordan erfaringene mine og diagnosene mine skal påvirke meg. På den måten så tar jeg tilbake kontrollen over livet mitt, framtida mi tilhører meg. Så det er ikke kun for andre at jeg er åpen, det er også fordi det gir meg veldig mye glede. 

Du har jo absolutt opplevd å ikke ha kontrollen? 

Ja, absolutt. Og det å ikke ha kontroll kan føles som at du har kontroll. I de periodene hvor jeg sultet meg og overtrente så var det sånn at jeg hadde kanskje ikke kontroll over følelsene mine, men jeg hadde kontroll på hvor få kalorier jeg spiste. Eller at jeg hadde kontroll på å spise masse.For mange kan det kanskje høres litt rart ut, at de to tingene kan fungere på samme måte. Men for meg så er overspising og sulting to sider av samme sak, det er de samme grunnene til begge deler. Men når jeg har vært i sånne perioder så har jeg hatt en følelse av kontroll, av at dette kan jeg kontrollere. Men egentlig så har jeg jo ikke kontroll. 

Hvordan ser hverdagen din ut? 

Jeg er jo mamma, så det er selvfølgelig noe som preger hverdagen veldig mye. Jeg har to egne barn og en stesønn. Men jeg bruker jo veldig mye tid på behandling i psykiatrien også. Jeg går til samtaler to ganger i uka, og har tre ulike behandlere. Psykiater én gang i uken, og de to andre annenhver uke. Så det tar en del tid. Jeg bruker veldig mye tid og energi på å bli enda bedre til å ta vare på meg selv, på å komme meg enda mer ut av traumene. Og så er det veldig mye med Bipolarforeningen, det går mye tid der. Det er kanskje ikke mye i øynene til en ‘normal’ person som jobber 100%, men for meg så er det veldig mye. 

Jeg har også en instagramprofil hvor jeg deler mine erfaringer. Så det bruker jeg litt tid på. Det er meg som privatperson, og ikke meg som fylkeskontakt i bipolarforeningen.

Du var på TV2, (her kan du se intervjuet), hvordan er det å ha vært på TV2 og fortalt så mye om seg selv?

Det har faktisk vært greit. Jeg har jo holdt noen erfaringsforedrag gjennom Bipolarforeningen før, så jeg delte ikke noe på TV2 som jeg ikke har delt før. Nå var det jo nasjonalt, så det blir selvfølgelig litt større, men jeg var veldig trygg på hva jeg var komfortabel med å dele på forhånd. Jeg har fått voldsomt mange tilbakemeldinger, så det mest krevende var ikke de minuttene på tv. Det har vært utrolig hyggelig med så mange fine tilbakemeldinger, men også veldig energikrevende. Jeg har fått veldig mange meldinger fra folk som har det vanskelig. Det setter jeg kjempestor pris på, at folk viser meg den tilliten. Jeg har jo tatt et valg om å være åpen, men det føles ikke som et valg,  det bare faller meg veldig naturlig. For det å skulle holde dette skjult, å skjule alt det jeg sliter med, det hadde kostet så mye energi. Og den energien vil jeg heller bruke på å holde meg frisk. 

Jeg står veldig rakrygget i det jeg sliter med. Jeg skammer meg ikke. Jeg er ikke flau over å ha bipolar lidelse eller å ha PTSD

Jeg står veldig rakrygget i det jeg sliter med. Jeg skammer meg ikke. Jeg er ikke flau over å ha bipolar lidelse eller å ha PTSD. Selvfølgelig har jeg mine grenser for hva jeg deler, jeg også. Når det kommer til PTSD for eksempel, så er jeg veldig opptatt av å dele min historie, men jeg skal ikke gi min overgriper så mye oppmerksomhet. Derfor snakker jeg ikke noe om hvem det er. Min historie handler om meg, og han skal ikke få noe mer oppmerksomhet i mitt liv. Og hvis jeg hadde delt hvem det er, så hadde det gått ut over folk rundt meg. Men det jeg deler, det står jeg ganske rakrygget i. 

Det å se at det at jeg gjør er så nyttig for andre er kjempegodt, det gir meg et driv til å fortsette. Jeg vil stå i en normal jobb igjen en dag, kanskje ikke 100% men jeg vil tilbake i jobb. Jeg tror det er viktig at den dagen jeg begynner å arbeide igjen så blir det innenfor psykisk helse. Jeg har ikke noen utdanning eller noe sånt, men jeg har ganske mye erfaring som jeg tror kan være en viktig ressurs. Jeg fått mange tilbakemeldinger om at det hjelper andre. Jeg var også med i St. Olavs hospital sin podkast som heter Diagnose hvor de laget en episode om bipolar lidelse. Da fikk jeg også mange gode tilbakemeldinger. Det var før jeg var på tv2, den kom vel ut i november. 

Mamma har en tankesykdom, så av og til må mamma på tankesykehuset for å snakke med tankelegene

 

Hvilket forhold har barna til din sykdom?

De vet jo at jeg er psykisk syk, men det er ikke en samtale vi har hatt med dem. Det er ikke sånn at vi har satt oss ned med dem og snakket om at mamma er syk. Allikevel har det alltid vært et veldig naturlig tema hjemme hos oss, vi er veldig opptatte av å ufarliggjøre temaet psykisk helse. Både for at barna skal føle seg trygge, men også fordi at hvis man skal endre holdningene så må man starte med neste generasjon. Det er jo ikke til å unngå at de blir preget av å vokse opp med en mamma med to alvorlige psykiske lidelser, uansett hvor mye vi prøver å skjerme dem så kommer de til å bli preget av det. Så når vi har valgt å være åpne er vi opptatte av å være på deres nivå, å bruke ord som de kan forstå. Så derfor så sier vi at mamma har en tankesykdom, så av og til må mamma på tankesykehuset for å snakke med tankelegene. Og det er ord som er flittig brukt her blant barna. Det hender at jeg får panikkanfall, og jeg gjør jo så godt jeg kan for å skjerme dem, men det er ikke alltid det går. Hyperventilerer man så hyperventilerer man, enten barna er der eller ikke. Men de blir ikke redde. Den yngste sønnen min er en veldig omsorgsfull gutt, så han er litt opptatt av å finne ut om det er tankene mine, slik at han får bekreftet at det bare er tankesykdommen til mamma som gjør det, for den vet han at ikke er farlig. Så han kan spørre meg – har du vondt i tankene dine, mamma? Ja, nå har mamma litt vondt i tankene. Da får jeg tilbud om en klem, og så er det greit for hans del. Så de er ikke redde. 

Barna er ganske åpne med vennene sine om det. Den mellomste hadde barnebursdag i lokalene til skolen, og så spurte en av kompisene om mammaen hans jobbet på skolen? Han svarte at nei, mamma jobber ikke, for hun har en tankesykdom. Å ja, svarte kompisen, og så var de tilbake i leken. Så de er veldig trygge på temaet, de er ikke flaue over at mamma har en tankesykdom. Det er veldig godt å se, nå som de begynner å bli store, at de er så trygge på temaet. Så jeg føler at vi har gjort noe riktig der. 

Selv om det kjennes ut som at dette overlever jeg ikke, dette går ikke, jeg vil ikke leve mer, så kommer man seg ut av det

 

Hva vil du si til folk som trenger hjelp? 

Spesielt på min instagramprofil så er jeg veldig opptatt av å vise de dårlige periodene. For å vise at det går an å komme seg ut av det. At selv om det kjennes ut som at dette overlever jeg ikke, dette går ikke, jeg vil ikke leve mer, så kommer man seg ut av det. Og hver gang jeg er deprimert så tenker jeg på hvorfor jeg egentlig gidder, jeg kommer jo alltid tilbake hit, hvorfor skal jeg kjempe meg ut av dette gang på gang når jeg alltid havner her igjen, hvor det er mørkt og trist og kaldt, og alt er bare kjipt? 

Jeg tror det er kjempeviktig at man prøver å leve litt i nuet når man er stabil, og ikke bare går og bekymrer seg for neste sykdomsepisode

Men hver eneste gang jeg kjemper meg ut av en depresjon så lærer jeg litt mer om meg selv, som gjør at jeg håndterer det enda litt bedre neste gang. Og så tror jeg det er viktig å huske på at når man har bipolar lidelse så kommer det en ny depresjon. Det kommer en ny hypomani eller mani. Men imellom så er det gode perioder, det er ikke trasig hele tiden. Jeg tror det er kjempeviktig at man prøver å leve litt i nuet når man er stabil, og ikke bare går og bekymrer seg for neste sykdomsepisode. Da tror jeg det blir mye enklere å holde ut når sykdomsepisodene kommer. Og det går alltid over, selv om det kommer nye episoder så kommer man seg ut av det. Det går over, selv om det kjennes ut som om man skal dø, så overlever man. Man må bare holde ut, og be om hjelp. 

Hva vil du si til de som skal hjelpe? 

Det tar tid. Forskjellen på det å få behandling i psykiatrien og andre ting, er at man ikke nødvendigvis har så godt utbytte av hjelpen til å begynne med. At man må bruke litt tid på å bygge opp en relasjon før man klarer å få full effekt av behandlingen. Det er ikke bare sånn at man kan dra til legen og få en resept og så er man frisk. Man er nødt til å stole på behandleren sin. Og så er man jo forskjellige, det er ulike måter man trenger hjelp på. 

For eksempel er det verste jeg vet når folk synes synd på meg. Jeg har jo opplevd ganske tunge ting, det er ganske heavy det behandlerne mine må sitte og høre på. Og noen har gitt meg det der blikket, det nå synes jeg synd på deg-blikket, og det synes jeg er helt forferdelig. Det er sikkert mange som kan synes det er litt godt også, å få bekreftelse på at dette er tungt, men jeg synes det er helt grusomt. Jeg har en støtteperson som egentlig ikke reagerer så veldig mye. Jeg kan sitte og snakke om ganske tunge ting, og det kan godt hende han synes det er tungt å høre på, men det viser han ikke til meg. Jeg har ikke snakket med noen andre som har det slik, men jeg synes det er veldig godt, det at han ikke kommer med noen reaksjoner tilbake. Det gjør det veldig mye enklere for meg å dele. Jeg tror kanskje det er fordi jeg er et omsorgsmenneske, når jeg ser at noen synes at dette er tøft å høre på, for jeg vet jo at jeg har en tøff historie. Så blir jeg sånn oi, nei kanskje jeg ikke skal si dette for jeg skal jo ta vare på støttepersonen min. Så når han ikke kommer med noen reaksjon tilbake, så kan jeg bare dele. 

Jeg trenger ikke tenke noe på hvordan det er for ham, det kan han ta med kollegene sine etterpå hvis han synes det er tøft. Så jeg tror det er viktig at behandlere og helsepersonell ikke bare tenker at sånn er det etter boka, sånn behandler vi PTSD eller sånn behandler vi bipolar lidelse. Men bruker god tid på å bli kjent med pasienten og hva pasienten trenger, og skape et miljø hvor man kan si at vet du, dette synes jeg ikke er greit, kan vi ikke gjøre dette litt annerledes. At man ufarliggjør det å få litt kritikk, slik at man kan jobbe med å få en god relasjon. Ikke bare tenke på behandling med en gang, men bruke tid på å skape et godt grunnlag for å kunne gi god behandling.  

NB! Bopolarforeningen hadde tidligere i år et webinar som omhandlet temaet korona og ensomhet. Webinaret er gjort tilgjengelig på nett og kan ses her! Bipolarforeningen omtaler webianaret slik: «Pandemi, restriksjoner, redusert behandlingstilbud og mangel på nærkontakt. Det er tøft for alle, men hva gjør det med mennesker som har en psykisk lidelse i tillegg? i dette webinaret gjør vi et dypdykk i koronaens konsekvenser.»

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!