Å snu sorg om til drivkraft – Intervju med Tone Berg

Første gang vi møtte Tone var i forbindelse med en reportasje der hun skrev om mestringsteamet. Nå er rollene byttet om – Recoverybloggen har intervjuet Tone både om hennes egne erfaringer og om hva som engasjerer henne for tiden!

Hvem er du? 

Jeg heter Tone Berg, er 55 år og er trofast engasjert i psykisk helsefeltet som har vært mitt hovedfokus i 11 år nå. Kampen for et bedre helsevesen har blitt et kall for meg! Jeg er også skribent for ekmagasinet.

I 2010 startet jeg hos NAPHA som praktikant. Jeg er ikke helseutdannet, men jeg jobbet også tre år som erfaringskonsulent i et ambulant team på Østmarka (psykiatrisk sykehus i Trondheim, red. anm) – hvor kompetansen var i tidligere erfaring og diagnose.

I dag er motgang en del av «rustningen» min, jeg snur tap og sorg om til drivkraft. Før skjulte jeg helsehistorikken min. Jeg ble jo født i forrige århundre og levde i flere tiår med skam rundt psykisk helse. Nå bruker jeg den for det den er verdt. Min mor ble stigmatisert og hun knakk helt. Jeg gjør mine erfaringer om til kampvilje, for alt i verden må vi unngå at hennes stigma gjentar seg. 

I oppveksten var faren min mye borte, han reiste mye i jobben. Ordene til stemor sitter fast som om det var i går, min bror og jeg var rundt 13-14 år da hun sa at hun ikke ville ha ansvaret for oss. 

I dag er motgang en del av «rustningen» min, jeg snur tap og sorg om til drivkraft.

Oppveksten min i en dysfunksjonell familie ga meg mye usikkerhet. I tenårene ble jeg frustrert, jeg rømte hjemmefra, haiket med trailere og ble etterlyst av Interpol i hele Skandinavia. Jeg var konstant på rømmen eller innlagt, inntil jeg flyttet hjem til Trondheim. Mamma bodde på 18 kvadrat, så jeg sov i en sovepose under salongbordet. Vi bodde tre stykker der, for hun var gift med en sjåfør. Han var en skikkelig periodedranker. Jeg kunne sagt mer om den saken, men jeg vil bare beskrive et landskap med steforeldre. Som mine foreldre valgte å eksponere min bror og meg for. 

Jeg var innlagt på psykiatrisk da jeg var mellom 16 og 18 år. Ut og inn flere ganger. Det var heftig, psykiatrien på 80-tallet var ikke morsom. Det fantes ingen ungdomspsykiatri, og den kaosopplevelsen satte seg i sjelen. Og helt ‘koko’ kunne jeg ikke vært, for jeg husker deler av det som en film. 

Denne oppveksten har vært med på å gi meg et dårlig selvbilde, jeg er en følsom person. Skadene fra oppveksten føles større enn det bipolare som jeg har lært å regulere. Dette med søvnhygiene er for eksempel noe som henger igjen, og er noe jeg fortsatt sliter med. Å ikke få sove som barn skaper mye angst og fortvilelse

I en alder av 55 år forstår jeg at barndom og ungdomstid er det som har påført de dypeste ripene

I en alder av 55 år forstår jeg at barndom og ungdomstid er det som har påført de dypeste ripene. Fra jeg var i fosterhjem som seksåring og frem til jeg fikk mitt eget hjem var jeg en vagabond.

Min bror flyttet ut først og etablerte seg tidlig. Han hadde vært deprimert en stund, ekteskapet kantret, han var i ferd med å miste alt. Den dag idag kjenner jeg fortsatt på hans fortvilelse, og på det fatale valget hans. Han kjøpte ei jaktrifle, og kjørte opp i skogen. Der la han et brev ved siden av seg, og fyrte jakthagla av rett mot hodet sitt. En oppvekst i en dysfunksjonell familie gjorde at han ga opp i en alder 31 år. 

Som barn fikk vi høre av de andre voksne at mamma var syk, at hun var uselvstendig, ustabil og uskikket som mor. Jeg minnes henne full av omsorg og kjærlighet. Mamma kom fra en kunstnerisk familie, ga ut flere noveller og var beste avgangselev på “Katta” (videregående skole i Trondheim, red. anm.). Hun ble gravid allerede som russ – så mine foreldre fikk barn altfor tidlig. Jeg har mange minner fra at hun sydde og strikket, bakte brød og lagde skikkelig husmannskost. På vår siste ferie sammen, kjørte vi nordover i en hjemmebygd bobil. Vi lå i telt og besøkte Saltstraumen. Mamma gikk dessverre brått bort i 2006. For meg var hun den som alltid hadde kjærlighet og støtte å gi. På 18 kvadrat kunne hun gi mer enn pappa i sin bolig med to bad, to garasjer og to stuer. 

Jeg forteller det for å danne min karakter, hvordan livet har formet meg. Forståelsen av å ikke være hel.

Jeg har fått mange kraftige støkker i livet, i perioder kommer ulykkene tett. I løpet av en periode på tre uker i 2006 mistet jeg for eksempel moren min og var nær ved å miste mannen min, de to viktigste personene i livet mitt. Men jeg ble ikke lagt inn på psykiatrisk da, jeg viste min styrke og jeg kom tilbake. I sånne situasjoner henter jeg frem “krigeren” i meg og samler krefter og mentale ressurser. 

Jeg forteller det for å danne min karakter, hvordan livet har formet meg. Forståelsen av å ikke være hel. Skrammene mine gjør at jeg ikke alltid reagerer normalt. Jeg er overfølsom, til tider paranoid, mistenksom, liksom sånn – ikke ødelagt da, det er jo fælt å si det om seg selv, men jeg fungerer ikke like bra som jeg burde ha gjort, rent følelsesmessig. Livets skrammer  krakelerer meg.

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Hva er du opptatt av? 

Jeg er opptatt av å hjelpe andre, og veldig opptatt av at psykisk helse ikke skal bli mer komplisert. Jeg vil passe på at feltet psykisk helse ikke blir “pornografi”. At vi unngår overeksponering, og at ikke psykisk uhelse blir kommersialisert som en vare. At brukerne blir med i fremdriften – det tenker jeg er viktig. Nå mener jeg vi har nok folk som åpner seg, det er på tide med ha et kritisk blikk på hvordan vi åpner oss.

Nå mener jeg vi har nok folk som åpner seg, det er på tide med ha et kritisk blikk på hvordan vi åpner oss

Jeg jobbet som sagt tre år i et ambulant team hvor bakgrunnen min var i min tidligere erfaring og diagnose. Nå er jeg opptatt av å ikke snakke om diagnoser, men om et helhetlig perspektiv. Jeg vil være en representant som ikke går ned i diagnoselandskapet, jeg tror at vi må se mennesket gjennom de individuelle historiene. 

Noe annet jeg har en mening om er alle disse begrepene som for eksempel recovery, ACT, FACT, mindfulness, metoder og fancy verktøy. Ny kunnskap som helsepersonell «trenger» for å “refreshe” seg faglig. At helsepersonell trenger ny inspirasjon forstår jeg, men samtidig skal vi huske på brukerne, som kanskje ikke er så gira på alt dette. Jeg synes vi har litt mange begreper. For meg betyr mindfullness at jeg kan ta med hunden ut å gå i skogen, hvor jeg kan koble hodet litt fra, og får ro og lave skuldre. Recovery for meg er å roe ned, gjøre noe som kobler ut verden litt. Vi trenger et husholdningsspråk mellom faget og brukeren. Jeg tror at mange sitter og nikker når de hører om recovery og FACT, og later som om de skjønner begrepene, men mange av brukerne gjør ikke det. Vi må rett og slett ta språket litt ned, for det enkle er bra. Skal du nå folket så må de skjønne hva du snakker om. 

Samfunnet sier mye om at vi må ta vare på barn og unge, og det er jeg helt enig i, men jeg synes at vi må ta snakke om hele aldersrekken til mennesker. Vi må ta bort det der aldersdefinerte, som er ensrettet mot aldersgruppen barn og unge.  Det er mange andre som skal tas vare på i tiden fremover, vi får mange gamle. De fra 40 og oppover – de eksisterer de også. Det er ikke bare småbarnsforeldre og ungdom som skal ha omsorg i Norge? Vi er enige om at alle har en psykisk helse, da bør vi høre at gruppa som ikke er barn og unge også blir omtalt. Man går ikke ut på dato når det kommer til psykisk helse.

Man går ikke ut på dato når det kommer til psykisk helse

Det kan skape uhelse i seg selv at man glemmer de andre i det store samfunnsrommet.
I ‘omsorgsloopen’ må vi alle inkluderes. Det er så klart viktig at vi beskytter barna som ikke kan å beskytte seg selv, som ikke klarer å uttrykke det de sliter med. Men et lokalsamfunn må ha fokus på hele landsbyen.

Er det andre ting du vil snakke om? 

Jeg kan si litt om LEVE – Landsforeningen for Etterlatte ved Selvmord – er en landsdekkende organisasjon. Formålet er å støtte etterlatte og berørte ved selvmord, og å bidra til å forebygge selvmord gjennom åpenhet, opplysningsvirksomhet og politisk arbeid. 

I Trondheim har vi sorgstøttegrupper, hvor etterlatte kan møtes i et felleskap. LEVE har sorgstøttetilbud for nysørgende, der kan en melde seg på og komme å møte noen i lignende situasjon. Det kan være godt å møte noen som vet hvordan det kan være, noen som har opplevd å miste noen selv. LEVE har kjørt flere kurs i Safetalk, som handler om å bli mer årvåken rundt egen bevissthet om selvmordsforebygging. For andre år på rad arrangerer vi paneldebatt i Trondheim, hvor temaet er utenforskap. Vi har inviterer mobbeombudet til å ha innlegg og flere samfunnsaktører deltar i et panel. 4 Oktober i Sommerveita kl 18.00 diskuterer vi og blir klokere sammen. I fjor ble debatten streamet, og i år kommer musiker Jo Sverre for å spille, og alt blir streamet på Facebook. 

Skal vi få ned selvmordstall må alle ta del i å skape et samfunn der folk VIL leve

Fylkespolitikerne har tilført LEVE midler blant annet til et prosjekt for å nå personer i målgruppa fra barnehagealder og opp til 25 år. Det forplikter, og i år har vi valgt et bredt tema for markering av verdensdagen for selvmordsforebygging. Jeg bruker mye tid på LEVE. Det gir meg mye tilbake, og det gir meg mer kunnskap. Jeg er jo selv også etterlatt. Broren min gikk som tidligere fortalt bort da jeg var 25 år, og svogeren min forlot oss for 10 år siden. Som ektepar har vi litt bagasje, så deltagelse i LEVE er lindrende. Det bidrar til å bearbeide oss mer konkret, og at vi får skape noe sammen med andre. Skal vi få ned selvmordstall må alle ta del i å skape et samfunn der folk VIL leve.

Jeg er politisk engasjert, men ikke kall meg politiker

Du er også politisk engasjert? 

Jeg er politisk engasjert, men ikke kall meg politiker. Jeg jobber med å finne stemmen min i Rødt i Trondheim, og har hevet stemmen på vegne av psykisk helse. Klassekampen i Rødt handler blant annet om å kjempe for syke og svakere i samfunnet. 

Det jeg kan bidra med er å bruke erfaringen og fartstiden jeg har i psykisk helse, og å fremme potensialet som ligger i erfaringskonsulentrollen. Et tappet og ressursknapt (psykisk) helsevesen og ikke minst pasientene, trenger dette verktøyet. Helseforumet i Rødt laget en pamflett, med plan om å diskutere psykisk helse med bystyregruppa etter valget. Jeg vil ha en diskusjon i bystyret om fremtiden til erfaringskonsulenten. Det er mye positive krefter i sving, så nå handler det om å åpne lommeboka til politikerne.  

Hva er det som har hjulpet deg? 

I et langt perspektiv er viktig læring å ha tydelige grenser til egen familie, å være hos mennesker som ikke har fordommer. Jeg møtte en mann som så meg og ville satse seriøst med en gang. Vi er en virvelvind av følelser, temperamentsfulle personligheter, som får til det meste når vi har symfoni. Og det motsatte i disharmoni. Vi har opplevd dramatiske ting, vi fikk et hjertesykt barn, med flere års komplikasjoner. Begge mistet en bror, som tragisk gikk bort. 

Nå tror jeg at jeg har funnet min egen vei. Med en ressurssterk svigerfamilie i ryggen har jeg stått i terrenget, og ikke gått helt på trynet. Foreldregenerasjon vår hadde ikke samme kunnskap om barns følelsesliv. Kompetansen som finnes om det i dag, ligger lysår unna vår barndom. I 1987 feiret jeg første jul uten å grue meg, og til dagen i dag har livet vært i en «tilnærmet» normal tilværelse. Jeg trengte blanke ark og skjebnen ville at jeg skulle få det. Min mor var veldig takknemlig for det, og hun var svært glad i sin svigersønn hele tiden mens hun levde. 

Jeg følte aldri at noen ville ‘drille hull’ i huet mitt for å se galskapen min

En solskinnshistorie jeg kan dele er hjelpen jeg fikk i psykiatrien etter at jeg flyttet hit. På psykiatrisk her i Trondheim fikk jeg et spa-opphold i forhold til Veum. Jeg var kjempedeprimert og måtte løftes opp. Jeg gjorde alt de ba meg om, tok medisiner, gikk på turer, deltok i all aktivitet. Jeg ble bra helt, jeg fikk bygd meg opp, ikke minst, jeg ble sett. Jeg følte aldri at noen ville ‘drille hull’ i huet mitt for å se galskapen min. Det var verdighet i det, det var et skikkelig opplegg. De tårene som jeg la igjen under den behandlingen, har aldri blitt felt igjen. Og jeg har til dags dato ikke hatt noen flere innleggelser. På Østmarka fikk jeg et kompass, som jeg har styrt ganske bra etter siden.

Hva vil du si til folk som trenger hjelp? 

Ta imot hjelp. Bruk en venn du stoler på, ellers finnes det mange telefontjenester og nettsider hvor du kan få råd, veiledning eller noen å snakke med.

Ventiler og få tømt ut tankekaoset, få hjelp til å sortere. En situasjon som floker seg bør ikke bli kjempestor ball. Vær åpen men vær forsiktig, er det lenge siden du har tømt hodet, kan det være lurt å dele opp historien. Da unngår du å bli ‘uttømt’ eller hul etterpå.

Angst er et viktig instinkt, men den representerer noe fælt. Som en ‘svartkledd onkel’ som bare har vondt i besøkskurven

Angst kan trenes, det finnes verktøy for å styre den. Jeg kjenner at jeg får prikking med en gang, bare av å snakke om den. Angst er et viktig instinkt, men den representerer noe fælt. Som en ‘svartkledd onkel’ som bare har vondt i besøkskurven. Men det er fint å vite, syns jeg, at det går an å trene opp følelsene våre. 

I påska i år skrev jeg en artikkel. Jeg ville skape et verktøy mot angst, slik at leserne kan trene seg opp. Påska er en lang høytid hvor samfunnet lukkes, og mange føler seg alene. Den er hakket verre enn jula. En sånn lang høytid hvor alt stilner er som revegift for tynnslitte nerver. 

Hva vil du si til de som skal hjelpe?

Jeg ønsker meg behandlere som ikke er for kliniske. Da jeg var innlagt på 80-tallet var det mye hvite frakker, veldig sånn som i filmen ‘Gjøkeredet’.  For at jeg skal kunne åpne meg for en psykolog trenger jeg trygghet, og at personen virkelig bryr seg om den han snakker med. Ikke en akademisk, ovenfra-og-ned fag-skikkelse. 

Psykiatriske pasienter har lenge følt seg sett ned på av behandlingsapparatet!

Psykiatriske pasienter har lenge følt seg sett ned på av behandlingsapparatet! Dette er i ferd med å endres, målet er at man skal ha bort dette i psykiatrien, ukulturer må forebygges både i poliklinikker og sengeposter. Helsevesenet har fortsatt et klasseskille, hvor stebarnet heter psykiatri. Å være stebarn kan for noen være positivt, for meg har det gitt varige skader. 

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!