Hvordan er det å ha bipolar lidelse når du har tre barn, doktorgrad og full jobb? Og er det alltid lurt å være åpen om psykiske lidelser? Intervju med Brita Fladvad Nielsen

Brita Fladvad Nielsen er mamma til tre barn og jobber ved NTNU. Der har hun jobbet siden 2011. Hun har en mastergrad i industridesign og doktorgrad i designmetode, og på fritiden blogger hun om hvordan det er å være mor til et barn som er født uten hørsel, om det å måtte lære seg et helt nytt språk og veien mot det. På bloggen har hun også delt et innlegg hvor hun åpenhjertig skriver om sin bipolar-diagnose.

Brita Fladvad Nielsen – Foto: Privat

Hva fikk deg til å begynne å snakke om at du har bipolar lidelse?

Jeg har egentlig snakket veldig lite om det, jeg er ganske dårlig på å snakke om sånne ting. Så jeg skriver heller, jeg skrev et innlegg om det på bloggen min. Vurderingen min har lenge vært at det er lurest å holde slike ting for seg selv. Det er jo også en anbefaling man gjerne får av leger og fagfolk, det at man skal tenke seg om, tenke på hvorfor man er åpen, og på hvem man er åpen til. Det er jo personlige ting det er snakk om. Jeg tror at hvis man er tidlig i karrieren, når alle mulighetene ligger foran en, så kan det fort straffe seg å være for åpen. Jeg har vært redd for hvordan folk skal tenke om en person som snakker åpent om en psykisk sykdom. Kanskje de kunne tenke at vi vil gjerne ha åpenhet rundt slike ting, og vil at folk skal være likestilt – men kanskje ikke i akkurat denne jobben. På alle arbeidsplasser jeg har vært på så har det alltid vært sånn at hvis noen er litt vanskelig, eller har gjort noe rart, så blir det kommentert at ‘det er sikkert en psykisk sykdom’. Om det har vært for eksempel en sjef som har vært veldig flink men så forsvunnet en stund eller gjort noe sprøtt, så har folk vært raske til å komme med bemerkninger om at ‘ja, han/hun er sikkert bipolar’. Man snakker veldig negativt rundt det. Så det har hele tiden bekreftet mitt syn på at dette var noe jeg ikke burde være åpen om. Mange er kjappe til å ‘slenge’ diagnoser på folk i dagligtalen. Man får ikke lyst til å være åpen når det er sånn folk snakker om det. 

Men så har jeg begynt å jobbe såpass mye med tematikk som handler om inkludering. I tillegg fikk jeg et barn som er døv, jeg har jobbet mye både frivillig og i jobben min med at systemene skal bli mer inkluderende, at skolesystemet skal bli mer inkluderende, at man skal tenke mer universelt. Da har jeg kjent mer og mer på at jeg snakker så mye om å inkludere både den og den og den gruppen, og så klarer jeg ikke å håndtere det at jeg selv har noe. Det ble bare mer og mer tydelig for meg at jeg ikke inkluderte meg selv i den inkluderingen. Da ble det viktig å fortelle om det. 

Folk spør meg ikke ‘hvordan går det med den bipolare lidelsen din?’

Hvordan har du blitt møtt når du har valgt å være åpen? 

Det er jo ganske nytt for meg, men jeg har sett an de menneskene jeg er tett på. Jeg har skjønt at jeg har en sjef som er en bra person, og da tør jeg å være åpen der. Det er det samme med kolleger jeg har hatt lenge. Jeg tror de blir litt overrasket, fordi jeg har høy produktivitet, mange sier at jeg virker som en person som er veldig avslappet. Det var kanskje ikke det de hadde sett for seg når de tenkte på bipolar lidelse. Ellers er det ikke noe folk snakker om, det er ikke sånn ‘hvordan går det med den foten din som ble brukket?’. Folk spør meg ikke ‘hvordan går det med den bipolare lidelsen din?’ 

Jeg har på en måte sagt at jeg ikke vil at folk skal bli redde for å gi meg arbeidsoppgaver eller sende meg prosjekter og tenke at det kanskje blir for mye. Man vil jo ikke at folk skal behandle en annerledes, så jeg blir litt redd for at jeg ikke skal bli tatt med i dialogen om hva jeg selv tåler. Så jeg har en følelse av at folk kan bli litt redde for å ta opp ting, også. 

Jeg må gjerne bruke sykmelding preventivt. I motsetning til andre som bruker det når de blir syke, så bør jeg bruke det før jeg blir syk, for da vil jeg være kortere ute i sykmelding. Så det er jo fint om folk skjønner det, da, hvis det skjer. 

Det som er veldig interessant var at etter jeg skrev det på bloggen, og det ble delt av Bipolarforeningen, så har jeg fått masse e-poster og meldinger. De kommer fra folk som sitter i alle mulige posisjoner, som har lederstillinger hos store arbeidsgivere i samfunnet, og som synes at dette er vanskelig, og sier at de ikke tør å være åpne. Kanskje særlig de som jobber for en inkluderende verden selv gjennom jobben sin. Så det er folk som kan jobbe i alle mulige stillinger som kontakter meg og takker for at jeg delte det, og sier at de håper at de tør å gjøre det samme. 

Har du fått mange negative tilbakemeldinger? 

Nei, det har jeg ikke. Det var bare et par kommentarer i kommentarfeltet om at det ikke alltid lønner seg med åpenhet. Og det er jo sant. Jeg vet jo om folk som har blitt diskriminert på arbeidsplassene sine i etterkant, og ikke har fått de vaktene eller de mulighetene som de fikk før de åpnet seg om utfordringene sine. 

Det kan jo være at det har skjedd en del med generasjonsskiftet, jeg har jo gått på sånn Mestringskurs, og ser jo det at de som er sånn 20-25 år tenker helt annerledes rundt det enn oss som er over 40.  

Det var veldig mye skam og sånt rundt det, såpass at jeg har hørt at man tok av bilskiltene for å kjøre henne til behandling

Hvor lenge har du visst at du har en bipolar lidelse? 

Jeg har nok hatt en mistanke veldig lenge. Da jeg var 16 år reiste jeg som utvekslingsstudent for å lære meg et nytt språk, noe jeg syntes var veldig spennende. Da jeg var der sluttet jeg plutselig bare å sove. Jeg sov fryktelig lite gjennom hele videregående og på universitetet. Det som reddet meg den gang var nok det at jeg hadde en stødig kjæreste og veldig gode relasjoner med folk rundt meg.

Selve diagnosen fikk jeg først da jeg fikk fødselsdepresjon etter at jeg fødte mitt første barn. 

På et tidspunkt fikk jeg vite at min tante hadde fått diagnosen bipolar. Hun ble veldig syk, og familien rundt gjemte det veldig. Det var veldig mye skam og sånt rundt det, såpass at jeg har hørt at man tok av bilskiltene for å kjøre henne til behandling. Så jeg fikk vite at hun hadde det, og så var det mye snakk om familiemedlemmer tilbake i tid som har forsvunnet i perioder. Men siden min tante hadde så mye problemer, og det var såpass mye snakk rundt det, så tenkte jeg at jeg er jo ikke sånn. Jeg følte det var litt flaut å skulle nevne det i min egen familie også. Det var egentlig først da min tredje ble født, og hun ble syk, og jeg ble syk og innlagt, at jeg fortalte det til familien. 

Illustrasjon: Vegard Stolpnessæter

Var det også en slags depresjon? 

Ja, de gangene jeg blir veldig syk er når det er store belastninger. Og da hadde vi en episode der datteren min ble veldig syk, og jeg så at det var noe feil, men ingen andre ville høre på meg. Legen trodde ikke på meg da jeg sa at det var noe feil, så jeg hadde en veldig stor kamp der. Samtidig så flyttet vi og fikk nytt hus, jeg leverte inn doktorgraden min, hun ble syk, det var så mange ting. 

Da endte jeg opp med noe som de kalte en dobbel depresjon. Det betyr at – man har jo sånne ‘svingninger’ som bipolar, som man på en måte er vant til, som at før jul så kommer det en bipolar depresjon og det er naturlig, men når man blir utbrent samtidig så får man en vanlig depresjon på toppen av den. Så det var jo ‘gøy’. Da lå jeg i kjelleren i en måned og var veldig, veldig sliten. 

Jeg fikk god behandling den gangen. Det er noen på Østmarka (psykiatrisk sykehus i Trondheim) som er eksperter på det, og det var første gangen jeg følte at jeg traff noen som skjønte hva som foregikk i hodet mitt. Jeg hadde jo allerede opplevd å møte fastleger som ikke kan noe om det. 

Jeg vet at jeg har sånne faser, og så vet jeg at hvis jeg ikke holder igjen på aktiviteten i en fase, så vil jeg få svi for det etterpå

Hvordan påvirker det deg til vanlig, når det ikke er dobbelt opp? 

Det påvirker meg på den måten at jeg vet at jeg har sånne faser, og så vet jeg at hvis jeg ikke holder igjen på aktiviteten i en fase, så vil jeg få svi for det etterpå. Så i mitt tilfelle, som jobber på universitetet, så er det jo uendelig mange muligheter for hvor mange prosjekter jeg kan sette i gang. Men så må man jo være i stand til å følge det opp dersom man går over i en depressiv fase. Så man kan jo bli ganske sint på seg selv hvis man har satt i gang åtte forskningssøknader og så går over i en dårlig fase. På en måte så er det fint på universitetet fordi man kan jobbe mer i rykk og napp enn i andre jobber, men på en annen måte så kan man jo havne i veldig høy aktivitet i perioder. 

Problemet er jo det at man setter i gang ting. Man har uendelig med ideer, man ser uendelige forbindelser og ser veldig store muligheter i andre folk. Man kan skrive veldig fort og man kan overbevise veldig mange. Man har et uendelig antall ideer, og mens man holder på med en ide så begynner man på en annen. 

Det funker ofte å tenke at du bør gjøre det motsatte av det du føler

Hvordan håndterer du det? 

Etterhvert har jeg lært meg at når jeg har det bra, og spesielt når jeg har det veldig bra, så må jeg ikke glemme at jeg har en lidelse. For det er det som er fort gjort, at man tror at ‘ja men nå tenker jeg bare klart’, og alle ideene er fantastiske. Det er veldig lett å tenke at alt det der mørke, det er sikkert slutt nå. Eller at kanskje det ikke var så ille, egentlig. Så det går veldig mye på det å ta signaler fra de hjemme. Vi har jobbet veldig mye hjemme med at mannen min skal skjønne signalene og si fra, og hjelpe meg å huske på at nå kanskje du bør gjøre litt av det motsatte av det du tenker at du skal. Det funker ofte å tenke at du bør gjøre det motsatte av det du føler. Hvis du føler at du skal starte en masse forskningsprosjekter, og så skal kjøpe masse maling på vei hjem for å pusse oppe noe, da bør du kanskje heller roe ned og gjøre helt det motsatte av det du har tenkt. Så det er det som er den konstante samtalen med meg selv og med de som er rundt meg. 

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!

Hvor mye blir hverdagen din påvirket av de dårlige periodene?

Det påvirker meg sånn at jeg innimellom må ha sykemelding. Da klarer jeg ikke å gjøre så mye, for hvis jeg gjør ting så – jeg blir egentlig bare helt tom for energi. Det som skjer er at dersom jeg ikke reduserer aktiviteten, og får for mye aktivitet, så blir ting rotete. For eksempel når jeg skal skrive en tekst så kan jeg se at setningene blir litt uferdige. Jeg skriver vanligvis veldig bra, og så kan jeg plutselig se, hvis jeg leser det på nytt, at det ble litt underlig, eller at det har blitt litt slurvete. Hvis det går over i depresjon så er det bare sånn at jeg blir helt tom for energi. Jeg blir helt slått ut. 

Hvis det skjer ting som bekymrer meg veldig, hvis ungene er syke eller sånne ting, så må jeg rydde plass til det

Hva er det som har hjulpet deg? 

Det som har hjulpet mest er å innse hva som gjør meg stresset. Jeg kan takle veldig mye stress hvis det eksempelvis er på jobb. Så lenge jeg har kontroll på det og jeg iallefall er litt sjef over aktiviteten. Men hvis jeg er i et arbeidsmiljø hvor det er noe personlig som stresser, hvis det er menneskelige faktorer og konflikter og sånne ting, det tåler jeg veldig dårlig. Så det å prøve å ha et godt arbeidsmiljø og å jobbe med de kollegene jeg stoler på er egentlig det som funker best. Selv om jeg har en kjempeinteressant jobb så vet jeg at jeg ikke kan holde på med det hvis det er et giftig arbeidsmiljø. Og det er det samme i hverdagen, dette med relasjoner. Og det å vite at hvis det skjer ting som bekymrer meg veldig, hvis ungene er syke eller sånne ting, så må jeg rydde plass til det. Da må jeg redusere annen aktivitet for å håndtere det stresset som kommer, sånn at jeg ikke bare tar det oppå alt det andre. Men det er jo vanskelig å få til! 

Hva er det som gir livet ditt mening? 

Før så ville jeg vel sagt at det som er viktig i livet det er å oppleve ting, å utforske verden. Jeg har vært veldig sånn at jeg har reist alle mulige steder og forstått andre kulturer. Men nå har jeg kommet dit i livet at det gir meg veldig stor mening å se at jeg kan bidra til at andre gjør det bra. Enten det er ungene mine eller det er studentene mine. Det er gøy det også, å være med på å bygge andre folk. 

Hvis man er syk så er det vanskelig å uttrykke hvordan man egentlig har det

Hva vil du si til folk som trenger hjelp? 

I begynnelsen, da jeg gikk på videregående og da jeg var student, og sikkert egentlig trengte hjelp, da var det veldig vanskelig å få det. Min mor tok meg med til legen i januar, og jeg fikk en henvisning slik at jeg kanskje fikk komme og snakke med noen i november. Det var helt håpløst. Og da jeg var student så var det sånn at ‘nei, hvis du ikke er suicidal, så kan vi dessverre ikke hjelpe deg’. 

I dag så tror jeg vi har kommet litt videre, at det har blitt bedre enn det var. Men samtidig så tror jeg at hvis man er syk så er det vanskelig å uttrykke hvordan man egentlig har det. Det blir fort til at man underdriver, eller at man blir redd for å si det som det er. Så jeg vil si at det er viktig å få hjelp av noen man stoler på, slik at man får uttrykt seg skikkelig. Vi er jo litt sånn vi nordmenn, at vi skal underdrive og så skal folk helst skjønne hvordan vi har det uten at vi sier noen ting. 

Det å hjelpe kan være et maraton og ikke en sånn engangsting

Hva vil du si til de som skal hjelpe? 

Det kan jo være sånn med ting som er kronisk. Vi har et samfunn der man forventer at hvis folk har et problem så skal man hjelpe dem en gang, og så skal de komme over den kneika og vise at de har lært noe og gå videre. Men det er mange som sliter med ting som ikke nødvendigvis går over. Det å hjelpe kan være et maraton og ikke en sånn engangsting. Så de som skal hjelpe må finne en måte å bevare energien på. Man må passe på seg selv også, og finne en måte man kan hjelpe på som er bærekraftig. 

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s