Nadina Peters NKVTS er spesialist i barne- og ungdomspsykologi og har jobbet i mange år med barn som har vært utsatt for traumer. De siste fire årene har hun jobbet i Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) med implementering av traumebehandling for voksne. Rapport om implementering av traumebehandling i spesialisthelsetjenesten kan lastes ned og leses her.
Hva er et traume, eller traumatisering?
Traume betyr skade eller sår, men når vi snakker om psykologiske traumer så snakker vi om hendelser som kan føre til psykologiske skader. Hva mennesker opplever som traumatisk er svært ulikt, det er derfor vi snakker om potensielt traumatiserende hendelser. Dette kan være naturkatastrofer eller krig, kanskje det man typisk tenker som traumer. Men traumatiserende hendelser kan også være psykisk og fysisk vold, overgrep eller alvorlig mobbing. Det å være vitne til at andre blir utsatt for noe forferdelig, som det å se at familien eller noen man er glad i blir utsatt for vold, overgrep eller mishandling er også traumatiserende. Det som kjennetegner slike hendelser, er at de kommer plutselig og at man ofte opplever å ikke ha kontroll over situasjonen. At man opplever intens følelse av hjelpeløshet og frykt. De innebærer ofte fare for liv og helse, og for selvbildet.
Det som kjennetegner slike hendelser, er at de kommer plutselig og at man ofte opplever å ikke ha kontroll over situasjonen. At man opplever intens følelse av hjelpeløshet og frykt.
Hvorfor reagerer man så ulikt på slike hendelser, slik at noen får problemer i etterkant og noen ikke?
Dette er veldig komplekst. De aller fleste av oss vil ha reaksjoner på traumatiserende hendelser, men hvorvidt dette skaper problemer i etterkant, kan variere fra person til person.
For eksempel hvor, hvordan og når du opplever en traumatisk hendelse innvirker på hvorvidt dette oppleves som traumatiserende. Det er også av betydning hva som skjer etter den traumatiske hendelsen. For eksempel, har du støtte, forståelse og beskyttelse i etterkant av traumet fra omgivelsene, er dette med på å bidra til at de potensielle psykologiske skadene blir mindre. Er du for eksempel utsatt for seksuelle overgrep, og andre rundt deg bagatelliserer det, ikke tar det på alvor og ikke beskytter deg i etterkant, så kan dette skape større problemer. Altså, både hvilken type traume det er snakk om, situasjonen og den sosiale støtten man har rundt seg, har betydning for posttraumatiske reaksjoner.
| Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen! |
Hva er typiske kjennetegn på hendelser som kan føre til traumatisering?
Selve hendelsene kan være alt mulig. Som sagt, det som kjennetegner disse er at de kommer plutselig og at man ofte opplever å ikke ha kontroll over situasjonen. At man opplever intens følelse av hjelpeløshet og frykt. Og de kan innebære fare for liv og helse. Hendelsene kan være alt fra naturkatastrofer, krig og ulykker, til overgrep, vold og mobbing. Man kan oppleve det som barn, i ungdomsalderen og i voksen alder. Jeg har jobbet med barn som har vært utsatt for både fysisk og psykisk vold siden de ble født, som spedbarn. Og traumer kan påvirke oss forskjellig avhengig av hvor i utviklingsløpet vi er. Barn påvirkes ulikt fra voksne. De fleste vil har posttraumatiske reaksjoner etter traumatiserende hendelser og hos mange vil disse gå over av seg selv. Men, mange kan fortsette å oppleve denne intense fryktfølelsen, det at man går rundt med en kroppslig fryktrespons og en konstant beredskap. At man hele tiden tenker at i neste sekund så kommer noe forferdelig til å skje. Man kan også få bilder og tanker fra hendelsen som gjør at kroppen går i den fryktresponsen, eller at man kjenner på mye angst og frykt. Man kan ha problemer med å sove og med å konsentrere seg. Disse plutselige tankene, bildene og kroppslige reaksjonene er det vi kaller gjenopplevelse. Disse tankene og denne frykten er ikke noe man kan kontrollere, det kommer plutselig. Og det som skjer da er ofte at man begynner å prøve å unngå ting. Man kan begynne å unngå tanker, følelser og ulike situasjoner som trigger disse bilder, tanker og følelser. Da lager man seg ulike måter å unngå det på, eller ulike mestringsstrategier for å håndtere disse ubehagelige stressreaksjonene. Men, som sagt, type traumer, når i utviklingsforløpet de skjer og sosial støtte fra omgivelsene har en betydning om hvorvidt man utvikler slike plager i etterkant.
Ubehag kan trigge masse sterke følelser, som igjen kan trigge tanker, og som igjen trigger alle disse stressreaksjonene
Er det noe av det som av og til kalles trigging?
Det vi kaller traumepåminnere, noe som kan minne om traumet, kalles også triggere. Det kan være sanseopplevelser, at man hører noe som kan minne om det man har opplevd. For eksempel høye lyder, lukt, strenge stemmer, sang. Jeg har jobbet med barn som blir trigget av spesifikke sanger for eksempel, der vi andre tenker at dette er bare en vanlig barnesang, men for disse barna utløste det sterke reaksjoner. Det kan også trigges av tanker og følelser, eller dersom man kjenner på ubehag av noe slag. Ubehagelige situasjoner kan trigge særlig barn, f.eks. ved at man stiller krav. Ubehag kan trigge masse sterke følelser, som igjen kan trigge tanker, og som igjen trigger alle disse stressreaksjonene. Så det kan dreie seg om situasjoner som egentlig ikke har noe med den traumatiske hendelsen å gjøre, men som kanskje gir oss litt av den samme følelsen som vi hadde under den traumatiske hendelsen. For vårt stressresponssystem kan være mer sensitivt for ulike sanseinntrykk etter den traumatiske hendelsen. Og da vil det aktiveres eller reagere selv om det ikke er reell fare der ute, men i og med at den ikke klarer å skille mellom de ulike typer stress, så utløses alle disse reaksjonene på nytt.
Veldig mange kan også tenke at det er deres egen skyld at dette skjer dem, eller at de fortjener det på en eller annen måte
Vi hører jo snakk om tidlig traumatisering, relasjonstraumer, er det det samme? Og hva er det for noe?
Det er mange begreper, og man bruker dem litt om hverandre; barndomstraumer, relasjonstraumer og tidlig traumatisering. Det handler om at barn påvirkes av traumatiserende erfaringer på en annen måte enn voksne. Når man opplever forferdelige ting i barndommen, så kan det innvirke på de vanlige utviklingsprosessene til barn. Det skjer fryktelig mye i barneårene, særlig i alderen 0-3 år så skjer det enormt mye utvikling i hjernen. Desto tidligere du opplever traumatiserende hendelser, jo større påvirkning vil det ha på utviklingsprosessen, som kan føre til ulike problemer. Og når man snakker om relasjonstraumer, så innebærer det at omsorgspersoner eller de nærmeste som i utgangspunktet skal beskytte deg, er de som i stedet utsetter deg for skade. Så det blir på en måte dobbelt negativt. De som skal beskytte deg er de som er årsaken til at du har det vondt eller blir skadet. Og det er ofte snakk om vold, mishandling, omsorgssvikt og overgrep, som ofte er gjentagende og som skjer i nære relasjoner.
Det er jo et dilemma, for dette kan være dine omsorgspersoner, folk du er glad i. Veldig mange kan også tenke at det er deres egen skyld at dette skjer dem, eller at de fortjener det på en eller annen måte. Ofte opplever man mye skam og skyld, noe som er en veldig viktig faktor i opprettholdelse av plagene eller problemene man opplever i etterkant. Det som også kan være enda vanskeligere å håndtere er at relasjonen til omsorgspersonene i perioder kan være preget av gode samspill, og så plutselig så utsettes du for noe forferdelig igjen.
Barn påvirkes av traumatiserende erfaringer på en annen måte enn voksne
Kan du si litt mer om hva traumatisering kan gjøre med barn? Hva slags følger kan det få?
Det kommer litt an på når i utviklingsprosessen traumene skjer. Men små barn, barnehagebarn, kan ofte slite med å regulere følelsene. Det kan resultere i voldsomme følelsesuttrykk som kan være vanskelig å regulere, for eksempel å finne tilbake til ro når de først kjenner på disse intense følelsene. Mange kan også gå tilbake i utviklingen. Hvis barn for eksempel har sluttet med bleie og begynt å gå på do, så kan de plutselig begynne å tisse på seg igjen. Og de kan begynne å bli veldig engstelige og redde for mye, være i beredskap eller oppleves som hyperaktive. Søvnvansker er også vanlig.
Hyperaktivitet og en slags konstant beredskap eller «å være på vakt» ser man ofte også hos barneskolebarn. Mange utvikler atferdsproblemer og kan havne ofte i konflikter noe som kan føre til problemer i samspill og relasjon til jevnaldrende og voksne. Kroppslige plager som vondt i magen og hodet er også vanlig. Barna kan også oppleves som veldig engstelige og mange kan gå rundt og bekymre seg for egen og andres trygghet og sikkerhet. Noen kan trekke seg helt inn i seg selv og være tause, og på en måte forsvinne litt, være mer avflatet, og ikke komme i gang med ting. Konsentrasjonsvansker og problemer med læring er også vanlig.
Hos ungdom kan det ofte bli slik at de isolerer seg, trekker seg tilbake. Og motsatt, det kan også komme til uttrykk i atferdsproblemer. Konsentrasjonsproblemer er veldig vanlig og skolearbeid kan bli kjempevanskelig. Noen kan utvikle andre typer lidelser. Ungdommer kan bli deprimert, utvikle angst, kanskje begynne å ruse seg for å mestre de fæle opplevelsene og tankene og følelsene. Noen kan utvikle spiseforstyrrelser og noen kan utvikle Posttraumatisk Stresslidelse (PTSD).
Ved seksuelle overgrep tar det vel gjennomsnittlig 17 år før de som er utsatt forteller noen om det
Og dette er ting som kan følge folk helt frem til voksen alder?
Ja, absolutt. Det er avhengig av om og når man får hjelp. Hos barn kan det være veldig vanskelig å finne frem til hva som er årsaken til de utfordringene man ser. Veldig mange som er utsatt for vold og overgrep forteller det ikke til noen. Ved seksuelle overgrep tar det vel gjennomsnittlig 17 år før de som er utsatt forteller noen om det. Her er det ofte mye skam og skyld involvert og da går man og bærer på plager i mange år uten å få hjelp med det. Hos barn kan dette innvirke på utviklingsprosessene på ulike måter, og da kan det balle på seg. Barn kan utvikle atferdsproblemer, engstelighet, nedstemthet og slike ting, og ofte blir dette fokus for eventuell hjelp eller behandling. Det gjør at selv om man forsøker å ta tak i utfordringene, kan det hende at det gjøres på et nivå som ikke hjelper. Og utfordringene og reaksjonene til barn endres med tid og utvikling. Da kan noe som er naturlige reaksjoner på unormale hendelser i barneårene begynner å utvikle seg til større problemer, eller lidelser. Det er også mange voksne som går lenge med plager uten å få behandling for det. Dessverre. Så jeg synes det er kjempebra at det er mer fokus på traumer for det gjør det lettere for folk å fortelle om det som har hendt med dem, og forhåpentligvis lettere å søke hjelp på et tidligere tidspunkt.
Mange får et negativt selvbilde, man tenker at man er en fæl person og at det er derfor man har opplevd det man har opplevd
Hva er komplekse traumer?
Det som er kjennetegn på PTSD er gjenopplevelser etter den traumatiske hendelsen. Gjenopplevelser er ukontrollerbare og påtrengende tanker og minner om hendelser. Det kan også være mareritt. Når disse gjenopplevelsene kommer så kjenner personen på den intense frykten som hun eller han kjente under selve traumatiske hendelsen. Kroppen reagerer på samme måte som under selve hendelsen. Disse kroppslige stressreaksjonene er veldig plagsomme, og kan dukke opp når man minst venter det. Så kan man utvikle forskjellige måter å mestre disse reaksjoner på og det vanligste er å forsøke å unngå tanker, minner, situasjoner osv. som utløser disse reaksjonene. Det er det vi kaller uhensiktsmessige strategier. Så har man sett at mange også har tilleggsplager, i tillegg til disse typiske PTSD-plagene, at man for eksempel har problemer med å regulere følelsene sine, eller kjenne igjen hva som foregår inni seg. Man kan utvikle problemer med å stole på andre mennesker. Det kan bli vanskelig å ha gode samspill og gode relasjoner til andre mennesker. Og man kan ha mange ulike plager, både kroppslige og andre, som man ikke finner noen medisinsk årsak til. Mange får et negativt selvbilde, man tenker at man er en fæl person og at det er derfor man har opplevd det man har opplevd. Så i tillegg til gjenopplevelse, unngåelse og intense kroppslige stressreaksjoner, så har man problemer med å regulere følelsene sine, og har et negativt selvbilde, og strever i relasjon til andre mennesker. Det er dette man har kalt kompleks PTSD. Ofte ser man at mennesker som har opplevd traumer i nære relasjoner, ofte gjentatte og over tid, utvikler det vi kaller for kompleks PTSD.
EMDR og kognitiv terapi for PTSD er de behandlingene som har best evidens for voksne
Hva kan man gjøre, hva slags behandling finnes det?
Det finnes heldigvis behandling. Først og fremst vet vi at psykoterapi, samtaleterapi, er det som fungerer best for behandling av traumer. Men så har det blitt forsket på mange ulike måter å ta tak i traumer på, det finnes gruppebehandling og individuell behandling. Vi vet at den individuelle behandlingen hvor man tar tak i traumene, hvor man snakker eller har fokus på å bearbeide traumer, har best effekt. Det er det vi kaller eksponerende behandling. EMDR og kognitiv terapi for PTSD er de behandlingene som har best evidens for voksne. Og så har man andre metoder som har forskningsstøtte, som narrativ eksponeringsterapi og prolonged exposure for eksempel. For barn så er den metoden som er den som er mest forsket på og som har fått best evidens for behandling av PTSD eller stressreaksjoner hos barn, er traumefokusert kognitiv atferdsterapi eller TF-CBT. EMDR brukes også mer og mer i behandling av barn. Generelt sagt, de kognitive tilnærmingene går ut på å normalisere og å informere om hvorfor folk opplever de reaksjonene de har og at de skjønner sammenhengen mellom det som har skjedd dem og det de opplever nå. Man hjelper dem å undersøke og gjenkjenne følelser, tanker og handlinger (for eksempel uhensiktsmessige måter å håndtere sine reaksjoner på som kan være med på å opprettholde problemene). Man lærer å gjenkjenne hva det er som trigger eller utløser reaksjoner, og lærer nye mestringsstrategier for å håndtere disse. Det er også viktig at man snakker om den traumatiske hendelsen. Da kan man eksponeres gradvis til situasjoner eller det som utløser stressreaksjonen, og får hjelp til å håndtere følelsene og tanker som oppstår underveis.
Hva vil du si til de som trenger hjelp?
Jeg vil si til de som opplever traumatiserende hendelser at de plagene og reaksjonene de opplever i etterkant er helt vanlige. Det er normale reaksjoner på helt forferdelige og unormale hendelser. Ofte kan mange tenke at de er ‘gale’ som reagerer sånn, og det er de jo selvfølgelig ikke.
Jeg vil også si at hvis man har opplevd det og har disse reaksjonene i etterkant, uavhengig av hvor lenge man har hatt dem, hva man har opplevd og når man får disse reaksjonene, så finnes det gode behandlingsmetoder. Man kan ikke ta bort det man har opplevd, men man kan leve veldig, veldig godt med det man har opplevd uten å ha de problemene man opplever i etterkant. Så det finnes effektiv behandling, og det er viktig å søke hjelp.
Hva vil du si til de som skal hjelpe?
Det jeg vil si til dem er mer eller mindre det samme. Det er viktig å forstå og å formidle at dette er normale reaksjoner på unormale hendelser, og det er viktig at personene blir møtt ut fra «hva har hendt deg» i stedet for «hva er galt med deg» – satt på spissen. Generelt oppfordrer jeg de som skal hjelpe både til å sette seg inn reaksjonene folk kan ha etter traumet, og hvordan man bør møte menneskene som opplever dem. At man finner ut hva som er viktig for denne personen her og nå. At man møter dem med empati og forståelse, og at man trygger dem, og viser at «dette her skal jeg hjelpe deg med», og formidle at det finnes gode behandlingsmetoder for å ta tak i de plagene personen opplever. Til de som behandler vil jeg oppfordre til at de lærer seg og tar i bruk kunnskapsbaserte metoder i behandling av PTSD.
| Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen! |
Recoverybloggen 