Gode tjenester, uavhengig av adresse – Publisert i Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid

Vi i Recoverybloggen har sammen med vår avdelingsleder Guro Ulriksen i Mestringsteam, Trondheim kommune, fått publisert en tekst i Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid sitt temanummer om menneskerettigheter. Vi har fått lov til å gjengi teksten her.

For å lese innlegget vårt slik det ble publisert kan du klikke her.

Fra venstre: Vegard Eide Dall, Guro Ulriksen og Torbjørn Svendsen – Foto: Anne-Marte Sundby for Recoverybloggen

Gode tjenester, uavhengig av adresse

FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (Forente nasjoner, 2006) trådte i kraft i 2008 og ble ratifisert av Norge i 2013. Artikkel 19 (faktaboks) beskriver blant annet at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til å velge hvor de skal bo og med hvem. Den sier også at de skal ha tilgang til støttetjenester i eget hjem, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet.

Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet.
Konvensjonspartene erkjenner at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter, og skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne gjøre full bruk av denne rettighet, og bli fullt inkludert og delta i samfunnet, blant annet ved å sikre:
a) at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform,
b) at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering,

c) at samfunnets tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tar hensyn til deres behov.
(Forente nasjoner, 2006, s. 18)

For få år siden var botiltak, bofellesskap med tilhørende personalbase, det eneste helkommunale tjenestetilbudet til personer i Trondheim kommune som hadde langvarige, alvorlige psykiske helseutfordringer og sammensatte hjelpebehov. Botiltakene var tiltenkt personer med et betydelig lavt funksjonsnivå og et høyt symptomtrykk, hvor det var en klar årsakssammenheng mellom disse to kjennetegnene. Det vil si at personens funksjonssvikt skyldtes den psykiske lidelsen. Personene som flyttet inn i disse botiltakene flyttet sjelden ut i ordinær bolig igjen. Noen ble boende fordi de trengte det, andre i mangel av alternativer. Det eksisterte ikke ambulerende tjenester som kunne gi tett nok oppfølging i egen eller ordinær bolig for disse menneskene. Dette er ikke særegent for Trondheim kommune, men en praksis i mange norske kommuner.

Denne praksisen ønsket vi å utfordre da vi opplevde et «hull» i tjenestetilbudet for de som ønsket å bo på en annen måte enn i botiltak. I dialog med Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling (KBT) ble denne opplevelsen ytterligere forsterket. Det ble avdekket at flere som bodde i botiltak opplevde at de ikke fikk tilstrekkelige muligheter for personlig utvikling. Personene manglet en opplevelse av mestring av eget liv. Flere hadde også et uttalt ønske om å flytte til en ordinær bolig og heller få hjelp der.

Et forsøk på å «tette hullet» i tjenestetilbudet mellom botiltak og annen kommunal oppfølgingstjeneste ble i 2017 starten for Mestringsteamet i Trondheim kommune. Teamet hadde som målsetting å hjelpe folk som bodde i botiltak med å flytte ut i ordinære boliger. Dette kunne være hjelp til å få startlån, for å kjøpe egen bolig eller bistand til å leie bolig i kommunal eller privat regi. Vi bisto personene det gjaldt i hele flytteprosessen og tilbød tett, tidsubegrenset oppfølging videre. Mange beboere fra botiltakene flyttet da ut i ordinære boliger og fikk likevel de tjenestene de hadde behov for. Vi ga også tilbud om oppfølging til folk som var søkt inn til botiltak, men ikke ønsket det selv. I tillegg ga vi tilbud til folk som var søkt inn til botiltak, men som ikke så ut til å ha behov for et så høyt omsorgsnivå.

Vi har gjort oss mange erfaringer gjennom vårt arbeid med å legge til rette for at flere personer med alvorlige psykiske helseproblemer selv får velge hvor de vil bo, få tilpassede tjenester der hvor de er og få mulighet til å eie egen bolig. En viktig erfaring er at vi har sett hvordan personer utvikler seg fra å være pasienter til å bli borgere i samfunnet. Å få være en
del av et ordinært bomiljø, ha eierskap til egen bolig, ha sosial kontakt med naboer, få mulighet til å ta større ansvar for seg selv, boligen sin og sine omgivelser og å være en del av storsamfunnet og ikke en del av et eget samfunn i samfunnet. Retten til å ta selvstendige og uavhengige livsvalg om hvor og hvordan en vil bo og hvem en vil bo sammen med, legger grunnlaget for å ta større eierskap til eget liv.

Et eksempel fra vår arbeidshverdag: En beboer kjøpte seg egen bolig etter å ha bodd syv år i botiltak og uttrykte at hun gledet seg til å henge noe på veggene i den nye leiligheten. Vi spurte hvorfor hun ikke hadde hengt noe på veggene i leiligheten i botiltaket. Hvorpå svaret kom kjapt: «Det er ikke hjemme. Det er kommunen. Nå skal jeg ha et hjem.»

For oss oppleves det som meningsfullt arbeid og et viktig bidrag på veien mot et mer likestilt samfunn for alle. Imidlertid ser vi at det fortsatt er et stort antall personer med funksjonsnedsettelse som på grunn av sin psykiske lidelse ikke får denne muligheten. Også i Mestringsteam får vi stadig mindre tid til hver enkelt person vi skal hjelpe, ettersom etterspørselen etter våre tjenester har økt betydelig – og ventelisten blir lengre. Vi har ikke lenger den samme fleksibiliteten i arbeidshverdagen, og kvaliteten på tjenesten må vike for kvantitet. Brukergruppen er i behov av fleksible tjenester som kan oppjusteres og nedjusteres kontinuerlig for å imøtekomme svingninger i symptomtrykk og funksjon. Når antall personer vi skal møte blir for mange, svekkes fleksibiliteten.

En annen merkbar endring vi opplever i kommunehelsetjenesten er resultatet av de langt færre sengeplassene innen psykisk helsevern. I 2002 var det 5 751 antall sengeplasser i det psykiske helsevernet totalt i landet (Statistisk sentralbyrå, 2021). Til sammenligning var dette tallet i 2019 redusert til 3 649 sengeplasser (ibid.). Samtidig har det blitt en større andel utskrivelser fra psykiatriske sykehus: i 2002 var det 38 163 utskrivninger (ibid.) og i 2019 var det 58 443 utskrivninger (ibid.). Med færre lenger og større andel utskrivelser blir dermed de fleste opphold på psykiatriske sykehus kortere. Vi mener at det er behov for oppsøkende samhandlingsteam på tvers av tjenestene som kan gi tett oppfølging i folks hjem. For å ivareta personene og deres nettverk på best mulig måte, må kommune og psykisk helsevern jobbe sammen og fungere som en helhet.

I vår arbeidshverdag erfarer vi at personer vi er i kontakt med stadig oftere får korte opphold i psykisk helsevern – og at de skrives ut med en klar anbefaling til kommunen om at de bør bo i botiltak. Disse vurderingene blir ofte gjort i perioder hvor personene har et forhøyet symptomtrykk og ofte før situasjonen er stabilisert. Gjennom vår praksis har vi sett mange
eksempler på at personer har blitt presset til å selge sine private boliger – for å flytte inn i botiltak og dermed få det tjenestetilbudet de er i behov av på det tidspunktet.

Vi mener det er viktig at folk selv skal få bestemme hvor de skal bo, også når de har psykiske helseutfordringer. Vi har tro på betydningen av å være en del av et lokalmiljø, at man får bo der man er kjent og har et nettverk. Vi synes det er høyst problematisk både menneskelig, etisk og juridisk at folk skal bli nødt til å selge barndomshjemmet sitt og flytte til en annen del av byen, fordi kommunen ikke har et godt nok tjenestetilbud til dem der de ønsker å bo. Professor Ottar Ness sa følgende i et intervju med Recoverybloggen:

«Jeg har tro på at recoveryorientering handler om å gi tilbake kontrollen over livet sitt og kunne være en del av et lokalsamfunn. Jeg har tro på å hjelpe folk å gjenvinne, og på at det er lov å trå feil, og at det er lov å ombestemme seg.» (Svendsen & Dall, 2020) Betydningen av å velge hvor og hvordan en vil bo og med hvem, er viktige forutsetninger for å leve et godt liv. Det burde ikke være slik i Norge i 2021 at mennesker med psykiske helseutfordringer ikke kan få riktig hjelp der de selv velger å bo. Alle har rett til gode tjenester, uavhengig av adresse. Skal vi oppfylle kravene i FN-konvensjonen artikkel 19, må det kommunale psykiske helsetilbudet forsterkes og endres.

Kilder:

Forente nasjoner (2006). Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/sla/funk/konvensjon_web.pdf

Svendsen, T. & Dall, V. E. (2020, 02.09). Recovery i praksis. Intervju med Ottar Ness, del 2. [Bloggpost]. Hentet 05.10.2021 fra https://www.recoverybloggen.com

Statistisk sentralbyrå (2021). 06922: Spesialisthelsetjenesten. Aktivitet og døgnplasser.
Helseregion og helseforetak, etter region, statistikkvariabel, år og tjenesteområde.
https://www.ssb.no/statbank/table/06922


Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s