Hva er smerte? Intervju med Arne Johan Vetlesen

Hva er smerte, og hvordan forholder vi oss til den? Recoverybloggen har snakket med Arne Johan Vetlesen som er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, og har skrevet nær tredve bøker, blant annet «Smerte» (Dinamo 2004), «Studier i ondskap» (Universitetsforlaget 2014) og «Smerte i vår tid» (Dinamo 2020).

Hva er ditt forhold til dette med psykisk helse? 

Jeg har vært opptatt av psykisk helse fra starten av på grunn av erfaringer som pårørende i forskjellige omganger, med forskjellige personer, dels nær familie og dels en venn. Erfaringene var i stor grad negative. Jeg opplevde at det er en tendens til at folk skrives ut alt for tidlig, og det ender med at de bare blir svingdørspasienter og må tilbake igjen, og så ut igjen for tidlig, og så tilbake igjen. Frem og tilbake over flere år. Og at det er veldig mye medisinering målt mot hva det er satt av av tid til samtaleterapi og det å bruke tid, å kunne gå i dybden og kunne bygge opp tillit, og å ha kontinuitet mellom leger og pasient. Det er også et problem at det er så mange inne i bildet, og så mange brudd i de relasjonene som egentlig skulle vart over lang tid. Hvor pasienten etter hvert kunne ha følt at det er noen som tar et overordnet ansvar og følger opp. 

Jeg kan legge til at jeg har arbeidet mer akademisk, også før disse erfaringene. Så jeg var interessert i psykologi og psykiatri, og spesielt i psykoanalyse, fra mange år tilbake. Helt siden studiedagene, selv om jeg ikke har tatt psykologi som fag. Jeg har i alle år skrevet mye som har vært i kontakt med psykologisk teori og innsikter og materiale fra det faget. 

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Du har skrevet en del om smerte? 

Jeg har skrevet om det i mange omganger, og brukt ulike eksempler. Det store bildet er at jeg har jobbet med det aller verste, som folkemord. Som vi kanskje ikke skal snakke så mye om når vi snakker om psykisk uhelse i Norge. Men for å si noe om det så har jeg jobbet spesielt mye med Bosnia og vært mye der, og snakket med overlevende og pårørende etter folkemordet fra 1992-1995. Tidligere var jeg veldig opptatt av Holocaust, jødeutryddelsen. Så det var filosofisk interessant for meg, dette med hvordan slike ugjerninger, slik ondskap, er mulig. Å prøve å finne noen svar på det, i den grad det går an. 

Jeg har skrevet om smerte i to bøker, og da er det mer psykisk smerte vi snakker om. Den første boken heter ganske enkelt ‘Smerte’ og kom i 2004, og der bruker jeg en del av mine pårørendeerfaringer sånn implisitt. Det gir en klangbunn for måten jeg skriver om det på som jeg straks skal prøve å forklare. Den andre boken heter ‘Smerte i vår tid’, og kom i 2020, og det er en betraktelig revidert og fornyet utgave av den forrige boken. 

Vi er imot smerte, fordi smerten er imot oss

Disse bøkene henvender seg i stor grad til psykisk helsefeltet. Jeg reiste i begynnelsen spørsmålet ‘hva er smerte?’ veldig åpent, og sier at vi opplever smerte som negativt. Det høres kanskje banalt ut å si at vi er imot smerte, fordi smerten er imot oss. Den hindrer oss i å virke slik som vi ønsker, altså å være selvbestemmende, selvgående. Friske og raske, som vi sier. Så den er en uvelkommen brems for hvordan vi vil utfolde oss, og for hva vi vil gjøre. Dette kan jo sies om både den smerten som jeg vil kalle skade, og om smerte som har å gjøre med at vi kan bli såret. Jeg skiller mellom fysisk og psykisk smerte i disse bøkene, et skille jeg tenker er pedagogisk greit for å sortere. Det er opplagt ulike måter å oppleve og å være preget av smerte på. Men jeg vet at det er mange fagpersoner som synes at selve skillet mellom fysisk og psykisk smerte er vanskelig å opprettholde, og kanskje er uhensiktsmessig. Dette fordi smerte ofte handler om en kombinasjon av begge, at de går over i hverandre og blir nærmest uatskillelige. 

Psykisk smerte er mer subtilt og det trenger ikke engang være synlig

Det jeg mener med fysisk smerte sånn helt enkelt, det er at hvis jeg hugger meg i leggen for eksempel, så er det en type smerte som klassisk medisin kan behandle. Det kan lindres og sånn sett repareres, hvis det er skade i beinet eller beinbrudd eller den type skader. Og da spiller det ikke så veldig stor rolle hvilken person det er som har dette beinbruddet. Da er det den objektive, naturvitenskapelige medisinen som håndterer det kompetent. Mens psykisk smerte er mer subtilt og det trenger ikke engang være synlig eller sånn sett observerbart for omverdenen. Det kan være den psykiske smerten ved å bli oversett, og det å bli oversett er i seg selv bare negativt. Det er fravær av å bli sett, fravær av å bli snakket til og tatt hensyn til. Det kan være veldig vondt. Så det har å gjøre med at vi som mennesker er sårbare, eller smerteømfintlige vesener, og det at det gjør vondt enten jeg brekker beinet eller jeg blir oversett. Begge deler gjør vondt og gjør noe med meg. 

Det er noe jeg kaller et grunnvilkår, det at vi er smerteømfintlige, smerteutsatte vesener er et vilkår ved det å være menneske. Dette gjelder for oss alle og til alle tider, og vi kan ikke velge det eller velge det bort. Så det er noe som er gitt ved det å være menneske. Jeg er også opptatt av andre slike grunnvilkår som er beslektet, som avhengighet, dødelighet, relasjonenes skjørhet og ensomhet. Dette er vilkår som rammer inn livene våre. Og så er det veldig individuelt og veldig varierende i hvilken grad disse grunnvilkårene egentlig gjør noen forskjell i livene våre, spiller noen rolle eller gjør seg bemerket. Det vil gjerne være en eller annen form for krise som minner meg på at jeg er avhengig av andre, av deres understøttelse og deres omsorg, anerkjennelse. At jeg er dødelig, hvis jeg blir alvorlig syk eller skadet så blir jeg minnet på min egen dødelighet. Men jeg trenger ikke være noe opptatt av min egen dødelighet så lenge jeg er frisk og rask, for å si det enkelt. Så det vil gjerne være et slags brudd i tilværelsen, et brudd i fremdriften i tilværelsen som gjør at jeg må stoppe opp når det skjer noe som påfører meg alvorlig smerte. Og så kan selvfølgelig den smerten være kortvarig, midlertidig, langvarig eller kronisk. Langs hele det kontinuumet der. Men det gjennomgående poenget er at når et av disse grunnvilkårene aktualiseres så slår det inn i livet mitt på en måte som gjør at ting ikke kan gå videre som før. Det kan også true selvbildet mitt, at jeg ikke lenger kan yte og prestere og sånn sett gjøre meg fortjent til anerkjennelse og omsorg fra andre. 

Hva nå? Hvem er jeg nå? Hva skal jeg nå knytte selvbildet og selvrespekten min til?

Jeg prøver også å sette disse grunnvilkårene som jeg sier er tidløse, allmenne og universelle, inn i en kulturell kontekst. For det er også et spørsmål om, hvis mennesker, og alle mennesker og til alle tider, er smerteutsatte vesener. Hvordan skal vi håndtere den situasjonen som oppstår når smerten av en eller annen grunn slår inn i livene våre og gjør at denne fremdriften stanser opp? Når vi må reorientere oss i tilværelsen, og kanskje finne mening i andre ting og på andre måter enn vi kunne tidligere. Det kan være truende bare det å måtte reorientere seg, sånn helt ufrivillig, gjerne akutt, og uten å ha noe særlig øvelse i det fra tidligere. Hva nå? Hvem er jeg nå? Hva skal jeg nå knytte selvbildet og selvrespekten min til? Når det jeg har knyttet det til ikke fungerer lenger. Da vil den kulturen som gjelder i det samfunnet jeg lever i, i den historiske epoken jeg lever i, den vil tilby meg som medlem av samfunnet og som medlem av denne kulturen, en fortelling om det å leve med smerte. Og det gjør alle kulturer, nettopp fordi det er så allmennmenneskelig. Alle kulturer, førmoderne samfunn og moderne samfunn må på en eller annen måte adressere smertefenomenets plass i menneskelivet. De har alltid gjort det og vil alltid fortsette å gjøre det. Men det interessante er at det kan gis veldig ulike fortellinger fra kulturen på hva smertefenomenet betyr. Hvilken forskjell det betyr når det inntreffer, og hvordan det forventes at den som er rammet av smerte, og forsåvidt pårørende, skal håndtere dette fenomenet. 

Synet på dette kan forandre seg over ganske kort tid innenfor ett og samme samfunn. Jeg tenker at i det samfunnet vi har i Norge i dag så kan det å være preget av smerte, det å havne utenfor arbeidslivet, det å ikke kunne yte og prestere lenger, slik sett, og være passivisert, det kan oppleves veldig truende. Da mener jeg det på en måte som ikke stammer fra dette individet, men som har å gjøre med at individet opplever det som truende på grunn av kulturens fortelling om hva dette er, og om hvordan det skal håndteres. Som hver og en av oss er preget av, bevisst eller ubevisst. Det som gjør at det kanskje er mer truende å være passivisert og liksom bremse opp enn det trenger å være, det er at de virkningene som smerten har på meg med hensyn til at jeg blir passiv snarere enn aktiv, de er på kollisjonskurs med de ypperste verdiene i samfunnet i dag. Som er knyttet til autonomi, til selvbestemmelse for iallefall det voksne individet, som tar regien i eget liv, tar ansvar for beslutninger og valg. Det forventes fra storsamfunnet, og jeg forventer det av meg selv. At jeg skal være selvbestemmende, ansvarlig og ha regien i mitt liv, og måtte svare for det. 

Det er dette som trues ved smerte eller ved sykdom, da kan jeg ikke lenger opptre autonomt

Det er dette som trues ved smerte eller ved sykdom, da kan jeg ikke lenger opptre autonomt. Da har jeg ikke lenger krefter eller ressurser, både følelsesmessig og kognitiv oversikt til å treffe valg fremover som angår meg og hva som er best for meg og hva jeg foretrekker. Selvfølgelig avhengig av hvilken sykdom og hvor lenge den varer. Men overordnet – at det er denne nye situasjonen. Da kan man si at; er smerten eller sykdommen alvorlig nok, så kommer man i behandling og da blir man overgitt i de profesjonelles hender. Hva er dette, hva skal gjøres, hvilken diagnose er korrekt, hvilken behandling vil være optimal. Alt dette skal taes hånd om av de profesjonelle. Men det er mye vanskeligere enn som så. Det kan høres ut som en grei bestilling eller rollefordeling mellom de profesjonelle og pasienten, men i realiteten er det mye mer komplisert. Hvorfor er det komplisert? Jo, det kan være vanskelig nok bare det å innfinne seg med at jeg er så svekket at andre må ta over. Det kan være en bitter pille å svelge, og uvant og truende. Det fordrer også at man har tillit, selvfølgelig, til at man da er i gode hender, at det som velges og gjøres vil være til det beste for en. Så det å la noen andre ta over kan også være psykologisk og følelsesmessig vanskelig for mange. Og så er det veldig fristende å si at det er vel naturlig, det er vel sånn for alle i den situasjonen, er det ikke det? Da vil jeg svare nei. Og da tenker jeg ikke bare på individuelle, personlighetsmessige forskjeller mellom oss. Men jeg tenker da igjen i et kulturelt perspektiv at det kan være skamfullt å ikke være selvgående og selvtilstrekkelig lenger. Selv den nye situasjonen kan oppleves som en form for fall, at man er i fritt fall og ikke vet hvor langt ned det skal gå. Man vet ikke hvor det ender og om man kommer seg opp igjen. Det er en ting som kan være følelsesmessig vanskelig. 

Da kommer vi inn på dette med brukermedvirkning, det er for meg et ambivalent fenomen. Brukermedvirkning, Individuell Plan og slike ting – som har vært del av reformer de siste tiårene – er jo politisk ment for å styrke rettighetene til den som er pasient, og sikre at pasienten får mulighet for medbestemmelse. Det rimer jo godt med dette med autonomi, at selv om dette er sykdom og svekkelse hos denne personen, så skal allikevel dette med medbestemmelse ivaretas. Det kan man si at høres fornuftig og riktig ut. Jeg tenker at baksiden av det er at personen opplever en forventning om å strekke seg og også stille opp på denne forventningen. Nemlig forventningen om å være medbestemmende og ha en klar formening om hva som skal skje, og også om å bli hørt på og få et psykologisk medansvar for hva som skal skje. Og at det har å gjøre med en forestilling om symmetri. 

Det er også en veldig viktig verdi i vår tid, ved siden av autonomi, selvbestemmelse, at relasjoner som regel og som modell, i hvert fall mellom voksne, skal være mest mulig symmetriske. Og det er igjen noe som høres fornuftig og riktig ut, for alternativet er asymmetriske relasjoner. Det er relasjoner hvor den ene har større autoritet, en form for overlegenhet, overfor den andre. De er skjeve. Barn og voksne, til en viss grad elever og lærere, deltar i asymmetriske relasjoner av opplagte grunner. Men så tenker man at når vi har med voksne å gjøre så er det symmetri som setter premissene. Også når det er vanskelig å gjennomføre så skal man i størst mulig grad bestrebe at det er symmetri, som innebærer en form for likeverdighet, jevnbyrdighet, gjensidighet – altså ‘gi og ta’. Og at ingen da har en overlegen, overordnet autoritet om hva som er riktig å gjøre, hva som er det beste her. En annen måte å si dette på er jo at vi lever i et samfunn som ikke vil vite av paternalisme. Bare ordet er jo gammeldags. Så hva er paternalisme? Jo, det er når A mener å vite bedre enn B hva som er best for B. Jeg tenker at det kan være beskrivende for relasjonen mellom lege og pasient. Og at det egentlig er hele mandatet til profesjonelle helsearbeidere at de har kompetanse gjennom sin utdannelse og gjennom sin erfaring i yrket. Og de har en form for tillitserklæring fra storsamfunnet om at dere som utdannet dere til sykepleiere, leger og så videre, dere har fellesskapets tillit, til at dere tar hånd om de oppgavene som ethvert samfunn må ta hånd om. Og i det så ligger det, som jeg nevnte i sted, at da kan den profesjonelle ta over uten å forvente at pasienten skal ha medbestemmelse, medansvar og så videre. Og sånn sett så kan vi si at dette er paternalisme. Det er en type asymmetrisk relasjon. 

Hvis noen er alvorlig syke eller er preget av at de har store smerter på en eller annen måte i livet sitt, så trigger det behovet for, og berettigelsen av, at andre som er kompetente til det kan ta over.

Jeg tenker at dette på mange måter har blitt ganske forkludret ved hjelp av reformer som brukermedvirkning, som jeg godt kan se politisk at er godt ment. Og det er mye kritisk å si om at for eksempel legestanden tidligere har hatt for stor makt, har møtt lite motmakt og vært veldig selvbestaltet. Så jeg ser at man kan vise til at det har vært misbruk av en type overlegen autoritet. Men jeg mener at det er en fare for å ‘kaste barnet ut med badevannet’ hvis man trekker slutningen derfra, fra noen dårlige erfaringer med misbruk av autoritet, til at den autoriteten ikke er legitim som sådan. For meg handler det også om en type realisme og en type tydelighet. Hvis noen er alvorlig syke eller er preget av at de har store smerter på en eller annen måte i livet sitt, så trigger det behovet for, og berettigelsen av, at andre som er kompetente til det kan ta over. Jeg tenker at dette ikke er ensbetydende med en type overkjøring. Det er snakk om å ta over i beste mening og ut fra den faglige forståelsen av hva som er det beste vi her kan gjøre. 

Kan du si noe mer om dette med hvordan man ser på smerte i ulike kulturer? 

En måte å si det på er at det at vi er ømfintlige for smerte, det kan fremstå som en form for svakhet. Det er en type svakhet ved oss som vi helst skulle vært foruten. Og det er veldig mye i vår tid som handler om hva jeg, altså den enkelte, kan gjøre. Du kan se på forsiden av avisene nesten annenhver dag, denne du-journalistikken, altså hva du kan gjøre for å unngå å få migrene på jobben og hva du kan gjøre hvis du har stive skuldre. For å si det politisk, det er mange plager, mye smerte, som folk har og som de utvikler over år på grunn av stress eller press på arbeidsplassen. Og alle vil nikke til dette, men det som er karakteristisk for denne kulturen jeg snakker om i vår tid i dag, det er forventningen som er veldig gjenkjennbar i den journalistikken jeg nevnte. Dette med hva den enkelte kan gjøre selv, enten for å bli kvitt disse smertene eller plagene når de en gang har dukket opp, eller for å forebygge eller forhindre at de i det hele tatt dukker opp. Så det er nærmest en hel industri som liksom er tilbydere på et sånt marked med hensyn til hvilke grep du kan ta nå, etter at vi har utviklet dette produktet, for å minske smerten og plagene du allerede har, eller for å forebygge at du noen gang får dem. Det rimer jo veldig godt med en sånn indvidualisering av ansvar for å holde seg frisk, være syk kortest mulig, eller for å bli frisk igjen, eller være syk kortest mulig.

Det at vi er smerteutsatte vesener har en moralsk betydning

Et annet eksempel kunne være holdningene til aldring og alderdom, hvor man kan se til andre kulturer og kanskje også religioner. Nå er jo fyndordet i en rekke offentlige dokumenter ‘aktiv alderdom’. Det er den samme journalistikken – hva kan du som nå er blitt pensjonist gjøre for å holde deg aktiv lengst mulig, underforstått – slik at du lengst mulig unngår å være til byrde for andre, å være til byrde for fellesskapet og å ligge helsevesenet til byrde. Så hva kan du gjøre, hvilke grep kan du ta. Igjen denne veldige individualismen, eller veldige ansvarliggjøringen, som nå treffer oss i alle livets faser. Det begynner med ansvar for egen læring for seksåringene på skolen, og så går den hele veien opp gjennom alle livsfasene. Det skriver jeg mye om i disse to bøkene, at det fører til store belastninger, også med hensyn til måten å håndtere plager og forsåvidt også problemer på. For eksempel på arbeidsmarkedet eller på arbeidsplassen, hvor det er veldig mange som er truffet av de samme kravene som skaper stress og press, og sånn sett lider under de samme betingelsene. Men at folk har veldig liten nytte eller hjelp av, i termer av solidaritet, at de strir med det samme eller er i samme båt, på grunn av denne individualiseringen med hensyn til hvordan ting skal takles. Og hvor folk også i stor grad er konkurrenter for hverandre, snarere enn at de kan lene seg på hverandre og kjenne at de er misfornøyde med de samme utviklingstrekkene, som de da gjerne vil ønske å gjøre noe med. Men det er selvfølgelig vanskelig hvis man står hver for seg med sine individuelle ressurser. Jeg tenker at dette med synet på alderdom er ganske betegnende her. Da kunne man si at et positivt syn på, eller naturlig syn på alderdom, det er at det vil inntreffe en svekkelse, gradvis eller hurtig, slik eller sånn i det enkelte tilfelle. Den stadig raskere endringstakten som preger vårt samfunn kan føre til at de som er eldst opplever at de har «gått ut på dato», at de har lite å bidra med i samtiden fordi deres erfaringer og kompetanser i vid forstand tilhører en helt annen tid og derfor har liten relevans for den yngre generasjonen. Det gjelder ikke lenger, måten man har gjort ting på eller hvordan man har tenkt om ting før, det er ute av tiden. Så det gjør at det kanskje kan være ekstra truende, med tanke på selvbildet, bare det å bli gammel. Det er ikke nødvendigvis smertefullt i den forstand, men jeg tenker at det også er viktig å se at det at vi er smerteutsatte vesener har en moralsk betydning. For da vet jeg av min egen smerteutsatthet noe om hva det vil si for andre å være i den smerten. Så det er en inngangsport for å kunne forholde seg til andres lidelse, det at vi alle har dette trekket. 

Vi kan si at det er dette med forventningen om å ha en såkalt aktiv alderdom og holde seg frisk og rask så lenge som mulig, i forlengelsen av at det er det å ikke belaste andre men å være selvgående og selvbestemmende, som er trumf som verdi i samfunnet vårt. Og at det forsåvidt også gjelder gjennom hele livet. Så det er en risiko for at det kan bli noe skamfullt over å ikke klare ting lenger og ikke kunne klare å ordne opp uten hjelp fra andre. At det kan bli noe plagsomt som gjør at man kanskje underkommuniserer det at nå er det kommet dit at man trenger andre. Det tenker jeg er veldig synd. For i utgangspunktet så er det at vi er smerteømfintlige, som jeg sa, en inngangsport til at vi kan bry oss om hverandre, og ha en egen klangbunn i egne erfaringer med smerte for å skjønne hvordan andre har det nå, når dette har skjedd med dem. Det er viktig å ikke skusle bort at det er et grunnlag og en kilde til at vi kan bry oss om hverandre i moralsk henseende. 

Du var inne på smerten ved å bli oversett, avvist og lignende, kan du si mer om det?

Jeg har jo skjønt at i våre dager, iallefall for unge, kan det ha mye å gjøre med sosiale medier. Da jeg var tenåring, sånn på 70-tallet, så kunne vi si i kameratflokken at ‘er det så nøye, da?’. Men det er ingen som sier det nå, når de er 14 eller 17 år, til seg selv eller hverandre. Tvert imot, nå har alt blitt veldig nøye. Det er som en opplevelse av at selv om du kanskje ikke vil identifisere deg med idealet om et bestemt utseende, en bestemt kropp, og få 5 eller 6 i alle fag, og at du egentlig vil slippe å bli målt på det. Så tror jeg at unge i dag ikke opplever noen reell valgfrihet til å ikke måle seg selv og forholde seg til hvordan de blir målt av andre, opp mot det som nå da definerer riktig utseende og krav til vellykkethet og prestasjon og ytelse. Så igjen, selv om veldig mange strever med de samme problemene knyttet til dette så er det ikke noe særlig mulighet for å søke støtte i at mange strever nettopp med det samme. 

Du skal ikke la deg definere av sånne utvendige målestokker og idealer som dette

Jeg tenker at det må være en stor utfordring for de som jobber innen psykisk helse i dag, å kunne si at dette er ikke skamfullt, du trenger ikke være forpliktet, du skal ikke la deg definere av sånne utvendige målestokker og idealer som dette. Det er bare tull, det forteller ingenting om hvem du er eller verdien av det du er eller hva du står for i det hele tatt. Det er bare sånn helt utvendig og overfladisk. Det er lett å si, ikke sant, at bare se bort fra det. Men at også kanskje mange unge som strever med psykiske vansker og dårlig selvbilde, at de får høre fra trygge voksne at det er ikke noe uunngåelig, det er ingen naturlov at du skal bli målt på dette. Og heller prøve å slå ut en større vifte for hvordan folk kan vise hva de står for, at det er mange ting som kan være verdifulle. Det er mange ting som kan berettige til anerkjennelse. Det er mange ting som det må være plass for, og ikke det å ha én type kropp eller ett type ansikt som må fikses på i den grad det ikke tilfredsstiller. 

Man må også være klar over hvor mye reklame som spiller på usikkerhet, som spiller på misnøye. Det verste for de som driver reklame det er jo folk som er trygge. Det med usikkerhet og tvil og det som hører ungdomstiden til og alltid har gjort det, kan i vår tid kan utnyttes på kyniske måter. 

Samtidig kan vi si at kulturen egentlig ikke tåler smerte

Smerte i vår tid, i vår kultur. Er det noe vi prøver å få bort, eller noe vi burde lære oss å leve med i større grad? 

Det er mye i det jeg har sagt sånn kulturelt sett i vår tid som er et budskap om at i den grad du nå er preget av smerte – så må du tåle den smerten. Samtidig kan vi si at kulturen egentlig ikke tåler smerte. Altså at den ikke tolererer og ikke har aksept for smertens plass i våre liv. Det at vi ikke kan velge bort de tingene som gjør at vi er smerteutsatte, er det veldig liten aksept, veldig lite forståelse for i kulturen. Da blir den smerten jeg er utsatt for bare en ny utfordring, eller et nytt krav til hva jeg skal håndtere. Uten å være andre til byrde. Så det er viktig å gå litt bak dette med at smerte selvfølgelig er negativt og uønsket, men det kan også være mulig å vokse på. Vi skal ikke idealisere smerte, men anerkjenne at i det å oppleve smerte, i det å oppleve sykdom, så kan man også bli kjent med nye sider ved seg selv. Man kan bli kjent med nye sider ved sine medmennesker, det er klart det ofte er negative sider som trigges, men det kan også være positive sider. I beste fall så vil det også kunne være med å utvide hva det vil si å være menneske, og hvor mangfoldig livet kan være, hvor mange prøvelser det kan være man blir utsatt for, og føre til at andre også får en mulighet til å stille opp for en. Det er jo noe av det som er fint med smerte, hvis det går an å bruke et sånt uttrykk, at da vil andre ha bruk for meg, og da vil de andre kunne oppleve det at det er bruk for dem. Også dette med at det er bruk for en er viktig i vårt samfunn i dag. Det er mange mennesker som strever med det at de ikke synes at det er bruk for dem. Det er en form for usynlighet. Det at jeg er syk, det at andre er syke, særlig når andre er syke og jeg kan gjøre noe, det gjør at det blir bruk for meg. 

Ikke skjul at du har behov for hjelp og at ting gjør vondt og er vanskelige. Og ikke føl skam på grunn av det

 Hva vil du si til dem som trenger hjelp? 

Ikke hold det for deg selv. Ikke skjul at du har behov for hjelp og at ting gjør vondt og er vanskelige. Og ikke føl skam på grunn av det. Det er nok mye lettere sagt enn gjort, men så lenge man ikke lar noen andre få vite hvordan man har det, så har heller ikke andre sjans til å gjøre noen forskjell i positiv forstand. Og til at det blir bruk for dem. Når jeg er dårlig og har det dårlig så er det bruk for andre i livet mitt. Det første jeg kan gjøre er i hvert fall å si fra om det. Ikke føle det som noe nederlag eller tap å si fra om at jeg trenger noen nå, jeg klarer det ikke lenger alene. 

Det grunnleggende menneskeverdet er ikke knyttet til prestasjon og ytelse.

Hva vil du si til de som skal hjelpe? 

Kanskje prøve å være uforutinntatte eller uten fordommer, og prøve å ikke knytte noe slags skyld til det å være trengende. Og å støtte opp under følelsen av egenverdi, selv om det er en person som ikke kan yte og prestere lenger som før, eller som han eller hun helst skulle ønske. Det grunnleggende menneskeverdet er ikke knyttet til prestasjon og ytelse. 

Er det noe du vil si til slutt? 

Jeg har ikke snakket om at smerte også kan gi et kick. Det er et helt annet aspekt, men smerte kan også bekrefte en type vitalitet. Det er særlig i denne sangen til Johnny Cash som jeg pleier å sitere, ‘Hurt’. At jeg ikke helt vet om jeg er i live eller om ting er virkelige før jeg føler smerten ved det. Det er noe som er mer psykologisk komplisert å si om at vi også trekkes til smerteopplevelser. Og vi kan trekkes til eller tiltrekkes av mulighet for å påføre oss selv smerte, men da med å forsøke å ta kontroll over den smerten. Å ta kontroll over akkurat hvor mye, hvor lenge, hvilken smerte. Det kan også gi en form for ro, uten at vi skal idealisere dette. 

Vi vet om dette i forbindelse med selvskading for eksempel. Det er viktig å ha et blikk på de sidene ved smerte. Også dette med å kontrollere sin egen kropp, som vi vet kan ta patologiske, veldig skadelige former. Men at det også vil sette det inn i et kulturelt perspektiv. Hvis verden der ute fremstår veldig skremmende og full av endringer og ting som jeg ikke kan kontrollere, men er utlevert til, er passiv og er et offer overfor, så kan det bli desto viktigere for meg som individ å kontrollere meg selv og kontrollere min egen kropp og hva som skjer med den. Så det skjer en innskrenkning, en skrumping nærmest, av hva jeg kan kontrollere her i verden, som ender med at jeg bare kan kontrollere meg selv. Særlig da som kropp, kanskje noe som har å gjøre med dette med mat og lignende. Og at det blir desto viktigere å bevare det aller siste som er meg og mitt og som jeg bestemmer over, hvis alt annet ellers er utrygt og gjør at jeg føler meg overveldet.

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!