Hva må endres i de psykiske helsetjenestene? Og hvordan? Intervju med Birgit Valla.

Recoverybloggen har hatt en lengre prat med Birgit Valla om de psykiske helsetjenestene og hvordan hun mener at de bør endres, og om Stangehjelpa og Trondheimshjelpa. Birgit er psykolog og har skrevet flere bøker, og hun både podcaster og blogger om psykisk helse. Hun er for tiden privatpraktiserende, men har siden januar (2023) jobbet 25% stilling i Trondheim kommune, for å være med å starte opp “Trondheimshjelpa” for barn og unge. 

Kan du si litt om deg selv? 

Jeg ble ferdig utdannet psykolog ved NTNU i 2005. Jeg har alltid vært veldig opptatt av barn og familier, det var familier jeg tenkte at jeg skulle jobbe med når jeg var ferdig. Derfor begynte jeg å jobbe i spesialisthelsetjenesten, i BUP. 

Den gang var det ikke så mye satsing på kommunen som det ble senere. Så det var i spesialisthelsetjenesten man søkte jobb som psykolog. Jeg jobbet i noen år før jeg tok spesialisering innenfor barn og unge. I 2009 begynte jeg å jobbe i Stange kommune, og jobbet der i 10 år. Nå har jeg jobbet i snart 4 år for meg selv, privat, og underviser, veileder og har litt klienter i privat praksis. Selv om privatpraksisen ikke er min hovedgeskjeft, tror jeg det er viktig at man holder en fot i bakken og har kontakt med folk, hva er det folk er opptatt av der ute? 

Siden januar i år har jeg jobbet 25% i Trondheim kommune for å jobbe med Trondheimshjelpa for barn og unge. Jeg ble ansatt på prosjektmidler fra “Hjelp som hjelper-prosjektet”. Vi jobber etter de samme verdiene og prinsippene som Stangehjelpa, og skal ha offisiell åpning til høsten. Jeg tror det blir veldig, veldig bra. 

Du skriver både bøker og lager podkast også?

Da jeg var ferdig med studiet og hadde levert hovedoppgave tenkte jeg at det skulle bli deilig å bare jobbe og være ferdig med skriving og oppgaver. Men så begynte jeg med en gang – av en eller annen grunn – på en artikkel. Det var en artikkel i tidsskriftet for psykologforeningen om brukermedvirkning. Jeg ble veldig opptatt av det.

Etter det har jeg alltid hatt skriveprosjekter på gang, enten det har vært blogg eller en bok eller en artikkel. Jeg har vært opptatt av formidling. Etter hvert ble det en podkast. Jeg er ikke en sånn forskertype, jeg har ikke den tålmodigheten. Samtidig har jeg et lite ønske om å bli det en gang. Men jeg er en veldig sånn ‘doer’. Jeg skriver om praksis, om hva man gjør, og er opptatt av at det skal være nyttig for folk. 

Etterhvert ble det en bok i 2014 som het ‘Videre’, og så ble det en bok til som jeg har skrevet sammen med mine kolleger i Stangehjelpa, ‘Hjelp som hjelper’. ‘Videre’ er oversatt til dansk og engelsk, og snart til japansk. Japanerne oppdaget den engelske versjonen, så jeg har vært der og undervist dem. Det var litt av et eventyr, det var veldig gøy. Så den er oversatt til noen språk. Det er jo litt morsomt, jeg har ingen mulighet til å vite om det som står der er riktig. Jeg må bare ha tillit til at de har oversatt det på rett måte. 

Hva er du opptatt av for tiden?

Det som jeg er mest opptatt av nå er hvordan vi kan endre systemene. Jeg har blitt veldig opptatt av velferdssystemet, hvordan det er rigget. Det er det jeg har oppdaget hele veien, at velferdssystemet er rigget på en måte som gjør at man ikke får gjort en god jobb, for å si det veldig enkelt. At det er vanskelig å gjøre både det som gir gode resultater for innbyggerne, å gjøre det de ønsker, men også slik at de ansatte får brukt seg selv og får gjort mye av det de ønsker. Det er så mange hindringer i systemene, så oppdraget nå er å endre dem. 

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Hva er det med systemene som må endres? 

Måten de psykiske helsetjenestene er bygd opp på og innholdet i dem. Jeg er ganske tradisjonelt opplært fra psykologutdanningen, der man lærte om mange metoder og tilnærminger, hvordan man skal jobbe, diagnoser, utredninger. Det er så ekspertstyrt. Man skal utrede, velge riktig metode. Denne psykoterapitankegangen kan være veldig humanistisk og fin. Men jeg erfarte tidlig at den ikke nødvendigvis fungerte. Vi hadde en internpraksis under studiet der jeg hadde gjort alt etter boken, med god veiledning, men jeg fikk tilbakemelding fra moren til gutten jeg skulle hjelpe om at det egentlig ikke hadde hjulpet noe særlig. Hun hadde helt andre tanker. Det gjorde veldig inntrykk på meg, jeg syntes at jeg hadde gjort alt riktig, men så var utfallet dårlig. Det var sånn “operasjonen var vellykket, men pasienten døde” – det var slik jeg følte det! 

Selv om ting er evidensbasert, så vet du ikke hvordan det fungerer for den personen du skal hjelpe

Jeg var heldig med min første arbeidsplass, det var innenfor BUP-systemet, i tredjelinja. Der hadde de som en av de første stedene i landet begynt å innføre det vi nå kaller Feedback-informerte tjenester. Scott Miller og Barry Duncan som utviklet FIT hadde vært på besøk på denne lille gården oppe i lia. Jeg kom veldig fort inn i det med å begynne å ta tilbakemeldinger og sette egen ekspertrolle til side. Hele min intuisjon sa til meg at det må være mye bedre å jobbe sånn, enn at jeg skal komme med mine metoder, som jeg ikke egentlig vet om folk vil ha. Selv om ting er evidensbasert, så vet du ikke hvordan det fungerer for den personen du skal hjelpe. Hele dette med evidensbaserte metoder er litt problematisk, men det trenger vi ikke å snakke om her. 

Jeg lærte meg både det med å ta tilbakemeldinger, være kreativ og å lytte til de jeg skulle hjelpe. Hva slags idéer hadde de? Jeg ble nødt til å tenke utenfor boksen og kunne ikke bare gjøre det jeg hadde lært på studiet. Det var veldig utfordrende, men jeg lærte mye om det å ikke vite hva du gjør før du gjør det. Det var mye mer kvalitetssikret enn en prosedyre, eller en manual, eller en retningslinje. For vi sjekket hele tiden om det vi gjorde faktisk hjalp folk, ved hjelp av FIT. 

Jeg gjorde de typiske psykologoppgavene som utredning og diagnostisering, men jeg satte etter hvert store spørsmålstegn ved diagnosene

Det var viktig å lære seg å lytte til familiene. Vi jobbet sånn at vi var mye hjemme hos folk, fordi det var det de ønsket. Dette var barn som strevde mye, gjerne de som strevde mest. Vi jobbet med de som ikke BUP klarte å hjelpe. Mange var veldig fortvilet, og de hadde ofte masse diagnoser. Noen ganger fikk de enda flere diagnoser av meg. Jeg gjorde de typiske psykologoppgavene som utredning og diagnostisering, men jeg satte etter hvert store spørsmålstegn ved diagnosene. Det var mye av disse ‘nevrodiagnosene’ som lærevansker, Asperger, Tourette’s og sånt. Jeg ville være etterrettelig for foreldrene, og forklare dem på en ordentlig måte hva det var vi hadde funnet ut når vi sa at et barn hadde det ene eller det andre. Så jeg leste mye om hva de ulike diagnosene og symptomene betydde på hjernenivå, noe man hevder at man vet. Men jo mer jeg leste, jo mindre fant jeg. Til slutt så skjønte jeg at vi egentlig ikke har funnet noen ting om at det er noe annerledes i hjernen til disse barna enn til andre barn. Jeg skjønte at dette rett og slett er et blindspor. Det er ikke den veien vi må gå. 

.. det at spesialisthelsetjenesten er så hierarkisk oppbygd med tanke på profesjonene. Det er ikke noe som er basert i forskning, det er et fagforeningstiltak. Det er ikke noe i forskning som sier at de profesjonene som er øverst i hierarkiet hjelper folk på en bedre måte enn de som er nederst

I 2009 jobbet jeg på en poliklinikk i BUP, og syntes at vi i spesialisthelsetjenesten brukte veldig mye tid på ting som egentlig ikke er så veldig forskningsbaserte. For eksempel det at spesialisthelsetjenesten er så hierarkisk oppbygd med tanke på profesjonene. Det er ikke noe som er basert i forskning, det er et fagforeningstiltak. Det er ikke noe i forskning som sier at de profesjonene som er øverst i hierarkiet hjelper folk på en bedre måte enn de som er nederst. Det er ingen forskning på at profesjon har noen betydning på den måten. Noen profesjoner har lengre utdanning, det er alt. Og så kan vi forskjellige ting. Men når det kommer til å være terapeuter og å hjelpe folk så er dette hierarkiet helt ubegrunnet. Og jeg har litt problemer med å bare innfinne meg med ting som ikke stemmer. Hvorfor gjør vi det da? Det som er rart det er at de med høyest utdanning er de som kanskje i høyest grad ignorerer en del forskning, hvis den taler deres egen profesjon imot. Det er mye som har talt min profesjon imot, men jeg har tenkt sånn at jeg ikke kan leve på en livsløgn, å velge noe som passer meg for så å følge det. 

Vi gjorde alt for lite av det som folk var opptatt av, som var mer hverdagsliv, hvordan de hadde det i relasjoner, og alt som handlet om livet, egentlig

Jeg syntes at mye av det vi gjorde i det systemet ikke var forankret i forskning, og at det heller ikke hjalp folk. Og jeg syntes dette var etisk problematisk. Vi gjorde alt for lite av det som folk var opptatt av, som var mer hverdagsliv, hvordan de hadde det i relasjoner, og alt som handlet om livet, egentlig. Og vi sløste veldig med ressurser. Vi hadde venteliste og vi hadde det så travelt, og jeg tenkte at herregud, når vi jobber på denne måten så er det jo ikke rart. Hvis vi hadde begynt på nytt, kunne vi ha bygget opp en tjeneste basert på hva folk forteller oss at de er opptatte av, og ønsker hjelp med. En tjeneste hvor de kommer direkte inn og kan fortelle det med sine egne ord, ikke doktorens ord om hva som feiler dem. For allerede der er vi helt ute å kjøre. At de kan fortelle det med sitt eget, vanlige språk. Og så kan vi prøve å hjelpe dem med det i et mest mulig likeverdig samarbeid. Selv om det er en maktubalanse der når vi er i en hjelperrolle. 

Som nevnt brukte vi FIT for å få tilbakemeldinger. Sånn får man sjekket ut hva som hjelper folk. Hvis det hjelper så fortsetter man, hvis det ikke hjelper så må man slutte med det og finne på noe annet å gjøre. Prinsippet om at alle skulle behandles likt, det var veldig viktig for meg. 

Da veilederen ‘Sammen om Mestring’ som kom for mange år siden var ute på høring, var det nok eneste gang jeg har svart på en sånn høring. Etter det har jeg vel tenkt at det ikke er noen vits i å svare, de har nok allerede bestemt seg for hvordan det skal se ut. Men da var det snakk om forløp 1, 2 og 3. Jeg tenkte ‘hvorfor skal vi sette folk i bås på den måten’? Da har du liksom stemplet folk med at du hører til der og der. Vi går og snakker om de alvorlige og de sammensatte og de langvarige, mens et annet sted har vi de lette til moderate. Det å sette folk i bås på den måten kan bli en selvoppfyllende profeti. Jeg skrev i høringssvaret at jeg ikke syntes at vi skal kategorisere folk på denne måten. Men det var det ingen som hørte på.

Det er mye vanskeligere å endre kulturer enn å bygge dem opp fra bunnen av

Stange kommune lyste ut stilling i 2009, de skulle ha en psykolog som skulle hjelpe dem med å bygge opp en tjeneste til barn og familier. Jeg tenkte at dette var perfekt, da kunne jeg få testet ut disse idéene mine, da dette var noe som skulle bygges opp fra bunnen av. Det er en stor fordel når man skal jobbe med kultur og verdier. Det er mye vanskeligere å endre kulturer enn å bygge dem opp fra bunnen av. 

Det var viktig for meg at det ikke ble slik at ‘hvis du har store problemer så må du et annet sted, men hvis du bare har små eller moderate problemer så kan du komme til oss’. Jeg ville ikke at vi skulle sitte og vurdere folk sine problemer på den måten. Vi skulle ta imot alle, de var bare å komme og snakke med oss. Man vet ikke hvilke ressurser som bor i folk. Symptomuttrykket kan være voldsomt, men det forteller ikke hva vi må gjøre og hva de selv må gjøre. Noen kan ha et voldsomt symptomuttrykk, som er det vi ser, men har masse ressurser bare de får litt hjelp til å begynne å ta tak i det selv. Derfor sto jeg veldig hardt på dette med at alle skulle behandles likt. Det er her systemet ikke spiller på lag. Systemet vil sortere, få dem inn. Disse skal ha vedtak, og disse trenger ikke vedtak. Disse må få den tungvinte veien inn, men disse har bare lettere til moderate utfordringer så de kan få den lette veien inn. 

Jeg hørte ikke ordet vedtak før i 2015. Det kom som et sjokk på meg, det hørtes utrolig tungvint ut og jeg skjønte ikke poenget. På Stangehjelpa startet vi med barn fra 0-6 år og deres familier. Om de hadde haugevis av problemer så var det også greit. Det var veldig verdibasert, så vi tenkte ikke at vi skulle fikse disse familiene. Det hadde ikke gått. Vi ville bare lytte til dem og høre hva de tenkte. Det å hjelpe folk å hjelpe seg selv var utgangspunktet. Ellers hadde vi brukket nakken, for i starten så kom alle de ‘impossible cases’ som Scott Miller og Barry Duncan kaller det, de som gjerne har vært overalt i systemet, og så har det ikke hjulpet. Så vi kunne ikke tro at vi skulle ha noen slags løsning. Vi var opptatt av dialogen, og det å lytte, og det å hjelpe folk å finne sine egne løsninger. Da kom vi mye lenger med mange flere, og med mye mindre ressurser. Vi målte hele tiden med FIT og sjekket om ting gikk riktig vei, og stoppet veldig fort med det vi gjorde når vi så at det ikke førte frem. Vi hadde heller ikke noen overdreven tro på at hvis vi bare fikk inn flere instanser så kom det til å hjelpe. Nå er det sånn at folk har ansvarsgrupper med kontoret fullt, masse folk, og de det gjelder blir bare mer og mer passivisert. Når det sitter mellom 5 og 10 fagfolk rundt et bord sammen med denne stakkars personen, så blir jo ikke deres egne ideer hørt. Jeg hadde kanskje ikke turt å si hva jeg tenkte da. 

Vi var ikke opptatt av å få flest mulig instanser inn – men vi samarbeidet med de andre tjenestene. Vi tenkte bare ikke at det var det som skulle løse problemene til folk. Det sier forskningen også, at for å få det bedre i livet ditt så har det du selv gjør som har nesten alt å si. 

Jeg kommer ikke til å sette en diagnose igjen – det synes jeg er en helt uvitenskapelig måte å jobbe på

‘Bestillerkontorer’ og ‘bestiller/utfører’ var et vokabular som i 2010 var helt ukjent for meg. Vi åpnet en tjeneste der folk kunne ta kontakt selv. Vi samarbeidet masse med barnevern og etter hvert skole slik at de visste hvor de kunne ta kontakt, og jobbet alltid etter behov. Det var ikke sånn at nå skal alle få dette programmet. Vi skulle ikke prakke på folk ting de ikke hadde bedt om, men hvis de ville, så kunne vi hjelpe. Hvis ikke så lot vi folk være i fred. Da vi jobbet med barn opplevde jeg ikke systemet som noen spesiell hindring. Vi tok tidlig et standpunkt om at vi ikke skulle diagnostisere eller være opptatt av diagnoser. Da jeg sluttet i spesialisthelsetjenesten i 2009 så hadde jeg satt min siste diagnose. Jeg kommer ikke til å sette en diagnose igjen – det synes jeg er en helt uvitenskapelig måte å jobbe på. Noen av ungene vi møtte hadde allerede diagnoser og da forholdt vi oss til disse og kunne snakke med foreldrene om det. Men ut fra forskning så skjønte jeg ikke hvordan man kunne holde på med dette med diagnoser. 

Jeg leste Robert Whitaker, ‘Anatomy of an Epidemic’, hvor han beskrev en psykiatrisk epidemi. Han tar for seg diagnosene og medikamentene og hva de egentlig gjør med folk. Det er han som har laget nettsiden Mad In America som Mad In Norway er en filial av. Det er jeg som har startet den i Norge. Jeg leste også bøkene til Trond Aarre ganske tidlig. 

Vi fikk mye ut av ressursene våre når vi arbeidet sånn. Folk tok kontakt, vi jobbet med dem og så avsluttet vi når vi var ferdige. Vi fikk veldig mye skryt, innbyggerne likte det, politikerne likte det, alle likte det. Samarbeidspartnerne likte det også, for vi var veldig lettvinte, og sa ja til alt. Men vi tok ikke bestillinger fra andre systemer, for det er ofte ikke familien sin bestilling, det er de andre systemene sin, det de tror at familien trenger. Det er ikke bestandig det stemmer. Da blir det sånn ‘gjøre for’, og det var vi ikke så veldig gira på uansett. I 2014 bestemte Stange Kommune at vi skulle slå sammen Familiehjelpa med rus- og psykisk helsetjenesten for voksne. Det var et ønske om at man også for voksne skulle jobbe sånn som vi hadde gjort med barn. Hvis de voksne i familien hadde egne problemer så jobbet vi med de også, litt sånn rask psykisk helsehjelp,uten å være bundet til en metode eller noen spesielle inntakskriterier. Så hvis du hadde et førskolebarn så fikk du veldig god og enkel hjelp til deg selv også, og dette syntes jo politikerne var et tilbud som alle i kommunen burde få. Det var det som ble hetende Stangehjelpa, det var fra 0-100 år. 

Forarbeidene til loven sier at man egentlig ønsker minst mulig vedtak innenfor helsetjenestene

Det var to veldig forskjellige kulturer som skulle slås sammen. Den ene hadde jobbet med FIT hele tiden, enkel inngang, empatisk lytting, ingen kartlegging, vurdering, sjekklister og alt der som jeg skjønte at man holdt på med i voksentjenestene. Bare ‘hva er viktig for deg? hva ønsker dere?’, åpen dialog helt fra starten. Så ble vi slått sammen med voksentjenestene og der hadde de nettopp hatt tilsyn. Da skal du være flink og gjøre det tilsynet vil. De sa at de følte de hadde vært veldig flinke med at de laget lister for innkomst – sånn hva man skulle spørre om ved første samtale – fordi det var det tilsynet ønsket, at du skulle kartlegge ordentlig for at det skulle se bra ut. Da får du ikke avvik. Så kom jeg og sa at det der, det kan vi ikke holde på med, bort med det! Folk må få lov til å fortelle hva de selv ønsker, det er ikke vi som skal bestemme hva vi skal snakke om i første samtale. Så vi la bort alt det de hadde jobbet masse med. Og så var det vedtakene, alle hadde vedtak. Jeg spurte hvorfor de hadde det, og svaret var at det sto i loven. Jeg hadde aldri sett at det sto i loven. Så jeg begynte å undersøke dette med loven og vedtak. Da fant jeg ut at det strengt tatt ikke står. Det kommer litt an på hvordan du velger å bruke loven, både hvor du forankrer tjenesten din, i hvilken lovtekst, men også hvordan du tolker enkelte ting. Forarbeidene til loven sier at man egentlig ønsker minst mulig vedtak innenfor helsetjenestene. For å unngå byråkrati og sånt. Men nå er det jo helt motsatt i praksis. 

Så det der begynte jeg med i 2015, det med hvordan man kunne få voksentjenesten til å bli så bra som barnetjenesten hadde blitt. Og det fikk vi til en stund, men det var en sånn konstant kamp mot systemet. 

Så tilbake til spørsmålet – hva er det som må endres? Slik jeg ser det er det to hovedlinjer: 

Det ene er den administrative siden, styringssystemet, alt som handler om bestiller/utfører, vedtak, alle disse rettighetsvurderingene, alt dette papirarbeidet vi driver med før folk får hjelp. New Public Management kan du kalle det, det er en del av den styringsideologien, hele den offentlige styringsideologien er et problem. Og nå ønsker man jo tillitsreform og relasjonell velferd. 

ansatte må få mye større frihet til å jobbe uten å bli kontrollert, og iallefall ikke bli kontrollert på ting som ikke har betydning

Hva tillitsreformen egentlig innebærer er det ingen som vet. Men hvis man leser i ledelseslitteraturen om dette med tillitsbasert ledelse, så handler det om at ansatte må få mye større frihet til å jobbe uten å bli kontrollert, og iallefall ikke bli kontrollert på ting som ikke har betydning. Men man må selvfølgelig, slik jeg gjorde det i Stange, levere på resultater. Du må gjøre jobben din, jeg sier til folk at så lenge dere gjør det vi skal gjøre, altså så lenge vi ikke har venteliste og tar imot folk og bruker FIT og de får det bedre, så bryr jeg meg ikke om hvordan dere gjør det. Det var kanskje litt mer nyansert, man skal jo fylle enkelte lovkrav og sånn, men mye av dette dokumentasjonsopplegget – det må bort. Vi må også ha tillit til at de ansatte kan gjøre en god jobb så lenge de vet retningen – hvor vi skal. Ledelsen må være tydelig på dette med visjon, hvordan skal vi jobbe her. Vi har blitt et samfunn hvor man er livredd for å ta risiko. 

Jeg tenker media spiller en kjempestor rolle i at det har blitt sånn. For det er klart at lederen i en kommune ikke vil ha sånne ‘brøt loven’-overskrifter. Jeg kan lese avisartikler hvor det har vært tilsyn og så står det ‘brøt loven’, men så leser jeg litt i artikkelen og skjønner at det bare er tull, at det ikke dreier seg om noe viktig. Det som de har funnet på disse tilsynene det er bare sånn som at en perm sto i feil hylle. Hvis den sto riktig så er alt bra, og hvis den ikke gjorde det så er det avvik. Innholdet i disse tilsynene er ikke egnet for å finne ut om tjenesten egentlig leverer noe bra eller ikke. 

Det er i alle fall det éne som må endres, og det er det jeg er mest opptatt av når det gjelder Trondheim. Jeg hadde håpet at Trondheim kan være en spydspiss i å endre dette systemet bort fra bestiller/utfører og alle disse vedtakene. Slik at folk kan få lavterskel rett inn, at man kan ha tillit til folk og ha tillit til de ansatte. Men da må man jobbe med verdier og prinsipper og man må ha ledere som vil noe. Hvis man bare har administrative ledere så blir det bare administrasjon. For de vil jo bare fylle systemet slik som det er. Men hvis du har ledere som vet hva de vil, hvor vi skal hen, hvordan få til gode resultater, og som bruker tilbakemeldingssystemer, da trenger du ikke alt det her. 

Folk blir litt mer lært hjelpeløse, og så får du en sånn mentalitet i befolkningen om at ‘jeg har krav på’, ‘jeg skal ha dette her’, og at ‘det er noen som skal fikse meg’. Noen må komme og gi meg eller ordne for meg

Men i bunn og grunn så er det på grunn av resultater. Systemet gir så dårlige resultater for om folk får det bedre. Systemet gjør folk litt sånn lært hjelpesløse. Det viktigste for at folk skal få det bedre i livet sitt, det er det de gjør selv. Og den trua og håpet som de har på at de selv kan få til ting. Alle de ovennevnte tingene er med på å ta det litt ned. Så det gir oss mye dårligere odds. Folk blir litt mer lært hjelpeløse, og så får du en sånn mentalitet i befolkningen om at ‘jeg har krav på’, ‘jeg skal ha dette her’, og at ‘det er noen som skal fikse meg’. Noen må komme og gi meg eller ordne for meg. Da blir det sånn at mange kommer inn i systemet og så kommer de aldri ut igjen.

Så systemet har masse problemer. Og dette fører til høyere sykefravær, mer gjennomtrekk i tjenestene og demotiverte ansatte. Men til syvende og sist så gir det bare så himla dårlige resultater på befolkningsnivå. Det gir ikke en engasjert befolkning som kan mestre livene sine selv, som jo er det de fleste ønsker. Så lenge vi har den strukturen så greier vi ikke å få gjort noe med innholdet, for strukturen legger så mange føringer på hva vi skal gjøre. 

Det andre hovedproblemet som også fører til dårlige resultater er innholdet i de psykiske helsetjenestene så lenge de er baserte på diagnosemodellen, eller den psykiatriske tilnærmingen. Alle disse veilederne og retningslinjene som finnes, det kan stå ‘recovery’ og det kan stå fine ting, men i bunn og grunn så er de medisinsk anlagte. Man kan kalle det den medisinske modellen, eller diagnosemodellen. Den psykiatriske forståelsen av psykiske problemer. Så lenge den ligger til grunn for måten vi jobber på så tror jeg vi kommer til å få mer og mer problemer. Man kan si at det har med samfunnet og sånne ting å gjøre, og det har det sikkert, men det har også med tjenestene å gjøre. At tjenestene opprettholder disse problemene. 

Så det er det andre jeg jobber med, og det jobber jeg mer med på fritida gjennom Mad in Norway. Jeg har også skrevet om det i begge bøkene mine, og når jeg underviser i FIT så snakker jeg litt om det. Gjennom tilbakemeldinger så er det det jeg har lært, at systemet ikke fungerer. Og jeg tror at den eneste grunnen til at det blir opprettholdt er, og det har leder av psykiaterforeningen sagt rett ut, at det blir for vanskelig for psykiaterne å gjøre noe annet. Så vi opprettholder det mest for deres skyld. Og for legemiddelindustrien så klart, de tjener seg søkkrike på det. Og litt for psykologene, for deres posisjon og makt. 

Vi opprettholder den psykiatriske forståelsen for fagfolkenes skyld, og for pengeinteresser

Vi opprettholder den psykiatriske forståelsen for fagfolkenes skyld, og for pengeinteresser. I Norge har aldri psykologforeningen vært noen pådriver for endring. Det har en fraksjon av foreningen i England vært i større grad. I Norge er det medisinsk modell, følg etter legene, vi vil være mest mulig lik legene. Jeg har ikke noe imot leger, jeg er gift med en lege. Men da må du bruke dem til noe fornuftig og til noe de kan. Som har litt basis i forskning. 

Diagnosemodellen lever altså i beste velgående. På den ene siden er den mer kritisert nå, fordi det har blitt mer stuerent. I motsetning til for 5-10 år siden, da hadde man blitt slaktet. Men samtidig så synes jeg at diagnosesjargongen i samfunnet, blant ungdom, bare blir sterkere. At man snakker om at man har ADHD eller Asperger, alle skal liksom ha en diagnose. På TikTok har jeg skjønt at det florerer av diagnosebetegnelser. Og folk tror at det er en kjemisk ubalanse, at det er noe fysisk annerledes med dem. Det er det ikke. 

Jeg er mest opptatt av å jobbe med det byråkratiske, det kjedelige, for jeg tror ikke vi får gjort noe før vi får endret på det. Og så er det noe av det som handler om den medisinske modellen. Jeg hadde et innlegg i Morgenbladet hvor jeg skrev at vi burde legge ned psykiatrien. Jeg mener at hele den modellen er utdatert, den holder ikke mål. Vi bør legge den bort og så må vi jobbe på andre måter. Og vi vet hvordan vi kan gjøre det. Psykiaterne vet det kanskje ikke. Det er Power Threat Meaning-rammeverket (på norsk: Makt Trussel Mening-rammeverket), åpen dialog i nettverksmøter, alle sånne recoverybaserte ting vi vet masse om. Vi som har jobbet og vært ute en vinternatt før, det er ikke sånn at vi ikke aner hva vi skal gjøre uten diagnosene. Men det er klart at for noen yrkesgrupper som har lent seg veldig på diagnosemodellen, og hvor det er hele identiteten deres, selvfølgelig blir det veldig vanskelig hvis vi tar det bort. For hva er de da? De mister jo hele identiteten sin. 

Men jeg tror ikke vi greier å snu innholdet i tjenestene før vi har fått gjort noe med strukturen, og da må vi få slutt på alle disse veilederne og retningslinjene som forteller oss at vi må bruke en medisinsk modell

Det er også psykiatere som står trygt i seg selv og vet hva de står for, og som kan jobbe uten diagnosene. Så det er ikke slik at de må ha det. Men leder av psykiaterforeningen uttalte at Power Threat Meaning-rammeverket var for radikalt, og at han ikke trodde det ville slå gjennom. Nøkkelspørsmålet i rammeverket er ‘hva har skjedd med deg?’. Det er radikalt for noen, men det er ikke radikalt for alle. For mange av oss har jobbet sånn i årevis. Men jeg tror ikke vi greier å snu innholdet i tjenestene før vi har fått gjort noe med strukturen, og da må vi få slutt på alle disse veilederne og retningslinjene som forteller oss at vi må bruke en medisinsk modell. Det er et kjempeproblem. Jeg kom jo under tilsyn fordi jeg sa at jeg ikke diagnostiserte. De mente det ikke var faglig forsvarlig at jeg ikke gjorde det. Men på den annen side har Trond Aarre en artikkel i legetidss hvor han sier at det å sette diagnoser ikke er i tråd med faglig forskning eller i tråd med vitenskapelig forskning. Så for å jobbe faglig forsvarlig så blir du tvunget til å jobbe faglig uforsvarlig. Det er helt absurd. 

Hvordan tenker du at man kan endre disse elementene? 

Jeg tror det må skje både nedenfra og opp og ovenfra og ned. Det er helt klart at det må komme føringer ovenfra. Grunnen til at vi har medikamentfrie enheter i Norge er ene og alene fordi brukerorganisasjonene jobbet intenst med å få Bent Høie med på det. Hadde ikke han stått så hardt på for å få det så hadde det aldri skjedd. For det hadde ikke skjedd innenfra psykiatrien, der er det altfor mye motstand. Du må ha politikere som brenner for det, og som går for det. Og så må du ha tjenester som begynner å prøve det ut. Der har man mange eksempler, som Stangehjelpa og Trondheimshjelpa og Oslohjelpa. Vi begynte bottom up, men så stanget vi hodet litt i systemveggen. Jeg tror veldig på at man må gjøre det bottom up og la tjenester få prøve, men man må ha velsignelse fra oven. Sånn at du ikke blir tatt når du ikke gjør alt. Og da kan du ikke ha politikere som setter ned utvalg som skal prøve å løse problemene, og så setter de de samme folkene som har skapt problemene til å løse dem. Da må du ha inn andre folk som tenker andre tanker. Og det ser jeg ikke at skjer. Det er den samme gjengen som driver på oppe i toppen der. 

Ta Trondheim Kommune og Trondheimshjelpa som eksempel. Jeg tenker at hvis kommuneledelsen her virkelig vil – så er det alle muligheter til å få til ting. Det krever at de legger føringer og legger sin beskyttende hånd over den type arbeid. Men det er en stor kulturendring også i tjenestene, så mange ansatte i tjenestene vil synes at dette er veldig skummelt. De er vant til å jobbe på én måte og så skal de jobbe på en annen. De med mest utdanning synes det er vanskeligst. De som har mest å forsvare, som er mest spesialisert. Og særlig hvis de er spesialiserte innen den medisinske modellen eller diagnosemodellen så er det vanskelig å gi slipp på det. Eller hvis de er spesialisert på å gjøre gode kartlegginger og vurderinger, alt dette skjematiske. Hvis du rett og slett er en fantastisk saksbehandler. De som har identiteten sin mest i det bestående vil synes det er vanskelig å endre. Mens andre vil elske det og ønske det veldig velkommen. Da må du ha en leder som sier nå skal vi gå denne veien. Det er det de sier om innovasjon og om det å gjøre ting på nye måter, at det blir bråk. Fordi noen alltid vil forsvare det bestående, det er jo en grunn til at det er der. Du trenger en ledelse som går for noe annet, og så trenger du ansatte som får mye frihet til å begynne å jobbe på nye måter, men ut fra en retning. 

Jeg reiser rundt i mange kommuner, i fjor var jeg i rundt 50. De fleste er jeg i fysisk, noen snakker jeg med på nett. Men jeg ser at det er mye bra som skjer. Når folk får lov ute i kommunene, når ledere blir oppmuntret til å jobbe på nye måter, og når man ansetter ledere som vil noe. Jeg kan komme til en kommune og så ser jeg på lederen om dette kommer til å gå bra eller ikke. For de ansatte, de får man med seg. 

Så det er viktig at man kan se resultatet? At det forskes på? 

Det jeg tror er viktig er at man har et system for å se resultater, sånn som FIT-systemet for eksempel. Jeg skrev også rapporter på hvor mye vi gjorde i Stangehjelpa, men det i seg selv er ikke nok. For du kan møte masse folk uten å hjelpe et eneste menneske. Jeg leste en gang en ledelsesbok hvor de hadde noe som het ROWE – Results Only Work Environment. Og det var sånn at de ansatte skulle kunne vise at de fikk resultater på det som betyr noe. Ikke at de ble sjekket på alt mulig rart, men sånn som med FIT, at du har litt ‘accountability’. Du står til rette for det du driver med. I Stange så sa jeg at så lenge dere bruker FIT, og dere viser hva dere gjør, så kan dere gjøre hva dere vil så lenge folk får det bedre. Det kan skape en slags fryktkultur hvis folk blir målt hele tiden, men vi hadde en læringskultur. Vi må ‘confront the brutal facts’, vi må se på hva vi får til og prøve å gjøre det bedre. Det vi var opptatt av var resultater og hvordan vi skulle jobbe med dem. Ikke alt dette andre tullet. Da må du ha et system for det, eller så blir det sånn at man bare kan gjøre hva man vil så lenge man er snille og greie og har gode intensjoner. Det holder ikke. Du må ha et system der du kan vise hva du gjør. 

… lederne må være ledere, de kan ikke bare sitte og svare på epost og gå i møter

Hvis du bare innfører noe og bruker masse ressurser på det uten å sjekke underveis om det fungerer, så blir det så vanskelig å gå bort fra det, hvis man senere oppdager at det ikke virker. Da har man brukt masse penger på det, og så tenker man at nå må vi bare fortsette å ha det, vi har jo brukt så mye penger på det at vi ikke kan gå tilbake. Det er en veldig uhensiktsmessig måte å bygge opp ting på. Hvis du skal bygge opp noe så må du gjøre det gjennom småskrittforbedring. At du gjør litt og litt, sjekker ut om det gir resultater, slik at du kan justere deg. Det stiller på en måte mer krav til deg. Altså, lederne må være ledere, de kan ikke bare sitte og svare på epost og gå i møter. Som har blitt litt sånt som ledere gjør nå, ikke fordi jeg tror at de vil det, men det har bare blitt sånn. Men da må du faktisk lede dine ansatte dit vi vil, og være påkoblet for å sjekke dem. Og du må ha modige ledere, du kan ikke ha sånne flinke ledere som bare er opptatt av å vise hvor flinke de er. Det finnes heldigvis mange slike ledere, har jeg sett. Ledere som ønsker å gjøre det på en annen måte. Men de blir litt utbrente hvis de møter for mye systemmotstand. 

Det vi gjorde i Stange var grundig arbeid. Det var gjennomtenkt og vi var opptatt av detaljer. ‘The devil is in the details’. Det er derfor jeg alltid ser meg rundt og tenker for eksempel ‘har de tenkt på hvordan det føles for folk å komme hit?’ Selv om vi tok bort masse rutiner og retningslinjer så var vi mye grundigere enn man er når man har dem. Folk tror at vi var skjødesløse og at vi ikke skrev journaler, for eksempel. Vi skrev faktisk kjempegode journaler, selv om det ble slått opp som om vi ikke gjorde det. 

Jeg har jo reist rundt i Norge og jeg tror det kommuner er mest fortvilet over i voksentjenestene er bestiller-utfører modellen og vedtakene. Det går igjen overalt at det er et stort hinder. Og det er så kostnadsdrivende, vi får kjempedyre tjenester, vi får ressursproblemer, vi får ventelister, vi får dårlige resultater og folk blir lengre i tjenestene. Det er bare en så dårlig idé at det ikke går an å fortsette med. Og det er veldig ulikt hvordan man oppfatter hva man må gjøre. Noen steder tror man at man må ha time-bestemte vedtak, eller at man må ha det sånn og sånn. Og én jurist sier én ting, en annen jurist kan si noe helt annet. Men egentlig så må man ikke så mye. Det finnes kommuner som ikke har vedtak, og det finnes de som er kjempestrenge. Men det fungerer ikke, det der. Nå har vi prøvd det, det var et ærlig forsøk med gode intensjoner. Det skulle bli rettferdige tjenester og alle skulle få det de hadde krav på. Men det førte til veldig mye ressursbruk på uviktige ting. 

Hva vil du si til de som trenger hjelp? 

Ha troen på dere selv og deres egne ressurser. At dere kan noe selv. At vi alle har svarene inni oss, men at de bare er veldig godt gjemt noen ganger. Og hvis dere skal snakke med noen, så snakk med noen dere stoler på og har en god relasjon til. Ikke vær så opptatt av hvem den personen er. 

Jeg har kommet frem til at vi hjelpere egentlig bare trenger å bli gode på to ting. Det ene er å lytte. Det andre er å engasjere folk i sin egen prosess. Hvis vi får til de to tingene så er resten bare pynt

Hva vil du si til de som skal hjelpe? 

Dere må lytte. Lytt, og lytt, og så må dere lytte litt til. Jeg har kommet frem til at vi hjelpere egentlig bare trenger å bli gode på to ting. Det ene er å lytte. Det andre er å engasjere folk i sin egen prosess. Hvis vi får til de to tingene så er resten bare pynt. Så prøv å få til det. Men man må alltid lytte først, før man prater.

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!