Farhan Shah er filosof og har doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Han er også rådgiver ved tenketanken Senteret for Prosesstudier, Salem, Oregon, USA og ved Senteret for Åpen og Relasjonell teologi, Nampha, Idaho, USA. Shahs kompetanse- og interessefelt kretser rundt problemstillinger som blant annet religionens eksistensielle ressurser knyttet til klima/økokrisen, menneskets frihet, ansvar og autentisitet i den antropocene tidsalder, og forståelsen av radikalisering og suicidalitet fra et eksistensielt perspektiv. Shahs tilnærming til suicidalitet springer ut av et eksistensfilosofisk perspektiv, med fokus på å verne om menneskenes frihet til å eie sin egen eksistens, og å forstå livssmertene til mennesker uten sykeliggjøring, samt viktigheten av det samfunnsmessige ansvaret for de mest sårbare blant oss.
Du har engasjert deg i selvmordsforebygging?
La meg i første instans presisere at jeg stiller meg kritisk til bruken av ordet «selvmord» og uttrykket «å begå selvmord». Ordet ‘selvmord’ eller ‘å begå selvmord’ er befengt med kriminalisering, ugjerning og synd – en fordømmende levning blant annet fra religionens dominans i Vesten, som fortsatt lever i beste velgående i vår sekulære del av verden. Å ta sitt eget liv er verken en synd, sykdom eller en ugjerning, men en iboende del av menneskelivets muligheter. Men ja, tilbake til spørsmålet: Dette med selvdød og suicidalitet treffer en eksistensiell nerve i oss. Selvdød fremstår for mange som noe absurd og meningsløst. Og bør det gis en mening i det hele tatt? Det er det veldig mange etterlatte lurer på. Derfor er det av vesentlig verdi å åpne opp den eksistensielle dimensjonen ved disse krevende samtalene.
Jeg har bakgrunn fra filosofi, eller filosofisk teologi, og har doktorgrad i filosofi og teologi ved universitetet i Oslo. Doktorgraden min handlet om eksistensiell filosofi og teologi, og den har to dimensjoner: Det ene dreier seg om forholdet mellom frihet og determinisme, hvor jeg særlig tok for meg islams intellektuelle tradisjon. Der går jeg inn i forholdet mellom det naturvitenskapelige og det humanistiske perspektivet i møte med den menneskelige eksistensen, spesielt omkring autonomi og ansvar. Den andre dimensjonen dreier seg om hvordan vi kan møte øko- eller klimakrisen basert på et teologisk-eksistensielt perspektiv, eller en modell man kan kalle for «The Absence of God», hvor man toner ned fokuset på teologisk fatalisme og skjebnetro – som ofte blir til en slags fluktmekanisme – og heller løfter frem viktigheten av menneskets tyngende frihet og det normative ansvaret. Og det har en tydelig overføringsverdi til suicidproblematikken.
Hva vil det si å ha et eksistensielt perspektiv?
Det eksistensfilosofiske perspektivet er ikke antirasjonalistisk, altså antivitenskapelig, men er kritisk til rekkevidden av det naturvitenskapelige perspektivet på hvordan man skal forstå eller forholde seg til livets kompleksitet. Noen tenker at eksistenstenkere benekter viktigheten av vitenskap og rasjonalitet og fornuft. Men det eksistensfilosofer vil frem til er at fornuften har sine begrensninger, og at vi mennesker ikke er rasjonelle, men at vi rasjonaliserer. Den menneskelige eksistensen unndrar seg enhver form for kategorisering. Det er alltid noe som forblir tilslørt, på et vis. Og så er det dette med fokuset på livets grunnvilkår, som særlig Arne Johan Vetlesen i en norsk kontekst snakker om. Fokuset er på grunnvilkårene, spesielt på smertedimensjonen, ensomhet, livets skjørhet, frihet, ansvar og eksistensens usikkerhet/ustabilitet. Og ikke minst hvordan mennesker på godt og vondt – i religiøse og sekulære versjoner – utvikler mestringsstrategier og kilder til mening og håp for å håndtere nettopp disse grunnvilkårene. Det er snakk om livets fundamentale spørsmål eller ‘ultimate concerns’. Men eksistensfilosofi spriker kraftig fra filosof til filosof. I avhandlingen min beskjeftiget jeg med den muslimske eksistensfilosofen Muhammed Iqbal (og videreutviklet hans tenkning), som har gitt vektige bidrag til den eksistensfilosofiske og eksistensteologiske tradisjonen.
Hva var det som fikk deg til å overføre dette til temaet selvmordsforebygging?
Det var filosofen Wittgenstein som skrev at enhver filosofi egentlig er et arbeid med ens eget selv, med ens egen eksistens, egne innfallsvinkler og de kamper man egentlig står i her i livet. Så det filosofiske arbeidet kan ikke fraspaltes det akademiske eller det filosofiske. Sagt med andre ord, det personlige og det filosofiske er tett sammenvevd. Jeg skrev et essay for Morgenbladet for et par måneder siden om suicidalitet og eksistens, og det var både faglig, men også en personlig bekjennelse. Jeg ble selv konfrontert med selvdødens gru og skrekk på et veldig tidlig stadium gjennom oppveksten. Så jeg sier ofte at barndommen min på mange måter har vært preget av det man kaller for ontologisk utrygghet. Man kan også kalle det for en eksistensiell utrygghet. Normalt sett så opererer vi med noen grunnantagelser: at verden, eksistensen er forutsigbar, at andre mennesker vil oss vel og at vi, selvet vårt, har en egenverdi. Så disse grunnantagelsene, spesielt dette med verdenssynet om at verden er pålitelig og forutsigbar, det kollapset for meg på et tidlig stadium. Så jeg har hatt en del kamper med hvordan jeg kan romme den ontologiske utryggheten på et vis som ikke blir selvdestruerende. Dette med selvdødens realitet og allstedsnærværende mulighet har på en måte fulgt meg gjennom oppveksten og gjennom livet på godt og vondt, og har klart farget mitt livssyn og min livsorientering, og hvordan jeg tilnærmer meg suicidalitetens kompleksitet
Tilbake til det med doktorgradsarbeidet: I utgangspunktet var intensjonen gå inn i suicidproblematikken som også inkorporerer religionssensitivitet, som er et svært underkjent element i mainstream suicidforskning og handlingsplaner. Men på det tidspunktet manglet jeg mentalt overskudd. I ettertid så har det vært noen hendelser som har aktivisert de traumene eller den ontologiske utryggheten som har fulgt meg gjennom oppveksten. Og så er det slik at jeg selv har venner og bekjente som er etterlatte. Mennesker bærer på så mye livssmerte, eller psykologisk smerte. Men vi mangler språkkulturer og felleskap hvor det vonde, det ubehagelige, hvor det smertefulle kan tre frem, uten å bruke et forskjønnende og medikaliserende språk. Så det er min inngang til suicidproblematikken. Og mitt perspektiv tar utgangspunkt i det eksistensfilosofiske. Jeg har ikke klinisk bakgrunn, som etter mitt syn er en styrke. For nå kan jeg stå utenfor det kliniske og anlegge et metaperspektiv og se på konstruksjonen av suicidalitet fra et konstruktivt-kritisk perspektiv.
I kultursosiologisk perspektiv kan man si at jeg utfordrer feltet Doxa: om den tause delen av kulturen hvis forestillinger, maksimer og ideer ikke blir ansett som historisk kontingente (foranderlige), men snarere som nødvendige ordninger. Mitt konstruktivt-kritiske bidrag innebærer å utforske og utfordre det doksiske feltet; å avsløre de dominerende idèmønstrene og forståelsesmodellene som gjennom en historisk legitimeringsprosess inntar en urokkelig og fast form. Siktemålet er å la tankens mulighetsrom bli større, at man kan ha flere tanker i hodet samtidig, og å tilføre noe kvalitativt nytt i forståelsen av suicidalitet og den proaktive tilnærmingen. I møte med suicidalitet, som er uendelig komplisert og uforutsigbart, så er vi mer rustet desto mer «flerspråklige» vi blir. Altså, dess flere perspektiver vi anlegger på problemstillingen, desto mer kan vi yte kompleksiteten rettferdighet.
| Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen! |
Hva er det du bringer inn i debatten? Hva mener du er viktig?
Jeg tenker det viktigste er at vi må våge å menneskeliggjøre eller å humanisere menneskets selvdestruktive kapasitet. Og jeg tenker at gjennom det store fokuset på det biomedisinske perspektivet, eller den medisinske modellen, og den psykofarmakologiske behandlingsformen, så unndrar vi å eie opp til våre skyggesider, vårt grenseoverskridende potensial. Jeg påstar ikke at det biomedisinske perspektivet er totalt virkningsløst eller unyttig, men det har en høyst begrenset funksjon og verdi i møte med suicidalitet, eller suicidale mennesker.
… det å være medvandrer i mørket, det er et ikke-dømmende og ikke-krevende nærvær.
Det mest utfordrende med det eksistensielle perspektivet er egentlig det at alle menneskelige livsuttrykk, både destruktive og selvdestruktive, har begrunnelser som har med mening, motiver og hensikt å gjøre. Samfunnet bør våge å tone seg inn på denne meningsdimensjonen. Altså, hva slags mening eller betydning er det de suicidale menneskene selv tillegger den suicidale akten og intensjonen? Og hva er det denne handlingen eller denne grunnstemningen egentlig betyr for den det gjelder? Da tenker jeg at fokuset på gruppeanalyse, gruppekunnskap eller kunnskapskategoriseringer, medisinske behandlingsformer og diagnoser, det gir ikke mening. Jeg tenker at det er kontraproduktivt og forstyrrende. Og det er ikke en radikal posisjon å innta: Brukerorganisasjoner, etterlatte og nyere forskning med tidligere suicidale, gir klart uttrykk for at det de egentlig trengte eller trenger i det suicidale sammenbruddet, det er ikke fokus på en kjemisk ubalanse i hjernen, eller fokuset på avvik når det kommer til nevrotransmittere, diagnoser og så videre. De forteller om en desperasjon etter et anerkjennende og empatisk nærvær som ikke degraderer deres smerte og redsler. Jeg bruker ofte metaforen at vi må våge å være medvandrere i mørket. Det å våge, det er å miste sitt fotfeste et øyeblikk. Og det å våge innebærer et aktivt valg, så du må aktivt velge å våge. Det er ingen automatikk eller determinisme her, det skjer ikke automatisk eller med streng nødvendighet. Vi må ville det. Og det å være medvandrer i mørket, det er et ikke-dømmende og ikke-krevende nærvær. Det å simpelthen vandre sammen med mennesker i livskriser. Å være tilstede, og å la det vonde og det tyngende få være vondt og tungt og krevende. Å ikke forskjønne eller lulle menneskeliv inn i rosenrøde forestillinger om livets iboende glans og godhet. For livet er et usikkert og krevende prosjekt, hvor smerte, svik, fortvilelse, kriser og angst gjør seg gjeldende – uavhengig av tid og sted.
Jeg får stadig tilbakemeldinger fra pårørende, etterlatte og tidligere suicidale. Omtrent hver uke får jeg meldinger hvor mennesker uttrykker entusiasme og takknemlighet overfor mine bidrag i den store samtalen. En rød tråd er at fremtidens hjelpearbeid skal tone seg inn på, og utvise større sensitivitet overfor, hvordan mennesker i livskriser selv forstår og fortolker sine livssmerter, med mindre fokus på skjemavelde eller skjematiske risikofaktorbaserte vurderinger, mindre fokus på diagnoser, mindre fokus på det medisinske språket hvor man skiller mellom det syke og det ikke-syke. Altså, mer fokus på å humanisere, at det å være suicidal er en del av menneskelivets muligheter og variasjoner. Det er noe grunnleggende menneskelig og ikke en sykdom i biokjemisk forstand.
Vi bør med fordel slutte å patologisere og sykeliggjøre denne selvdestruktive dragningen. Her tenker jeg at det medisinske kartet ikke passer med de selvmordsnæres eksistensielle terreng. Og det er også forskning, som for eksempel boken til psykolog og suicidforsker Bergljot Gjelsvik Inn i krisen – Veier til å møte og forstå intense livskriser og selvmordsfare (2022) som tydelig viser at her trengs det noen fundamentale og dyptgående endringer – systemisk og strukturelt. Denne kritikken er ikke rettet mot enkeltindivider eller enkelte behandler, de faller ofte mellom to stoler. Det handler om å forsøke å møte enkeltmennesket på dets egne premisser. Vi må kalle en spade for en spade. Det overdrevne fokuset på mental patologi og medikamentell behandling, er for meg en kollektiv fluktmekanisme, en ansvarsfraskrivelse på systemplan. For det er bekvemt å fokusere på symptomlindring, en slags palliasjon. Men det å ta innover seg at vi alle kan være medansvarlige når det gjelder suicidalitet, psykisk uhelse og psykiske plager, det er krevende, men desto viktigere å erkjenne. Vi trenger et bredere fokus på det samfunnskritiske, eller det systemkritiske. Arne Johan Vetlesen er en av de få intellektuelle i Norge, etter mitt syn, som går i bresjen for det systemkritiske og det strukturelle i møte med individets livssmerte. Han advarer med rette om en forflytning fra det sosiale og politiske til det rent individualpsykologiske som store deler av dagens behandlingsformer legger opp til. På dette punkt ligger det et stort uforløst potensial: det kontekstuelle og sosio-politiske må integreres i større grad i vår forståelse av dødslengsler og handlingsplaner øremerket suicidreduksjon.
Hva tenker du konkret skal til, hvor kan man begynne?
Man skal først og fremst begynne med å være lydhør overfor pårørende, etterlatte eller de som har en brukererfaring. Da trenger man også politisk vilje. Vi trenger modige, standhaftige og frimodige politikere som tør å gå imot den gemene hop, og som tør å ta upopulære valg. Kombinert med det at behandlere i psykisk helsevern, eller de som sitter høyt oppe i hierarkiet i psykisk helsevern, er lydhøre overfor brukerstemmene. Det er det jeg kaller for en utvidelse av det epistemiske aktørskapet. Dette impliserer at hjelpearbeidet skal ta utgangspunkt i det enkelte menneskets ressurser og evne til å finne sin egen vei og sine egne svar.
Man ender opp med å objektivisere det lidende individet så fokuset ikke lenger er på det lidende mennesket i sin særegenhet, men bare på lidelsen, eller «patologien», som sådan. Da mister man det essensielle, nettopp mennesket som lider.
Vi ser ofte den debatten om hvorvidt brukerstemmene har noen slags vitenskapelig validitet. Spørsmålet er ikke om vitenskapelig validitet eller ei. Men hva slags hjelp som hjelper. Og her er det brukerstemmenes og pårørendes forståelse som bør være førende for hjelpetjenester. Psykiatrien og psykologien er i bunn og grunn kvasivitenskap. Det er primært en fortolkende aktivitet som er subjektiv og hermeneutisk rettet. Behandler og pasient har, ideelt sett, en felles problemstilling, og bruker språket for å gi det mening(er). Og så er de i en kontinuerlig prosess av fortolkningsaktivitet. Det er en kontinuerlig dynamikk og tilblivelse her, som ikke kan fanges i kvasivitenskapelige termer og kategorier. Og det er det som var siktemålet med psykoterapien i bunn og grunn, en fortolkende, hermeneutisk aktivitet, hvor fokuset er det relasjonelle og det kommunikative. Så det som har skjedd er egentlig at psykiatrien og psykologien ukritisk har overtatt det naturvitenskapelige perspektivet fra the ‘hard sciences’, og ukritisk overført det til det psykoterapeutiske rom. Da får vi debatten vi har for eksempel om diagnoser, hva diagnosenes vitenskapelige reliabilitet eller validitet er. Det er jo veldig tvilsomt om diagnoser i det hele tatt har en klinisk nytteverdi. Eller de prediksjonsmodellene som man har utviklet i det forebyggende arbeidet. Forskning viser at det store fokuset på skjematiske risikofaktorbaserte vurderinger har lav prediksjonsverdi. Man ender opp med å objektivisere det lidende individet så fokuset ikke lenger er på det lidende mennesket i sin særegenhet, men bare på lidelsen, eller «patologien», som sådan. Da mister man det essensielle, nettopp mennesket som lider. Og her, i møtet med det lidende mennesket, trenger man etter mitt syn humanistiske og eksistensielle kategorier som er kvalitativt annerledes enn de mer naturvitenskapelige, kvantitative perspektivene eller kategoriene i møte med mennesker som lider eller som befinner seg i livskriser. Jeg er grunnleggende kritisk til bruken av termer som psykisk sykdom. Jeg bruker termen livssmerte. Vi må tenke nytt og utvide det språklige repertoaret. Hvis man utvider språket så kan også livsrommet utvides.
Hva slags kategorier tenker du kan være nyttige?
Det skorter ikke på alternative og kritiske røster i suicidologien. Du har en fraksjon som heter kritisk suicidologi, som stiller seg grunnleggende skeptisk til den biomedisinske modellen i møte med suicidalitet, og som går inn for et mer kontekstuelt, humanistisk og recoveryorientert perspektiv, hvor kultursensitivitet, religionssensitivitet, meningsdimensjon og det strukturelle er det sentrale. I Norge så har vi Birgit Valla et.al og Stangehjelpa, medisinfrie tilbud, hvor siktemålet er å møte det lidende mennesket på vedkommendes egne premisser. I stedet for å stille spørsmålet ‘hva er galt med deg?’ så stiller man gjerne spørsmålet ‘hva har skjedd med deg?’. ‘Hvorfor denne livssmerten? Hva slags mening er det du tillegger din egen livssmerte?’. Det bærende premisset er at mennesket, det lidende mennesket, best vet hva som ligger bak ens livskrise. Man eliminerer denne ovenfra og ned-holdningen om at vi som behandlere vet best hva som er ditt beste. Disse aspektene løftes frem i boken Hjelp som Hjelper. Psykisk helsetjeneste med lavterskel (2022) og Trond Aarres bok En mindre medisinsk psykiatri (2018).
‘Hva kan jeg gjøre for deg, slik at viljen til selvdestruksjon ikke overskygger viljen til å leve?’
Jeg tenker at det er veldig lurt å erkjenne at vi har en begrenset evne til empatisk innlevelse. Simpelthen fordi andre mennesker ikke er en forlengelse av oss. Alle mennesker har en selvstendig eksistens. Jeg kan gå et godt stykke på veien med tanke på det å være medfølende og utvise viljen til nærvær og empati, men det er det lidende mennesket som vet hvor skoen trykker. Derfor det er så viktig å komme tilbake til hva slags betydning den suicidale intensjonen har for hver enkelt. ‘Hva er det det betyr for deg?’. ‘Hva kan jeg gjøre for deg, slik at viljen til selvdestruksjon ikke overskygger viljen til å leve?’. Og så gjelder det rett å slett å lytte. Lytte, lytte, lytte, og å ikke ta noe for gitt. Men det er klart at det krever noe av menneskemøtere. For suicidalitet vekker noe, også i hjelpere. Det vekker en sårbarhet. En eksistensiell angst. Det vekker en fornemmelse av at ‘dette er så menneskelig. Dette kunne gjerne ha vært meg eller mine nærmeste.’
Psykologen Wera Sæther sier at selvødens gru nettopp er at den muligheten like gjerne kunne ha vært min som din. Så denne humaniseringen og menneskeliggjøringen av det selvdestruktive, det grenseoverskridende potensialet som er en iboende del av menneskelivet, det må heves over det medisinske blikket og de medisinske kategoriene. For disse kategoriene er reduksjonistiske (begrensende) i den forstand at det naturvitenskapelige perspektivet tar for seg mennesket som en ren biologisk organisme, med blikk for nevrofysiologiske prosesser. Kategorier som mening, motiv, frihet, ansvar og håp har ikke plass i det naturvitenskapelige perspektivet. Så heller et større fokus på humanvitenskapene som fortolkende vitenskaper. Mer fokus på det eksistensielle, det humanistiske. Mer fokus på recoveryorienterte tilnærminger.
Kvaliteten i menneskemøtene, altså det relasjonelle, er alfa og omega.
Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv så er det gunstigere å tone ned fokuset på det medisinske blikket, diagnoser og skjemavelde. Mindre bruk av medisiner, mer fokus på menneskemøtene. Kvaliteten i menneskemøtene, altså det relasjonelle, er alfa og omega. Senest for en måned siden så var jeg i kontakt med en lege som var suicidal, som hadde overlevd tre forsøk på selvutslettelse. Jeg spurte vedkommende ‘hva var det du trengte aller mest i det suicidale sammenbruddet ditt?¨. Og svaret var tydelig og ikke til å misforstå: ‘jeg trengte noen som kunne anerkjenne det mørket jeg befant meg i’. Altså, noen som kunne anerkjenne vedkommende sine smerter på personens egne premisser, uten å devaluere intensiteten i smertene. Uten å sette en diagnose. Og uten å bruke religiøse argumentasjoner som at det å ta livet sitt er en synd.
Jeg tenker som nevnt i begynnelsen at det forebyggende arbeidet har noen levninger av det religiøse aspektet knyttet til selvdød, som gir utslag i hvordan vi nærmer oss det forebyggende arbeidet. Ta for eksempel utsagnet: Du skal leve. Det er jo det store spørsmålet. Den sentrale metafysiske ideen i monoteistiske religioner tar utgangspunkt i at livet tilhører Gud, og at selvdød er en inngripen i det guddommelige – en synd med evig fortapelse/straff i det hinsidige. Nå skal det en del teologisk og filosofisk nytenkning til for å utvikle en forsonende tilnærming til selvdød som eksistensens iboende mulighet, uten drakoniske fortolkninger av den fatale akten. Jeg går en lang vei i mitt doktorgradsarbeid i å bane denne veien for religiøse mennesker.
Fra et eksistensfilosofisk perspektiv melder det seg et avgjørende spørsmål knyttet an til det suicidforebyggende arbeidet: Ønsker jeg selv, dypest sett, å leve? Vil jeg leve? Et problem med dagens konsepsjon om suicidalitet er at forebygging og behandling er basert på en paternalistisk og moralistisk holdning som implisitt arbeider ut fra premisset om at alle skal leve. Spørsmålet «vil jeg leve?» inneholder to vesentlige aspekter: «vil jeg» og «leve». «Vil jeg» innebærer hvem som avgjør. Folk flest har innpodet den holdning at de skal leve, uavhengig av livets kvalitet. På denne måten kan psykisk helsevern, paradoksalt nok, hindre mennesker i å utvikle viljen til å leve.
Må en virkelig leve til enhver pris? Og hvem er det som skal avgjøre det, i siste instans? Og hva er det det betyr å leve? Å leve har jo med mening og livskvalitet å gjøre. Så dette her er et høyst individuelt og eksistensielt anliggende, men samtidig så har det ringvirkninger som påvirker samfunnet som en helhet.
Når det kommer til suicidalitetsproblematikken, så må vi løfte samtalen vekk fra det terapeutiske rom. Vi må igjen alminneliggjøre, menneskeliggjøre den selvdestruktive dragningen vi mennesker besitter i kraft av å være selvbevisste og frie vesener. Som Hamlet sier, å være eller ikke være, dét er spørsmålet. Så jeg tenker at det er en ovenfra og ned-holdning innbakt i det suicidforebyggende arbeidet, som implisitt sier at du må leve. Og det er vårt ansvar, altså psykisk helsevern, at du lever. Eller, mer presist, at du overlever! Men hva med mennesker som rett og slett er mette av dage, som ikke ønsker å leve mer? Eller som er fanget i et selvdestruktivt nett, hvor den eneste løsningen de ser for frigjøring er det å ta livet sitt, for det gir en følelse av å være en aktør i sitt eget liv? Det store fokuset på diagnoser, medisiner, sikringstiltak og tvang, det er kontraproduktivt hvis siktemålet er å forsøke å gi tilbake følelsen av frihet, valgmuligheter og aktørskap til de som befinner seg i suicidale sammenbruddet.
Hvordan bør samfunnet organiseres, som på best mulig måte betjener de eksistensielle grunnvilkårene ved vår eksistens? Og bør disse livssmertene lenger holdes inne i det medisinske jernburet?
Kan hvem som helst benytte denne tilnærmingen, eller må man støtte seg på en ekspert som kan vurdere videre?
Det er veldig fint at dere stiller det spørsmålet. Det er implisitt i alt det jeg har sagt, det at vi må kvitte oss med dette såkalte ekspertveldet. For det er rett og slett en hybris, en erkjennelsesmessig arroganse. Nettopp fordi suicidalitet er så høyst personlig og notorisk komplekst, at tiden er overmoden for å kvitte oss med dette at jeg vet bedre enn deg hva som er ditt beste, eller hva du sliter med tilnærmingen. En utilsiktet konsekvens av nullvisjonen for selvmord er jo nettopp det at vi trenger et ekspertvelde for å forhindre eller forebygge selvmord. Men om vi først alminneliggjør, altså dette med humanisering av suicidalitet, så ser vi at vi ikke trenger eksperter eller behandlere for å forebygge. Jeg snakker ofte om det proaktive arbeidet: Det gjelder igjen om den relasjonelle kvaliteten i møte med lidende mennesker. Det kan være venner, det kan være familie, det kan være partneren, en lærer, det kan være hvem som helst. Derfor må vi ha større fokus på hvordan vi kan fostre meningsfulle sosiale fellesskap hvor individene kan føle seg betydningsfulle med de ressursene, med de svakhetene og sårbarhetene som mennesker besitter. Dette handler om viktigheten av å anerkjenne og romme sårbarhet som et eksistensielt grunnvilkår, som Arne Johan Vetlesen har skrevet fyldig om. At vi mennesker er sårbare vesener. Og at det nettopp er denne sårbarheten som muliggjør omsorg og empati, men som også muliggjør fortvilelse, håpløshet og (selv)destruktivitet. Jeg forfekter ikke det syn at vi skal gjøre ende på det psykoterapeutiske arbeidet, men vi trenger noen grunnleggende endringer i hvordan vi tilnærmer oss lidende mennesker. Dette handler om grunnlagsspørsmål: Hvordan forstår vi livssmerten til menneskene? Hva hjelper i møte med det smertefulle i livet? Kan vi leve et liv kjemisk renset for ubehag og smerte? Hvordan bør samfunnet organiseres, som på best mulig måte betjener de eksistensielle grunnvilkårene ved vår eksistens? Og bør disse livssmertene lenger holdes inne i det medisinske jernburet?
Er det noe du vil legge til?
Vi må virkelig bryte ned tabuer og myter om suicidalitet, både i sekulære og vitenskapelige og i religiøse og teologiske versjoner.
Jeg ønsker å presisere at medisiner har en nytteverdi. Jeg kjenner selv mennesker som har hatt god nytte av medikamentell behandling. Men så er det store spørsmålet: Er den medikamentelle behandlingsformen et mål i seg selv, eller er den et middel for å nå et annet mål? Slik psykisk helsevern er innrettet nå er ofte det medikamentelle et mål i seg selv. Og jeg tenker at det medisinske blikket har en legitimitet, men det har en begrenset legitimitet og verdi. Et godt eksempel er en person som er deprimert. Antidepressiva kan hjelpe, men når det mennesket har gjenvunnet normalfunksjonaliteten, hva skal det bruke friheten sin til? Det er et høyst eksistensielt anliggende – ikke et naturvitenskapelig eller medisinsk anliggende. Disse perspektivene har sin nytteverdi, men også sine store begrensninger. Derfor må vi unngå at de blir altomfattende eller altoppslukende, det jeg kaller for farene i epistemisk totalisering. Menneskelivet passer ikke inn i altomfattende perspektiver. Det er alltid noe i menneskelivet som vi ikke når, som vi ikke kommer frem til, spesielt når det kommer til det selvdestruktive og det mørke i oss.
Dette symptomspråket, innbakt i det er premisset at noe er feil i deg. Og det er gjerne knyttet til hjernehelse. Og det fokuset på at det er noe hjernefeil som skal avdekkes, det fratar deg muligheten til å være en aktør i livet ditt. Du blir en tilskuer for alt det som skjer rundt deg, du blir en marionett for utenforstående krefter som du ikke har kontroll over. Hva slags språk vi bruker i møte med det sjelelige livet, det er av vesentlig betydning.
Et annet sentralt punkt har igjen å gjøre med farene som ligger i forestillingen om pretensjon om ekspertviten: Om mennesket er et selvdefinerenede vesen, hvis eksistens ikke er forhåndsbestemt, men under konstant tilblivelse, reiser det seg et fundamentalt spørmål. Lidende mennesker er på lik linje med ‘behandlere’ selvdefinerende: På hvilket epistemisk grunnlag kan behandlere forfekte at deres måte å identifisere lidende mennesker på, er bedre eller mer livsfremmende enn de lidende menneskenes egne evner, ressurser og perspektiver?
Stilt overfor denne problemstillingen, er det en rekke spørsmål som bør forfølges knyttet til den biokjemiske og objektiverende grunnforståelsen: tatt pasientenes/brukernes tilbakemeldinger i betraktning – fungerer denne modellen virkelig? Er den god nok? Og gir psykisk helsevern menneskene med livssmerter best mulige forutsetninger/betingelser for å leve gode og meningsfulle liv? Hva er det dette behandlingsregime frarøver mennesker? Og hva er det som tilføres i deres liv.
Det å søke hjelp er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn på mot. Det er et tegn på styrke. Det er et tegn på selvinnsikt og mot.
Hva vil du si til dem som trenger hjelp?
Det å søke hjelp er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn på mot. Det er et tegn på styrke. Det er et tegn på selvinnsikt og mot. Å våge å la det som er smertefullt få være smertefullt. Å forsøke å romme det som er vondt på måter som kan fremme vekst og modning, tross livets iboende tragedier, er en bragd i seg selv.
Et annet viktig moment som er av vesentlig betydning: Å kjenne på smertefulle og ubehagelige følelser og stemninger er livsviktig for å navigere i en kaotisk og ustabil tilværelse. Og er det noen som er eksperter, så er det dere som ønsker og søker hjelp til selvhjelp. Vær kritiske overfor sykeliggjørende og syltynne tilnærminger nedvurdere deres evner og ressurser for å gjenvinne håp, mening og retning i livet, tross kriser og motgang. Vi er mulighetens skapninger.
Hva vil du si til de som skal hjelpe?
Vekk med pretensjon om ekspertviten. Våg å være medvandrere i mørket til de som befinner seg i intense og fryktinngytende sammenbrudd som legger seg knugende over livet. Så enkelt. Men så signifikant. Eller som Søren Kierkegaard sier – møt mennesket der det befinner seg, og start der.
Hjelpere må også i større utstrekning utvikle kulturell og strukturell sensitivitet i møte med skadelidende mennesker som søker støtte og forståelse, for på den måten å unngå å påføre feilplassert skyld, skam og ansvar. Hjelpere skal ikke preges av tafatt tilpasning, altså det å adaptere seg til den rådende behandlingskulturen som noe bestemt og uforanderlig. Men snarere gå i bresjen for forandringer av ideer, strukturer og prosedyrer som fratar mennesket dets subjektivitet og verdighet.
Hvordan denne visjonen og dette idealet skal realiseres i de konkrete og uerstattelige menneskemøtene, kan ikke bestemmes en gang for alle. Det finnes simpelthen ingen etiske og faglige kalkyler som til enhver tid og på ufeilbarlig vis viser veien. Jeg vil likevel påstå at bærende elementer er viljen til å forstå, tillit, anerkjennelse, tverrfaglig kompetanse, non-patologisk nærvær, moralsk dømmekraft og kontinuitet i menneskemøtene.
Forfatteren og lyrikeren Stein Mehren fanger denne humaniseringen og dette blikket for den andres sårbarhet i diktet Bønn:
BØNN
Vi ber ikke om utskrifter
forklaringer, diagnoser eller prosedyrer
Vi ber ikke engang om overbevisninger
Vi ber om å bli sett av en annen
Vi ber om et ansikt
- Stein Mehren (1935 – 2017)
| Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen! |
Recoverybloggen 