6 år med Recoverybloggen – Jubileumsintervju med Vegard og Torbjørn

Det er seks år siden Torbjørn og Vegard startet Recoverybloggen. Det var på høy tid å intervjue dem om erfaringene de har fått.  Sandra stiller spørsmålene denne gang.

Hva var bakgrunnen for at dere startet Recoverybloggen?

T: Da vi jobbet sammen om å etablere Mestringsteam i Trondheim kommune, var en av oppgavene å innføre recovery i enheten.

V: Vi visste ikke så voldsomt mye om det da. Vi hadde «NAPHA – 100 råd som fremmer recovery», men det ble litt tynt å bare ha den å gå ut fra.

T: Vi tenkte at vi måtte gjøre det ordentlig, sette oss inn i hva det er. Vegard foreslo at vi kunne starte en blogg. På den måten kunne vi kanskje få snakke med noen som visste mer enn oss.

V: I tillegg kunne vi bruke arbeidet med bloggen som en del av implementeringen.

Funka det?

V: Vi ble overrasket over at så mange også syntes det var interessant. Det hadde vi ikke sett for oss. Vi har vært veldig heldige med at folk stiller opp og vil bli intervjuet av oss. Både de med egenerfaring og ledende eksperter på ulike områder. Det er utrolig spennende å få snakke med så mange kloke mennesker.

Hva er dere spesielt opptatt av for tida?

V: Jeg har vært veldig opptatt av menneskerettigheter etter at jeg leste den nye boka til Bengt Karlsson og Marit Borg. Jeg fikk den på forhånd fordi de ville at jeg skulle skrive en anmeldelse. Som Marit sier, når man begynner å snakke om menneskerettigheter i psykisk helse-perspektiver så begynner folk å se litt ut vinduet og sånn og vet ikke helt hva de skal gjøre med det. Men de har gjort det så veldig praktisk rettet, sånn «det her bør man gjøre, det her bør man la være å gjøre» og viser til konkrete punkter i menneskerettighetserklæringen og sånne ting. Den er utrolig bra! Så jeg har vært veldig opptatt av det.

T: Jeg er spesielt opptatt av å gjøre systemet bedre for de som skal få hjelp, både gjennom jobben vår og jobben med denne bloggen.

Hvordan gjør dere det?

T: Vi løfter frem det vi ser på som problematisk eller utfordrende for å få gjort den jobben vi vil gjøre. Målet vårt med bloggen er å spre kunnskap og håp omkring psykisk helse, og vi ønsker å nå ut til både de som trenger hjelp og de som skal hjelpe. 

Hvor mange når dere ut til?

V: Totalt har vi 134 000 klikk, fordelt på nesten 83000 besøkende. Det er mye mer enn vi hadde trodd.

Vet dere hvem de er?

T: Basert på hvem som følger oss på sosiale medier og sånn så er det alt fra folk som er opptatt av psykisk helse og bedringsprosesser til kjente fjes i behandlingsapparatet.

V: Vi har inntrykk av at det er en god del fagfolk som følger med. Det kan jo være et skjevt innblikk fordi det er de vi får tilbakemelding fra siden vi jobber i systemet selv. De forteller at de har lest bloggen og brukt refleksjonskortene, og det er jo kjempeartig å høre. 

T: Du må jo fortelle om den gangen du ble gjenkjent da!

V: Ja, jeg ble gjenkjent en gang på gata! Jeg vet ikke hvem det var, men jeg jobber som dørvakt litt i helgene, og så stod jeg der midt i Trondheim sentrum og ante fred og ingen fare og sjekka legitimasjon og sånne ting, så kommer det ei dame og sier «Hei, er ikke du han der som driver Recoverybloggen!». Jeg ble litt satt ut og visste ikke hva jeg skulle si engang. Det var gøy! 

T: Vi har enda ikke blitt invitert med på «Bloggerne»-serien. Og jeg er litt vonbroten for det.

Dere nevnte refleksjonskortene. Kan dere fortelle om disse?

T: Vegard nevnte at vi hadde den blekka «100 råd som fremmer Recovery» og den tok vi med oss da vi skulle starte implementeringen. Da gikk vi gjennom noen punkter som vi snakket rundt.

V: Det var jo gjerne sånn ett og ett kapittel, der alle skulle lese ett kapittel til neste gang.

T: Det var vanskelig å ha felles refleksjoner rundt det, for mange følte at de burde ha lest det på forhånd. De visste ikke om det de satt inne med hadde noe for seg eller hadde noen betydning for det man snakket om. Det var gjerne én eller to personer som snakket mye, og så var resten stille.

V: Det blir jo ofte sånn. Min erfaring er at hvis alle skal lese en tekst til neste gang, så er det noen som ikke har lest det, og så er det noen som har lest det, men er redd for at de ikke har forstått det, og så videre. Så vi tenkte at hvis vi lagde påstander ut fra sentrale tema innen recovery, så er det ting som alle kan si noe om. Du trenger ikke å ha noen forkunnskaper. Det er bare for å få frem meningene til folk, og reflektere rundt det. Og det har vi sett at har funket. Vi har jo hatt studenter som er her på første dag og hiver seg med på refleksjoner og kan si noe.

Det brukes vel som metode i jobbintervju også?

V: Ja, stemmer, nå brukes det i jobbintervju på flere plasser i Trondheim kommune!

T: Vi har revidert dem og endret ordlyd på noen av dem fordi det ikke har fungert så godt som vi har tenkt. Jeg tror de er nyttige hvis man skal jobbe recoveryorientert og reflektere over det man gjør. Man kan også ha refleksjoner eller diskusjoner med de som får hjelp. Det er fint når man jobber recoveryorientert, at de som skal opp og frem vet litt hva som ligger i det også.

V: Det er jo ofte sånn i en ansattgruppe at vi tenker at vi har samme grunntanker, men med en gang man begynner å snakke høyt om ting så viser det seg at man har helt ulike synspunkter på veldig mye. Så det er fint å få det opp og frem og klare å snakke om de tingene som vi tror vi snakker likt om, men så gjør vi ikke det. Der synes jeg refleksjonskortene har vært veldig fine.

Hva er det viktigste dere sitter igjen med etter årene med Recoverybloggen?

T: For min egen del sitter jeg igjen med ganske mye kunnskap som jeg ellers ikke ville fått, som gjør at jeg er både tryggere i jobben min, og i større grad får til å formidle håp i møte med folk. 

V: Jeg sitter også igjen med mye kunnskap. Vi har fått snakke med veldig mange interessante folk, lært mye, og så har det åpnet seg noen muligheter. Vi har fått holde foredrag, og blir bedt om å skrive innlegg forskjellige steder. Jeg opplever også at folk på en måte hører mer på oss i enkelte sammenhenger når de får høre at det er vi som har den bloggen.

Er det noen spesielle intervjuer dere husker bedre enn andre?

V: Jeg husker veldig godt det første intervjuet, med en anonym dame (Trondheimsjente). Det var det første intervjuet jeg har gjort med noen som helst, jeg tror jeg gjorde det alene faktisk. Vi hadde ikke kommet på at vi kunne bruke opptaker, så jeg prøvde å skrive ned alt hun sa for å få det riktig med en liten skriveblokk. Jeg holdt på å skrive meg i hjel. Det var veldig stressende, men det var et veldig fint intervju. Og det var da det gikk opp for meg at «jøss, det her, å intervjue folk, her har vi noe».

T: For meg har alle intervjuene hatt noe spesielt ved seg. Alt i alt har det vært veldig lærerikt. De som kanskje stikker seg mest ut er de vi har måttet gjøre på engelsk, mest fordi det er så kleint å skulle snakke engelsk med eksperter om det de er gode på. I tillegg har disse intervjuene krevd litt ekstra etterarbeid.

V: Jeg husker intervjuet med deg (Sandra), det har festet seg hos meg. Det var både innholdet og settingen. Vi møttes fysisk, og etter hvert har det blitt mer og mer digitale intervjuer. Det er også vanskelig å glemme intervjuet med Trond Aarre. Det har jo også blitt vårt mest leste intervju.

Hva tror dere er årsaken til det?

V: For det første er han en ålreit og høyt respektert fyr. Og for det andre så svarte han på veldig mye som egentlig angår alle som jobber innen psykisk helse. De store spørsmålene; hva er god behandling? Hvordan skal man være overfor folk? Skal man bruke egenerfaringen sin? 

T: Jeg husker da vi hadde det intervjuet. Jeg hadde ferie og satt inne på ett av soverommene til svigers. Det jeg husker best er at han var godt forberedt og veldig strukturert. 

V: Jeg husker også veldig godt intervjuet med Ottar Ness om «hva er recovery». Det var noen som påpekte at vi heter Recoverybloggen, og så hadde de sett inne på siden for å finne ut hva recovery var, men så hadde vi ingenting om det. Så vi skulle spørre noen som har forsket veldig mye på det i Norge. Det var en trivelig setting og vi satt der i noen timer over noen kaffekopper. og så ble det et intervju i to deler som også ble veldig mye lest hos folk. Han forklarte temaet veldig godt, og hadde mange praktiske tips og råd. 

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Hva er det som motiverer dere til å fortsette med bloggen?

T: Det er jo veldig interessant! Det å kunne finne ut mer av noe som er relatert til interesseområdet og jobb, som er en ganske stor del av tilværelsen, det gir oss noe.

V: Vi begynner å se at vi har en mulighet til å påvirke. Vi tror det er mange fagfolk som leser det vi skriver. Da kan vi påvirke systemet. Jeg tror også at vi kan bidra med veldig mye kunnskap og håp. Det er jo på en måte vårt interne slagord. Vi skal spre kunnskap og håp omkring psykisk helse. Og det at folk får fortelle historiene sine.

Hvis du leser forskning og lærebøker finner du ofte generelle svar, ikke alltid svar på det du lurer på. Vi får sjansen til å snakke med fagfolk og få spurt dem spissede spørsmål. Hvordan gjør man dette i praksis? Hva menes med dette? Vi får tilbakemeldinger om at det vi skriver er hjelpsomt og fint å lese. 

T: Det å få en tilbakemelding om at noen har tatt i bruk våre refleksjonskort og vil gjøre endringer som følge av det, det er tøft! Tilbake til det med system og få endret ting til det bedre. Man har jo innvirkningskraft. I liten eller stor skala.

Hva er deres beste råd til de som vil implementere recovery?

T: Det er viktig å ha med alle på lasset der recovery skal implementeres. Alle må trekke samme vei. Og så er det helt sikkert ulikt svar ut fra hvem som skal gjøre det, men ikke vær redd for å sette av tid til å reflektere rundt den jobben man gjør. 

V: Og bruk nettkurset til NAPHA som er gratis. Det er utrolig bra.

S: Det du (Vegard red. anm) er med på!

V: Det er ikke nødvendigvis de små klippene med meg som er så bra, men det er bygd opp utrolig fint og er praktisk rettet. Pluss at man kan dypdykke i teori, det er mange lenker der. Og så tenker jeg at man må ikke bli så opphengt i hva man har lest at recovery er. Det ser vi ofte at folk tenker «nei det går ikke med recovery hos oss fordi våre brukere eller pasienter er sånn og sånn eller vi jobber der og der», men recovery er jo ikke at nå skal folk plutselig begynne å sette kaffekoppen i oppvaskmaskina selv. Det er ikke sånn at nå skal du begynne å ta ansvar for alt i livet ditt med en gang, men det er fort at man går i den fella når man har tatt et kurs eller lest et eller annet om recovery. Men det handler jo om alt som har med en person å gjøre egentlig.

Har dere endret dere med Recoverybloggen da? Det er seks år, er det ikke?

V: Ja, det blir seks år i år ja! Det er vilt. Seks år!

T: Jeg tror jo kanskje det at vi har hatt bloggen har gjort at vi har hatt litt andre oppgaver på jobb, enn vi ellers ville ha hatt. Jeg er fortsatt ukomfortabel med det å skulle holde et fremlegg for x antall personer, men det har gjort meg komfortabel nok til at jeg føler det går bra. 

V: Jeg også kjenner på det at jeg føler meg mye tryggere i jobben, fordi jeg har lært veldig mye. Og så tror jeg at det å ha dette ved siden av, som også er jobbrelatert, har gjort at jeg har holdt engasjementet oppe. Jeg blir ikke lei! Jeg liker det bare bedre og bedre!

Har noe endret seg for dere i møte med folk?

T: Jeg er opptatt av at jeg må være meg selv i jobben. Jeg tror ikke det har forandret meg som person. Det er liksom ikke sånn «Jeg heter Torbjørn og driver en blogg», det kan folk finne ut selv, eller man kan nevne det hvis man har noe lurt å komme med. Det kan jo kanskje være andre veien, at noen har noen forhåpninger knyttet til meg som person når jeg driver en blogg og sånn. Men det forandrer ikke måten jeg er overfor folk. Jeg snakker ikke mer komplisert fordi jeg har hørt noen interessante eller artige ord eller uttrykk.

V: Det hender jo at jeg kan referere til en eller annen ekspert eller noen med erfaring. Ting som er sagt som kanskje treffer på en annen måte. Man husker det på en annen måte når man var der selv og har transkribert det og jobba det sammen etterpå. Da sitter det ganske greit.

Hva ønsker dere for bloggen fremover? Det nærmer seg tiårsjubileum!

 V: Et mål er vel å rekke mer. Det er lettere nå når vi har fått flere inn i teamet, med deg og Johanne. Jeg merker at ting går veldig mye lettere. Og så har det vært litt snakk om podcast. Det er noe vi ønsker å få til, men det er mye jobb med det.

T: Vi kan nå ut til en helt annen målgruppe med en podcast. Kanskje det er enklere for en del folk å bare lytte til noe istedenfor å lese ti A4-sider med tørrprat. Det blir for mange for komplisert eller kjedelig.

V: Det krever en annen ro og kapasitet å lese et intervju enn å bare ha det på øret mens man sykler til jobb eller er på trening eller sitter på bussen. Så jeg tror vi kunne ha nådd flere. Jeg har inntrykk av at i starten da man drev med podcast så trodde folk at det måtte være kort og konsist og rett på, men så ser man at folk liker å høre på lange og dyptgående intervjuer med flinke og interessante folk. 

V: Jeg synes det er veldig fint å ha blitt et team da. Det har vi jo ikke vært før. Jeg ser for meg at det er noe som skal fortsette da. Det er utrolig givende å ha med dere og være flere. Det er utrolig kult. Det går på en måte mer trått når man bare er to og man er veldig opptatt begge to, og nå er vi flere.

S: Nå er vi fire som er opptatt!

V: Ja, vi er fire som er opptatt, men vi har en chat hvor vi kan fyre opp hverandre, så jeg håper det kan fortsette altså. Det er artig. Og så er det artig at sosiale mediene våre har blitt så bra!

T: Det er mye vi kan gjøre fremover. Målet fremover må være å få til mer av det vi har lyst til å gjøre.

Hvem er drømmeintervjuobjektet?

V: Drømmeintervjuet. Det er en kjempelang liste altså. Men jeg har lyst til å få til enda flere intervju med folk med egenerfaring.

S: Det er ikke jeg som skal intervjues, men jeg synes det skal være mer oppfølgingsintervjuer av folk med egenerfaring så de får vise sin recoveryprosess.

T: Vi har snakket om flere som vi gjerne skulle ha hatt intervju med. Men vet ikke hvem som frister mest akkurat.. 

V: Johanne skal vi intervjue, det blir bra. Men det er en del folk som er aktiv i sosiale media med forskjellige videoer hvor de snakker om seg selv og egen historie som det kunne vært veldig spennende å sitte ned med.

Er det noen spesielle tema som dere gjerne ville ha mer av på bloggen?

V: Ja vi har vurdert å skrive mer om traumebehandlingstilbudet i Norge, som i følge flere fagpersoner har vært svært mangelfull. Ikke at tilbudet som finnes er så dårlig, men det er så lite og vanskelig å få. Og hvis man ser på anslag av  hvor mange som plages med traumelidelser så er det jo katastrofalt. Det er noe vi har snakket om å få med og skrive mer om i samarbeid med Arne Blindheim.

T: Da vi startet så tok vi opp forskjellige tema og så tenkte vi at vi skulle ha intervju om både hva sier fagpersonen om dette, hva sier folk som har egenerfaring. Nå er jeg mer opptatt av å høre med folk som har vært gjennom en recoveryprosess, og fått det bedre, og snakke om hva det var som hjalp. 

Hvis det er noen som leser det her og har et tema de brenner for så er det bare å ta kontakt med oss!

Hvem håper dere at dere kan «influense» mer?

V: Systemet og alle som jobber i det. Jeg håper at vi kan treffe mange som jobber i tjenestene. Og de som er med og påvirker hvordan systemet skal være. Jeg tenker at det er så lett når man jobber i et system med rammer, at plutselig så jobber du ikke i tråd med menneskesynet ditt. Du behandler ikke de du skal hjelpe slik du behandler folk ellers.

Dere pleier å stille et spørsmål mot slutten av alle intervjuer. Nå spør jeg dere: Hva vil dere si til de som trenger hjelp?

T: Det vi prøver å formidle gjennom bloggen – det med håp. Hvordan får vi formidlet håpet gjennom noen setninger? Det er sikkert mange som blir provosert når man sier at «det er håp», men jeg mener oppriktig og tror at det er håp for alle der ute som har det vanskelig og trenger hjelp.

V: Jeg tenker «don’t bottle it up until you die». Det er kanskje spesielt til mannfolk da. Veldig mange mannfolk har en tendens til å ikke snakke om ting helt til enten det går over, som det ikke gjør som regel, eller til det blir for mye. Jeg har møtt mange som har det så vondt at de vil dø. Mange har det så vondt at de vil dø nesten annenhver dag. Men så er greia at det går an å gjøre noe med alle de tingene. Ting går over, men det er ikke sikkert at det går over av seg selv. Det trenger man ofte hjelp med. Det er vanskelig å bare ta tak i alt selv og fikse alt selv. Men det går an å få hjelp, det blir bedre. 

Hva vil du si til de som ikke tror på det du sier nå?

T: «Hør på hva jeg har å si!»

V: Det er en grunn til at omtrent alle vi har intervjuet sier omtrent det samme. Klisjeer blir klisjeer fordi de er så bra. De blir gjentatt opp og ned i mente fordi det er sant. Men når du står midt i det så føles det aldri sånn. Det er derfor du trenger hjelp fra noen som står utenfor. 

S: Det at man ikke trenger å være alene med det som er vanskelig. Det er viktig. Å ha med seg noen man kjenner, eller om det er en hjelper. Det krever nok litt egeninnsats, som Vegard sier.

 V: Samme hva som har skjedd så er du ikke ødelagt, alt er ikke ødelagt. Det er alltid noe man kan gjøre.

T: Til alle som har vært utsatt for traumer som tenker at det er deres feil, mye skam og skyldfølelse og sånn. Det var ikke deres skyld!

V: Det er veldig mange som har hatt traumatiske erfaringer, som tenker at «I mitt tilfelle så var det min feil fordi jeg burde gjort noe annerledes, eller jeg burde ha skjønt eller burde burde burde», Det er mange som sier slike ting. Helt til de får begynt å jobbe med opplevelsene sine og får litt andre perspektiver. Jeg spør ofte folk hva de ville sagt til en venn i samme situasjon. De ville aldri sagt det samme som de sier til seg selv.

Hva vil dere si til de som skal hjelpe?

V:  Når du skal hjelpe folk, tenk på hvordan du hadde ønsket å bli møtt selv. De du skal hjelpe er hele og ekte mennesker og må behandles sånn. De må ikke behandles som en diagnose eller en sak eller hva det er vi holder på med. Vi må behandle folk ordentlig, med respekt. Hvordan ville du selv blitt behandlet, og hvordan vil du at dine nære skal bli behandlet, og så behandle folk deretter. Det synes jeg er viktig.

T: Ja, lytt til hva de du skal hjelpe har å si, og tør å være seg selv.

V: Du måtte legge til noe ja.

T: Må ha siste ordet!

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!