Naturvern er helsevern – Intervju med Knut Ivar Bjørlykhaug

Naturen er en viktig del av oss. Vi kan tjene mye på å orientere oss mot den ikke-menneskelige naturen som inspirasjon og metode i psykisk helsearbeid, sier førsteamanuensis Knut Ivar Bjørlykhaug ved VID vitenskapelige høgskole i Oslo.

Kan du si litt om deg selv?

Jeg er 37 år gammel og jobber ved VID vitenskapelige høgskole i Oslo. Jeg vokste opp på et lite sted  med 500 innbyggere på Sunnmøre, med nærhet til naturomgivelsene og Grytafjorden. Og: ikke veldig langt fra fugleøya Runde, som kanskje har blitt min viktigste lærer i løpet av livet. I oppveksten tilbragte jeg mesteparten av fritiden ved fjorden og havet og var heldig å akkurat rekke en barndom uten internett. Jeg har alltid vært opptatt av hvordan omgivelsene påvirker helsen vår. Det var en av de viktigste grunnene til at jeg søkte sosialarbeider-utdanninga på Høgskolen i Volda. Der ble jeg spesielt engasjert i psykologi og sosiologi. Jeg tok videreutdanning og master i psykisk helsearbeid, og har også egenerfaring og pårørendeerfaring. Jeg har et stort hjerte for psykisk helse og rusarbeid, og brenner – som flere andre – for å knytte feltet vårt tettere mot naturkunnskapen. For meg er det en naturlig utvikling for arbeidet vårt, som har vært og er svært menneskesentrert. Er over snittet opptatt av fugler og blir sprø når det er fugletrekk-tider på våren og høsten, da logrer jeg med halebeinet.

Jeg undrer meg over at det fortsatt er så vanskelig å mobilisere større motstandskraft mot naturødeleggelse og klimaendringer

Hva er du opptatt av for tiden?

I de siste  årene har jeg blitt spesielt  engasjert i følelser for naturen, og naturens betydning for bedringsprosesser. For meg har det også vært en dreining forskningsmessig.. Jeg er opptatt av hvilke følelser  vi har – eller ikke – knyttet til den ikke-menneskelige naturen. Hvorfor sørger vi over tap av andre arter og naturtyper? Så er jeg  opptatt av hvorfor ikke flere reagerer med handling i større grad.. Spesielt alle som føler dyp kjærlighet til naturen. Jeg undrer meg over at det fortsatt er så vanskelig å mobilisere større motstandskraft mot naturødeleggelse og klimaendringer. Men vi vet hvilke sterke forsvarsmekanismer som slår inn når ting blir så overveldende som de er nå; for ikke å nevne de svært sterke kreftene som jobber for å passivisere oss, eller påvirke oss i retning av sinne, splittelse og vold. 

Et veldig meningsfullt sosialt arbeid jeg driver med for tiden, er å lede en støttegruppe en gang i måneden sammen med en kollega og venn. Her kommer aktivister og engasjerte medborgere som på ulike måter protesterer og engasjerer seg i miljøbevegelsen. Mange av oss trenger ekstra støtte for å ikke brenne oss ut eller bli mer ekstreme når krisene eskalerer og desperasjonen øker. Overføringsverdien til annet krevende arbeid her er jo stor. Jeg er veldig opptatt av det å beholde besinnelsen uten å bli likegyldig. Både som engasjert medborger selv, og fordi vi ser at polariseringen i samfunnet øker dramatisk. Hvordan skal vi samtidig kunne klare å holde besinnelsen, når vi stadig oftere blir rasende over uretten? Vi står overfor et sosialt ragnarok. Det kan kreve enda mer av oss, at vi klarer å finne ikke-voldelige måter å være i verden på. Derfor er jeg opptatt av å støtte aktivister som er orientert mot ikke-voldelig aktivisme. Det blir et stadig mer utfordrende grenseland. Linken til psykisk helsearbeid og forebygging av sosiale problemer er hele tiden med meg i dette. 

Det er lett å ta for gitt at naturen er der.

Du har også vært opptatt av hva det gjør med oss at vi mister natur som vi er grunnleggende avhengig av?

Ja. Dette blir et mer og mer aktuelt tema. Det finnes en del internasjonal forskning på disse tingene, men mindre i Norge. Det blir mer og mer åpenbart at naturødeleggelser er og kan være katastrofalt, fører til sosiale konflikter og uhelse. En liten studie jeg har forfatta med en god kollega på OsloMet, viser også noen av «de nye» helsekonsekvensene og de relasjonelle problemene i en norsk kontekst. Spørsmålet er hvordan vi kan komme nærmere en anerkjennelse av at et sunnere økosystem og en intakt natur er en forutsetning for velferden vår. Det er også en forutsetning for at vi skal kunne komme oss når vi sliter med helseproblemer. Så kan vi bare forestille hvor enorme naturødeleggelsene og tapserfaringene er for alle som nå befinner seg i krigssoner, som overlever og fortvilet ikke kan gjøre noe med ødeleggelsene. Det er som Linn Stalsberg skriver; krig er forakt for liv. Krigene og folkemordet vi nå er vitner til, øker intensiteten i krigen mot naturen, mot mangfoldet av liv.  

I bunnen av det er det åpenbart at naturen er et grunnvilkår for at vi skal kunne leve gode nok liv. Men det er lett å ta for gitt at naturen er der. Skogen er der, elven er der, olivenlundene, vannet som renner fra breen renner som vanlig. Men nå erfarer vi på kroppen av noe ikke stemmer, og mange, spesielt ur-folk, har advart lenge mot konsekvensene av å ikke respektere naturen, kollapsen som vil komme. Vi er nå inne i kollapsen. De mest marginaliserte blir rammet hardest, igjen. Så blir det mer og mer åpenbart for oss også her i Norden at klimaendringene og naturtap ikke bare er noe som skjer i Amazonas eller Brasil eller Canada. Det skjer  med Oslofjorden, og på Svalbard, der klimaendringene faktisk skjer 6 ganger raskere enn  i resten av verden. 

Hva tror du er driverne bak naturødeleggelsene vi er vitne til?

Mange har nok bedre analyser på dette enn meg. Hvis jeg skal prøve å oppsummere det vil jeg trekke frem to spor: Det ene er vår ekspansjon gjennom industri og nedbygging av grunn, som vi vet henger sammen med kapitalismens – men også andre ideologiers brutalistiske logikk. Konsekvensen er veldig raske menneskeskapte klimaendringer som ødelegger habitat og natur. Det er ofte en forvirring i debattene om at klimaaktivister ikke er så opptatt av natur, og at klassiske naturvernere ikke er så opptatt av klima eller olje og gass-utslipp. Videre blir det ofte en polarisering blant ytterfløyene her. Men det majoriteten i klima- og miljøbevegelsen gjør, er å sørge for et oppgjør med og et opprør mot utryddelsen. Det «grønne skiftet» er i stor grad kuppa av markedskreftene og politikere som tror vi kan bygge oss ut av klimakrisa. 

I bunn og grunn illustrerer dette at krisen først og fremst viser seg som en verdikrise. De fleste – tror jeg – forstår nå at å ta vare på naturen er en forutsetning for bedre klimatilpasning, at naturvern- og klimavern henger sammen, selv om det fortsatt er sprikende meninger og prioriteringer blant miljøengasjerte her.  Så grunnforutsetningene for naturvern handler også om olje og gass og overutnyttelse og rovdrift på naturen. Det å skulle gå inn og si at, nei jeg er mest opptatt av natur, ikke klima, går liksom ikke. Det blir litt som noen har sagt før meg: å velge mellom hjertet og lungene. Natur- og klimakrisa er to sider av samme sak. 

Jeg tenker ofte på jorda som en grunnleggende del av kroppen. Når det er skade på jorda er det skade på kroppen

På samme måte som at menneske og natur er det?

Ja. Hvis man tenker at vi mennesker er i forbindelse med hverandre relasjonelt, så vil det kunne trekkes videre, til at det er en evolusjonsstreng mellom mennesker, jordkroppen og alt liv på jorda. Jeg tenker ofte på jorda som en grunnleggende del av kroppen. Når det er skade på jorda er det skade på kroppen. Den erkjennelsen kan for noen forsterke smerten man opplever når man er vitne til naturødeleggelse. Det er vanskelig å snakke om naturen som noe annet enn menneskene. Vi er en naturtype, en naturvariant, og kanskje eller mest nå en naturkatastrofe. Men selv jeg ender lett opp i dikotomien menneske og natur, som sikkert mye av dette intervjuet vil vise.  

Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen!

Det å miste områder man har dyp tilknytning til fører til en sorg som ikke nødvendigvis går over. Flere setter nå ord på denne sorgen, fordi vi nærmer oss et språk for den.

Kan du si noe om begrepene økosorg og natursorg? 

Disse begrepene er nok mer aktualisert for folk i Norge nå, gjennom at man mister nærnatur, enten det er gjennom hyppigere ekstremvær, avskoging, fjorder som dør på grunn av industri og annen menneskelig aktivitet, eller vindkraftutbygging i viktige naturområder som på Haramsøya på Sunnmøre eller Fosen. Det å miste områder man har dyp tilknytning til fører til en sorg som ikke nødvendigvis går over. Flere setter nå ord på denne sorgen, fordi vi nærmer oss et språk for den. En del kan fortelle at de opplever økosorgen som mer alvorlig enn å miste familiemedlemmer. Det er jo ganske spesielt, og sikkert provoserende for noen også. At det kan gå så langt. Men det er ikke ment for å provosere, det er en reell opplevelse for enkelte. 

Naturen rundt oss er noe vi er avhengig av, har tilknytning til og lever livene våre med mer eller mindre ubevisst. Men den forsvinner raskere enn vi ofte klarer å oppfatte. Når tapet er et faktum er økosorg en reaksjon på konkret tap, en slags kjærlighetssorg, og et sjokk over å miste noe grunnleggende som kan ha alvorlige konsekvenser for helse og liv, fysisk og sjelelig. Jeg tror det er veldig mye helsegevinst i å mobilisere hverandre til å tåle de negative følelsene, og samtidig følge med på livet der det er friskt, og å ta vare på naturen der vi bor. Her kommer behovet for økt naturkunnskap inn og hvilke verdier som står på spill.

Studier viser at kortere vandring i urørt natur bidrar til at vi tenker annerledes om oss selv, at vi grubler mindre, er mindre negativt innstilt til både oss selv og andre når vi vender tilbake.

Hvordan kan vi bruke kunnskapen om natur inn i psykisk helsearbeid?

I en tid som nå er det ekstra viktig at vi tar med oss kunnskap om betydningen det har å ha en intakt natur i lokalmiljøene våre. Studier viser at kortere vandring i urørt natur bidrar til at vi tenker annerledes om oss selv, at vi grubler mindre, er mindre negativt innstilt til både oss selv og andre når vi vender tilbake. Blodtrykket kan senke seg og vi lader både oppmerksomhet og tillitsevnen vår.  Dette til motsetning til hva vandring i urbane miljø gjør med oss. Du ser ofte noe annet  i blikkene til folk om du vandrer på skogstur og møter noen,  til forskjell fra et hektisk by-miljø. Skogens ro, og ja da, også uro avhengig av skogsmiljø, er en helt ekte klisjé. 

Det er altså helt avgjørende for helsa vår at vi klarer å ta vare på naturen, og at vi utvikler behandlingstilbudene våre og sykehusene våre mer innrettet mot naturen. Det bør i utgangspunktet være ganske enkelt. Det er metoder som ofte krever lite og noen miljøer i feltet vårt jobber veldig godt med dette. Ta utendørsterapi-miljøet på Sørlandet sykehus som eksempel, og alt det positive som kan skje når man bruker naturen som arena i samarbeidet med unge, eller «Medvandrerne» som samarbeider med rusavhengige. Men vi har en enorm jobb foran oss, med å få med både unge og voksne på å løsrive oss fra de digitale demonene og de tingene som hindrer oss i å tilbringe mer tid i naturlige miljø. Kunnskapen om hvordan vi kan få til dette er vel så viktig som hvilken helsegevinst naturen gir. Derfor må vi jobbe for å få mer naturorientert pedagogikk og praksis inn i våre fag og utdanninger, i hele livsløpet, og ikke overlate ansvaret til noen utvalgte barnehager eller skoler. Her bør og kan ikke tverrfagligheten lenger kjenne noen grenser.

Utvalg av tilsendte naturbilder – Foto: Knut Ivar Bjørlykhaug

Hva vil du si til de som trenger hjelp?

Om du sliter med det du tror er unormalt? At du ekke aleine – det er mange som har det sånn, for å sitere vår avdøde multikunstnervenn Jokke. Og jeg tror faktisk at det fins en bedre og uoppdaga verden foran oss her på jorda, og at det finnes dyp mening i å kjempe for mangfoldet av liv, tross all lidelsen i verden, så lenge vi lever. Pretensiøst? Det får så være. Når det er sagt må vi nok bare forberede oss på at det blir verre før det blir bedre. Da tror jeg det er ekstra viktig å finne oppbyggende fellesskap og jobbe med seg sjøl samtidig, for å holde en slags besinnelse og ømhet for verden. Det er en jobb jeg prøver å gjøre hver dag, og det går opp og ned og fram og tilbake, for å si det slik.

Hva vil du si til de som skal hjelpe?

At vi alle er eller blir berørt av dette, så det er en fordel å være så åpen og kunnskapstørst som mulig. Vi trenger alle mer kunnskap og erfaringsdeling knytta til hvordan natur- og klimakrisa rammer oss alle, men spesielt utsatte og marginaliserte grupper. Her gjelder det samme som ellers i feltet vårt: å lytte litt mer til de som har egenerfaring. Så har jeg sjøl god effekt av å bruke litt mer tid ute og mindre tid på skjermen. Det er en hel verden utenfor det menneskelige dramaet som vil lære oss saker og ting – og som gjør det lettere å vende tilbake til både dramaet, komedien og tragedien det er å være menneskedyr! Og ja; bytt ut smarttelefonen med en kikkert litt oftere, kanskje? Vend blikket både innover og utover – og vær snill med deg sjøl. Vi gjør oftest så godt vi kan ut fra det lille vi veit. Værsågod; gratis helskostråd fra en ufrivillig helseguru med sviktende helse.

Ta gjerne en titt i nettbutikken vår! Størsteparten av inntektene fra butikken går til Prima AS, som ansetter folk som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Resten går i sin helhet til drift av Recoverybloggen!