Recoverybloggen har snakket med to nestorer i faget om deres meninger om psykisk helse både før og nå. Intervjuet har blitt gjort i etterkant av å ha fått lest boken “Å sette farge på livet” som ble utgitt i 2025. Denne boken er en revidert og videreført utgave av boken «Å sette farger på livet – Helhetlig psykisk helsearbeid» fra 2014, og er oppdatert i tråd med nyere helsepolitiske føringer og samfunnsutvikling, og belyser aktuelle temaer innen psykisk helse- og rusarbeid.
- Til venstre: Arve Almvik (A) er pensjonert og har tidligere vært ansatt som faglig rådgiver ved Nasjonalt kompetansesenter i psykisk helsearbeid (NAPHA) og dosent i psykisk helsearbeid.
- Til høyre: Lisbet Borge (L) er førsteamanuensis, dr.philos., emerita ved Fakultet for helsevitenskap VID vitenskapelige høgskole, Oslo.
Hva er dere opptatte av for tiden, faglig sett?
L: Som emerita ved VID vitenskapelige høgskole, blir jeg engasjert av temaer som studentene er interessert i. Problemstillingene er for eksempel viktigheten av miljøterapi, tvangsproblematikk, mentalisering, fysisk aktivitet, jus og menneskerettigheter. Jeg synes det er bra det er mindre fokus på diagnoser, og mer på relasjonelle, eksistensielle og samfunnsvitenskapelige temaer. Tidligere i år ledet jeg en doktorgradskommisjon ved VID hvor man undersøkte åndelige og eksistensielle tema hos innlagte pasienter i psykisk helsevern. Dette er et tema jeg selv har vært opptatt av de senere årene og det er fint at flere utforsker hvilken betydning det har for personer med ulike psykiske helseutfordringer. Spesielt er det også viktig at helsepersonell får kunnskap om betydningen av at åndelige og eksistensielle spørsmål fra de man skal hjelpe må møtes og snakkes om.
A: Jeg lurer på hvordan det går med å realisere verdigrunnlaget og ideene fra Opptrappingsplanen for psykisk helse på begynnelsen av 2000 – tallet. De kommunale tilbudene er ofte recoveryorienterte med fokus på den enkelte person sin totale livssituasjon, som arbeid, fritid og sosialt fellesskap. Dette gjelder også deler av det psykiske helsevernet. Samtidig ser vi at de medisinfrie tilbudene i psykisk helsevern gradvis er faset ut, lokalbaserte DPS’er og andre oppsøkende tilbud i grisgrendte strøk legges ned, medisinering har en (for) sentral plass i behandlingen og tvang utøves der det er mulig å komme langt med frivillighet. På grunn av en kommunestruktur med mange små kommuner og store geografiske avstander er det variasjoner i behandlingstilbudet. Mangelen på likeverdige tjenester forsterkes av myndighetenes satsninger på tjenestemodeller som passer best for befolkningsrike områder.
De fleste mennesker trenger andre mennesker og jeg synes vi har vært for ensidige i å vektlegge kun personen som søker hjelp, og glemmer dennes nettverk og kontekst.
Hva synes dere er viktig i psykisk helsearbeid?
L: I arbeidet mitt med studenter har jeg alltid vært opptatt av grunnlagstenkningen i faget. Dette var også viktig for meg da jeg tok spesialskolen i psykiatrisk sykepleie i 1976/77. Jeg tok senere et mellomfag i filosofi. Det ga meg viktige kunnskaper innen vitenskapsfilosofi, etikk og filosofi, og som jeg kunne koble til kritisk refleksjon og tenkning til faget vårt. Jeg håper at utdanningene fortsatt vektlegger betydningen av et menneskerettsperspektiv, respekt for andres ulikhet, likeverdighet og møte med egen sårbarhet.
Jeg synes det er viktig at psykisk helsearbeid har en grunnmodell i sin tenkning. For eksempel Aron Antonovsky sin helseforståelse som kalles salutogenese, en modell som retter oppmerksomheten på hva som skaper og opprettholder god helse, istedenfor å fokusere på hva som skaper sykdom (patogenese). Kjernen i hans teori er Opplevelse av sammenheng (OAS). Han mente at personer som har en sterk opplevelse av mening og sammenheng takler motgang og stress bedre, og dette beskytter helsen. Dette passer godt med tenkningen om brukerperspektiv, læring og mestring og et familieperspektiv. De fleste mennesker trenger andre mennesker og jeg synes vi har vært for ensidige i å vektlegge kun personen som søker hjelp, og glemmer dennes nettverk og kontekst. Denne helhetlige tenkningen har alltid preget meg i fagfeltet.
Jeg har i flere år vært opptatt av et skifte i psykisk helse- og rusarbeid fra en snever biomedisinsk modell til en kontekstuell og helhetlig tilnærming som vektlegger personens livsvilkår, livsverden og meningsbærende hverdagsliv. Jeg har derfor i noen sammenhenger skrevet om behovet for å utvide den systemiske biopsykososiale helsemodellen (som faget psykiatri og helsepsykologi er tuftet på) og argumentert for at både eksistensielle og kulturelle forhold også bør tas inn i denne modellen. Den bio-psyko-sosiale modellen ble introdusert av legen Georg Engel på 1970 tallet for å utvide den biomedisinske forståelsen i faget. Modellen var tenkt som et rammeverk for å inkludere psykososiale faktorer i behandlingen. Modellen forsøker også å bygge broer mellom nevrovitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap for å oppnå en helhetlig (holistisk) forståelse av mennesket. Denne modellen er i de fleste faglige sammenhenger akseptert, men vi må vel bare erkjenne at den fortsatt ligger for tett opp til den medisinske tankegangen i psykisk helsevern og at den sosiale dimensjonen ofte blir utelatt. Den kan også oppfattes mekanisk og det savnes fokus på at vi også er meningssøkende individer som lever i ulike kulturelle rammer. Derfor mener jeg at modellen bør utvides med eksistensielle og kulturelle dimensjoner. På tross av disse manglene mener jeg at modellen kan være et godt arbeidsredskap. Den kan hjelpe oss til å bli mer bevisste på betydningen av de ulike dimensjonene og sammenhengen mellom dem. Foreksempel har legen Anna Louise Kirkengen (Kirkengen og Næss, 2021) gitt oss kunnskaper om hvordan alvorlige traumer blir «innskrevet» i kroppen. Disse psykiske minnene blir ikke bare lagret i hjernen, men kan virke inn på både immunsystemet og cellenes genetiske utrykk. Derfor er det viktig å ikke bare gi medisinsk eller psykologisk behandling mot symptomer eller problemer, men også anerkjenne personens livshistorie og meningssammenheng i en sosial og kulturell (kontekstuell) forståelse. Jeg mener at dette er mulig å få til selv i korte samtaler og samvær. Det handler om å bruke de små øyeblikkene av nærvær.
Jeg tenker på mennesket som aktivt i utgangspunktet, vi trenger å bevege oss både kroppslig og mentalt. Derfor har jeg også vært opptatt å lære om hvordan personer som trenger hjelp lærer å lære når de går i terapi eller behandling, og hvordan vi som terapeuter kan nyttiggjøre oss deres forståelse for å tilrettelegge god og målrettet behandling eller miljøterapi. Dette var også tema for min avhandling. Innleggelser har ofte vært preget av ventetid for pasienter- og dermed et mer passivt liv. I mitt doktorgradsarbeid så jeg for eksempel den store betydningen av ansatt idrettspedagog på en lukket avdeling som tok med pasienter ut av institusjonen til ulike aktiviteter og fellesskap med hverandre. Dette hadde betydning for flere når det for eksempel gjaldt å endre vaner hos pasienter som strevde med psykose- og rusproblematikk. På den aktuelle avdelingen så jeg også nytten av kognitiv miljøterapi hvor alle terapeuter og pasienter ble lært opp i samme tenkning, de jobbet mer likeverdig og målrettet.
Hjelpen som tar utgangspunkt i en person sine mål og ønsker er minst like evidensbasert som standardiserte tjenestemodeller og metoder.
A: Innholdet i den reviderte versjonen av fagboka “Å sette farger på livet” avspeiler mye av det jeg synes er viktig. Ny kunnskap om betydningen av sosiale forhold i den enkeltes bedrings – og endringsprosess gir oss gode knagger for å utforme tjenester som virker. Menneskerettighetene må ligge i bunnen, hverdagslivet må vektlegges og tilnærmingene må være mangfoldige. Samtaler og ulike aktivitetstilbud kan gjerne gå hånd i hånd. Alle borgere med psykisk uhelse, uansett hvor de bor i landet, bør ha tilgang til musikk – og friluftslivtilbud på lik linje med samtaler.
Jeg vil trekke fram betydningen av at hver person er unik med individuelle behov. Litt spissformulert vil jeg si at hjelpen som tar utgangspunkt i en person sine mål og ønsker er minst like evidensbasert som standardiserte tjenestemodeller og metoder. For personer som trenger mye hjelp over tid vil jeg også trekke fram betydningen av ansatte som holder tak og er trofast over lengre tid. Når pårørende og de profesjonelle yrkesutøverne drar lasset sammen er det også en nøkkelfaktor. Mange ansatte ønsker å jobbe slik, men systemet sine krav til blant annet effektivitet gjør det ikke mulig bestandig.
Mange ansatte med helse -og sosialfaglig bakgrunn har i flere år gjort et viktig arbeid, og utfordringen her er at man bør se alle ressursene i et tverrprofesjonelt perspektiv og ikke i et for snevert behandlingsperspektiv.
Dere har vært i gamet en stund. Hva tenker dere var bedre før innen psykisk helsearbeid, og hva er bedre nå?
L: Innen spesialisthelsetjenesten på Åsgård sykehus i Tromsø på slutten av 1970 tallet opplevde jeg at det var færre leger og psykologer, slik at for eksempel sykepleiere og sosionomer fikk større ansvar i behandlingen av pasientene. Enkelte ganger reiste vi ut til distriktene og var opptatt av å møte pårørende. Det ga oss en større forståelse av pasientene våre når vi så dem i deres hjemmemiljø. Behandlingsbegrepet ble ikke brukt som i dag, vi jobbet ganske tverrfaglig. Det samme opplevde jeg da jeg jobbet i familieavdelingen ved Modum Bad på 1980-tallet.
I dag tenker jeg at det har blitt mer spesialisert med langt flere leger og ikke minst psykologer og de definerer seg selv som behandlere, mens mange andre yrkesgrupper med solid utdanning ikke er definert som behandlere innenfor den samme settingen. Utfordringen er at mange miljøterapeuter kjenner på at de mangler klart ansvar og mandat, de blir lettere observatører og mindre selvstendige i sitt arbeid. Her mener jeg at institusjonene og ikke minst pasientene mister viktige ressurser. Innenfor kommunehelsetjenesten på 1980-1990-tallet så ble det etablert en stilling som psykiatrisk sykepleier. Det var starten på oppbyggingen av kommunehelsetjenesten som også etter hvert måtte ta imot mange nye pasienter som ble flyttet til sitt nærmiljø etter nedleggelse av institusjonsplasser. I dag er kommunene bedre rustet, og det er etablert en psykologstilling i de fleste kommuner også. Det er tankevekkende at mange av disse psykologene uttrykker at de kjenner seg alene. Jeg tenker at de ikke er alene. Mange ansatte med helse -og sosialfaglig bakgrunn har i flere år gjort et viktig arbeid, og utfordringen her er at man bør se alle ressursene i et tverrprofesjonelt perspektiv og ikke i et for snevert behandlingsperspektiv.
Det som var veldig positivt var Opptrappingsplanen som kom i 1998 og vi fikk etablert den tverrfaglige utdanningen i psykisk helsearbeid. Jeg mener det ga oss nye muligheter både innen utdanning, i psykisk helsevern og kommunehelsetjenesten. Det som har vært leit og bekymringsfullt er at ikke spesialiseringen for leger, psykiatere og psykologer har hatt de samme føringene i sine utdanninger som videreutdanningen i psykisk helsearbeid har hatt. Siden disse yrkesgruppene har hatt mer makt i behandlingssystemet, så mener jeg at viktige faglige perspektiv og kunnskaper som lå i Opptrappingsplanen har blitt svekket ved at vi ikke har snakket «samme språk». Utdanningene innen psykisk helsearbeid har med årene dreiet seg mer i retning recovery, mens andre spesialister har hatt mer oppmerksomhet på diagnostikk og behandling. Mye har skjedd de siste 15-20 årene. Institusjoner er lagt ned, også DPS, vi har fått flere lavterskeltilbud, mange spennende prosjekter og ideer har vært utprøvd i flere kommuner, og kommunene er blitt sterkere. Men jeg er likevel bekymret for prioritering av forebyggende tiltak for barn og unge, for kommunenes økonomi, og for å få inn fagpersoner som kan yte helsehjelp og stimulere til andre typer tiltak. Vi har fått en ny Opptrappingsplan, men det er veldig stille om den i det offentlige rom.
A: Fagboka “Tusenkunstnerne – muligheter og mangfold i psykisk helsearbeid”, den første boka Lisbet og jeg var redaktører for, så dagens lys for 25 år siden, som den første i rekken av tre. På den tiden var fagfeltet i startgropa for en omfattende satsing og utvikling av de lokalbaserte tjenestetilbudene. I dag rapporterer kommunene om ca 15000 årsverk knyttet til psykisk helse – og rustjenester i kommunene og nær 70 DPS har sett dagens lys. De store og mellomstore kommunene har tjenester med stor bredde og ansatte med solid kompetanse. Samtidig har antallet døgnplasser gått dramatisk ned. På papiret har omfanget av tjenestetilbudet blitt betydelig styrket. Likevel er ventelistene lange og etterspørselen etter behandling større enn tilbudet.
Å styrke brukermedvirkning var et sentralt mål i Opptrappingsplanen for flere tiår siden. Mye har skjedd, men samtidig butter det imot. Å ansette erfaringsmedarbeidere går tregt og møter motstand. For noen år siden falt de brukerstyrte sentrene utenfor statsbudsjettet og havnet i en svært usikker økonomisk situasjon. Nedleggingen av Jæren Recovery College var et skikkelig skudd for baugen.
Dette spørsmålet fortjener egentlig et lengre og mer utdypende svar. Kortversjonen blir: ett skritt fram og to tilbake! Den største utfordringen og muligheten finner vi sannsynligvis i samfunnsforhold som skifter, og holdninger i befolkningen. PRIDE gir håp om at kraftfull innsats for likeverdighet, myndiggjøring og anerkjennelse hjelper. I en undersøkelse om recovery og miljøterapi jeg deltok i for noen år siden sa deltakerne at de uttrykte kjærlighet gjennom å gi klemmer. Det gir også håp.
Før NAV – reformen hadde sosiale tjenester en tydelig plass i helse – og velferdssystemet, med sosialsjefer som sto på barrikadene for rettighetene til personer i sårbare livsfaser. Jeg hadde stor sans for innsatsen fra dyktige ansatte på sosialkontorene. Da jeg selv jobbet som psykiatrisk sykepleier i Melhus kommune på 80 – tallet, var sosialtjenesten en krumtapp i oppfølgingen av personer som hadde psykisk helse – og rusproblemer. Noe ble bedre med sammenslåingen tidlig på 2000 – tallet, men mye kompetanse havnet dessverre i et sluk!
Hva vil dere si til de som trenger hjelp?
L: Fastlegen er ofte inngangsporten for å søke hjelp. Hvis du ikke når fram der, ta med en pårørende eller venn som kan støtte deg. Ikke vær redd for å søke hjelp, du er ikke alene, det er mange i samme situasjon som kan ha lignende plager som deg. Av og til kan det være fint å søke kontakt for eksempel ved et Fontenehus. Det finnes også flere andre typer medlemsorganisasjoner innen mental helse. Er du ungdom så søk hjelp hos helsesykepleier, og noen kommuner har lavterskeltilbud for voksne hvor det ikke trengs henvisning.
Hvis du blir innlagt, prøv å bruke den personen du kjenner at du får best kontakt med. Ofte kan det være vanskelig å sette ord på følelser. Da kan det være en hjelp å skrive ned tanker og følelser som du kan gi til fagpersonen. Prøv å kommunisere det du ønsker til en du får tillit til. Andre medpasienter kan være vel så god hjelp som fagpersoner, fordi mange sier «at vi snakker samme språk».
A: Vær aktiv og still krav til hjelpen hvis du klarer det. Allier deg med en eller flere nære personer. Det er ingen som kan fikse deg, men alle skal bli møtt med respekt. Og behandlinga skal så langt som mulig være kunnskapsbasert og lett tilgjengelig uten venting og mye byråkrati.
Betydningen av likeverdige møter der respekt for hverandre ligger i bunnen kan aldri verdsettes høyt nok.
Hva vil dere si til de som skal hjelpe?
L: Bruk deg selv som person i møte med andre, vær nysgjerrig, engasjert og åpen for å lære den andre å kjenne. Det er veldig lett å være forutinntatt, så prøv å legge det bort. Be om veiledning av en annen fagperson hvis dette blir vanskelig. Vis initiativ uten å gi råd. Spør pasienter hva de selv ønsker, og gi uttrykk for at du ønsker et samarbeid om planer og mål for helsehjelpen. Og ikke minst; ved langvarig samarbeid er det viktig å evaluere sammen med personen du skal hjelpe. Prøv å få den andre til å bli engasjert i sitt eget prosjekt for helsehjelpen i samarbeid med dennes nettverk, for å styrke personens egne ressurser. Trekk inn andre faggrupper hvis det trengs og det er muligheter for dette. Mange med psykiske helseplager kan kjenne seg ensomme og alene. Se på muligheter for å hjelpe personen til samvær med andre, eventuelt personer i samme situasjon. Forsøk å hjelpe personen til å komme i aktivitet, synge i kor, finne meningsfulle oppgaver eller arbeid.
A: Rollen som fagperson har jeg undersøkt i flere forskningsprosjekter og det er naturlig å vise til disse. I en av undersøkelsene, der temaet var hvordan psykiske helsearbeidere definerte sin rolle, sa en av deltakerne at hun følte seg som en «tusenkunstner». I boka med samme tittel argumenterte jeg for en utvidet fagrolle, der den ansatte er medvandrer og har «et situasjonsbestemt repertoar der evnen til å improvisere og våge å gå nye veier sammen med den det gjelder er sentralt». Jeg synes det står seg bra fortsatt.
I en annen undersøkelse om god hjelp i ambulerende tjenester sa en av pasientene vi intervjuet at «de kommer for å sette farger på livet mitt da». Det ga oss inspirasjon til tittelen på den tredje boken vi var redaktører for. Samvær mellom fagpersonene og pasientene ble beskrevet som betydningsfullt, «Skitprat» og samarbeid om praktiske gjøremål i bilen, på turer og i den enkeltes hjem ble trukket fram som viktig. At fagpersonene matet katten til en av pasientene kan være et eksempel på at de gikk «utenfor løypa» og strakk seg litt ekstra.
Og betydningen av likeverdige møter der respekt for hverandre ligger i bunnen kan aldri verdsettes høyt nok.
Er det noe annet dere vil få frem som vi ikke har spurt om?
L: Det er viktig at universiteter/høgskoler som har ansvar for utdanning har nær kontakt med praksisfeltet. Tidligere hadde utdanningene direkte kontakt med Helsedirektoratet. Vet ikke hvordan dette er i dag, men jeg tror det er viktig for å tydeliggjøre hvilke ressurser disse faggruppene vi utdanner har å bidra med i samarbeid med andre i helsevesenet. Dette bør løftes opp i den nye Helsepersonellplanen fram mot 2040 som nå skal lanseres. Hvordan kan deres kompetanse og ansvar best anvendes? I denne sammenheng er jeg opptatt av at behandlingsbegrepet må tematiseres innen psykisk helse, det er et tverrfaglig felt og det er mange yrkesgrupper involvert, mye av behandlingen er samtaler og ulike aktiviteter som krever at ansvar og mandat for ulike stillinger blir mer tydeliggjort.
| Vil du støtte arbeidet vårt? Da kan du vippse for eksempel 25,- eller 50,- kroner til Foreningen Recoverybloggen på Vippsnummer #723906. Alle donasjoner går i sin helhet til drift av bloggen! |
